Hvordan takler dere å bli trigget av barnas oppførsel?

[AnonymBruker]

Hvordan håndterer dere det når dere blir ekstremt trigget av oppførselen til barnet deres? 

Jeg synes det er spesielt vanskelig i situasjoner hvor jeg MÅ gripe inn NÅ for å stoppe oppførselen, eller hvor jeg ikke kan gå fra situasjonen for å få samlet meg og pustet og roet meg ned. 

"Alle" rådene jeg leser synes jeg er av typen "husk at dette ikke er en krise", "sørg for at barnet er trygt og gå ut av rommet og pust", osv. 

Men noen ganger ER det krise. Om ene barnet er fysisk rabiat, og setter både sin egen og andres fysiske helse i fare, og gjerne raserer inventar osv, så ER det ikke krise, og jeg har ikke tid til å telle til ti, si et mantra, osv. Da må jeg gripe inn NÅ. 

Noen ganger kan jeg faktisk ikke bare gå fra ungen, som når vi er på vei til bhg midt i trafikken, eller jeg har en ettåring hengende i buksebeinet som ikke kan gås fra og ihvertfall ikke der den rabiate storebroren er, osv. 

Synes rådene er så rosarøde, "det er jo bare å trekke seg tilbake og puste og tenke this too shall pass", osv. Men jeg får det ikke til.. Ihvertfall ikke når jeg ikke kan ha fysisk avstand, men er nødt til å dra en spyttende og fektende unge vekk fra lillebroren.. 

Anonymkode: ba077...058

[AnonymBruker]

I slike situasjoner har jeg mest fokus på å fremstå rolig og ikke sint. Egentlig holde kjeft i mest mulig grad. 

Det du ikke bør gjøre er å kjefte, bli høylytt, brå og skremmende. 

Hvis du tenker på hvordan du ikke vil fremstå, blir det kanskje lettere å finne metoder

Anonymkode: 5d6cd...4d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I slike situasjoner har jeg mest fokus på å fremstå rolig og ikke sint. Egentlig holde kjeft i mest mulig grad. 

Det du ikke bør gjøre er å kjefte, bli høylytt, brå og skremmende. 

Hvis du tenker på hvordan du ikke vil fremstå, blir det kanskje lettere å finne metoder

Anonymkode: 5d6cd...4d0

Ja, men hvordan? Hva gjør du konkret for å klare å holde deg rolig, klare å holde kjeft? Klare å ikke være brå, samtidig som du er nødt til å fysisk dra en sparkende og spyttende unge vekk fra lillebroren? 

Jeg vet HVA jeg vil gjøre, jeg vil prate rolig, osv, men jeg vet ikke hvordan. 

Anonymkode: ba077...058

[AnonymBruker]

For å ta et helt konkret eksempel fra forrige uke. Jeg måtte bære vekk yngste som slo seg helt vrang ved middagsbordet. 

Jeg har fokus på å løfte han opp rolig, gå med han rolig til rommet, si hvor vi skal (men ikke noe mer, fordi jeg koker inni meg).  Stikkordet var sakte tempo og rolige bevegelser. Kroppspråk er vel så viktig som det vi sjer

Impulsene ønsket å røske opp guttungen, gå så fort som mulig til rommet mens jeg holder han hardt, og gjerne kjefte litt. 

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, men hvordan? Hva gjør du konkret for å klare å holde deg rolig, klare å holde kjeft? Klare å ikke være brå, samtidig som du er nødt til å fysisk dra en sparkende og spyttende unge vekk fra lillebroren? 

Jeg vet HVA jeg vil gjøre, jeg vil prate rolig, osv, men jeg vet ikke hvordan. 

Anonymkode: ba077...058

Du må ha noen teknikker klart. Hvis du fokuserer neste gang på at du ikke skal si noe (hvis du fort blir kjeftete) vil det hjelpe. Eller fokusere på at du skal være roligere i bevegelsene, så vil det også hjelpe (hvis du merker at du blir altfor brå/hard) 

Anonymkode: 5d6cd...4d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, men hvordan? Hva gjør du konkret for å klare å holde deg rolig, klare å holde kjeft? Klare å ikke være brå, samtidig som du er nødt til å fysisk dra en sparkende og spyttende unge vekk fra lillebroren? 

Jeg vet HVA jeg vil gjøre, jeg vil prate rolig, osv, men jeg vet ikke hvordan. 

Anonymkode: ba077...058

Jeg tenker alltid på dette: Å være sint er en reaksjon av mange følelser. Dette gjør meg i stand til å forholde meg rolig og samtidig fokusere på årsaken.

Anonymkode: bdeb6...a1d

[Heisann12345]

Når de er ute av toleransevinduet, så er det ikke alltid så lett for de å få med seg hva som skjer. Skjennepreken, kjeft osv. kan de ofte ikke få med seg, så det beste for alle er bare å føre de ut av situasjonen. Ta samtalen etterpå når barnet er rolig, og du er rolig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, men hvordan? Hva gjør du konkret for å klare å holde deg rolig, klare å holde kjeft? Klare å ikke være brå, samtidig som du er nødt til å fysisk dra en sparkende og spyttende unge vekk fra lillebroren? 

Jeg vet HVA jeg vil gjøre, jeg vil prate rolig, osv, men jeg vet ikke hvordan. 

Anonymkode: ba077...058

Det går an å dra en sparkende unge bort uten å være rasende, rive hen bort, nesten riste hen bittelitt i det du slipper hen. At man rolig og bestemt flytter barnet i stedet. Men det er vanskelig.

Jeg er Jeg klarer ikke å være rolig så ofte som jeg ønsker. Merker for min del at det hjelper å ikke være sulten ellet utslitt selv. Har flere ganger spist litt før jeg er i en situasjon der jeg vet det potensielt blir nedsmeltning.

Jeg synes også det er forferdelig vanskelig å ikke kjefte på barn som slår eller dytter søsken eller som kaster leker på andre. Det gjør vondt å bli slått eller å falle når man blir dyttet, og det gjør vondt å få en leke rett i ansiktet. Jeg kjefter nok litt for mye, spesielt om jeg er sliten og det er jeg selv som blir truffet av leken 🙄

Anonymkode: c3c70...b15

[AnonymBruker]

Svaret her er at jeg klarer det ikke... 😔 Jeg kan teorien, jeg vet at kjefting ikke hjelper, jeg vet at det kan være skadelig for barn at man blir høylytt og sint. Men når jeg blir trigget er det kun følelser og null fornuft. Særlig triggende er det når storebror er slem mot lillebror. Men også når han svarer frekt e.l. Det er rart, for han kan ha samme oppførsel mot faren, og da klarer jeg å være rolig og lur. For da er det liksom ikke så triggende for meg. Jeg savner også råd om HVORDAN. Har hørt nok om hvorfor - jeg forstår hva som er rett. Men jeg vet ikke hvordan man klarer å ikke agere på triggere. 

Anonymkode: 516ab...a48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Svaret her er at jeg klarer det ikke... 😔 Jeg kan teorien, jeg vet at kjefting ikke hjelper, jeg vet at det kan være skadelig for barn at man blir høylytt og sint. Men når jeg blir trigget er det kun følelser og null fornuft. Særlig triggende er det når storebror er slem mot lillebror. Men også når han svarer frekt e.l. Det er rart, for han kan ha samme oppførsel mot faren, og da klarer jeg å være rolig og lur. For da er det liksom ikke så triggende for meg. Jeg savner også råd om HVORDAN. Har hørt nok om hvorfor - jeg forstår hva som er rett. Men jeg vet ikke hvordan man klarer å ikke agere på triggere. 

Anonymkode: 516ab...a48

Nei du må jo bare være uthvilt, mett og zen da; fra spøk til alvor- det går vel tidvis en kule varmt for alle oss som er menneskelige. Tror absolutt det er sant det at det kan være skadelig for barnet om man blir høylytt og sint; men jeg tror ikke det er den 1 gangen hvert kvartal eller sjeldnere som man blir høylytt eller sint, som er traumatiserende for barna. Det er vel helst i de hjemmene der barna aldri vet hva/når foreldrene kan bare "miste" det, uforutsigbarhet og utrygghet på jevnlig og generell basis. At man blir irritert når poden trykker inn hull på alle vakuumpakkene med kjøttdeig på butikken før du rekker å snu deg; det er lov å bli oppgitt og gi klar beskjed om at nå er det NOK. Jeg har svart med "sinnastemme" noen ganger og det gjør vondt etterpå.. man føler at man mister litt kontroll når man lar det ta overhånd- men alt jeg opplever med ungene og den hverdagen vi har forteller meg at de har det ganske fint, vi tuller og spøker mye og de kjører pranks og herjer og vet at mamma blir ikke forbanna utav intet liksom.

Tror mammaer generelt er veldig strenge med seg selv og det med å si noe hardt; heldigvis er ungene våre utstyrt med mer eller mindre selektiv hørsel:^)

Anonymkode: e729d...2c5

[Rullerusk]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Hvordan håndterer dere det når dere blir ekstremt trigget av oppførselen til barnet deres? 

Jeg synes det er spesielt vanskelig i situasjoner hvor jeg MÅ gripe inn NÅ for å stoppe oppførselen, eller hvor jeg ikke kan gå fra situasjonen for å få samlet meg og pustet og roet meg ned. 

"Alle" rådene jeg leser synes jeg er av typen "husk at dette ikke er en krise", "sørg for at barnet er trygt og gå ut av rommet og pust", osv. 

Men noen ganger ER det krise. Om ene barnet er fysisk rabiat, og setter både sin egen og andres fysiske helse i fare, og gjerne raserer inventar osv, så ER det ikke krise, og jeg har ikke tid til å telle til ti, si et mantra, osv. Da må jeg gripe inn NÅ. 

Noen ganger kan jeg faktisk ikke bare gå fra ungen, som når vi er på vei til bhg midt i trafikken, eller jeg har en ettåring hengende i buksebeinet som ikke kan gås fra og ihvertfall ikke der den rabiate storebroren er, osv. 

Synes rådene er så rosarøde, "det er jo bare å trekke seg tilbake og puste og tenke this too shall pass", osv. Men jeg får det ikke til.. Ihvertfall ikke når jeg ikke kan ha fysisk avstand, men er nødt til å dra en spyttende og fektende unge vekk fra lillebroren.. 

Anonymkode: ba077...058

Henter frem min indre stemme fra jobbversjonen av meg selv. Hvis jeg stresser nå, blir ingenting bedre type tankegang. Jeg forsøker å sette meg selv litt i modus om du skjønner? Gå inn i en rolle på en måte. 
 

[AnonymBruker]

Når ble det skadelig for barn å se at mamma er et menneske med følelser? Jeg regner med at du ikke hadde tenkt å bli voldelig. De tåler at du slår ned på drittoppførsel og snakker hardt til dem hvis det skjer. Slutt å oppdra prinsesser og persilleblad! 

Anonymkode: 3b64e...05c

[Kenelz]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, men hvordan? Hva gjør du konkret for å klare å holde deg rolig, klare å holde kjeft? Klare å ikke være brå, samtidig som du er nødt til å fysisk dra en sparkende og spyttende unge vekk fra lillebroren? 

Jeg vet HVA jeg vil gjøre, jeg vil prate rolig, osv, men jeg vet ikke hvordan. 

Anonymkode: ba077...058

Jeg biter bare sammen tennene og prøver å fokusere på noe annet. 

Edit: Men jeg blir uansett tydelig sint, men blir ikke fysisk. Kan kjefte, men ikke klikke ukontrollert. 

Endret 29. august 2022 av Kenelz

[AnonymBruker]

Jeg tenker at en del her ikke helt forstår forskjellen på å reagere på dårlig oppførsel og å bli trigget. Det er vel litt greia med trigging, at man reagerer spontant og uten kontroll, ofte utfra egne traumer. Man har ikke kontroll nok til å tenke gjennom at "nå er det nok lurest om jeg snakker rolig". Det er full panikk i nervesystemet. Det har ofte sammenheng med hvordan man selv ble møtt og oppdratt. 

Anonymkode: 516ab...a48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg tenker at en del her ikke helt forstår forskjellen på å reagere på dårlig oppførsel og å bli trigget. Det er vel litt greia med trigging, at man reagerer spontant og uten kontroll, ofte utfra egne traumer. Man har ikke kontroll nok til å tenke gjennom at "nå er det nok lurest om jeg snakker rolig". Det er full panikk i nervesystemet. Det har ofte sammenheng med hvordan man selv ble møtt og oppdratt. 

Anonymkode: 516ab...a48

Ja, det er denne panikken jeg virkelig kjenner. Pulsen går rett i hundre, det bruser i ørene, jeg føler jeg skjelver på hendene, osv. Det er det som er så vanskelig. Å kontrollere seg selv når kroppen går rett i fight&flight modus.. 

Anonymkode: ba077...058

[Hactar]

Kan du ta med deg lillebroren ut i stedet for barnet som utagerer, så du kan få deg noen sekunder til å samle deg før du takler slag og spark? Det sender også et signal til storebror om at når han slår lillebror, er det lillebror som får oppmerksomhet, ikke han.

Å slå lillebror den mest effektive måten å få mamma til å komme med en gang, for du må jo gripe inn, Om det er et element av kontaktbehov bak utageringen, vil det være underordnet hva slags oppmerksomhet han får; all oppmerksomhet fyller behovet. 

Ved å gi oppmerksomhet til lillebroren først og ignorere den som slår om bare for en liten stund, demper du sammenhengen mellom å slå og å få oppmerksomhet. Og du får en liten lomme med tid til å samle deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Nei du må jo bare være uthvilt, mett og zen da; fra spøk til alvor- det går vel tidvis en kule varmt for alle oss som er menneskelige. Tror absolutt det er sant det at det kan være skadelig for barnet om man blir høylytt og sint; men jeg tror ikke det er den 1 gangen hvert kvartal eller sjeldnere som man blir høylytt eller sint, som er traumatiserende for barna. Det er vel helst i de hjemmene der barna aldri vet hva/når foreldrene kan bare "miste" det, uforutsigbarhet og utrygghet på jevnlig og generell basis. At man blir irritert når poden trykker inn hull på alle vakuumpakkene med kjøttdeig på butikken før du rekker å snu deg; det er lov å bli oppgitt og gi klar beskjed om at nå er det NOK. Jeg har svart med "sinnastemme" noen ganger og det gjør vondt etterpå.. man føler at man mister litt kontroll når man lar det ta overhånd- men alt jeg opplever med ungene og den hverdagen vi har forteller meg at de har det ganske fint, vi tuller og spøker mye og de kjører pranks og herjer og vet at mamma blir ikke forbanna utav intet liksom.

Tror mammaer generelt er veldig strenge med seg selv og det med å si noe hardt; heldigvis er ungene våre utstyrt med mer eller mindre selektiv hørsel:^)

Anonymkode: e729d...2c5

Jeg minner meg stadig om hva jeg lærte på COS-kurset: at ungene faktisk har godt av å se foreldrene bli sinte, osv. De må jo lære slike følelser også, og hvordan man håndterer den. Følelsen er ikke feil, og det er heller ikke feil å tydelig vise den, og si "nå er jeg sint!", men det er det med å ikke ha en ukontrollert og fysisk reaksjon, ikke brøle stygge ting, osv. 

Men som de også sier, 30% god tilknytning er godt nok. Det gjør ikke noe om man minster besinnelsen og brøler en gang iblant, så lenge man reparerer etterpå, snakker om hva som skjedde, ber om unnskyldning om man reagerte på en feil måte, og forklarer hva man skulle ønske man hadde gjort i stedet, osv. 

Men altså, det føles så inderlig FÆLT når man ikke klarer la være å brøle til ungen.. 

Anonymkode: ba077...058

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Svaret her er at jeg klarer det ikke... 😔 Jeg kan teorien, jeg vet at kjefting ikke hjelper, jeg vet at det kan være skadelig for barn at man blir høylytt og sint. Men når jeg blir trigget er det kun følelser og null fornuft. Særlig triggende er det når storebror er slem mot lillebror. Men også når han svarer frekt e.l. Det er rart, for han kan ha samme oppførsel mot faren, og da klarer jeg å være rolig og lur. For da er det liksom ikke så triggende for meg. Jeg savner også råd om HVORDAN. Har hørt nok om hvorfor - jeg forstår hva som er rett. Men jeg vet ikke hvordan man klarer å ikke agere på triggere. 

Anonymkode: 516ab...a48

Sånn har jeg det også; jeg klarer være rolig og lur og pedagogisk korrekt og sånt når det ikke er jeg som blir spyttet på og kalt stygg og vært frekk mot.. Og ja, det er så forferdelig mye hva man IKKE skal gjøre, hvordan man skal være, men lite råd om hvordan i alle dager.. 

Anonymkode: ba077...058

[AnonymBruker]

Hactar skrev (4 minutter siden):

Kan du ta med deg lillebroren ut i stedet for barnet som utagerer, så du kan få deg noen sekunder til å samle deg før du takler slag og spark? Det sender også et signal til storebror om at når han slår lillebror, er det lillebror som får oppmerksomhet, ikke han.

Å slå lillebror den mest effektive måten å få mamma til å komme med en gang, for du må jo gripe inn, Om det er et element av kontaktbehov bak utageringen, vil det være underordnet hva slags oppmerksomhet han får; all oppmerksomhet fyller behovet. 

Ved å gi oppmerksomhet til lillebroren først og ignorere den som slår om bare for en liten stund, demper du sammenhengen mellom å slå og å få oppmerksomhet. Og du får en liten lomme med tid til å samle deg. 

Ja, det er det som er vanskelig, at han får jo oppmerksomhet når han gjør noe galt som må stoppes.. Vi gir masse oppmerksomhet til storebror, men uansett hvor mye en-til-en-tid han får, er det aldri nok, og han klikker om lillebror får oppmerksomhet. 

Vi kan nok bli flinkere til å gi lillebroren oppmerksomheten, men det er det med å klare å stoppe ryggmargsrefleksen når man blir trigget, som er å ta storebror... 

Og lillebror blir "straffet" om reaksjonen blir at han må bli tatt med ut, og da vekk fra leken (om det er vill krangel om lekekjøkkenet som ikke bare er å ta med seg). 

Anonymkode: ba077...058

[AnonymBruker]

Jeg tror barna overlever å se foreldrene sinte. Med unntak av helt små barn, så skjønner jo barnet hvorfor du er sint. Det er verre for barnet å håndtere det dersom du blir rasende for småting og situasjoner der det ikke er noen logisk årsak til sinnet. Da er det nemlig ikke lenger mulig for barnet å forutberegne dine reaksjoner, noe som kan gjøre det utrygt.

Jeg mener oppriktig at alt for mange foreldre går rundt med unødvendig dårlig samvittighet fordi vi forventes å være så forbanna pedagogiske i enhver situasjon, helt uavhengig av om vi er uthvilt og mett eller nettopp har spydd en hel natt. Alle foreldre blir sinte på barna, og absolutt alle gjør og sier ting de etterpå får dårlig samvittighet for og føler de kunne gjort bedre. De aller fleste foreldre er likevel mer enn gode nok! 

 

Anonymkode: aa3e9...baa

[Hactar]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ja, det er det som er vanskelig, at han får jo oppmerksomhet når han gjør noe galt som må stoppes.. Vi gir masse oppmerksomhet til storebror, men uansett hvor mye en-til-en-tid han får, er det aldri nok, og han klikker om lillebror får oppmerksomhet. 

Vi kan nok bli flinkere til å gi lillebroren oppmerksomheten, men det er det med å klare å stoppe ryggmargsrefleksen når man blir trigget, som er å ta storebror... 

Og lillebror blir "straffet" om reaksjonen blir at han må bli tatt med ut, og da vekk fra leken (om det er vill krangel om lekekjøkkenet som ikke bare er å ta med seg). 

Anonymkode: ba077...058

Jeg ser den med å «straffe» lillebror ved å ta ham bort, men om han allerede gråter fordi han blir slått, så er kanskje trøst bedre enn lekekjøkken akkurat da. Når du blir trigget, er det nyttig å øve på å ta kontroll på reaksjonen de første sekundene triggingen skjer. Om du klarer å «omprogrammere» deg til å trøste den lille fremfor å stoppe den store, får du den lille forsinkelsen som kan gjøre det lettere å velge handling fremfor å bli drevet av egne følelser.  

Høres ut som om storebror er sjalu, som er en veldig naturlig, men veldig vanskelig følelse å håndtere. Om dere ikke allerede gjør det, ville jeg lagt ned en del tid i å hjelpe dem til å leke sammen, og skryte masse av ethvert tilløp til samarbeid. Snakke om hvor stas det er for lillebror med en storebror som er så morsom og kan så mye. Gi ham gjerne noen privilegier som bare han får lov til, for lillebror er jo for liten.