Du gråter/er lei deg for noe - hva gjør din partner?

[AnonymBruker]

Kjenner meg til dels igjen i det du beskriver. Nå er det sjeldent jeg må gråte når jeg tar opp noe med kjæresten, men jeg har innsett at han er ikke utrustet med de rette egenskapene til å gi meg den trøsten/støtten jeg trenger. Han blir stort sett bare stum og tom i blikket. Har ingenting å bidra med. For meg fremstår det da litt som at han ikke bryr seg, men han viser omsorg på så mange andre måter at jeg vet at det ikke stemmer.

Men når det altså kommer til veldig konkrete situasjoner hvor jeg vanligvis ville forventet en mer aktiv involvering fra hans side som støtte, omsorg eller noen selvstendige tanker rundt problemet, så virker det mest som han ønsker å få en konkret oppgave å forholde seg til. Mer som praktisk problemløsning. På samme måte blir jeg møtt om jeg f.eks uttrykket at "føkk, i dag har jeg skikkelig vondt i ryggen ". Så er hans reaksjon gjerne noe konkret som at "skal vi dra på legevakta" eller tilsvarende. Nei, selvsagt skal vi ikke det, men det er vanlig for meg å være åpen om smått og stort. Jeg kommuniserer ikke kun når et problem skal løses.

Uansett, han har såpass mange andre bra egenskaper så jeg har slått meg til ro med det. Jeg ser på det som en del av hans personlighet og det kan jeg ikke gjøre så mye med. Emosjonelt engasjement og støtte kan jeg hente fra venner og familie som er mer "tunet inn" på denslags enn det min kjæreste er. Jeg vet ikke om du kunne slått deg til ro med noe tilsvarende.

Anonymkode: c461f...c17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Du skriver at du gråter pga noe han gjør, men hva gjør han dom får deg til å gråte? Det er litt relevant å vite om du gråter fordi han er utro, eller fordi han ikke saksen tilbake der den hører hjemme.

Anonymkode: 1969a...577

 

Jeg prøvde å skrive et innlegg på dette, men situasjonen er så komplisert at jeg ikke klarte å gjøre det forståelig. Det er kanskje litt av problemet faktisk… men ok, jeg prøver igjen.
 

Vi har et avstandsforhold, omsorg for barn på hver vår kant annenhver uke, og den uka vi ikke har barna så kan vi potensielt ses. Ukene ser ulike ut for hver gang for han, for hans jobb er slik av natur, mens jeg er i en situasjon der jeg kan være helt fleksibel. Dette gjør at vi må kommunisere hver gang om hvordan vi kan ses og hvor, og planlegge ut fra hvordan han jobber akkurat den uka.
 

En gjentakende greie som gjør meg lei meg, og som har eskalert som jeg beskrev i første innlegg ettersom jeg ikke blir møtt emosjonelt på det, er at jeg føler meg lite viktig for han og at han ikke tenker meg inn i planene og livet sitt. Nå sist hadde han tatt på seg ekstra greier i den uka vi kan ses uten å gi meg beskjed med en gang, og han skal på et lengre opphold et annet sted enn der han bor. Og når jeg ville planlegge uka, hadde han overhodet ikke tenkt meg inn som en faktor i det. Ikke hadde han tenkt noe på om jeg skulle komme dit han skal på det oppholdet og ikke hadde han tenkt på å informere meg om de ekstra tingene han hadde tatt på seg. Når jeg spurte var han vag og ville bare ta alt på sparket og ikke legge noen plan med meg. Jeg følte meg lite viktig ut fra det og ble lei meg. Han ble stille, vi snakka igjen flere timer etterpå, hvor han hadde argumenter for at det ikke var slik jeg sa, og ingen trøst å få. Når jeg sa jeg trenger å bli møtt på følelsene mine selv om han ikke er enig i grunnen, argumenterte han på det også. Jeg ble sint. Var den som sa unnskyld dagen etterpå fordi jeg hadde blitt sint. 
 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

[AnonymBruker]

Det er nok vanskelig å ta opp slikt her, det er mange som ikke forstår dessverre. Og det er lett også å misforstå et innlegg som dette. Detaljene mangler. 

Men jeg tror jeg forstår hva du mener, for jeg har det ganske likt i vårt forhold. Det handler ikke om at du er problemet her som noen skriver! Dere er et par, og skal fungere godt sammen! 

Jeg går også også til psykolog, og det er viktig at par klarer å møte hverandre på en god måte. Bli forstått og møtt med empati og omsorg. Det handler ikke om at man er et barn som noen her skriver, men vi alle trenger emosjonell støtte og nærhet til partner. 

Det virker som den nærheten du søker, mangler hos dere. At det er vanskelig for deg å ta opp ting, fordi du får en kald skulder tilbake. Det kan være at han mangler litt empati, eller det kan være at han ikke forstår hvordan han kan møte deg på en god måte. Det går an å endres dersom han er veldig innstilt på det, og går inn for det 100% med litt hjelp. 

Det virker også som at dette er en vondsom trigger for deg. Så du reagerer med sinne og tårer. Så blir dette en ond sirkel og dere blir rett og slett litt usunne for hverandre. 

Jeg tror dette er et område hvor det er viktig å matche for å få et sunt og godt forhold. Her spriker dere i forskjellige retninger. Hvor du vil snakke og ha et åpent og emosjonelt intimt forhold, mens han trives med det motsatte. 

Derfra må du ta en vurdering om dette er et forhold du virkelig ønsker deg  og kan være sunt og godt for deg🙂 

Anonymkode: d571c...87b

[AnonymBruker]

Han koser på meg,klemmer,spør om jeg trenger noe. 

 

Jeg kan være motsatt. Pga omsorgssvikt og fortid med å bli belastet med mine foreldres problemer og sorger så føler jeg meg veldig fort kvelt og overveldet om noen lener seg helt på meg, og jeg blir fort irritabel og liker ikke den posisjonen. Jeg har gått mye i terapi og tror grunnen til min reaksjon er fordi min erfaring sier meg at hver gang noen andre har krise,så går det utover meg, i form av stress, kriseløsning, omsorgssvikt fordi mine behov ikke ble tenk på. Det har vært så belastende for et lite barn å skulle ha ansvar for å løse voksenproblemer,så det trigger meg enda. Mulig han er lik? 

 

Jeg prøver å jobbe med meg selv,være støttende uten å ruinere meg selv. Jeg kan bli helt iskald i ulike situasjoner også. Noe som egner seg ekstremt dårlig i forhold 

Anonymkode: 47e05...6f7

[Gjest Anonymus Notarius]

Det kommer helt an på hvorfor man gråter. Gråter man pga. smerter eller et dødsfall eller noe annet fælt, bør man kunne forvente at kjæresten trøster. 

Skjer det i en krangel mellom dere to, blir det litt annerledes. Noen gråter av sinne, noen gråter nærmest som hersketeknikk for å få slutt på krangelen osv. Det er ikke alltid det passer med (ikke alltid den som gråter ønsker seg heller) en god klem når man er midt oppi en diskusjon.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Men er dette et forhold å være i om han gjør ting som du blir lei deg av så ofte?

Om du faktisk møter han på en skikkelig måte i sånne situasjoner typ; jeg føler meg oversett, ikke møtt, skuffet, redd osv. i sånne situasjoner (skapt av han) og han møter deg med, jammen jeg mente det ikke sånn, du mistolker ting, du skjønte ikke at jeg bare tulla osv. så vil jeg si at han burde skjerpe seg ja.

Om du sier DU gjorde sånn og sånn og jeg blir lei meg av det kan man lett bli defensiv i svarene sine. 

Uansett burde dere sette dere ned å ta en prat om hvordan dere skal kommunisere til hverandre for å få dette forholdet til å fungere i lengde, for det er tydeligvis noe som ikke fungerer for dere akkurat nå. 

Anonymkode: 850e5...bf5

Jeg vil veldig gjerne fortsette forholdet, så vi må definitivt finne måter å kommunisere på. 
 

Jeg prøver å bli bevisst på hvordan jeg kommuniserer disse tingene, nettopp ved å si at jeg blir lei meg, men samtidig så blir jo også grunnen til at jeg blir lei meg med. F.eks. Jeg kjenner jeg blir lei meg og føler meg ekskludert fra din planlegging når du ikke har tenkt meg inn i planene i det hele tatt (jf. Eksempelet over). Det virker på meg som at han bare hører grunnen til at jeg føler meg lei meg, og vil forsvare sine handlinger først og fremst og ikke adressere følelsene mine omkring det. Men hvordan jeg sier ting kan jeg definitivt forbedre meg på! 
 

 

TS 

Anonymkode: 1f8cf...2d0

[AnonymBruker]

Tja. Det spørs. Det er ikke alltid jeg vil bli møtt helt likt heller. Noen ganger trenger jeg en klem, andre ganger trenger jeg avstand. Så jeg sier hva jeg trenger der og da, og får akkurat det som trengs   

Anonymkode: 43340...ac2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er nok vanskelig å ta opp slikt her, det er mange som ikke forstår dessverre. Og det er lett også å misforstå et innlegg som dette. Detaljene mangler. 

Men jeg tror jeg forstår hva du mener, for jeg har det ganske likt i vårt forhold. Det handler ikke om at du er problemet her som noen skriver! Dere er et par, og skal fungere godt sammen! 

Jeg går også også til psykolog, og det er viktig at par klarer å møte hverandre på en god måte. Bli forstått og møtt med empati og omsorg. Det handler ikke om at man er et barn som noen her skriver, men vi alle trenger emosjonell støtte og nærhet til partner. 

Det virker som den nærheten du søker, mangler hos dere. At det er vanskelig for deg å ta opp ting, fordi du får en kald skulder tilbake. Det kan være at han mangler litt empati, eller det kan være at han ikke forstår hvordan han kan møte deg på en god måte. Det går an å endres dersom han er veldig innstilt på det, og går inn for det 100% med litt hjelp. 

Det virker også som at dette er en vondsom trigger for deg. Så du reagerer med sinne og tårer. Så blir dette en ond sirkel og dere blir rett og slett litt usunne for hverandre. 

Jeg tror dette er et område hvor det er viktig å matche for å få et sunt og godt forhold. Her spriker dere i forskjellige retninger. Hvor du vil snakke og ha et åpent og emosjonelt intimt forhold, mens han trives med det motsatte. 

Derfra må du ta en vurdering om dette er et forhold du virkelig ønsker deg  og kan være sunt og godt for deg🙂 

Anonymkode: d571c...87b

Ja, det er mange som ikke forstår. Men jeg utelukker ikke at min følsomhet og reaksjoner er en del av problemet. Det er noe jeg aktivt jobber med. Men det er ikke hele problemet.

Han er veldig følsom på mange måter selv, men akkurat dette forstår han ingenting av. Det er så rart også, syns jeg. Jeg forventer på en måte at han skal forstå dette fordi han er et følelsesmenneske selv. Han var ordentlig lei seg over krigen i Ukraina, som eksempel. Han har empati på generelt grunnlag, men det kjennes ut for meg som at den forsvinner når det er snakk om at jeg er lei meg for noe som skjedde mellom oss. Det er lettere for han å gi meg en klem og sånt om jeg er lei meg for noe som handler om noe annet. 
 

Og ja, det er en trigger for meg. Mulig det er det for han også, bare motsatt vei. At min reaksjon trigger han til tilbaketrekning og forsvar. 
 

Det er vanskelig, for dette er noe jeg krever av han uten at han forstår problemet. Jeg har ikke klart å kommunisere dette på en måte som gjør at han forstår enda. Jeg blir redd av det også, at et ellers så fint forhold som vårt faktisk er trua pga det her. 
 

 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Han koser på meg,klemmer,spør om jeg trenger noe. 

 

Jeg kan være motsatt. Pga omsorgssvikt og fortid med å bli belastet med mine foreldres problemer og sorger så føler jeg meg veldig fort kvelt og overveldet om noen lener seg helt på meg, og jeg blir fort irritabel og liker ikke den posisjonen. Jeg har gått mye i terapi og tror grunnen til min reaksjon er fordi min erfaring sier meg at hver gang noen andre har krise,så går det utover meg, i form av stress, kriseløsning, omsorgssvikt fordi mine behov ikke ble tenk på. Det har vært så belastende for et lite barn å skulle ha ansvar for å løse voksenproblemer,så det trigger meg enda. Mulig han er lik? 

 

Jeg prøver å jobbe med meg selv,være støttende uten å ruinere meg selv. Jeg kan bli helt iskald i ulike situasjoner også. Noe som egner seg ekstremt dårlig i forhold 

Anonymkode: 47e05...6f7

Kan være du er inne på noe her. En gang gråt jeg pga vi stod i en ekstrem situasjon, og da gikk han fra meg for å ta oppvasken. Når jeg fortalte hvordan det føltes for meg, så tenkte han på saken og innså at han nok handla på gamle greier der. Som liten måtte han ta mye ansvar når ting røyna på hjemme og satte forelderen ut av spill. Følelsen var at hvis ingen tar den der oppvasken så faller alt fra hverandre. Mulig dette andre er noe liknende… 

 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (19 minutter siden):

Det kommer helt an på hvorfor man gråter. Gråter man pga. smerter eller et dødsfall eller noe annet fælt, bør man kunne forvente at kjæresten trøster. 

Skjer det i en krangel mellom dere to, blir det litt annerledes. Noen gråter av sinne, noen gråter nærmest som hersketeknikk for å få slutt på krangelen osv. Det er ikke alltid det passer med (ikke alltid den som gråter ønsker seg heller) en god klem når man er midt oppi en diskusjon.

Nei, midt oppi diskusjoner forventer jeg ikke at han skal trøste meg heller altså. Gråter jeg fordi jeg er sint, så vil jeg heller ikke ha en klem. Så det er noen spesifikke situasjoner som oppstår igjen og igjen som er problemet tror jeg. Dette er det verdt å finne litt ut av! 
 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Kjenner meg til dels igjen i det du beskriver. Nå er det sjeldent jeg må gråte når jeg tar opp noe med kjæresten, men jeg har innsett at han er ikke utrustet med de rette egenskapene til å gi meg den trøsten/støtten jeg trenger. Han blir stort sett bare stum og tom i blikket. Har ingenting å bidra med. For meg fremstår det da litt som at han ikke bryr seg, men han viser omsorg på så mange andre måter at jeg vet at det ikke stemmer.

Men når det altså kommer til veldig konkrete situasjoner hvor jeg vanligvis ville forventet en mer aktiv involvering fra hans side som støtte, omsorg eller noen selvstendige tanker rundt problemet, så virker det mest som han ønsker å få en konkret oppgave å forholde seg til. Mer som praktisk problemløsning. På samme måte blir jeg møtt om jeg f.eks uttrykket at "føkk, i dag har jeg skikkelig vondt i ryggen ". Så er hans reaksjon gjerne noe konkret som at "skal vi dra på legevakta" eller tilsvarende. Nei, selvsagt skal vi ikke det, men det er vanlig for meg å være åpen om smått og stort. Jeg kommuniserer ikke kun når et problem skal løses.

Uansett, han har såpass mange andre bra egenskaper så jeg har slått meg til ro med det. Jeg ser på det som en del av hans personlighet og det kan jeg ikke gjøre så mye med. Emosjonelt engasjement og støtte kan jeg hente fra venner og familie som er mer "tunet inn" på denslags enn det min kjæreste er. Jeg vet ikke om du kunne slått deg til ro med noe tilsvarende.

Anonymkode: c461f...c17

Det er kanskje det det må ende med, at jeg må akseptere at han bare er slik og at jeg ikke kan forvente noe annet. Jeg vet ikke om det er til å leve med, men det må jeg i så fall finne ut. 
 

Takk for at du deler. 
 

 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, det er mange som ikke forstår. Men jeg utelukker ikke at min følsomhet og reaksjoner er en del av problemet. Det er noe jeg aktivt jobber med. Men det er ikke hele problemet.

Han er veldig følsom på mange måter selv, men akkurat dette forstår han ingenting av. Det er så rart også, syns jeg. Jeg forventer på en måte at han skal forstå dette fordi han er et følelsesmenneske selv. Han var ordentlig lei seg over krigen i Ukraina, som eksempel. Han har empati på generelt grunnlag, men det kjennes ut for meg som at den forsvinner når det er snakk om at jeg er lei meg for noe som skjedde mellom oss. Det er lettere for han å gi meg en klem og sånt om jeg er lei meg for noe som handler om noe annet. 
 

Og ja, det er en trigger for meg. Mulig det er det for han også, bare motsatt vei. At min reaksjon trigger han til tilbaketrekning og forsvar. 
 

Det er vanskelig, for dette er noe jeg krever av han uten at han forstår problemet. Jeg har ikke klart å kommunisere dette på en måte som gjør at han forstår enda. Jeg blir redd av det også, at et ellers så fint forhold som vårt faktisk er trua pga det her. 
 

 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

Ja, skjønner. Ja, da er det nok ikke mangel på empati ut i fra det du skriver. Men at han også blir trigget av deg og trigget av slike situasjoner pga tidligere traumer osv. Dette er jo noe som han også må jobbe med for å bli en sunn partner. 

Dette krever jo litt av dere begge å snu dette mønsteret. Også særlig mtp at dere begge har deres fortid. Og dette er ikke en liten ting som truer forholdet. Det er ikke så rart at det truer, for det er en viktig del av forholdet. Og så lenge han ikke er villig til å prøve å forstå, så snakker du jo til en tom vegg. Og dette vil da alltid være noe dere krangler om, som trigger hverandre og vil til slutt slite dere ut. 

Derfor er det viktig at man har evne til å lytte og prøve å møte hverandre. Og at begge er villige til å jobbe med det som er vanskelig for at det skal bli bedre. Ikke bare du. Da er du like langt. 

Anbefaler dere virkelig parterapi. Kanskje det hjelper han å høre det fra en annen part. Og dere får mulighet til å finne andre måter å takle disse situasjonene på. Det er avgjørende for å få et sunt forhold at dere begge er villige til å jobbe med det som er vanskelig. 

 

Anonymkode: d571c...87b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, skjønner. Ja, da er det nok ikke mangel på empati ut i fra det du skriver. Men at han også blir trigget av deg og trigget av slike situasjoner pga tidligere traumer osv. Dette er jo noe som han også må jobbe med for å bli en sunn partner. 

Dette krever jo litt av dere begge å snu dette mønsteret. Også særlig mtp at dere begge har deres fortid. Og dette er ikke en liten ting som truer forholdet. Det er ikke så rart at det truer, for det er en viktig del av forholdet. Og så lenge han ikke er villig til å prøve å forstå, så snakker du jo til en tom vegg. Og dette vil da alltid være noe dere krangler om, som trigger hverandre og vil til slutt slite dere ut. 

Derfor er det viktig at man har evne til å lytte og prøve å møte hverandre. Og at begge er villige til å jobbe med det som er vanskelig for at det skal bli bedre. Ikke bare du. Da er du like langt. 

Anbefaler dere virkelig parterapi. Kanskje det hjelper han å høre det fra en annen part. Og dere får mulighet til å finne andre måter å takle disse situasjonene på. Det er avgjørende for å få et sunt forhold at dere begge er villige til å jobbe med det som er vanskelig. 

 

Anonymkode: d571c...87b

Det er nok veldig viktig for meg i alle fall. Jeg ser jo en del av svarene i denne tråden peker mot at noen ikke syns det er viktig. Men er man ordentlig knytta til partneren da? Hvis man ikke iblant trenger at partneren bryr seg om at man blir lei seg? Det er lett for meg også å avfeie dette som et problem som ligger hos meg, at jeg føler feil på en måte. 
 

Takk for gode innspill i alle fall. Jeg tror vi må i parterapi om ikke vi kan finne en felles forståelse her. 
 

 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

[Trolltunge]

Min kjære var dårlig på å takle slikt tidligere. Jeg gråter ekstremt sjelden, og var liksom den sterke som takler alt, så når jeg da gråt ble han ganske satt ut. Kunne reagere med å trekke seg unna, eller begynne å fleipe, så jeg liksom skulle le istedenfor. Da ble jeg såret og trakk meg bort fra ham, han ble såret av det, og så hadde vi det ikke ok noen av oss. 

Der har vært mange steg mellom da og nå som mer eller mindre har gått i glemmeboka, men jeg har iallefall forstått at min mann ikke visste helt hvordan han skulle takle slike situasjoner, så begynner jeg på en måte i helt andre enden. Når jeg er lei meg sier jeg med en gang at jeg trenger en god klem. Det får jeg, og så forteller jeg hva som er galt. Hvorfor jeg er trist. Mens han holder rundt meg. 

Dette fungerer veldig bra for oss. Han blir ikke usikker på hva han skal gjøre og hva jeg trenger, for det har jeg jo sagt. Da står han også så sikkert i situasjonen at han klarer å snakke seriøst om det som har skjedd. 

Gjennom samtaler om dette tidligere fikk jeg forståelse for at uansett hva jeg var lei meg for fikk han alltid en slags frykt om at det handlet om ham. Det ble slik "Min kone er ikke glad. Hun er trist. Hva mener hun at jeg har gjort galt?", og så gikk han såpass i lås på det at han ikke egentlig fikk med seg at det ikke nødvendigvis handlet om ham. Ved å søke til ham umiddelbart, og si hva jeg trenger, så oppfatter han det istedenfor som "Min kone er trist. Hun trenger meg." Det utgjør en stor differanse. Selv når det faktisk handler om ham, for jeg søker jo til ham, og da kan det ordnes i hans hode og følelser. 

Han har det med å etterhvert fleipe for å få meg til å le fremdeles, men det takler jeg bedre når jeg også får den varme klemmen jeg trenger, og han har armene rundt meg når han sier "teite" ting for å muntre meg opp. Det blir faktisk ofte at jeg begynner å le til slutt, tørker tårene og det som var vondt føles bedre. 

[AnonymBruker]

Dette er i grunnen en ganske typisk situasjon. Anbefaler (lyd)boka "hemmelighetene bak et lykkelig parforhold". Høres sikkert svada ut, men selv mannen i huset fikk seg en AHA-opplevelse etter å ha hørt den.

Vi hadde det på samme måte som dere før. Jeg gråter lett, enten jeg faktisk er lei meg, sliten eller sint. Det er slitsomt for meg, og slitsomt for mannen. Men, etter litt tankevirksomhet fra oss begge, konkluderte vi oss fram til at hverken min eller hans reaksjon er feil. Han er ikke vant til "trøst" og anerkjennelse av følelser fra barndommen. Ikke jeg heller, men det kommer ut på en helt annen måte enn hos han. Vi måtte bare begge prøve forstå den andre og hvorfor reaksjonene er som de er, og nå er ting blitt bedre. 

Anonymkode: 9101a...8e3

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (2 minutter siden):

Min kjære var dårlig på å takle slikt tidligere. Jeg gråter ekstremt sjelden, og var liksom den sterke som takler alt, så når jeg da gråt ble han ganske satt ut. Kunne reagere med å trekke seg unna, eller begynne å fleipe, så jeg liksom skulle le istedenfor. Da ble jeg såret og trakk meg bort fra ham, han ble såret av det, og så hadde vi det ikke ok noen av oss. 

Der har vært mange steg mellom da og nå som mer eller mindre har gått i glemmeboka, men jeg har iallefall forstått at min mann ikke visste helt hvordan han skulle takle slike situasjoner, så begynner jeg på en måte i helt andre enden. Når jeg er lei meg sier jeg med en gang at jeg trenger en god klem. Det får jeg, og så forteller jeg hva som er galt. Hvorfor jeg er trist. Mens han holder rundt meg. 

Dette fungerer veldig bra for oss. Han blir ikke usikker på hva han skal gjøre og hva jeg trenger, for det har jeg jo sagt. Da står han også så sikkert i situasjonen at han klarer å snakke seriøst om det som har skjedd. 

Gjennom samtaler om dette tidligere fikk jeg forståelse for at uansett hva jeg var lei meg for fikk han alltid en slags frykt om at det handlet om ham. Det ble slik "Min kone er ikke glad. Hun er trist. Hva mener hun at jeg har gjort galt?", og så gikk han såpass i lås på det at han ikke egentlig fikk med seg at det ikke nødvendigvis handlet om ham. Ved å søke til ham umiddelbart, og si hva jeg trenger, så oppfatter han det istedenfor som "Min kone er trist. Hun trenger meg." Det utgjør en stor differanse. Selv når det faktisk handler om ham, for jeg søker jo til ham, og da kan det ordnes i hans hode og følelser. 

Han har det med å etterhvert fleipe for å få meg til å le fremdeles, men det takler jeg bedre når jeg også får den varme klemmen jeg trenger, og han har armene rundt meg når han sier "teite" ting for å muntre meg opp. Det blir faktisk ofte at jeg begynner å le til slutt, tørker tårene og det som var vondt føles bedre. 

Så fint ❤️ 
 

Jeg kan kanskje bli bedre på det der med å oppsøke det jeg trenger og be om det. Det er bare så vanskelig for meg å kommunisere når jeg blir ordentlig lei meg, og med den der gruinga til stillheten og en kald skulder som har lagt seg på toppen blir det nesten helt umulig. Å si «nå blir jeg lei meg og trenger at du bryr deg og prøver å finne ut av det» ligger så langt fra meg at jeg vet ikke om jeg en gang kan de ordene akkurat da. 
 

 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er i grunnen en ganske typisk situasjon. Anbefaler (lyd)boka "hemmelighetene bak et lykkelig parforhold". Høres sikkert svada ut, men selv mannen i huset fikk seg en AHA-opplevelse etter å ha hørt den.

Vi hadde det på samme måte som dere før. Jeg gråter lett, enten jeg faktisk er lei meg, sliten eller sint. Det er slitsomt for meg, og slitsomt for mannen. Men, etter litt tankevirksomhet fra oss begge, konkluderte vi oss fram til at hverken min eller hans reaksjon er feil. Han er ikke vant til "trøst" og anerkjennelse av følelser fra barndommen. Ikke jeg heller, men det kommer ut på en helt annen måte enn hos han. Vi måtte bare begge prøve forstå den andre og hvorfor reaksjonene er som de er, og nå er ting blitt bedre. 

Anonymkode: 9101a...8e3

Takk for boktips! Det skal jeg sjekke ut! 
 

Det er nok samme for oss tror jeg, at ingen av oss er vant med anerkjennelse for følelser, og hos han gjør det kanskje at han ikke forstår hva det er, mens hos meg gjør det at det å ikke bli møtt åpner de gamle sårene fra da jeg ikke ble møtt. Jeg er derfor ekstra påpasselig med å møte andre følelsesmessig fordi jeg vet hvor vondt det er å ikke bli det også. Det et en viktig sak for meg innser jeg.  
 

 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er nok veldig viktig for meg i alle fall. Jeg ser jo en del av svarene i denne tråden peker mot at noen ikke syns det er viktig. Men er man ordentlig knytta til partneren da? Hvis man ikke iblant trenger at partneren bryr seg om at man blir lei seg? Det er lett for meg også å avfeie dette som et problem som ligger hos meg, at jeg føler feil på en måte. 
 

Takk for gode innspill i alle fall. Jeg tror vi må i parterapi om ikke vi kan finne en felles forståelse her. 
 

 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

Ja, det stemmer. Folk er så forskjellige. Så noen bryr seg ikke så mye om det. Men mange og vil si de fleste gjør det. Hvert fall til en viss grad. Så er det viktig at man er samstemte på det område. Men det er absolutt noen som klarer å leve uten. Som noen skriver her, de får det fra andre plasser i stedet. 

Men det kommer an på blant annet hvor ekstremt det er, hvor mye du blir plaget av dette. Og at det virker som at du er en person som ønsker, trenger og ser etter den intimiteten i et forhold. Og nei, man kommer ikke nær hverandre uten. Det er jo det som er selve byggeklossene for et nært forhold. Psykologen min kalte det emosjonell intimitet. Det har ingenting med sex å gjøre, men den emosjonelle, psykiske nærheten. 

Du ønsker dette sårt, og bil dermed føle deg veldig ensom i forholdet, dersom han ikke vil jobbe med det. Så det blir jo til slutt er valg for deg. Om du er villig til å leve uten hvis han ikke vil jobbe med det. 

Jeg skjønner at det ikke er lett når du har en vanskelig bakgrunn og gjerne ikke blitt møtt på endunn måte. Så er det jo ofte slik at dette fortsetter inn i voksen alder i relasjoner. For det er dette du kjenner til. Og det er lett å gå i den fella. 

Anonymkode: d571c...87b

[AnonymBruker]

Jeg er syk og ufør, og noen ganger blir jeg så frustrert og lei at jeg gråter fordi kroppen og psyken ikke spiller på lag med meg. Jeg gråter også når det blir for mye for meg, og noen ganger gråter jeg uten at jeg helt vet hva som er årsaken. Dette er mest i perioder når det er generelt mye som skjer rundt meg. Min mann er verdens beste og mest tålmodige mann. Han slipper alt og kommer og klemmer meg og tørker tårene. Jeg er noen ganger redd for at jeg skal "bli for mye" for han, men han står støtt og er velt tydelig på at han er der for meg. Han vet hva jeg går gjennom, han leser seg opp på det som feiler meg, han er med til leger og psykolog osv. Alt han vil her i verden er at jeg skal ha det bra.

Vi krangler aldri, det ligger ikke for noen av oss, vi vil hverandre det beste og er det noe vi er uenige om, så snakker vi om det. Vi kommer begge fra dårlige forhold og vi snakket tidlig om at vi ikke skulle kontrollere hverandre, vi skulle ikke si ting vi ikke mente, eller si stygge ting til hverandre. Vi er hverandres nummer en. 

Det skal sies at dette går begge veier, han kan ha dårlige dager og er den som trenger ekstra omsorg, og da får han det.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg springer til og gir henne akkurat det hun trenger: en skikkelig bamseklem, en skulder å gråte på, og et øre å løfte ut frustrasjonene til. Det er virkelig ikke så vanskelig.

Ikke alltid jeg skjønner problemet, men det er ikke så farlig. Viktigste er å bare være der.

Anonymkode: c6eb2...775

Slik er min mann også❤️

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mange skal jo bare bli synes synd på, dette er et problem. Sliter du mentalt må du oppsøke hjelp, ikke belaste din partner med dette. Han kan også være med deg om du går til psykolog, så dere alle 3 kan snakke om å håndtere dine problemer.

Ikke slit ut en partner på denne måten, menn og kvinner er totalt forskjellige til å håndtere slike ting.

Synd på, trøsting, etc. Hører til barndommen, ikke voksne livet. Da må du ta tak i problemene dine, jobbe med det. Oppsøk profesjonell hjelp.

Anonymkode: 2574d...be1

Partnere skal være der for hverandre. Man skal selvsagt ikke slite ut den andre, og man må snakke om ting, men jeg tenker at det er en del av å være i et forhold, det å være emosjonell støtte for hverandre. Alt trenger ikke å behandles av profesjonelle, noen ganger trenger man bare å bli sett av partner. 

Min mann håndtere dette helt fint, han visste hva han gikk til og gjorde det med åpne øyne. Og min mann kan også slite med ting, og da er jeg der for han på samme måte som han er der for meg.

Mange voksne, de fleste, vil innimellom trenge trøst, det er absolutt ikke forbeholdt barn. Med en slik innstilling kan du selv gå på en smell, eller risikere å skyve bort den/de som er deg nærmest.

Anonymkode: 6b711...10c

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Så fint ❤️ 
 

Jeg kan kanskje bli bedre på det der med å oppsøke det jeg trenger og be om det. Det er bare så vanskelig for meg å kommunisere når jeg blir ordentlig lei meg, og med den der gruinga til stillheten og en kald skulder som har lagt seg på toppen blir det nesten helt umulig. Å si «nå blir jeg lei meg og trenger at du bryr deg og prøver å finne ut av det» ligger så langt fra meg at jeg vet ikke om jeg en gang kan de ordene akkurat da. 
 

 

TS

Anonymkode: 1f8cf...2d0

Prøv, vil jeg anbefale, og hold det enkelt. "Jeg trenger en god klem " er alt jeg sier i utgangspunktet. Hadde jeg sagt "nå blir jeg lei meg og trenger at du bryr deg og prøver å finne ut av det" hadde han nok sett på meg som jeg snakket kinesisk, eller ba ham om å bygge et fly til meg med det som ligger tilgjengelig i huset. Når jeg så forklarer hvorfor jeg er trist har jeg fokus på hva jeg opplever og føler. Jeg tillegger ikke ham meninger, tanker og intensjoner. Det står bare i veien for god dialog. 

Et eksempel angående sjalusi for eksempel. Jeg sier rett ut "Jeg ble sjalu." Ikke "Når du gjør slik føler jeg at du tråkker på mine følelser og jeg blir usikker, og føler at du ikke bryr deg om mine meg og mine følelser. ", for da blir det en hel rekke ord og anklager han må forsvare seg mot, og det blir bare tull ut av det. Går jeg rett til kjernen, og holder det enkelt, uten å balle kjerneproblemet inn i for mange ord, så er det også kjerneproblem han hører og forstår, og trygger meg angående. DET han gir respons på. 

Har det ikke noe med ham å gjøre er mine første ord "Det er jobben/pappa/hva det nå er", så han på ingen måte trenger å lure på hva min tristhet handler om. Da blir det gjerne han som driver dialogen videre, ved å spørre, istedenfor at jeg skal drukne ham i ord der han blir usikker/forstår i liten grad hva det egentlig dreier seg om. Også om jeg egentlig ikke klarer å snurre det sammen til hva det egentlig dreier seg om. Det har hendt at jeg har bedt om en god klem, fordi jeg er trist, og årsaken jeg oppgir er "Det ble for mye for meg nå." Ved å holde det til kjerneproblemet, også når det egentlige problemet er litt uklart, blir det dialog om det, istedenfor å rote oss inn i blindgater. I tilfeller der totalen bare har blitt for mye for meg er det ofte han som hjelper meg med å finne ut hva som ble for mye, og hva bør legge bort. Drukner jeg ham i ord mister gjerne også han tråden i informasjonen. 

Endret 30. august 2022 av Trolltunge