Far som sliter med å håndtere døtrene sine emosjonelt

[AnonymBruker]

Vi er på vei mot et samlivsbrudd. I kjølvannet av dette ser jeg at far har mye større utfordringer knyttet til håndtering av våre døtre enn jeg trodde. Han er er veldig flink far på de fleste områder, men han sliter med å håndtere tenåringsdøtre. Han blir fort sint og forstår ikke hva de forsøker å formidle til ham. De snakker om seg selv og sine opplevelser for å forklare ham hvordan de har det og effekten han har på dem, men han skjønner ikke hva de mener og evner ikke å validere deres følelser. Han ender opp med å snakke om seg selv og dermed ikke svare på det de spør ham om eller responderer feil. Jeg må være "tolk", og barna sier til meg at faren deres ikke forstår dem. Derfor er det bare meg de vil snakke med om vanskelige ting eller når de er lei seg eller har noe på hjertet. Han gjør nok så godt han kan, men jeg tror ikke han selv forstår hvor stor utfordringen faktisk er og i hvor stor grad barna barna påvirkes av dette. Han tror at de bare vil snakke med meg fordi jeg er mor og de er jenter, men det er ikke det som er årsaken. Årsaken er at jeg snakker med dem, skjønner hva de sier, blir aldri sint når de forteller meg noe og stiller oppfølgingsspørsmål for å avklare om jeg har forstått dem riktig. Jeg spør dem også om hva de trenger av meg for å bidra til å løse evt utfordringer og er en støtte for dem når det stormer. Far sin løsning på alt er at de skal slutte å bry seg om problemet, noe som ikke løser noe som helst. 

De har også gitt uttrykk for at dersom vi går fra hverandre så vil de bo mest hos meg fordi jeg forstår dem bedre enn far. Jeg vil så gjerne at de skal ha en så god relasjon som mulig, men far er ikke spesielt mottakelig for input fra meg. Jeg har samme utfordringer med kommunikasjonen med ham hvor han svarer på noe annet enn det han blir spurt om og ofte blir raskt sint for bagateller og bagatellmessige misforståelser, som er en av hovedgrunnene til at jeg ønsker å gå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne håndtere dette på best mulig måte, da han aldri kommer til å godta noe annet enn 50/50 mtp barna. De er så store at de kan bestemme selv, men spesielt yngste vil nok ha store kvaler med å velge bort far selv om hun helst vil være med meg. Jeg har heller ikke lyst til å sette dem i en situasjon hvor de selv føler at de må velge mellom far og mor. Far er som sagt en fantastisk omsorgsperson for sine barn på det meste annet. Ulempen er at det psykiske og kommunikasjon er så mye viktigere i tenårene enn når de var små når lek og en god klem var mer enn godt nok. 

Om noen har erfaringer og vil dele disse blir jeg veldig takknemlig. Det eneste jeg ønsker er at barna mine skal ha en best mulig relasjon til begge foreldre ❤️ 

Anonymkode: 4df4f...93d

[Snok1]

Dersom de er tenåringer begge to, er det vel ikke så mange år før de flytter hjemmefra. Klarer dere å vente det ut uten å bli bitre på hverandre?

 

[AnonymBruker]

Snok1 skrev (På 29.8.2022 den 23.55):

Dersom de er tenåringer begge to, er det vel ikke så mange år før de flytter hjemmefra. Klarer dere å vente det ut uten å bli bitre på hverandre?

 

Det har vi gjort i mange år allerede, det er nok mer skadelig for barna at vi er sammen slik som situasjonen er nå.

Anonymkode: 4df4f...93d

[Snok1]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det har vi gjort i mange år allerede, det er nok mer skadelig for barna at vi er sammen slik som situasjonen er nå.

Anonymkode: 4df4f...93d

Jeg forstår. Da er det ingen grunn til å fremdeles holde sammen i mine øyne. Barnas velferd er det viktigste hensynet.

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må fortelle mannen din at han risikerer å miste dere alle hvis han ikke endrer fremgangsmåte og velger å skaffe seg kunnskap om hvordan han ideelt sett skal møte døtrene sine. 

Mannen din må få vite risikoen. Og den må være i klartekst.

Anonymkode: f1828...d31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2022 den 5.54):

Jeg tenker du må fortelle mannen din at han risikerer å miste dere alle hvis han ikke endrer fremgangsmåte og velger å skaffe seg kunnskap om hvordan han ideelt sett skal møte døtrene sine. 

Mannen din må få vite risikoen. Og den må være i klartekst.

Anonymkode: f1828...d31

Jeg har vært tydelig på det uten at det har medført bedring av situasjonen. 

Anonymkode: 4df4f...93d

[~white lady~]

Har dere vært på FVK? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.8.2022 den 23.48):

Vi er på vei mot et samlivsbrudd. I kjølvannet av dette ser jeg at far har mye større utfordringer knyttet til håndtering av våre døtre enn jeg trodde. Han er er veldig flink far på de fleste områder, men han sliter med å håndtere tenåringsdøtre. Han blir fort sint og forstår ikke hva de forsøker å formidle til ham. De snakker om seg selv og sine opplevelser for å forklare ham hvordan de har det og effekten han har på dem, men han skjønner ikke hva de mener og evner ikke å validere deres følelser. Han ender opp med å snakke om seg selv og dermed ikke svare på det de spør ham om eller responderer feil. Jeg må være "tolk", og barna sier til meg at faren deres ikke forstår dem. Derfor er det bare meg de vil snakke med om vanskelige ting eller når de er lei seg eller har noe på hjertet. Han gjør nok så godt han kan, men jeg tror ikke han selv forstår hvor stor utfordringen faktisk er og i hvor stor grad barna barna påvirkes av dette. Han tror at de bare vil snakke med meg fordi jeg er mor og de er jenter, men det er ikke det som er årsaken. Årsaken er at jeg snakker med dem, skjønner hva de sier, blir aldri sint når de forteller meg noe og stiller oppfølgingsspørsmål for å avklare om jeg har forstått dem riktig. Jeg spør dem også om hva de trenger av meg for å bidra til å løse evt utfordringer og er en støtte for dem når det stormer. Far sin løsning på alt er at de skal slutte å bry seg om problemet, noe som ikke løser noe som helst. 

De har også gitt uttrykk for at dersom vi går fra hverandre så vil de bo mest hos meg fordi jeg forstår dem bedre enn far. Jeg vil så gjerne at de skal ha en så god relasjon som mulig, men far er ikke spesielt mottakelig for input fra meg. Jeg har samme utfordringer med kommunikasjonen med ham hvor han svarer på noe annet enn det han blir spurt om og ofte blir raskt sint for bagateller og bagatellmessige misforståelser, som er en av hovedgrunnene til at jeg ønsker å gå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne håndtere dette på best mulig måte, da han aldri kommer til å godta noe annet enn 50/50 mtp barna. De er så store at de kan bestemme selv, men spesielt yngste vil nok ha store kvaler med å velge bort far selv om hun helst vil være med meg. Jeg har heller ikke lyst til å sette dem i en situasjon hvor de selv føler at de må velge mellom far og mor. Far er som sagt en fantastisk omsorgsperson for sine barn på det meste annet. Ulempen er at det psykiske og kommunikasjon er så mye viktigere i tenårene enn når de var små når lek og en god klem var mer enn godt nok. 

Om noen har erfaringer og vil dele disse blir jeg veldig takknemlig. Det eneste jeg ønsker er at barna mine skal ha en best mulig relasjon til begge foreldre ❤️ 

Anonymkode: 4df4f...93d

Ehh, barna er såpass store at verken du eller far kan tvinge de til noen ordning. Dette er noe tenåringene kan bestemme helt fint selv. Vil de bo hos far annenhver helg, så er det nettopp det de skal. 

Du får ta med tenåringene på en time på familievernskontoret, slik at de kan uttrykke der at de vil bo med deg fast. Hvis det er slik at du er redd for at far skal bli sint. 

Anonymkode: 67120...715

[AnonymBruker]

Det er jo typisk. Du leker bestissen til døtterene dine og han som er voksen og pappa skal bebreides for det. Klar til vil bo med mamma som kjøper alhohol til dem og ellers bare jatter med.

Anonymkode: eb385...ea7

[AnonymBruker]

Synes han høres ut som en relativt normal far, jeg. Tror det er ganske vanlig å ikke være så flink til å snakke med tenåringsdøtrene sine om emosjonelle ting… Det virker som at han kanskje er litt «kort» når det kommer til det punktet, men hvis han ellers er en god far og stiller opp så skjønner jeg faktisk ikke problemet helt. Det er vel ikke sånn at de tar skade av å ikke kunne snakke med far og mor om alle de samme tingene? Og mange menn som er slik som du beskriver, kan vise seg gull verdt når det virkelig røyner på, selv om de ikke er de beste til å prate.
 

Mulig jeg misoppfatter deg litt, men så lenge han ikke er slem eller noe, så er det virkelig ikke noe å lage et stort problem av. Jentene kan jo prate med deg når de er med deg? Så får far løse det på sin måte. 

Anonymkode: 571ff...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er jo typisk. Du leker bestissen til døtterene dine og han som er voksen og pappa skal bebreides for det. Klar til vil bo med mamma som kjøper alhohol til dem og ellers bare jatter med.

Anonymkode: eb385...ea7

Haha, ja akkurat sånn er det! 😛 Jeg kjøper selvsagt ikke alkohol til dem og leker ikke bestiss. Jeg møter dem der de trenger meg; ved å lytte til dem og ikke bli rasende for uforståelige bagateller. Det er emosjonell mishandling når de sitter på rommet sitt og gråter etter diskusjoner med far. Nå hører det med til historien at begge, og da spesielt eldste, er langt over gjennomsnittet oppegående emosjonelt og dermed har store problemer med å forstå hvorfor far ikke klarer å håndtere dette når hun selv skjønner veldig godt hva som skal til. Han sier til henne at hun skal være ærlig og si til ham når det er noe hun lurer på eller reagerer på, men når hun gjør det reagerer han med sinne og hånlig latter. Han sier en ting og gjør noe annet, det skaper en utrygg relasjon som jeg ønsker at de kan løse. Men hun klan ikke løse det alene, far må innse hva han holder på med og endre sin oppførsel. 

Anonymkode: 4df4f...93d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Synes han høres ut som en relativt normal far, jeg. Tror det er ganske vanlig å ikke være så flink til å snakke med tenåringsdøtrene sine om emosjonelle ting… Det virker som at han kanskje er litt «kort» når det kommer til det punktet, men hvis han ellers er en god far og stiller opp så skjønner jeg faktisk ikke problemet helt. Det er vel ikke sånn at de tar skade av å ikke kunne snakke med far og mor om alle de samme tingene? Og mange menn som er slik som du beskriver, kan vise seg gull verdt når det virkelig røyner på, selv om de ikke er de beste til å prate.
 

Mulig jeg misoppfatter deg litt, men så lenge han ikke er slem eller noe, så er det virkelig ikke noe å lage et stort problem av. Jentene kan jo prate med deg når de er med deg? Så får far løse det på sin måte. 

Anonymkode: 571ff...bc0

Jeg håper det ikke er normalt å skrike til barna sine. Jeg snakker jo med dem, men han må jo klare å oppføre seg som en trygg voksenperson selv om han ikke vil snakke om følelser. Klart vi har ulike roller, men det han holder på med skader relasjonen. Over tid vil den være veldig vanskelig å reparere og gi barna bagasje videre som jeg ikke ønsker at de skal ta med seg. Mishandling er ikke bare slag, irrasjonelt sinne og harde/hånlige ord er også skadelig. 

Anonymkode: 4df4f...93d

[AnonymBruker]

Kan vel fort være en viss sammenheng mellom at han ikke håndterer følelser og samlivsbrudd også...
Han har ikke kompetansen på det tydeligvis, og dessverre. 
Mange menn som ikke har det pga arven fra tiden der menn ikke skulle ha, vise eller håndtere følelser. 
Mange ender da som skilte og lite kontakt med barna rett og slett fordi de ikke klarer det sosiale aspektet med å være nær noen som faktisk har følelser. Det er ganske trist.

Man kan finne veiledning i dette, finne relasjonsterapeuter og begynne å lære seg hvordan å håndtere egne og andres følelser. Men det krever jo at man ser at det er et problem...Men ideelt sett burde han jo jobbe med dette. Det ville jeg vurdert. Kanskje forholdet også ville blitt bedre. Hender menn har lettere for det om de forstår at de bare har lært fra sin far som lærte fra sin far... men at ingen av de visste hva de drev med. Så man kan ha nytte av å gå til noen å lære det som er mer riktig. 

Anonymkode: 8e3e7...e6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg håper det ikke er normalt å skrike til barna sine. Jeg snakker jo med dem, men han må jo klare å oppføre seg som en trygg voksenperson selv om han ikke vil snakke om følelser. Klart vi har ulike roller, men det han holder på med skader relasjonen. Over tid vil den være veldig vanskelig å reparere og gi barna bagasje videre som jeg ikke ønsker at de skal ta med seg. Mishandling er ikke bare slag, irrasjonelt sinne og harde/hånlige ord er også skadelig. 

Anonymkode: 4df4f...93d

Ok, da misforstod jeg litt først. Hvis han driver med verbal mishandling er det jo noe annet enn å bare være litt mutt og klønete. 
Jeg vet likevel ikke om jeg har noen gode råd. Barna har den faren de har, og må leve med det. Så lenge han ikke innser at han har et problem, er det lite du kan gjøre.
 

Klarer han å reparere etterpå, hvis han har ropt eller sagt stygge ting da? Jeg vokste opp med en sint og streng far, som aldri klarte å reparere etterpå. Jeg har ofte tenkt at hvis han bare hadde sagt unnskyld av og til, eller hvis moren min ikke alltid hadde forsvart utbruddene hans, så hadde det ikke vært så ille.

 

Anonymkode: 571ff...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kan vel fort være en viss sammenheng mellom at han ikke håndterer følelser og samlivsbrudd også...
Han har ikke kompetansen på det tydeligvis, og dessverre. 
Mange menn som ikke har det pga arven fra tiden der menn ikke skulle ha, vise eller håndtere følelser. 
Mange ender da som skilte og lite kontakt med barna rett og slett fordi de ikke klarer det sosiale aspektet med å være nær noen som faktisk har følelser. Det er ganske trist.

Man kan finne veiledning i dette, finne relasjonsterapeuter og begynne å lære seg hvordan å håndtere egne og andres følelser. Men det krever jo at man ser at det er et problem...Men ideelt sett burde han jo jobbe med dette. Det ville jeg vurdert. Kanskje forholdet også ville blitt bedre. Hender menn har lettere for det om de forstår at de bare har lært fra sin far som lærte fra sin far... men at ingen av de visste hva de drev med. Så man kan ha nytte av å gå til noen å lære det som er mer riktig. 

Anonymkode: 8e3e7...e6a

Det har du helt rett i. Det er mye bagasje her, men han ser nok ikke det selv og innser ikke at det er et så stort problem som det faktisk er. Når jeg forsøker å veilede får jeg kjeft fordi han ikke tror at jeg har gode intensjoner, som henger sammen med hvor dårlig vår relasjon også er for øyeblikket.

Anonymkode: 4df4f...93d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ok, da misforstod jeg litt først. Hvis han driver med verbal mishandling er det jo noe annet enn å bare være litt mutt og klønete. 
Jeg vet likevel ikke om jeg har noen gode råd. Barna har den faren de har, og må leve med det. Så lenge han ikke innser at han har et problem, er det lite du kan gjøre.
 

Klarer han å reparere etterpå, hvis han har ropt eller sagt stygge ting da? Jeg vokste opp med en sint og streng far, som aldri klarte å reparere etterpå. Jeg har ofte tenkt at hvis han bare hadde sagt unnskyld av og til, eller hvis moren min ikke alltid hadde forsvart utbruddene hans, så hadde det ikke vært så ille.

 

Anonymkode: 571ff...bc0

Han framstår som om han ikke ser på det som et problem i etterkant og later som ingenting/bagatelliserer det. Han kan si beklager og at det ikke skal skje igjen, men det skjer gang på gang. Nå tror ikke datteren hans på ham lenger og sier at han kan liksågodt la være å si noe fordi det ikke er samsvar mellom det han sier og det han gjør. Hun ønsker ikke å forholde seg til ham når det er sånn, og det er skikkelig trist og vondt for alle parter.

Anonymkode: 4df4f...93d