Føler meg som en inkubator

[AnonymBruker]

Kjæresten har siden dag 1 vært klar på at han vil ha barn, og ville raskt ha det med meg. Jeg har aldri hatt et sterkt ønske, men fikk det pga. han. Har aldri opplevd noe lignende, følte jeg ville ha barn med akkurat han fordi forelskelsen/kjærligheten er så sterk. Er vel noe primitive greier som foregår i huet 😜 Før han kunne jeg egentlig ikke tenke meg å få barn.

Nå er jeg gravid, ganske tidlig i forholdet. Og jeg går rundt å gnager og tenker på at han kun elsker meg pga graviditeten og at jeg er uviktig. Føler det ikke er jeg som gjør han glad, kun graviditeten. Føler meg utbyttbar og tenker på ting som at han sikkert hadde ofret meg ved en komplikasjon så lenge ungen klarte seg. Jeg tenker fortsatt HAN er den viktigste for meg, og hele grunnen til at jeg er glad for å være gravid er fordi det er med HAN. Jeg er livredd for å bli tilsidesatt og avglemt som kjæreste etter fødselen, at forholdet vårt kun skal bli å være foreldre osv. Jeg blir irritert hvis han nevner at han ønsker vi skal ha flere barn, ikke fordi jeg selv ikke vil, men fordi dette er min første graviditet og det skremmer meg å være gravid. Jeg vet ikke hvordan jeg takler å være det, vet ikke hvordan jeg takler fødsel, om det blir komplikasjoner osv. At han heller tenker på neste gang han skal bruke meg som en babymaskin enn hvordan denne graviditeten går får meg til å føle meg så jævli dritt..

Samtidig føler jeg meg helt koko og som en «dårlig kvinne» som har disse tankene. Føler jeg er altfor selvopptatt. Har lyst til å bli kvitt disse tankene og bare være glad for graviditeten osv men jeg får bare ikke disse tankene ut av hodet.. 

Anonymkode: e193f...8a0

[AnonymBruker]

Blås i mannen! Så koselig med barn. Du blir mamma ❤

Anonymkode: 0c5ca...0e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Blås i mannen! Så koselig med barn. Du blir mamma ❤

Anonymkode: 0c5ca...0e2

Hahaha denne kommentaren var overraskende trøstende på en merkelig måge😅 Takk!❤️

ts

Anonymkode: e193f...8a0

[AnonymBruker]

Du, graviditet er en rar tid med masse hormoner og tanker. Du trenger ikke tro på absolutt alt du tenker og føler 

Jeg forstår tanken, men prøv å tenk at dette er en mulighet til å bli enda bedre kjent med hverandre. Kjærligheten jeg føler for mannen min har fått en ny dimensjon etter at jeg fikk se han som pappa for barnet vårt. Det var en bekreftelse på at han faktisk er en så god mann som jeg trodde.

Det du kan gjøre er å snakke med mannen din om viktigheten av å ta vare på kjæresteriet selv om dere skal bli foreldre.

Anonymkode: 59c87...7a2

[tangent]

Snakk med ham. Si at du har mange følelser og frykt ifm svangerskapet. At du er redd for at dere ikke skal ha tid til å være kjærester mer osv. Dere skal dele livet sammen og bli foreldre sammen, da må dere snakke sammen. 

[AnonymBruker]

Og ja, jeg var også litt usikker på det med barn. Jeg ville nok mer ha hans barn enn barn, på en måte. Vi har faktisk laget et ganske søtt og artig barn. Hun er 1,5 år og blir mer og mer en interessant liten person.

Det du bør være forberedt på da, er at helsevesenet dessverre i større grad ser på kvinnen som en inkubator. Mange opplever god oppfølging i svangerskapet men så snart barnet er ute er de mer opptatt av det og ikke særlig opptatt av mors helse og velvære. 

Anonymkode: 59c87...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og ja, jeg var også litt usikker på det med barn. Jeg ville nok mer ha hans barn enn barn, på en måte. Vi har faktisk laget et ganske søtt og artig barn. Hun er 1,5 år og blir mer og mer en interessant liten person.

Det du bør være forberedt på da, er at helsevesenet dessverre i større grad ser på kvinnen som en inkubator. Mange opplever god oppfølging i svangerskapet men så snart barnet er ute er de mer opptatt av det og ikke særlig opptatt av mors helse og velvære. 

Anonymkode: 59c87...7a2

Ja det er nok sånn jeg også er, vil ha hans barn mer enn barn. Hadde det ikke vært han ville jeg ikke hatt barn tenker jeg.

Dette er også en av grunnene til at jeg takler så dårlig å føle meg sånn med mannen.. Jeg er  allerede forberedt på at helsevesen kommer til å behandle meg som en inkubator, så jeg føler jeg i det minste trenger EN person som er der for MEG.. 

 

Anonymkode: e193f...8a0

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå følelsene, men jeg tror ikke du er utskiftbar for han. Han elsker deg fordi DU er du, og det er du som er gravid med hans barn. Han vil ha en familie med deg. Han er nok bare begeistret akkurat nå, og det er jo koselig. Husk at det er mye følelser og tanker for fedre også - bearbeide at man skal bli far. Du kan også ta dette opp med jordmor for og få hjelp med følelsene og ha noen og snakke om! 

Hvis du syns det er vanskelig og prate med han, så kan du laste ned appen «10 smarte tips». Det finnes spørsmål og tema de anbefaler man går gjennom, blant annet om egen barndom, barnets barndom, forventninger, frykt og lignende! Det er noe som ble anbefalt av jordmoren min, og kanskje det hjelper dere åpne opp for hverandre.   

Ellers så følte jeg at jeg ble sett av min mann, og andre, og helsevesenet. Jeg følte meg aldri tilsidesatt eller mindre viktig. Hverken med tanke på prioriteringer eller vurderinger som amming. Den eneste gangen jeg følte de ikke så meg helt umiddelbart, og tenkte at nå er jeg bare en inkubator for en periode, var når det oppstod noen komplikasjoner, og jeg måtte legges inn. Da fokuserte de kun på at babyen - som jeg også følte var riktig, for jeg var jo der fysisk og de kunne se meg  Har opplevd på alle kontroller før og etter, både hos jordmor og sykehuset, at de er opptatt av hvordan mor faktisk har det, siden hun er en vital del av den babyens helse! 

Anonymkode: 828b6...3f9

[AnonymBruker]

Det kan hende det bare er hormonene dine som tuller med deg, men du skal vite det at kjæresten din virkelig kommer til å elske deg når du har gitt han et barn. Det avhenger selvfølgelig av at begge foreldrene er interessert i, og stiller opp for, barnet. Det å se det lille mennesket man har skapt sammen, det knytter en nærmere hverandre. 

Dessverre ble det motsatt effekt her med mitt første barn, som var sterkt ønsket fra faren. Det viste seg at han overhodet ikke hadde skjønt hva det å få barn innebærer, så han var lite tilstedeværende, og følelsene mine for han forsvant helt, selv om vi hadde vært sammen i mange år hvor følelsene alltid hadde vært sterke.

Med barnefar nr.2 måtte vi bare hoppe i det tidlig i forholdet, siden jeg var 36 (han 38) og vi ikke turte å vente. Dvs, vi droppet prevensjon og lot naturen gå sin gang, drev ikke med eggløsningstester osv. Jeg hadde kjent han noen år før vi ble sammen, mens vi var i forhold på hver vår kant, og barna våre var venner. Han er og var en fantastisk far, så det gikk utrolig bra og vi elsker hverandre virkelig høyt, nå 8 år etter vi ble sammen. Vi har ett barn hver (som er like gamle) og ett sammen og har det virkelig fint.

Anonymkode: 0bcb6...5ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kan hende det bare er hormonene dine som tuller med deg, men du skal vite det at kjæresten din virkelig kommer til å elske deg når du har gitt han et barn. Det avhenger selvfølgelig av at begge foreldrene er interessert i, og stiller opp for, barnet. Det å se det lille mennesket man har skapt sammen, det knytter en nærmere hverandre. 

Dessverre ble det motsatt effekt her med mitt første barn, som var sterkt ønsket fra faren. Det viste seg at han overhodet ikke hadde skjønt hva det å få barn innebærer, så han var lite tilstedeværende, og følelsene mine for han forsvant helt, selv om vi hadde vært sammen i mange år hvor følelsene alltid hadde vært sterke.

Med barnefar nr.2 måtte vi bare hoppe i det tidlig i forholdet, siden jeg var 36 (han 38) og vi ikke turte å vente. Dvs, vi droppet prevensjon og lot naturen gå sin gang, drev ikke med eggløsningstester osv. Jeg hadde kjent han noen år før vi ble sammen, mens vi var i forhold på hver vår kant, og barna våre var venner. Han er og var en fantastisk far, så det gikk utrolig bra og vi elsker hverandre virkelig høyt, nå 8 år etter vi ble sammen. Vi har ett barn hver (som er like gamle) og ett sammen og har det virkelig fint.

Anonymkode: 0bcb6...5ee

Ja, å få barn sammen er virkelig en test og en påkjenning for forholdet. Om fyren faller helt igjennom der så er det nærmest utilgivelig, å reparere den enorme ripen i lakken krever mye.

Anonymkode: 59c87...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja det er nok sånn jeg også er, vil ha hans barn mer enn barn. Hadde det ikke vært han ville jeg ikke hatt barn tenker jeg.

Dette er også en av grunnene til at jeg takler så dårlig å føle meg sånn med mannen.. Jeg er  allerede forberedt på at helsevesen kommer til å behandle meg som en inkubator, så jeg føler jeg i det minste trenger EN person som er der for MEG.. 

 

Anonymkode: e193f...8a0

Men har du nevnt det for han? At du har behov for å bli sett som kvinne og kjæreste og deg selv, ikke bare (blivende) mor?

Anonymkode: 59c87...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men har du nevnt det for han? At du har behov for å bli sett som kvinne og kjæreste og deg selv, ikke bare (blivende) mor?

Anonymkode: 59c87...7a2

Ja flere ganger,dette er også noe han har vist har vært en bekymring og frykt hos meg fra før jeg ble gravid også. Han prøver å betrygge meg og sier at grunnen til at han er så glad er fordi det er med MEG og alt han tenker på er hvordan han kan gjøre ting bedre for meg osv.. De fleste dagene tror jeg på han og er glad selv, så kommer en liten kommentar som gjør at tankene kverner og jeg faller i kjelleren. 

Vi snakket feks om dersom noe skulle være feil med barnet, trisomi feks. Vi er begge helt klare på at vi da ønsker å avbryte svangerskapet, men han kom med et utsagn om at han da var redd for at jeg ikke «gidder/klarer» å gå gjennom dette på nytt. (Vi har også hatt en tidligere spontanabort hvor jeg ble litt deprimert nettopp fordi jeg følte jeg skuffet HAN, tenker lite på meg selv.) 

Da tenker jeg at han bryr seg mer om å bruke meg som en babymaskin enn hvordan denne potensielle situasjonen kunne påvirket meg. Og dermed går hele dagen min ut på å tenke at jeg ikke betyr en dritt utenom det å produsere hans barn. Kan tenke for meg selv at jeg er irrasjonell og overfølsom samtidig, men det stopper meg ikke fra å bli helt knust og lei meg. Er utrolig slitsomt.. 

ts

Anonymkode: e193f...8a0

[AnonymBruker]

Jeg tror mannen din er ekstatisk over at det er akkurat du som bærer frem barnet hans jeg! 😄 Min mann er nok litt motsetningen av din. Vi hadde vært sammen i 5 år før han noe motvillig gikk med på å prøve å få barn.

Prosjekt baby var min greie helt frem til noen måneder ut i svangerskapet. Nå som termin er rett rundt hjørnet og han har blitt «kjent» med babyen sine spark i magen og fulgt hele prosessen, er han minst like babydilla som meg - og ja - her er det også allerede snakk om nr 2! Prøver å minne han på at vi må rekke å få nr 1 først og kose oss med babyen før vi begynner å planlegge neste svangerskap, men han er altså klar som et egg! 😅

Dette er en mann som i utgangspunktet var skeptisk til å bli far, men «gikk med på» å få ett barn fordi han elsker meg og ville gi meg barnet mitt.

Prøv å nyt at mannen din er så engasjert og gled deg til å bli mamma ❤️

Anonymkode: d484c...122

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja flere ganger,dette er også noe han har vist har vært en bekymring og frykt hos meg fra før jeg ble gravid også. Han prøver å betrygge meg og sier at grunnen til at han er så glad er fordi det er med MEG og alt han tenker på er hvordan han kan gjøre ting bedre for meg osv.. De fleste dagene tror jeg på han og er glad selv, så kommer en liten kommentar som gjør at tankene kverner og jeg faller i kjelleren. 

Vi snakket feks om dersom noe skulle være feil med barnet, trisomi feks. Vi er begge helt klare på at vi da ønsker å avbryte svangerskapet, men han kom med et utsagn om at han da var redd for at jeg ikke «gidder/klarer» å gå gjennom dette på nytt. (Vi har også hatt en tidligere spontanabort hvor jeg ble litt deprimert nettopp fordi jeg følte jeg skuffet HAN, tenker lite på meg selv.) 

Da tenker jeg at han bryr seg mer om å bruke meg som en babymaskin enn hvordan denne potensielle situasjonen kunne påvirket meg. Og dermed går hele dagen min ut på å tenke at jeg ikke betyr en dritt utenom det å produsere hans barn. Kan tenke for meg selv at jeg er irrasjonell og overfølsom samtidig, men det stopper meg ikke fra å bli helt knust og lei meg. Er utrolig slitsomt.. 

ts

Anonymkode: e193f...8a0

Skjønner. Jeg tror det er litt balansegang her. Han kan godt betrygge deg men du bør også jobbe litt med å ikke ta alt du tenker og føler for god fisk.

Ikke for å si at det du tenker og føler ikke er reelt, det er jo det og det er jo noe du føler. Men bare ha i mente at det kjennes nok sterkere nå pga. hormoner og alt. Selv svingte jeg veldig i perioder av svangerskapet, ene dagen elsket jeg han så høyt at jeg måtte gråte, den neste følte jeg meg så avkoblet han at jeg kikket på leiligheter til leie i området😅 Jeg visste jo rasjonelt at følelsene mine var litt ustabile og at jeg ikke trengte å ta hver lille dupp helt på alvor. JA, det er skikkelig slitsomt ❤

Ellers så... tror jeg at for noen er barneønsket så høyt og så viktig at det er vanskelig for oss andre å forstå. Jeg ville tatt det utsagnet som et tegn på at han er veldig glad for at du er med på dette prosjektet og at han nettopp ikke tar for gitt at du er det, men setter stor pris på det.

Anonymkode: 59c87...7a2

[AnonymBruker]

Det er ikke alle som får så sterkt forhold til fosteret i magen, meg selv inkludert. Syntes det var skikkelig ekkelt å være gravid på mange måter - selv om jeg hadde et problemfritt svangerskap. Var noe kvalmende med å ha et menneske inni meg, og jeg eksploderte mange ganger på folk som kun behandlet meg som rugemaskin og ikke menneske (typisk skal ta på magen, KUN snakker om svangerskap osv). Sikkert ikke rasjonelt, men jeg reagerte skikkelig på å bli ''degradert'' som eget individ liksom 😛 Jeg var ikke en sånn som eeeeeelsket magen og gleeeedet meg til barnet kom. Jeg gledet meg mest til å bli ferdig med å være gravid og få kroppen for meg selv igjen 🙈

Etter fødsel fikk jeg heller ingen umiddelbar morsfølelse, men kjente et enormt ansvar for å holde dette vesenet i live liksom. Morsfølelsen kom gradvis snikende, og rundt 5-6 mnd etter fødsel ble jeg en sånn som kun snakka om babyen, kun brydde meg om babyen og hele livet handlet om babyen 🙈 Det roet seg dog litt, men jeg forguder ennå 3-åringen og hadde blitt oppriktig sint på mannen om han valgte meg over barnet vårt. Så det kom. 

Poenget er at kanskje du har det litt som meg? Ikke finner svangerskapet altoppslukende, men heller litt rart kanskje? Da vil det jo være vanskeligere å ta inn over seg at mannen din gleder seg enormt. Siden man selv ikke gjør det, liksom? Sier ikke at du ikke gleder deg, jeg og gledet meg - men jeg hadde ikke den altoppslukende kjærligheten til fosteret som mange beskriver liksom. Man skal ikke kimse av svangerskapshormoner, og ikke glem at hodet ditt ikke virker helt akkurat nå! Ikke ta noen store avgjørelser akkurat nå, for du er ikke helt deg selv (ikke stygt ment, det er hormonelt)  

Anonymkode: b5830...670

[AnonymBruker]

Sier han noe som får deg til å tenke dette da? Eller er det noe som har oppstått i hodet ditt. Mest sannsynlig har han en enda dypere kjærlighet for deg nå pga barnet dere skaper sammen. 

Anonymkode: ca88b...7aa