Be om utredning autisme - voksen og høytfungerende, erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg er rimelig sikker på at jeg kan være på autismespekteret, dog høytfungerende (utdannelse, jobb, samboer etc).

Gruer meg ekstremt fordi jeg føler meg «frisk nok» fordi på papiret er jeg som nevnt over høytfungerende med utdannelse, jobb og samboer. Det som ikke kommer frem er relasjonsproblemene med samboer og andre, mine angst og depresjonsperioder, hvor dårlig jeg egentlig takler hverdagen og hvor utslitt jeg er hver dag, som jeg klarer å maskere over men som gjør at jeg hver dag må legge meg ned og bli liggendes der fra etter jobb til jeg står opp dagen etter. Klarer selvsagt å komme meg ut i ny og ne, men da fordi jeg føler jeg må fremfor at jeg vil. Listen med symptomer er lang, men det jeg lurer på er hva andres erfaringer er? Tar fastlegen deg på alvor, når du tilsynelatendes har et så fint liv at det tilsynelatendes ikke er «vits med utredning»?  

Er kvinne, 29 år.

Anonymkode: 1a3cb...789

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingen erfaringer å komme med, men kommer til å følge med i tråden. Jeg er selv godt voksen (over 40) og fungerer "normalt" ved at jeg har samboer og jobb, men har følt mer rar og annerledes siden jeg var liten. Da jeg hørte andre voksne kvinner fortelle om hvorfor/hvordan de ble utredet og fikk diagnosen i voksen alder, kjente jeg meg veldig igjen i utfordringene de har hatt i oppveksten, og som har preget dem videre i voksen alder. Jeg har vurdert selv å gå til legen og be om utredning, men er jo redd for å nesten bli møtt med latter. Jeg er også redd for å kaste bort legens tid, siden det tross alt er mange som trenger legehjelp for alvorligere plager og sykdommer.

 

Anonymkode: 6017d...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har dessverre ingen erfaringer å komme med, men kommer til å følge med i tråden. Jeg er selv godt voksen (over 40) og fungerer "normalt" ved at jeg har samboer og jobb, men har følt mer rar og annerledes siden jeg var liten. Da jeg hørte andre voksne kvinner fortelle om hvorfor/hvordan de ble utredet og fikk diagnosen i voksen alder, kjente jeg meg veldig igjen i utfordringene de har hatt i oppveksten, og som har preget dem videre i voksen alder. Jeg har vurdert selv å gå til legen og be om utredning, men er jo redd for å nesten bli møtt med latter. Jeg er også redd for å kaste bort legens tid, siden det tross alt er mange som trenger legehjelp for alvorligere plager og sykdommer.

 

Anonymkode: 6017d...6b8

Men husk på en ting: hvordan vet dere at ikke de aller fleste har det som dere? Dette med å føle seg rar og annerledes. Er ikke det noe som er veldig menneskelig å kjenne på? Det tror jeg

Anonymkode: 198b7...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men husk på en ting: hvordan vet dere at ikke de aller fleste har det som dere? Dette med å føle seg rar og annerledes. Er ikke det noe som er veldig menneskelig å kjenne på? Det tror jeg

Anonymkode: 198b7...600

Ts her; jeg vil si at jeg ikke føler meg rar og annerledes i annen grad enn andre kan gjøre til tider, men det er jo gjerne noe av problemet også. At man ikke føler på det men forstår at det likevel er noe galt. Prøver ikke å bagatelisere andre eller at jeg prøver å se etter tegn og så beskriver det meg innenfor spektrum, har faktisk vært veldig imot en slik diagnose, men hørt av nære at det kanskje er aktuelt, og har etter mye fornektelse innsett problemet. Men det er litt slike kommentarer som du kommer med her, som gjør at jeg holder igjen for å be om hjelp, fordi jeg ikke blir tatt på alvor (potensielt) fordi det er jo «normalt « å være i en slik følelsemessig tilstand til tider, fremfor å se problemene jeg faktisk sitter inne med og som jeg selv vet er veldig tungt

Anonymkode: 1a3cb...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ts her; jeg vil si at jeg ikke føler meg rar og annerledes i annen grad enn andre kan gjøre til tider, men det er jo gjerne noe av problemet også. At man ikke føler på det men forstår at det likevel er noe galt. Prøver ikke å bagatelisere andre eller at jeg prøver å se etter tegn og så beskriver det meg innenfor spektrum, har faktisk vært veldig imot en slik diagnose, men hørt av nære at det kanskje er aktuelt, og har etter mye fornektelse innsett problemet. Men det er litt slike kommentarer som du kommer med her, som gjør at jeg holder igjen for å be om hjelp, fordi jeg ikke blir tatt på alvor (potensielt) fordi det er jo «normalt « å være i en slik følelsemessig tilstand til tider, fremfor å se problemene jeg faktisk sitter inne med og som jeg selv vet er veldig tungt

Anonymkode: 1a3cb...789

Det er gjerne det som skjer på et forum. Utveksling av meninger og diskusjon 

Anonymkode: 198b7...600

[AnonymBruker]

Jeg skrev ned alle mine symptomer som jeg viste fastlegen, og ble deretter sendt til dps.

Du kan også legge ved resultat av AQ-testen.

https://www.google.com/amp/s/www.tengel.no/asperger-syndrom-test/ 

Deretter ble jeg sendt videre til et autismesenter hvor jeg fikk diagnosen etter fire måneder med utredning.

Jeg føler jeg ble tatt på alvor alle stedene.

 

Anonymkode: 4caaf...2ab

[AnonymBruker]

Jeg har høyere utdannelse og hadde det meste på stell, inkludert jobb, og hadde ikke tenkt på autisme, tross jeg slet med en del ting. Traff veggen, endte på dps, og ble sendt videre for utredning og det var en befrielse å forstå mer av meg selv. 
 

Aspergers er papirdiagnosen min, men jeg er stolt medlem av nevromangfoldsmiljøet i Norge og kaller meg for autist. 
 

Min fastlege var veldig enig med dps om at «noe var det», så ble tatt veldig seriøst der, og fastlegen var også med på møter med habiliteringstjenesten som utredet meg ferdig. 
 

Jeg var rett over 30 når jeg fikk diagnosen. 
 

Masse lykke til. 

Anonymkode: 51927...158

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg skrev ned alle mine symptomer som jeg viste fastlegen, og ble deretter sendt til dps.

Du kan også legge ved resultat av AQ-testen.

https://www.google.com/amp/s/www.tengel.no/asperger-syndrom-test/ 

Deretter ble jeg sendt videre til et autismesenter hvor jeg fikk diagnosen etter fire måneder med utredning.

Jeg føler jeg ble tatt på alvor alle stedene.

 

Anonymkode: 4caaf...2ab

Ja, har tatt testen et par ganger og ender alltid opp på 33-34 poeng. Takk for svar, og godt å høre at du ble tatt på alvor.

Anonymkode: 1a3cb...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har høyere utdannelse og hadde det meste på stell, inkludert jobb, og hadde ikke tenkt på autisme, tross jeg slet med en del ting. Traff veggen, endte på dps, og ble sendt videre for utredning og det var en befrielse å forstå mer av meg selv. 
 

Aspergers er papirdiagnosen min, men jeg er stolt medlem av nevromangfoldsmiljøet i Norge og kaller meg for autist. 
 

Min fastlege var veldig enig med dps om at «noe var det», så ble tatt veldig seriøst der, og fastlegen var også med på møter med habiliteringstjenesten som utredet meg ferdig. 
 

Jeg var rett over 30 når jeg fikk diagnosen. 
 

Masse lykke til. 

Anonymkode: 51927...158

Så bra at det opplevdes som en befrielse. Håpet mitt er vell at hvis det viser seg at jeg er på spekteret, så kan jeg lære å forstå meg selv mer. Har følt at jeg bare har hatt en «dårlig» personlighet og takler lite når jeg reagerer annerledes på situasjoner enn hva som er normalt, men nå når tanken er at det kan finnes en grunn, føles det på en måte betryggende også. Takk for svar.

Anonymkode: 1a3cb...789

[AnonymBruker]

Hva skal du med en diagnose om du fungerer så bra og ikke trenger hjelp? Og jeg tror nok det ville blitt fanget opp i dine barneår dersom du faktisk hadde det i og med at du kun er 29år. 

Anonymkode: e8fae...c1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hva skal du med en diagnose om du fungerer så bra og ikke trenger hjelp? Og jeg tror nok det ville blitt fanget opp i dine barneår dersom du faktisk hadde det i og med at du kun er 29år. 

Anonymkode: e8fae...c1c

Vell, det er vanskelig å forklare kanskje, men som jeg påpeker og som er hele hovedessensen i innlegget mitt så fungerer jeg fysisk på papiret men ikke psykisk. Er redd for å slite meg totalt ut. En diagnose vil ikke hjelpe med feks medisiner som ved en ADHD diagnose, og det har jeg forståelse for. Men det kan hjelpe meg til å få hjelp til å forstå meg selv bedre og da hvordan takle hverdagen noe bedre. Det er ikke så greit å fungere «tilsynelatende fint» når du egentlig har det veldig vanskelig. 
 

Legger merke til at du skriver at jeg fungerer bra, men det gjør jeg jo ikke, derfor påpeker jeg det - fra utsiden kan de se slik ut, bare fordi jeg klarer å oppnå noe. Det er ikke noe i vegen med min intelligens for eksempel, den er om noe veldig god og skole var ikke noe problem å komme seg gjennom faglig. Kan komme dypt inn på hvor krevende det var med gruppeoppgaver og angsten jeg slet med og stressmomente av å gå på skolen og forholde seg til ting annerledes enn hva jeg selv ønsket, men det gidder jeg ikke nå fordi jeg har ikke noe jeg må forsvare meg etter og er bare på utkikk etter andres erfaringer.

Anonymkode: 1a3cb...789

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vell, det er vanskelig å forklare kanskje, men som jeg påpeker og som er hele hovedessensen i innlegget mitt så fungerer jeg fysisk på papiret men ikke psykisk. Er redd for å slite meg totalt ut. En diagnose vil ikke hjelpe med feks medisiner som ved en ADHD diagnose, og det har jeg forståelse for. Men det kan hjelpe meg til å få hjelp til å forstå meg selv bedre og da hvordan takle hverdagen noe bedre. Det er ikke så greit å fungere «tilsynelatende fint» når du egentlig har det veldig vanskelig. 
 

Legger merke til at du skriver at jeg fungerer bra, men det gjør jeg jo ikke, derfor påpeker jeg det - fra utsiden kan de se slik ut, bare fordi jeg klarer å oppnå noe. Det er ikke noe i vegen med min intelligens for eksempel, den er om noe veldig god og skole var ikke noe problem å komme seg gjennom faglig. Kan komme dypt inn på hvor krevende det var med gruppeoppgaver og angsten jeg slet med og stressmomente av å gå på skolen og forholde seg til ting annerledes enn hva jeg selv ønsket, men det gidder jeg ikke nå fordi jeg har ikke noe jeg må forsvare meg etter og er bare på utkikk etter andres erfaringer.

Anonymkode: 1a3cb...789

Utifra det (lille) du beskriver her så fungerer du jo bra siden du skriver du har jobb og kjæreste. Hadde du fungert veldig dårlig ville du for det første ikke hatt kjæreste fordi sliter man så mye sosialt som det en med autisme gjør så blir det vanskelig. 

Anonymkode: e8fae...c1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Utifra det (lille) du beskriver her så fungerer du jo bra siden du skriver du har jobb og kjæreste. Hadde du fungert veldig dårlig ville du for det første ikke hatt kjæreste fordi sliter man så mye sosialt som det en med autisme gjør så blir det vanskelig. 

Anonymkode: e8fae...c1c

Det stemmer ikke.

Jeg er godt gift, og har aldri hatt problemer på de fronten.

Det er enklere for kvinner (særlig om de er litt pene).

Anonymkode: 4caaf...2ab

[AnonymBruker]

*den fronten 

Kvinner på spekteret er ofte bedre på å maskere og kopiere.

 

 

Anonymkode: 4caaf...2ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ts her; jeg vil si at jeg ikke føler meg rar og annerledes i annen grad enn andre kan gjøre til tider, men det er jo gjerne noe av problemet også. At man ikke føler på det men forstår at det likevel er noe galt. Prøver ikke å bagatelisere andre eller at jeg prøver å se etter tegn og så beskriver det meg innenfor spektrum, har faktisk vært veldig imot en slik diagnose, men hørt av nære at det kanskje er aktuelt, og har etter mye fornektelse innsett problemet. Men det er litt slike kommentarer som du kommer med her, som gjør at jeg holder igjen for å be om hjelp, fordi jeg ikke blir tatt på alvor (potensielt) fordi det er jo «normalt « å være i en slik følelsemessig tilstand til tider, fremfor å se problemene jeg faktisk sitter inne med og som jeg selv vet er veldig tungt

Anonymkode: 1a3cb...789

Som voksen trenger du ikke diagnosen til annet enn egenrefleksjon. Du trenger jo ikke assistent eller noe annet diagnose på papir kan gi. Egenrefleksjon kan du likevel gjøre. Hør på autismeforum om hvordan de lever og prøv deres strategier for hva som gir symptomlette. 

Autismediagnose for den som ikke trenger papirene til å løse inn et hjelpebehov er , beklager å si det, i mine øyne litt bortkastet å gjøre utredning og bruke ressurser på.  

Anonymkode: c655a...aef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Utifra det (lille) du beskriver her så fungerer du jo bra siden du skriver du har jobb og kjæreste. Hadde du fungert veldig dårlig ville du for det første ikke hatt kjæreste fordi sliter man så mye sosialt som det en med autisme gjør så blir det vanskelig. 

Anonymkode: e8fae...c1c

For noe tøys. Det er mange som sliter bigtime med sosialt samspill og likevel har kjæreste. Det er ikke automatisk at en kjæreste krever så mye. Å ha kjæreste kan kreve bortimot ingenting. 

Anonymkode: c655a...aef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Som voksen trenger du ikke diagnosen til annet enn egenrefleksjon. Du trenger jo ikke assistent eller noe annet diagnose på papir kan gi. Egenrefleksjon kan du likevel gjøre. Hør på autismeforum om hvordan de lever og prøv deres strategier for hva som gir symptomlette. 

Autismediagnose for den som ikke trenger papirene til å løse inn et hjelpebehov er , beklager å si det, i mine øyne litt bortkastet å gjøre utredning og bruke ressurser på.  

Anonymkode: c655a...aef

Det er lurt å ha diagnosen hvis du ikke klarer å stå i arbeidslivet lenger.

Det høres ikke ut som du fungerer så bra nå. Man skal jo ikke kollapse hver dag etter jobb.

Anonymkode: 4caaf...2ab

[AnonymBruker]

90 % av autister (som er i kontakt med Nav) klarer ikke å stå i arbeidslivet.

85 % av autister som har fullført Collage i USA står heller ikke i arbeidslivet.

Jeg tror ikke folk skjønner hvor vanskelig det er. Kanskje fordi de kan kjenne seg igjen i visse ting. Men det kan ikke sammenlignes. 

Autister har en annerledes hjerne og mange og intense plager.

Anonymkode: 4caaf...2ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Utifra det (lille) du beskriver her så fungerer du jo bra siden du skriver du har jobb og kjæreste. Hadde du fungert veldig dårlig ville du for det første ikke hatt kjæreste fordi sliter man så mye sosialt som det en med autisme gjør så blir det vanskelig. 

Anonymkode: e8fae...c1c

Nei, det er feil. Det er mange, mange høytfungerende autister som har partner og barn. 

Jeg har aspergers og adhd, og jeg har både mann og to barn. Er i full jobb også - men har måttet be om spesialtilpasninger for å klare det etter at jeg fikk barn. 

Anonymkode: 00dfb...33c

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen etter at jeg ble sendt til dps for behandling for fødselsdepresjon. 

Scorte skyhøyt på testene, (grensen er en score på 65, jeg scorte 170). 

Jeg var heldig og kom til hos dps pga depresjonen, så jeg vet ikke hvordan det hadde vært om jeg bare gikk til legen og ba om utredning. Her i kommunen er det ekstremt vanskelig å komme til hos dps, så jeg tror nok ikke de hadde prioritert meg om jeg bare ba om utredning, siden jeg er såpass høytrungerende som jeg er. 

Men du kan jo prøve privat om du ikke kommer til hos det offentlige? 

For meg har det vært nyttig å ha diagnosen på papir. Da har jeg kunnet dokumentere behov (og krav) på tilpasning på jobben, som gjør at jeg har fått en lettere hverdag. 

Anonymkode: 00dfb...33c