Hjelper diagnoser på personlighetsforstyrrelser/syndromer på sorgen?

[AnonymBruker]

Jeg går til psykolog over sorgen over å ikke ha mestret livet, at jeg ikke klarte eller forstod de tingene det er forventet av en voksen dame. Som del av behandlingen blir jeg utredet for diverse diagnoser(f.eks asperger). Dette er ment for å hjelpe meg å forstå hvorfor tingene ble som de ble. 

Er det noen her som har vært i en lignende situasjon og fått lettet sorgen/depresjonen ved å få en diagnose som skal hjelpe å forklare hvorfor man ikke mestret/mestrer livet?

Jeg ser ikke helt hvordan dette skal hjelpe. I mitt hode så er jeg kun en idiot som ikke mestret/mester livet. 

Anonymkode: 72b7a...467

[Maestro]

Ei venninne med borderline sliter med dette. Hun sliter med ALT og er i starten av tyveårene. Andre på den alderen er langt forran, for og si det slik. 🙁 Det er så synd, hun har fått diagnosen pga omsorgssvikt hjemme, som er ganske normalt. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Maestro said:

Ei venninne med borderline sliter med dette. Hun sliter med ALT og er i starten av tyveårene. Andre på den alderen er langt forran, for og si det slik. 🙁 Det er så synd, hun har fått diagnosen pga omsorgssvikt hjemme, som er ganske normalt. 

Takk. Ja, alle mine jevnaldrende er langt forran meg også. 

Har ikke blitt utsatt for omsorgssvikt, men det er en del ting som skulle blitt fanget opp av foreldre og lærere allerede da jeg var barn og som hadde gjort ting mye lettere som voksen. 

TS

Anonymkode: 72b7a...467

[Maestro]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk. Ja, alle mine jevnaldrende er langt forran meg også. 

Har ikke blitt utsatt for omsorgssvikt, men det er en del ting som skulle blitt fanget opp av foreldre og lærere allerede da jeg var barn og som hadde gjort ting mye lettere som voksen. 

TS

Anonymkode: 72b7a...467

Ganske normalt med autismedpekteret og typ ADHD. 😊 Spesielt hos kvinner om man finner det ut sent. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Maestro said:

Ganske normalt med autismedpekteret og typ ADHD. 😊 Spesielt hos kvinner om man finner det ut sent. 

Psykologen har tenkt på ADHD også ja. 

TS

Anonymkode: 72b7a...467

[Maestro]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Psykologen har tenkt på ADHD også ja. 

TS

Anonymkode: 72b7a...467

Er jo fint og eventuelt finne det ut, og få den hjelpen du trenger 😊Bedre seint enn aldri. 😊 Nå vet jeg jo ikke hvor gammel du er 🤔 Med godt verktøy, og hjelp, så er ikke håpet ute og mestre en enkel hverdag 😊 Er A4 liv er ikke for alle, uavhengig av diagnose eller ei. 😊🙏

[AnonymBruker]

Just now, Maestro said:

Er jo fint og eventuelt finne det ut, og få den hjelpen du trenger 😊Bedre seint enn aldri. 😊 Nå vet jeg jo ikke hvor gammel du er 🤔 Med godt verktøy, og hjelp, så er ikke håpet ute og mestre en enkel hverdag 😊 Er A4 liv er ikke for alle, uavhengig av diagnose eller ei. 😊🙏

Takk. Ja, jeg skal få hjelp med livet nå og fremover. Og det er selvsagt veldig bra. Men jeg sliter med en enorm skam over å ikke ha mestret livet hittil. Det er noe av det diagnosene skal prøve å hjelpe med. 

Skjønner at A4 livet ikke er for alle, men det er livet jeg alltid drømte om.  Jeg bare fikk det ikke til. 

TS

Anonymkode: 72b7a...467

[AnonymBruker]

Hei TS!

Jeg har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse (puh), og det falt i det minste mange brikker på plass for meg. Jeg har store deler av voksenlivet synes det er vanskelig å være rundt mange, redd for konflikter, stenger folk ute/meg selv inne, mye skyldfølelse, ikke mestret grunnleggende ting- periodevis greier jeg ikke åpne post og synes mange helt vanlige ting er utrolig ubehagelig (telefonen ringer, jeg må komme meg til avtaler, kvier meg for å be andre om noe, får sammenbrudd av å måtte be fastlege om nye resepter f.eks).

Jeg vet ikke om det er lidelsen som gjør det men det å skulle bearbeide og ta tak i det vondeste rundt problemene mine, det orker jeg ikke. Mistet mange år, men å skulle sette seg ned og skrive emosjonelt/mentalt regnskap for det driver meg nesten bare tilbake inn i angst og depresjonene jeg har hatt over egne feil og mangler.
Det er nok veldig ulikt hvordan folk ser på det der, jeg vil tro det er flere som føler det mer som at man endelig har nøstet sammen alle de løse trådene, enn oss som helst ikke vil ta i det. Men det er jo det min forstyrrelse går ut på, så naturlig at det skiller seg kanskje:p

Husker at jeg var ekstremt redd for å bli "stemplet" med BPD eller bipolar fordi jeg føler at disse menneskene blir stigmatisert mest, men selv om mange av PFene deler trekk så er jeg helt klart ikke dette og jeg føler sterkt med de som er det. Kjenner ei som sliter med schizofreni og i tillegg har BPD og for henne var diagnosen bare veien inn i masse medikamenter og evig kasteball i systemet. Hun har jo tidvis ikke oversikt over hva hun gjør og hører og ser ting som hun vet ikke er ekte, men føles veldig reellt og når hun kommer ut på andre siden så er hun fortvilet og jobber hardt for å unngå neste episode.. som alltid kommer:(

For henne er det liksom en ny sorgprosess hver gang hun får stablet seg og kommer seg tilbake på medisin, spiser og sover igjen. Det er virkelig litt av et liv man skal leve iblant ❤️ ønsker deg lykke til med prosessen!

Anonymkode: 13237...078

[AnonymBruker]

Det har vert veldig godt å få en diagnose og en forklaring på hvorfor det gikk som det gikk. Det er først når man forstår seg selv at man kan begynne å endre ting. Jeg har strevd og strevd for å få en jobb, gått skoler og kurs for å få kompetanse til å få fast jobb men kom aldri i mål samme hvor mye jeg jobbet for det. Også relasjoner privat har vert utrolig vanskelig, per i dag er jeg uten nære venner og jeg vet hvorfor men akkurat det klarer jeg ikke endre.

Anonymkode: 2734e...3c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk. Ja, jeg skal få hjelp med livet nå og fremover. Og det er selvsagt veldig bra. Men jeg sliter med en enorm skam over å ikke ha mestret livet hittil. Det er noe av det diagnosene skal prøve å hjelpe med. 

Skjønner at A4 livet ikke er for alle, men det er livet jeg alltid drømte om.  Jeg bare fikk det ikke til. 

TS

Anonymkode: 72b7a...467

Akkurat sånn er det. Og skammen, den blir mindre når du forstår deg selv.

Anonymkode: 2734e...3c1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hei TS!

Jeg har engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse (puh), og det falt i det minste mange brikker på plass for meg. Jeg har store deler av voksenlivet synes det er vanskelig å være rundt mange, redd for konflikter, stenger folk ute/meg selv inne, mye skyldfølelse, ikke mestret grunnleggende ting- periodevis greier jeg ikke åpne post og synes mange helt vanlige ting er utrolig ubehagelig (telefonen ringer, jeg må komme meg til avtaler, kvier meg for å be andre om noe, får sammenbrudd av å måtte be fastlege om nye resepter f.eks).

Jeg vet ikke om det er lidelsen som gjør det men det å skulle bearbeide og ta tak i det vondeste rundt problemene mine, det orker jeg ikke. Mistet mange år, men å skulle sette seg ned og skrive emosjonelt/mentalt regnskap for det driver meg nesten bare tilbake inn i angst og depresjonene jeg har hatt over egne feil og mangler.
Det er nok veldig ulikt hvordan folk ser på det der, jeg vil tro det er flere som føler det mer som at man endelig har nøstet sammen alle de løse trådene, enn oss som helst ikke vil ta i det. Men det er jo det min forstyrrelse går ut på, så naturlig at det skiller seg kanskje:p

Husker at jeg var ekstremt redd for å bli "stemplet" med BPD eller bipolar fordi jeg føler at disse menneskene blir stigmatisert mest, men selv om mange av PFene deler trekk så er jeg helt klart ikke dette og jeg føler sterkt med de som er det. Kjenner ei som sliter med schizofreni og i tillegg har BPD og for henne var diagnosen bare veien inn i masse medikamenter og evig kasteball i systemet. Hun har jo tidvis ikke oversikt over hva hun gjør og hører og ser ting som hun vet ikke er ekte, men føles veldig reellt og når hun kommer ut på andre siden så er hun fortvilet og jobber hardt for å unngå neste episode.. som alltid kommer:(

For henne er det liksom en ny sorgprosess hver gang hun får stablet seg og kommer seg tilbake på medisin, spiser og sover igjen. Det er virkelig litt av et liv man skal leve iblant ❤️ ønsker deg lykke til med prosessen!

Anonymkode: 13237...078

Takk! Unnvikende personlighetsforstyrrelse er også noe som kan være aktuelt for meg. 

Just now, AnonymBruker said:

Det har vert veldig godt å få en diagnose og en forklaring på hvorfor det gikk som det gikk. Det er først når man forstår seg selv at man kan begynne å endre ting. Jeg har strevd og strevd for å få en jobb, gått skoler og kurs for å få kompetanse til å få fast jobb men kom aldri i mål samme hvor mye jeg jobbet for det. Også relasjoner privat har vert utrolig vanskelig, per i dag er jeg uten nære venner og jeg vet hvorfor men akkurat det klarer jeg ikke endre.

Anonymkode: 2734e...3c1

Takk! Ja, jeg har brukt enormt mye tid og krefter på å prøve å få til ting uten å komme i mål. 

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Akkurat sånn er det. Og skammen, den blir mindre når du forstår deg selv.

Anonymkode: 2734e...3c1

Så bra, for skammen sliter jeg enormt med. 

TS

Anonymkode: 72b7a...467

[Maestro]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk. Ja, jeg skal få hjelp med livet nå og fremover. Og det er selvsagt veldig bra. Men jeg sliter med en enorm skam over å ikke ha mestret livet hittil. Det er noe av det diagnosene skal prøve å hjelpe med. 

Skjønner at A4 livet ikke er for alle, men det er livet jeg alltid drømte om.  Jeg bare fikk det ikke til. 

TS

Anonymkode: 72b7a...467

Så er det og senke kravene for seg selv. Hvordan livet ditt ble til nå, kan du dessverre ikke gjøre noe med. MEN, du har nå en gylden mulighet og få det bedre og mestre livet fremover 😊💚 Livet bak deg, er et levd liv. 

Og en diagnose, fjerner desverre ikke sorg over dette. Det kan eventuelt gi mer sorg, typ "hvorfor ble dette ikke fanget opp før?" 

Og man kan ta kontroll over eget liv, noen trenger hjelp til dette. Jeg er en av de. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Maestro said:

Så er det og senke kravene for seg selv. Hvordan livet ditt ble til nå, kan du dessverre ikke gjøre noe med. MEN, du har nå en gylden mulighet og få det bedre og mestre livet fremover 😊💚 Livet bak deg, er et levd liv. 

Og en diagnose, fjerner desverre ikke sorg over dette. Det kan eventuelt gi mer sorg, typ "hvorfor ble dette ikke fanget opp før?" 

Og man kan ta kontroll over eget liv, noen trenger hjelp til dette. Jeg er en av de. 

Takk. På en måte skjønner jeg jo at man ikke kan få gjort noe med fortiden, men jeg synes det er svært vanskelig å akseptere fortiden min. Jeg synes ikke det er lett å legge den bak meg. Det er også en av grunnene til at jeg går til psykolog. Går til psykolog pga fortiden, nåtiden og fremtiden. Og selv om man kun får gjort noe med nåtid og fremtid så henger jo alle de tre sammen. Jeg er jo her i dag pga fortiden min. 

TS

 

Anonymkode: 72b7a...467

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk! Unnvikende personlighetsforstyrrelse er også noe som kan være aktuelt for meg. 

Takk! Ja, jeg har brukt enormt mye tid og krefter på å prøve å få til ting uten å komme i mål. 

Så bra, for skammen sliter jeg enormt med. 

TS

Anonymkode: 72b7a...467

Skam/skyldfølelse er veldig vanlig for unnvikende:) det er vel kanskje den som har vært og er vanskeligst å kvitte seg med også.. men det går nå fremover! Jeg hadde en helt fantastisk behandler på DPS som ga meg litt selvtillit, da jeg ble gravid under utredning og naturlig nok spurte henne om bl.a hvordan EUPF slår ut hos de hun har sett med barn.

Hun sa noe jeg tar med meg hver gang jeg er litt nedgrodd, at det er noen av de fineste mammaene hun vet om; fordi man blir veldig obs på alle de tingene man SKAL gjøre for barnet sitt som man ikke har gjort for seg selv. At så lenge man opprettholder rutiner og er raus med seg selv så blir veldig mange av oss mye mye bedre av å ta vare på og føle en skikkelig positiv og god relasjon til et annet lite menneske.

Det stemmer veldig ❤️ Dagene er så gode når du kan øse all den kjærligheten du kanskje ikke klarte eller mestret med forhold, på en som er så god og liten og trenger deg. Man blir sterk og våger mye mer, stiller krav på deres vegne og blir en litt sterkere stemme enn den der "unnskyld at jeg er til"-petraen som har bodd i hodet så lenge. Vet ikke om du har barn eller vil ha det, men jeg bryr meg myyye mindre om hva alle tenker og tror om meg, og kan oppriktig si at livet er mye finere når jeg opplever at mammarollen, DEN fikser jeg. Jeg er stolt av ungen min og stolt av at vi har det så bra, tross alt:)

Anonymkode: 13237...078

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Skam/skyldfølelse er veldig vanlig for unnvikende:) det er vel kanskje den som har vært og er vanskeligst å kvitte seg med også.. men det går nå fremover! Jeg hadde en helt fantastisk behandler på DPS som ga meg litt selvtillit, da jeg ble gravid under utredning og naturlig nok spurte henne om bl.a hvordan EUPF slår ut hos de hun har sett med barn.

Hun sa noe jeg tar med meg hver gang jeg er litt nedgrodd, at det er noen av de fineste mammaene hun vet om; fordi man blir veldig obs på alle de tingene man SKAL gjøre for barnet sitt som man ikke har gjort for seg selv. At så lenge man opprettholder rutiner og er raus med seg selv så blir veldig mange av oss mye mye bedre av å ta vare på og føle en skikkelig positiv og god relasjon til et annet lite menneske.

Det stemmer veldig ❤️ Dagene er så gode når du kan øse all den kjærligheten du kanskje ikke klarte eller mestret med forhold, på en som er så god og liten og trenger deg. Man blir sterk og våger mye mer, stiller krav på deres vegne og blir en litt sterkere stemme enn den der "unnskyld at jeg er til"-petraen som har bodd i hodet så lenge. Vet ikke om du har barn eller vil ha det, men jeg bryr meg myyye mindre om hva alle tenker og tror om meg, og kan oppriktig si at livet er mye finere når jeg opplever at mammarollen, DEN fikser jeg. Jeg er stolt av ungen min og stolt av at vi har det så bra, tross alt:)

Anonymkode: 13237...078

Takk! Så flott du ble mor og at du ble en så god mor. 

TS

Anonymkode: 72b7a...467

[AnonymBruker]

Det er jo ikke diagnosen selv som hjelper. Men riktig diagnose kan gi riktig behandling. I tillegg kan det gi deg noe forståelse for plagene dine.

Anonymkode: ed5f8...c44

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det ville vært bedre fordi jeg tror det må være stor forskjell på følelsene man har inni seg når man tenker disse to tankene:

"Jeg greide ikke dette fordi jeg er idiot."

"Jeg greide ikke dette fordi jeg hadde en sykdom ingen visste om som jeg ikke fikk noen hjelp eller behandling for."

Anonymkode: 79247...158

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at det ville vært bedre fordi jeg tror det må være stor forskjell på følelsene man har inni seg når man tenker disse to tankene:

"Jeg greide ikke dette fordi jeg er idiot."

"Jeg greide ikke dette fordi jeg hadde en sykdom ingen visste om som jeg ikke fikk noen hjelp eller behandling for."

Anonymkode: 79247...158

Nettopp. Og nå forstår jeg hvorfor jeg ikke fikk det til.

Anonymkode: 2734e...3c1