Når kommer mamma-følelsen?

[AnonymBruker]

Har en kjempefin gutt på 3,5 år, men jeg føler meg ikke som noen mamma. Jeg er omsorgsfull, tålmodig, leker og tar generelt godt vare på barnet mitt, men jeg føler meg overhodet ikke komfortabel som mamma. Jeg trives egentlig best alene, og har det fint når barnet er hos pappaen sin annenhver helg. Savner ham såklart, jeg er jo så glad i ungen min at det gjør vondt inni meg. Og hadde ikke visst hva jeg skulle gjort om jeg mistet ham. Men jeg kjenner det hadde gått helt fint om jeg aldri ble mamma. Jeg synes det er mye stress med å være mor, jeg er for eksempel konstant stressa når vi er ute, på butikken, osv. fordi han er så uforutsigbar. Vi er også mye alene, altså er jeg alltid alene om å passe på ham, og det stresser meg også en del.

Jeg hadde en fødselsdepresjon det første året etter at han ble født, som egentlig aldri ble tatt tak i. Er det den som fortsatt spøker litt for meg? Eller er det bare sånn at noen aldri blir komfortabel i mamma-rollen? 

Anonymkode: 537c0...087

[Million]

Det høres ut som den fødselsdepresjonen aldri slapp taket. Etter så lang tid burde normale følelser ha kommet.

For min del var mammafølelsen og morskjærligheten umiddelbar. Følte det vel allerede under svangerskapet, men det eksploderte da babyen som nyfødt ble lagt på brystet mitt rett etter å ha kommet ut av underlivet. Kjente en flodbølge av kjærlighet bare flomme over meg. 

Dette er ikke slik det skjer med alle, men det var altså sånn for meg.

Jeg ville kontaktet lege om jeg var deg. Kanskje du kan få behandling for dette. Mulig antidepressiva er løsningen for deg. Men det er det legen som avgjør.

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt, ts. 

Men altså, jeg har inntrykk av at det slett ikke er uvanlig. Det er utmattende å hele tiden være "På". Og jeg tror nok det er mange som kjenner på at selv om de elsker barna sine, og aldri ville vært dem foruten, så ville de gjerne ikke valgt å få barn igjen om de hadde visst hvordan det kom til å bli. 

Jeg fikk umiddelbart denne "dette er MIN unge"-følelsen, men aldri hatt den voldsomme kjærligheten alle snakker om. Jeg er generelt en ganske "flat" person følelsesmessig, så jeg er nok ikke bare anlagt til å kjenne intens kjærlighet. Jeg elsker ungene mine på mitt vis, men jeg elsker ikke å være mamma. 

Anonymkode: 0e559...24a

[AnonymBruker]

Million skrev (Akkurat nå):

Det høres ut som den fødselsdepresjonen aldri slapp taket. Etter så lang tid burde normale følelser ha kommet.

For min del var mammafølelsen og morskjærligheten umiddelbar. Følte det vel allerede under svangerskapet, men det eksploderte da babyen som nyfødt ble lagt på brystet mitt rett etter å ha kommet ut av underlivet. Kjente en flodbølge av kjærlighet bare flomme over meg. 

Dette er ikke slik det skjer med alle, men det var altså sånn for meg.

Jeg ville kontaktet lege om jeg var deg. Kanskje du kan få behandling for dette. Mulig antidepressiva er løsningen for deg. Men det er det legen som avgjør.

Takk for svar  Ja, problemet er at jeg allerede går på antidepressiva for noe annet. Har prøvd å snakke med legen min om det med fødselsdepresjon, men han mener den gikk over for lenge siden. -TS

Anonymkode: 537c0...087

[AnonymBruker]

Jeg har aldri følt meg som «mamma». Vi er en familie, hvor vi har alle ulike roller, men jeg er først og fremst meg selv. Det er noen som ser på meg som mamma, men jeg har aldri fått den følelsen som alle snakker om. Jeg kan også, selv om det er en vei man har valgt, se at det hadde også vært et fullverdig og fint liv uten barn hvis jeg valgte det, selv om jeg ville ikke vært foruten i det hele tatt. Så spørsmålet er: føler du dette er begrensende for deg? Føler du at du tar det opp fordi det er en forventning at du skal ha disse følelsene? Er det noe som bekymrer deg?

Anonymkode: 2622d...bec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har det ganske likt, ts. 

Men altså, jeg har inntrykk av at det slett ikke er uvanlig. Det er utmattende å hele tiden være "På". Og jeg tror nok det er mange som kjenner på at selv om de elsker barna sine, og aldri ville vært dem foruten, så ville de gjerne ikke valgt å få barn igjen om de hadde visst hvordan det kom til å bli. 

Jeg fikk umiddelbart denne "dette er MIN unge"-følelsen, men aldri hatt den voldsomme kjærligheten alle snakker om. Jeg er generelt en ganske "flat" person følelsesmessig, så jeg er nok ikke bare anlagt til å kjenne intens kjærlighet. Jeg elsker ungene mine på mitt vis, men jeg elsker ikke å være mamma. 

Anonymkode: 0e559...24a

Takk for svar Ja, det siste du sier der kjenner jeg meg litt igjen i. Jeg er imidlertid en veldig følsom person, som vanligvis elsker både hardt og intenst, men jeg er så likegyldig når det gjelder å være mamma. -TS

Anonymkode: 537c0...087

[Million]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar  Ja, problemet er at jeg allerede går på antidepressiva for noe annet. Har prøvd å snakke med legen min om det med fødselsdepresjon, men han mener den gikk over for lenge siden. -TS

Anonymkode: 537c0...087

Da er det nok depresjon som gjør at du føler deg litt "fremmedgjort" som mamma, og som gjør at du føler denne "avstanden" eller hva vi skal kalle det. En venninne av meg som hadde fødsesldepresjon, sa at det føltes som om det kunne vært et hvilket som helst barn som lå der på stellebordet foran henne og som hun byttet bleie på. Hun følte seg på en måte "fremmedgjort", selv om hun på alle måter visste at dette var hennes eget barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har aldri følt meg som «mamma». Vi er en familie, hvor vi har alle ulike roller, men jeg er først og fremst meg selv. Det er noen som ser på meg som mamma, men jeg har aldri fått den følelsen som alle snakker om. Jeg kan også, selv om det er en vei man har valgt, se at det hadde også vært et fullverdig og fint liv uten barn hvis jeg valgte det, selv om jeg ville ikke vært foruten i det hele tatt. Så spørsmålet er: føler du dette er begrensende for deg? Føler du at du tar det opp fordi det er en forventning at du skal ha disse følelsene? Er det noe som bekymrer deg?

Anonymkode: 2622d...bec

Jeg føler bare at det er så urettferdig overfor barnet mitt at jeg er så likegyldig til rollen min som mammaen hans. Hvorfor gleder jeg meg ikke til å hente ham i barnehagen liksom? Hører jo om folk som henter så tidlig de kan, mens jeg henter gjerne så sent jeg føler jeg har mulighet til fordi jeg trives bedre på jobb. -TS

Anonymkode: 537c0...087

[AnonymBruker]

Her er det mye du burde "prøve ut".

Først og fremst, kutt ut alt av rus/alkohol, uansett om du nyter det sjeldent. Tro meg, det er en stooor følelsesblokkator! Og du slipper å hele tiden gå og vente på at uka skal ende, så du kan "slå deg løs", hvis du bare fjerner det som et alternativ.

Har du tenkt over om det kan feile barnet ditt noe? Mange jeg har snakket med, gjennom jobb, slet med morsfølelsen, helt til de fant ut at barnet hadde autisme. 

Anonymkode: 09c9c...657

[AnonymBruker]

Million skrev (4 minutter siden):

Da er det nok depresjon som gjør at du føler deg litt "fremmedgjort" som mamma, og som gjør at du føler denne "avstanden" eller hva vi skal kalle det. En venninne av meg som hadde fødsesldepresjon, sa at det føltes som om det kunne vært et hvilket som helst barn som lå der på stellebordet foran henne og som hun byttet bleie på. Hun følte seg på en måte "fremmedgjort", selv om hun på alle måter visste at dette var hennes eget barn.

Det kan hende, jeg føler meg kanskje litt "koblet av" alt egentlig. Men trist det skal være sånn med min egen sønn 😕 -TS

Anonymkode: 537c0...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg føler bare at det er så urettferdig overfor barnet mitt at jeg er så likegyldig til rollen min som mammaen hans. Hvorfor gleder jeg meg ikke til å hente ham i barnehagen liksom? Hører jo om folk som henter så tidlig de kan, mens jeg henter gjerne så sent jeg føler jeg har mulighet til fordi jeg trives bedre på jobb. -TS

Anonymkode: 537c0...087

Hører om sånne folk, ja, men jeg hører enda mer om folk som meg (og deg), som småkvier seg litt til å hente i bhg. 

Både jeg og mannen er der, og sånn hører jeg hos det meste av kollegaer og venner med små barn også. Ikke alle elsker å leke med småunger, og langt ifra alle har rolige harmoniske unger som leker fint med plastilina. Jeg blir utslitt mentalt av støynivået i heimen når ungene er hjemme, kjeder meg ihjel med leking, og altså, det er en fryd å endelig få gå på jobb igjen når mandagen kommer, og jeg kan sitte i fred og ro ved kontorpulten og bruke hjernen på stimulerende problemstillinger og ikke tørke snott og hele tiden være PÅ for å passe på noen andre enn meg selv. 

Anonymkode: 0e559...24a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Her er det mye du burde "prøve ut".

Først og fremst, kutt ut alt av rus/alkohol, uansett om du nyter det sjeldent. Tro meg, det er en stooor følelsesblokkator! Og du slipper å hele tiden gå og vente på at uka skal ende, så du kan "slå deg løs", hvis du bare fjerner det som et alternativ.

Har du tenkt over om det kan feile barnet ditt noe? Mange jeg har snakket med, gjennom jobb, slet med morsfølelsen, helt til de fant ut at barnet hadde autisme. 

Anonymkode: 09c9c...657

Jeg verken drikker eller gjør noe annet sånt, det gir meg ingenting. Men takk for tips  Jeg trives best i ukedagene jeg, når jeg har rutiner å forholde meg til. Helgene er verst, da blir det lange dager å fylle.

Og nei, han er heldigvis helt normal Jeg har av og til lurt på om jeg selv kan ha noen form for begrensninger, ettersom jeg sjelden skjønner sosiale koder osv., men har diskutert det med psykologer som mener det ikke stemmer. -TS

Anonymkode: 537c0...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hører om sånne folk, ja, men jeg hører enda mer om folk som meg (og deg), som småkvier seg litt til å hente i bhg. 

Både jeg og mannen er der, og sånn hører jeg hos det meste av kollegaer og venner med små barn også. Ikke alle elsker å leke med småunger, og langt ifra alle har rolige harmoniske unger som leker fint med plastilina. Jeg blir utslitt mentalt av støynivået i heimen når ungene er hjemme, kjeder meg ihjel med leking, og altså, det er en fryd å endelig få gå på jobb igjen når mandagen kommer, og jeg kan sitte i fred og ro ved kontorpulten og bruke hjernen på stimulerende problemstillinger og ikke tørke snott og hele tiden være PÅ for å passe på noen andre enn meg selv. 

Anonymkode: 0e559...24a

Takk, utrolig godt å høre fra noen som også kjenner på det ❤️😄 -TS 

Anonymkode: 537c0...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg føler bare at det er så urettferdig overfor barnet mitt at jeg er så likegyldig til rollen min som mammaen hans. Hvorfor gleder jeg meg ikke til å hente ham i barnehagen liksom? Hører jo om folk som henter så tidlig de kan, mens jeg henter gjerne så sent jeg føler jeg har mulighet til fordi jeg trives bedre på jobb. -TS

Anonymkode: 537c0...087

Men du er jo ikke likegyldig? Du skrev du savner han, du er så innmari glad i han, du vet ikke hva du ville gjort om noe skulle skjedd han. At man kanskje ikke alltid gleder seg til og hente i barnehagen for da starter kaoset og støyet, er nok ikke så unormalt mener jeg? Mange foreldre gleder seg til mandager for og være i fred på jobb. Og de sier det åpenlyst også. 

Anonymkode: 2622d...bec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men du er jo ikke likegyldig? Du skrev du savner han, du er så innmari glad i han, du vet ikke hva du ville gjort om noe skulle skjedd han. At man kanskje ikke alltid gleder seg til og hente i barnehagen for da starter kaoset og støyet, er nok ikke så unormalt mener jeg? Mange foreldre gleder seg til mandager for og være i fred på jobb. Og de sier det åpenlyst også. 

Anonymkode: 2622d...bec

Ja, jeg som er så vant til å føle så mye trodde kanskje at jeg skulle føle noe mer enn jeg gjør. Men det er kanskje helt normalt  Takk   -TS

Anonymkode: 537c0...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, jeg som er så vant til å føle så mye trodde kanskje at jeg skulle føle noe mer enn jeg gjør. Men det er kanskje helt normalt  Takk   -TS

Anonymkode: 537c0...087

Jeg er en veldig emosjonell person, og jeg kan føle mye. Jeg kan fremdeles det i situasjoner og øyeblikk, men jeg går ikke rundt og føler på en helt magisk altoppslukende følelse for og være mamma hele tiden. Det er bare naturlig og det jeg er. Og det gjør meg ikke til en dårlig mor  

Anonymkode: 2622d...bec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg er en veldig emosjonell person, og jeg kan føle mye. Jeg kan fremdeles det i situasjoner og øyeblikk, men jeg går ikke rundt og føler på en helt magisk altoppslukende følelse for og være mamma hele tiden. Det er bare naturlig og det jeg er. Og det gjør meg ikke til en dårlig mor  

Anonymkode: 2622d...bec

Nei absolutt ikke. Tenkte bare jeg kom til å glede meg til å se barnet mitt sånn av og til? -TS

Anonymkode: 537c0...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei absolutt ikke. Tenkte bare jeg kom til å glede meg til å se barnet mitt sånn av og til? -TS

Anonymkode: 537c0...087

Gleder du deg ikke til og se barnet når du savner han? Nå vet jeg ikke hva du legger i og savne noen  Hvis du aldri ser frem til og være med barnet, så kan det jo være noe mye mer bak. Hva føler du når du plukker han opp i barnehagen da?

Anonymkode: 2622d...bec

[Gjest Anonymus Notarius]

Hva er å føle seg som en mamma? Så lenge du er glad i barnet ditt er vel det bra nok?

Tull dette med at man skal føle seg som alt mulig. Føle seg som kvinne, føle seg som mor. Man er en kvinne om man er født med vagina, og man er mor om noen har kommet ut av den. Uavhengig av hvordan man føler seg.

Jeg aner ikke hvordan en mamma føler seg, det er vel forskjellig fra person til person? Har barn jeg er veldig glad i, men da de var små, savnet jeg dem sjelden dersom jeg var borte fra dem. Nå som de er eldre, kan jeg kjenne på savn, sikkert siden samværet med dem ikke er så intenst som da de var mindre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar  Ja, problemet er at jeg allerede går på antidepressiva for noe annet. Har prøvd å snakke med legen min om det med fødselsdepresjon, men han mener den gikk over for lenge siden. -TS

Anonymkode: 537c0...087

Hvor lenge har du gått på antidepressiva? Medisinen kan bidra til at du ikke kjenner på de store følelsene. Rart legen ikke kunne forklare deg det. Kan du forsøke et annet medikament en periode og se om det hjelper? 

Med det sagt, jeg er heller ikke en voldsom følelsesperson. Elsker barna mine, men jeg kunne sikkert klart meg fint uten å se dem en uke hvis jeg visste de var i trygge hender.

Anonymkode: d76d5...db8