Flytte med barn? Er sånn i tvil.

[AnonymBruker]

Meg og mannen min har tenkt en stund på at vi vil flytte til hans hjemland. Jeg har alltid villet det, men det er først siste tiden at også min mann ønsker det. Grunnene våre er at vi/han har alle vennene sine der, vi har mye familie der og nettverk, det er et veldig sosialt samfunn med mye gøy å finne på for både store og små. Og bedre klima (mer sol). Vi føler og at skolene og kulturen vil være bra for barna å vokse opp i.

Her i Norge trives vi så som så. Vi bor grisegrendt til. Det er bare jeg som har noen venninner her, mannen har bare nettverk via jobben. Han pendler timesvis hver dag til og fra jobb. Men vi har min familie i nabolaget som er positivt. Ellers er barneskolen her bra og ungene trives. Men tanken slår oss mer og mer at vi savner mer venner her, ingen venner som kommer på besøk og at når mine foreldre dør, så har vi lite nettverk igjen. Vi føler begge to at det vil være et bedre liv for oss både nå og på sikt i hans hjemland. Men nå når vi skal begynne å planlegge så får jeg helt forferdelig vondt i magen og kalde føtter. Er redd ungene vil hate oss for dette og få traumer pga flyttingen. De elsker Norge og stedet vi bor på, mens jeg egentlig bare vil vekk. Så jeg føler meg plutselig helt totalt forvirret. Går med en klump i magen og vil gråte hver dag. Spesielt min far vil ta det så tungt. Han er veldig knyttet til huset vårt (hans barndomshjem) og er stadig hos oss for å fikse ting. Noe jeg egentlig ikke trives med og kunne tenke meg å selge for lengst, men har ikke hjerte til det. 

Føler at barna har begynt å komme veldig i opposisjon til faren og hans land/språk og det gjør meg så trist, for jeg ønsker virkelig at de skal verdsette hans del også. Får egentlig litt panikk av tanken på at de heller vil være norske og bli her, enn være med til hans land. Barna er bare 7 og 9, så er ikke så store, men likevel. En ubehagelig følelse at barna er mer norske enn faren, vanskelig å forklare. Jeg føler det er viktig at vi bor i et land hvor faren har endel nettverk og er kjent, og føler selvtillit og trivsel. Her bare jobber han og føler han er på vei til å bli utbrent. Han savner venner å finne på ting med. Her har han ingen sosial støtte bortsett fra mine foreldre, og det blir litt lite i lengden. 

Så ja, er redd for å gjøre noe vi kommer til å angre på. Skulle ønske vi hadde flyttet for lenge siden mens barna var pittesmå og ikke fikk med seg så mye.

Det blir så vanvittig mye jobb knyttet til denne flyttingen med salg/kjøp av hus, all den mentale planleggingen at jeg føler nesten det ikke er verdt det lenger, selv om jeg egentlig vil det. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget men trengte å ventilere litt og tar gjerne i mot råd.

Har skrevet om dette før ja, hvis noen kjenner det igjen.

Anonymkode: 6d158...322

[fru Alving]

Tror dere skal prøvebo der et år for å se hvordan det blir IRL. Det er lett og idyllisere det du drømmer om, og når dere først har flyttet, ja først da får dere se hvordan virkeligheten faktisk er. Flytter dere til mannens hjemland så blir dere vel der for alltid, er det det du vil?

Hva med deg, din familie og dine venner, er du klar til å ofre alt dette?

Det meste er på stell i Norge, jeg tenker uansett hvor dere flytter må dere være forberedt på lavere levestandard. Er det gratis utdanning i dette landet, på universitetsnivå? Er det gratis helsevesen? Nå står store deler av verden foran tøffere tider økonomisk, mens vi her i landet faktisk får store økte inntekter på grunn av olje og gasspriser. Og ja jeg vet at rentene går opp og at strømmen er dyr her også. Men få land tjener like mye på økte råvarepriser som Norge.

Jeg synes det høres spennende ut å flytte til et annet land, og om det er det dere vil så ta sjansen. Men ikke brenn alle broer i første omgang.

[AnonymBruker]

Til deg som svarte:

Ja jeg er klar til å «ofre» min familie og venner, tror jeg skal klare å holde god kontakt med dem og det er ikke så mange av dem heller. Har kun en god venninne, og ellers litt perifere.

Økonomisk skal det gå fint, men å gå ned i levestandard er helt ok. Jeg ønsker et mindre hus og en liten hageflekk, maks en bil (nå har vi to) og føler vi bor veldig overdådig nå, og det har jeg ikke behov for. Vil heller ha det enklere men mer sosialt.

Men ja som du sier, vi vet jo ikke hva vi går til. Det er det som er så vanskelig. Og jeg tenker mye på barna og hvordan min familie vil ta dette. Og jeg synes synd på vennene til barna mine som vil miste dem. Så er det som gnager veldig på meg.

Anonymkode: 6d158...322

[AnonymBruker]

Hvilket land? Er det Spania eller et lignende land; går det an å bo 50/50 av året (når ungene blir store..)God ide med tanke på å «Prøveflytte» uten å binde dere totalt. Lettere for omgivelsene å forstå også - ikke at det i seg selv er en grunn.

Ellers skjønner jeg godt situasjonen deres. Norge er et kaldt land- både klima og ofte kulturelt, men kanskje dere skulle prøvd å bo mer sentralt? 

Anonymkode: c4484...2dd

[AnonymBruker]

Det er type Danmark/Belgia/Luxembourg/Nederland/Storbritannia. Vil ikke si akkurat hvilket land for da blir det fort en diskusjon om landet og det ønsker jeg ikke.

Vi har tenkt litt på dette med å bo mer sentralt, men da må vi likevel selge huset og bytte skole for barna, og da føles det som vi er like langt. Bor såpass grisegrendt til. Og mannen mener det ikke vil hjelpe på noe, føler han har gitt litt opp å bli kjent med folk. Han har prøvd, men vanskelig å få innpass her, pluss at han heller ikke er den enkleste sånn sosial sett. Er litt sjenert men veldig snill når man blir kjent med han. Ja vi må nok tenke prøveflytting, som du sier.

Anonymkode: 6d158...322

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Til deg som svarte:

Ja jeg er klar til å «ofre» min familie og venner, tror jeg skal klare å holde god kontakt med dem og det er ikke så mange av dem heller. Har kun en god venninne, og ellers litt perifere.

Økonomisk skal det gå fint, men å gå ned i levestandard er helt ok. Jeg ønsker et mindre hus og en liten hageflekk, maks en bil (nå har vi to) og føler vi bor veldig overdådig nå, og det har jeg ikke behov for. Vil heller ha det enklere men mer sosialt.

Men ja som du sier, vi vet jo ikke hva vi går til. Det er det som er så vanskelig. Og jeg tenker mye på barna og hvordan min familie vil ta dette. Og jeg synes synd på vennene til barna mine som vil miste dem. Så er det som gnager veldig på meg.

Anonymkode: 6d158...322

Meg du svarer.

Det er kanskje ikke noe tap for deg å flytte. Samtidig så er det nok ikke så lett å flytte tilbake hit om dere først flytter nå. Ungene vil jo identifiserer seg med sitt nye hjemland etter en stund og få røtter der, kjærester osv. Så du må jo nesten regne med at dette er ditt hjemland for resten av livet. Derfor tenker jeg det er lurt å prøve det litt. 

Men det er jo ikke kun i Norge det er godt å bo, kanskje dere faktisk får det mye bedre der.

[fru Alving]

Vil ikke disse landene du nevner, men skolesystemet er vesentlig forskjellig fra Norge med privatskoler og større forskjeller. Allerede i Danmark er det faktisk stort innslag av private skoler og i land som Nederland og Tyskland blir barna delt inn allerede i 12-årsalderen etter evner. Men nå er ikke norsk skole perfekt det skal sies.

[AprilLudgate]

Men slik jeg leser det trives barna der dere bor?

Hvorfor kan ikke feriene være i hans hjemland, og så flytter dere dit når ungene er voksne om ønsket fortsatt er der?

Jeg går utfra du ikke mener Nederland/England osv når du nevner mer sol. 
 

 

[AnonymBruker]

Dette har du laget en tråd om før. Håper du blir mer fornøyd med svarene her. Norge er ikke det eneste landet det er fint å bo i, selv om noen heimfødinger her inne innbiller seg det.

Anonymkode: 173dc...175

[AnonymBruker]

hvordan skal barna klare seg der med et helt nytt språk ? ville bodd her , det er her barna har livet sitt. 

Anonymkode: 19741...a86

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (7 minutter siden):

Men slik jeg leser det trives barna der dere bor?

Hvorfor kan ikke feriene være i hans hjemland, og så flytter dere dit når ungene er voksne om ønsket fortsatt er der?

Jeg går utfra du ikke mener Nederland/England osv når du nevner mer sol. 
 

 

Du bor tydeligvis ikke der jeg bor, her regner det mye. Begge de landene du nevner har betydelig flere soldager enn der jeg bor.( i hvert fall deler av landene). Ikke alle bor i Oslo vet du😉

Anonymkode: 6d158...322

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (9 minutter siden):

Vil ikke disse landene du nevner, men skolesystemet er vesentlig forskjellig fra Norge med privatskoler og større forskjeller. Allerede i Danmark er det faktisk stort innslag av private skoler og i land som Nederland og Tyskland blir barna delt inn allerede i 12-årsalderen etter evner. Men nå er ikke norsk skole perfekt det skal sies.

Jeg vet.

Anonymkode: 6d158...322

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

hvordan skal barna klare seg der med et helt nytt språk ? ville bodd her , det er her barna har livet sitt. 

Anonymkode: 19741...a86

De kan det delvis allerede.

Anonymkode: 6d158...322

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (9 minutter siden):

Men slik jeg leser det trives barna der dere bor?

Hvorfor kan ikke feriene være i hans hjemland, og så flytter dere dit når ungene er voksne om ønsket fortsatt er der?

Jeg går utfra du ikke mener Nederland/England osv når du nevner mer sol. 
 

 

Og er der hver bidige ferie, og oftere, men det er liksom ikke nok.. Er litt lei av å reise og, for å være ærlig.

Anonymkode: 6d158...322

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Dette har du laget en tråd om før. Håper du blir mer fornøyd med svarene her. Norge er ikke det eneste landet det er fint å bo i, selv om noen heimfødinger her inne innbiller seg det.

Anonymkode: 173dc...175

Stemmer det. Ja jeg er bare frustrert for tiden og trengte lufte det litt.

Anonymkode: 6d158...322

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du er i tvil TS, men som noen overfor skrev så kan dere flytte i ett år og se om det fungerer. Når det gjelder ungene så går det som regel fint. Barn er veldig sosiale og lærer seg språket fort. Jeg flyttet til Norge når jeg var 9 år, og ble fort integrert både på skolen og generelt. Nå som voksen kunne jeg aldri bodd i hjemlandet igjen da det er for store forskjeller men veldig kjekt å dra på ferie.

Anonymkode: cade6...567

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (15 minutter siden):

Meg du svarer.

Det er kanskje ikke noe tap for deg å flytte. Samtidig så er det nok ikke så lett å flytte tilbake hit om dere først flytter nå. Ungene vil jo identifiserer seg med sitt nye hjemland etter en stund og få røtter der, kjærester osv. Så du må jo nesten regne med at dette er ditt hjemland for resten av livet. Derfor tenker jeg det er lurt å prøve det litt. 

Men det er jo ikke kun i Norge det er godt å bo, kanskje dere faktisk får det mye bedre der.

Ja det er sant, men jeg er villig til å tenke jeg skal bo der resten av livet. Har egentlig alltid vært innstilt på det. Men er noe annet å tenke det enn p faktisk gjøre det, så vi må nok prøve først ja.

Anonymkode: 6d158...322

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Stemmer det. Ja jeg er bare frustrert for tiden og trengte lufte det litt.

Anonymkode: 6d158...322

Det er ingen andre som kan fortelle hva som er rett for dere. Hvis du og din mann tror dere vil trives bedre i hans hjemland så forsøker dere det. Og blir det ikke som dere håper, ja da har dere i hvert fall gitt drømmen en sjanse.

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du bor tydeligvis ikke der jeg bor, her regner det mye. Begge de landene du nevner har betydelig flere soldager enn der jeg bor.( i hvert fall deler av landene). Ikke alle bor i Oslo vet du😉

Anonymkode: 6d158...322

Ok, så dere er stuck i gokk på Vestlandet en plass. 
 

Jeg skjønner den er kjip, mye dritvær og lang pendling. 
 

Alternativene dere har er jo hans hjemland, eller, mer sørøstlig i Norge. 
 

Men spørsmålet er uansett:

- Får barna og dere like bra velferdsgoder og tilgang på gratis utdanning/helsetjenester i hans hjemland?

- Hvis nei: vil dere ha råd til å dekke inn en god  skole, gode forsikringer til alle i tilfelle uføre/sykdom/arbeidsledighet osv?

- Vil dere ha råd til å støtte barnas muligheter for høyere utdanning, og hvordan er arbeidsmarkedet i hjemlandet hans der dere planlegger flytte?

- Får han og du enkelt jobber der hans familie bor? 
 

- Om dere skilles, kan du tenke deg å etablere deg der på egenhånd? 

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (2 minutter siden):

Det er ingen andre som kan fortelle hva som er rett for dere. Hvis du og din mann tror dere vil trives bedre i hans hjemland så forsøker dere det. Og blir det ikke som dere håper, ja da har dere i hvert fall gitt drømmen en sjanse.

Takk, kloke ord 😊

Anonymkode: 6d158...322