Har du tid til å stresse ned og nyte livet? Det har ikke jeg.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvor mange mennesker i dag har tid til å nyte livet. Syns livet er blitt et eneste stress-kjør. Først utdanner man seg og stresser gjennom en utdanning, (trenger gode karakterer gor å i det heletatt overleve på arbeidsmarkedet). Jeg syns utdanningen jeg valgte var vanskelig, kunne ikke nyte livet de fem årene.

Senere har jeg også hatt jobber jeg syns har vært vanskelige. Har måtte kompensere med tiden legge til ekstra tid fordi det var vanskelig og mye ansvar. 

Synd de eneste periodene i mitt liv at jeg har nytt livet har vært da jeg har jobbet med enkle jobber, vært i stand til å legge fra meg jobb og fokusere på ting jeg og mennesker er glad i på ettermiddag og helg.

I dag føles det som jeg då vidt rekker butikken og en svipptur innom kino eller lignende med kjæresten, der jeg ikke får ordentlig nyte aktiviteten fordi jeg  vet det er bare et lite øyeblikksbilde tatt ut fra virkeligheten som er bare stress. 

Jeg har byttet jobb et par ganger, og syns det nesten er alltid like ille. Utrolig trist at livet skal bare fly forbi, mens man ikke har dess-spor tid eller energi til å nyte den. Syns det blir bare verre og verre også. Krav blir høyere og høyere, man stresser mer og mer og vipps har livet gått en forbi. 

Må det virkelig være slik? Hele mitt liv har også blitt påvirket mye av ytre forventninger. Foreldre med høye krav (høyere enn man kanskje egentlig har kapasitet til), kjærester med høye forventninger, arbeidsgivere med høye forventninger. Egentlig et helt samfunn med høye forventninger. 

Når jeg jobbet i de mer stressfrie jobber som ikke krevde utdanning, fikk jeg stadig spørsmål om hvorfor jeg ikke ville ha en bedre jobb og kommentarer, som "du kan få en bedre jobb".  Men hva er egentlig en "bedre jobb". De fleste godt betalte bra stillinger krever mye av deg, man har mye ansvar må forstå vanskelige konsepter. Det er slitsomt. Å søke på en jobb som ikke krever utdanning, når man har utdanning og erfaring får arbeidsgivere til å klø seg i hodet. 

Jeg lurer på om det er mange i dag som føler det slik? Skal voksenlivet kun være stress? De siste åtte årene har jeg slitt med følelsen av å kun ha ansiktet så vidt over vannoverflaten. Ikke tid til venner, ikke tid til hobbyer, ikke tid til å kose meg. Omgivelsene mine mht bolig bærer også preg av for lite tid og energi. 

Jeg hadde aldri inntrykk av at foreldre generasjonen vår hadde det slik. Livet var herlig liksom. Er det et falskt bilde jeg har, syns alt virka så chill, barnefamilie med kjæledyr i sola på terrassen, spise is. Jeg føler jeg får så vidt gått ut av huset...

Nå er dette en liten klagesang, men er jeg alene? Mange som har det slik? 

Anonymkode: 26ffe...c13

[tussi680]

Hvor gammel er du?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri følt på det du her du her beskriver. Synes det er mye tid til å nyte. Er det mulig at du gjør ting på en ustrukturert måte? Eller at du bruker mental kapasitet andre steder enn der du er?

Jeg har en krevende mastergrad. Men selv i periodene før eksamen nøt jeg jo pausene med god prat, en treningsøkt midt på dagen, eller å lage noe godt til kvelds og se på serier. 

Nå har jeg en lederstilling som krever sitt, og ca 300 overtidstimer i året. Familie og hele pakka. Men akkurat nå nyter jeg jo en kaffekopp og nett etter lunsj. Og når jeg er ferdig kommer jeg til å nyte 1-2 timer i nydelig høstsol. Og i helgen venter kvalitetstid med familien, riktignok ispedd noen oppgaver og plikt, men det er jo planlagt og ikke noe jeg bruker tankekraft på verken før eller etter. 

Anonymkode: 4b28a...94f

[AnonymBruker]

Høres ut som kronisk stress. Du bør tenke nøye gjennom om du lever livet ditt etter egne verdier eller bare tilfredsstiller andre. Er du på riktig plass i livet med jobb og relasjoner? Eller bør du endre retning?

Anonymkode: 2b08a...164

[AnonymBruker]

Status betyr ingenting. Finn deltidsjobb. Bo billig. Ha lavt forbruk. Lev livet. Lev sakte.

Anonymkode: 6fad1...8f8

[AnonymBruker]

Ja, det har jeg. For meg er det viktig, jeg ønsker meg ikke et liv i raskt tempo. Derfor har jeg fått meg en jobb jeg kan gjøre delvis hjemmefra og som ikke er for stressende, men som har gjennomsnittelig lønn slik at jeg har inntekt så jeg greier meg - samt rom for overtid de gangene jeg har overskudd til det og ønsker/trenger mer inntekt.

Jeg har valgt å ikke få barn, siden det er en stor stressfaktor og passer på å balansere aktiviteter i fritiden slik at jeg har så mye tid for meg selv som jeg trenger og ønsker. 

Anonymkode: 0b39f...186

[AnonymBruker]

Nå har jeg to små barn, og nei, jeg føler jeg ikke har tid til å nyte som noe helst. Alt er et vanvittig kav og jag. En unge sover nesten ikke om natten, andre ungen har veldig utagerende og voldsom oppførsel, og alt er skrik og skrål og mas hjemme. Jobben er det minst stressende i livet mitt.. Listen over ting jeg skal, bør og må gjøre, føles uendelig og uoverkommelig, og den dårlige samvittigheten er konstant. Klarer aldri slappe av, for det er alltid NOE jeg burde/skulle/måtte gjort i stedet. 

Anonymkode: 7429c...9fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Status betyr ingenting. Finn deltidsjobb. Bo billig. Ha lavt forbruk. Lev livet. Lev sakte.

Anonymkode: 6fad1...8f8

Det trenger ikke være det eneste svaret.

Jeg finner mye glede i jobben min, kollegaene mine og det sosiale samspillet, det å bruke hodet og det å oppleve nye ting. 

Men dels enig, akkurat når det gjelder TS virker det jo som om hun trives best når ting ikke er krevende, så da er mulig deltidsjobb det riktige. 

Anonymkode: 4b28a...94f

[AnonymBruker]

Har du prøvd å finne gode systemer for å takle stress? Mindfulness, utsette bekymring eller noe slikt? 
 

Kommer jeg på noe viktig jeg ikke må glemme legger jeg det kjapt inn i kalenderen min til neste dag, bekymring utsatt. Når jeg er på kino konsentrerer jeg meg om kino, ikke om at jeg skal på jobb i morgen. Har utfordret meg selv på å leve mer i nuet. 

Anonymkode: 92662...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du prøvd å finne gode systemer for å takle stress? Mindfulness, utsette bekymring eller noe slikt? 
 

Kommer jeg på noe viktig jeg ikke må glemme legger jeg det kjapt inn i kalenderen min til neste dag, bekymring utsatt. Når jeg er på kino konsentrerer jeg meg om kino, ikke om at jeg skal på jobb i morgen. Har utfordret meg selv på å leve mer i nuet. 

Anonymkode: 92662...32c

Gode innspill.

Min hverdag kunne vært, og er vel egentlig, veldig stressende. Men det er teknikker og innstilling som nevnt her som gjør at den ikke er det.

Alt legges inn i kalender, eller på lister. Jeg har en klar plan for hva som skal gjøres hver dag, og i hvilken rekkefølge (som jeg selvfølgelig ofte må stokke om på). Da vet jeg at oppgaven er parkert, trening er parkert, sengetøyvask er parkert. Så da kaster jeg ikke bort tid på å tenke "jeg burde..."

Leve i øyeblikket. Jada, jeg skal holde et innlegg foran 30 stykker i morgen, men akkurat nå spiser jeg en god middag med familien. Akkurat nå leser jeg bok i sola. For hva hjelper det å tenke på noe som ikke skjer her og nå? 

Før slet jeg for eksempel med at jeg kom på ting på kveld/natt, da begynte jeg å gruble. Noe så enkelt som en blokk og penn på nattbordet gjorde at den tanken ble parkert. Og gjennom dagen bruker jeg google keep hver gang jeg kommer på noe. 

Anonymkode: 4b28a...94f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nå har jeg to små barn, og nei, jeg føler jeg ikke har tid til å nyte som noe helst. Alt er et vanvittig kav og jag. En unge sover nesten ikke om natten, andre ungen har veldig utagerende og voldsom oppførsel, og alt er skrik og skrål og mas hjemme. Jobben er det minst stressende i livet mitt.. Listen over ting jeg skal, bør og må gjøre, føles uendelig og uoverkommelig, og den dårlige samvittigheten er konstant. Klarer aldri slappe av, for det er alltid NOE jeg burde/skulle/måtte gjort i stedet. 

Anonymkode: 7429c...9fd

Hvorfor jobber du fullt? Er du aleine med barna?

Anonymkode: 6fad1...8f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har aldri følt på det du her du her beskriver. Synes det er mye tid til å nyte. Er det mulig at du gjør ting på en ustrukturert måte? Eller at du bruker mental kapasitet andre steder enn der du er?

Jeg har en krevende mastergrad. Men selv i periodene før eksamen nøt jeg jo pausene med god prat, en treningsøkt midt på dagen, eller å lage noe godt til kvelds og se på serier. 

Nå har jeg en lederstilling som krever sitt, og ca 300 overtidstimer i året. Familie og hele pakka. Men akkurat nå nyter jeg jo en kaffekopp og nett etter lunsj. Og når jeg er ferdig kommer jeg til å nyte 1-2 timer i nydelig høstsol. Og i helgen venter kvalitetstid med familien, riktignok ispedd noen oppgaver og plikt, men det er jo planlagt og ikke noe jeg bruker tankekraft på verken før eller etter. 

Anonymkode: 4b28a...94f

Jeg tror det du beskriver handler om evnen til å kople helt av.

Man ser jo intervjuer med journalister i krig som sier at måten de klarer jobben på er at de klarer sovne absolutt hvor som helst. Endel, men slettes ikke alle toppledere sier det samme.

«Når jeg er slik og sånn sted gjør kopler jeg av».

Mellomledere sier sjeldent det opplever jeg.

Jeg tror det er en egenskap man delvis er «født» med, som gjør at det er lettere å velge/stå i stressende situasjoner som mange barn og/eller krevende jobber. Toppolitikere osv. 

Men jeg tror også at når man er på toppen av sin rangstige, så har man MYE mer mulighet til å styre arbeidsdagen på en måte som får dagen til å fungere. 
 

Om en leder vet at påskefrokost i barnehagen er kl 8, så innkaller h*n til møter kl 10 og utover. Eller om du må avgårde i møte X kl 09 så må de andre stille kl 08. 
Rådgiveren og mellomlederen har bare å stille opp, selv om det møtet krasjer med legetime/påskefrokosten/plutselig sykt barn.

Leder kan ringe hjemmefra og bare «beklager, slik og sånn er skjedd så jeg må være med på telefon istedet» uten at noen andre enn et eventuelt styre kan murre over det med konsekvens. 
 

Så om man kombinerer «jeg har ingen råderett over dagene» (som gjelder alle som ikke har lederrolle), samt «jeg trigges ekstra av stress» så klarer faktisk ikke kropp og hjerne kople av. 
 

Men ja - TS: min er erfaring er at dess bedre resultater man leverer, dess flere oppgaver får man. 
 

Kanskje du trives best i en «enkel» jobb? 

 

Anonymkode: cd988...229

[AnonymBruker]

Perfeksjonisme kan gjøre ting mye verre enn det må være. Setter man høye krav til seg selv så kan det fort bli slik.

At du må ha gode karakterer for å greie deg på arbeidsmarkedet f.eks. er jo ikke helt sant. Det handler vel heller om kravene du har til hva som er en akseptabel jobb etter ferdig studie. Og så videre...

Anonymkode: c679a...72d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hvorfor jobber du fullt? Er du aleine med barna?

Anonymkode: 6fad1...8f8

Fordi jeg har lyst. Jobben er fristedet mitt. Jeg liker å jobbe, og jeg liker også å ha god økonomi og vite at jeg går en trygg pensjonisttilværelse i møte. Jeg er ikke aleine med ungene, nei. 

Anonymkode: 7429c...9fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Om en leder vet at påskefrokost i barnehagen er kl 8, så innkaller h*n til møter kl 10 og utover. Eller om du må avgårde i møte X kl 09 så må de andre stille kl 08. 
Rådgiveren og mellomlederen har bare å stille opp, selv om det møtet krasjer med legetime/påskefrokosten/plutselig sykt barn.

Leder kan ringe hjemmefra og bare «beklager, slik og sånn er skjedd så jeg må være med på telefon istedet» uten at noen andre enn et eventuelt styre kan murre over det med konsekvens. 
 

Så om man kombinerer «jeg har ingen råderett over dagene» (som gjelder alle som ikke har lederrolle), samt «jeg trigges ekstra av stress» så klarer faktisk ikke kropp og hjerne kople av. 
 

Men ja - TS: min er erfaring er at dess bedre resultater man leverer, dess flere oppgaver får man. 
 

Kanskje du trives best i en «enkel» jobb? 

 

Anonymkode: cd988...229

Jeg har noen slike muligheter, og kan til en viss grad legge opp dagene mine selv. 

Men, langt fra alltid. Om jeg hadde latt den ville jobben slukt meg. 

Så for meg handler det desto mer om å si; "jeg kan ikke komme på møtet kl 8 i dag". Ikke noe "Om, men og unnskyld". Så ikke tenke mer på det, ingen dårlig samvittighet eller noe, kun nyte påskefrokosten. Så dra på jobb, og yte maks der, uten å bekymre meg for at noe skal skje i barnehagen. Og er det et møte jeg absolutt må i, av ulike årsaker, så må jeg jo dra, finne et alternativ i barnehagen, og ikke ofre det en tanke hvor jeg egentlig ville ha vært. 

Medfødt eller lært? For meg mest det siste. For jeg tenderte nok til å være "flink pike" en stund, der samvittigheten gnagde. Jeg har brukt mye tid med artikler, etterhvert podcast, og mental trening og teknikker. 

Anonymkode: 4b28a...94f

[AnonymBruker]

Nyter livet ofte jeg

Tror det handler om at når jeg er fokusert på jobb, så er jeg kun fokusert på jobb. Når jeg er med familien, så fokuserer jeg på det. Når jeg ser på TV så fokuserer jeg på det. Jeg legger bort alt annet og prøver å være tilstedet. 

Jeg har barn, en krevende stilling som finanscontroller, hus og heim. Jobber ca 50 timer i uken, men trives veldig godt i livet

Anonymkode: fc964...5fa

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Tror det er noe med måten man er skrudd sammen. Er selv veldig sårbar for stress, og bruker mye tid og tankekapasitet på å uroe meg og tenke gjennom saker åttogførti ganger. Klarer aldri helt å koble av. Har prøvd så mye, men det er vanskelig å komme vekk fra...

Løsningen min er å jobbe som frilanser, og dermed når jeg selv vil og har kapasitet, samt reise en del og forsøke skape små eventyr i hverdagen. Men sjelden jeg har overskudd til det, for man må jo likevel jobbe mye for å få hjulene til å gå rundt. Vanskelig når man ikke passer inn i A4-boksen.

Anonymkode: def67...e9b

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Kjenner meg veldig igjen. Tror det er noe med måten man er skrudd sammen. Er selv veldig sårbar for stress, og bruker mye tid og tankekapasitet på å uroe meg og tenke gjennom saker åttogførti ganger. Klarer aldri helt å koble av. Har prøvd så mye, men det er vanskelig å komme vekk fra...

Løsningen min er å jobbe som frilanser, og dermed når jeg selv vil og har kapasitet, samt reise en del og forsøke skape små eventyr i hverdagen. Men sjelden jeg har overskudd til det, for man må jo likevel jobbe mye for å få hjulene til å gå rundt. Vanskelig når man ikke passer inn i A4-boksen.

Anonymkode: def67...e9b

Vi er tydeligvis forskjellige. Ingenting hadde stresset meg så mye som å være frilanser. Forutsigbar jobb og lønn fjerner den usikkerheten og dermed slipper jeg det stresset.

Anonymkode: 0b39f...186

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Fordi jeg har lyst. Jobben er fristedet mitt. Jeg liker å jobbe, og jeg liker også å ha god økonomi og vite at jeg går en trygg pensjonisttilværelse i møte. Jeg er ikke aleine med ungene, nei. 

Anonymkode: 7429c...9fd

Men da har du valgt dette livet, og det er kun familien det går utover. 

Anonymkode: 6fad1...8f8

[Eloise12345]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Status betyr ingenting. Finn deltidsjobb. Bo billig. Ha lavt forbruk. Lev livet. Lev sakte.

Anonymkode: 6fad1...8f8

Enig med deg I at en deltidsjobb kan være en fordel å ha om man har lett for å stresse. Jeg hadde deltidsjobb før. Jeg savner litt tilbake til den tiden. Men pengene på heltidsjobben er gode å ha for økonomien. 

Endret 29. august 2022 av Eloise12345