Du som var litt usikker om du ønsket barn

[AnonymBruker]

Hva skjedde? Og angrer du?

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn og familie i fremtiden. Jeg ønsker familie og barn i fremtiden..

Men min utfordring er at jeg ønsker det ikke her og nå. Jeg er ikke klar. Jeg nyter livet mitt og føler ikke jeg mangler noe. Jeg elsker å være egoistisk, prioritere meg selv og friheten jeg har. Jeg elsker å reise med kjæresten, bruke penger på det jeg vil ha, spise ute, gå på konserter og å sove lenge. Jeg elsker helst å være hjemme altså. Jeg er introvert å bruker mesteparten av tiden hjemme. 

Trives med å være hjemme med kjæresten, lage god mat, drikke en flaske vin eller to på lørdagen.

Jeg har ikke plass til et barn i livet mitt. Jeg elsker livet mitt. Og jeg er overhode ikke villig til å prioritere enn barn og alt det medfølger i dag. Jeg orker ikke våkne netter, konstant være på, aldri alenetid, lite tv avslapping, ikke økonomi til reise eller hudpleie produkter eller å ha hele livet mitt dreie seg om en liten baby. 

Men, jeg har jo alltid sett for meg barn i fremtiden. Jeg ønsker jo barn i fremtiden. Men ikke nå. Og ikke i nærmeste fremtid.

Jeg har venner som har barn og familie, og finnes ikke misunnelig på dem. Jeg kan godt passe barna deres, og jeg elsker det. Elsker lufta av barna, leke med de, kose, drille tur og trøste dem. Men, det er og deilig å levere de tilbake altså. 

Jeg blir sliten av å være med folk, og elsker alenetid. Jeg er en slags sosial introvert.. 

Min kjæreste er ganske klar på at han tror aldri han vil ha barn. Han sier at man skal aldri si aldri, men han troe det er usannsynlig å tenke at han noen sinne vil ha barn. Han ønsker å være en god onkel, og ønsker et liv som det jeg gjør, men hjemmekos, reise og oss. Men ønsker nok aldri barn.

Jeg har alltid likt barn og vært flink med dem. Passet mye barn. Men til og med min mor nevnte at hun var usikker om jeg egentlig noen sinne ville prioritere barn med våkennetter og alt det livet inneholder. Litt sånn at det er mye man kan ha lyst på i livet, men hvor aktuelt er det liksom? Jeg har lust på ny bil, men jeg prioriterer det ikke. Jeg kan også ha lyst på båt, men vet det er mye arbeid..

Dere som har følt på det samme som meg. Kanskje ønsket barn, men vært usikre. Fikk dere barn eller ikke? Og angrer dere i dag? 

Anonymkode: 3c898...50c

[Sfr]

Oi, er du meg? 😂😂

Hvor gammel er du?

[AnonymBruker]

Sfr skrev (1 minutt siden):

Oi, er du meg? 😂😂

Hvor gammel er du?

Du kjenner deg igjen altså? 😅 

Jeg blir 32 i høst.

Anonymkode: 3c898...50c

[AnonymBruker]

Jeg var der en god stund. Mye fordi jeg har nedsatt fertilitet, så jeg visste det eventuelt ville blitt styr å få det til. Pluss at jeg følte ikke jeg var noe flink med unger. Og jeg brukte mye tid på meg og mitt, følte at jeg ikke alltid skjøttet livet mitt så godt.

Så møtte jeg en fyr som veldig gjerne ville ha barn og plutselig ville jeg ha hans barn. Så fikk vi et barn.

Jeg hatet det. Var deprimert hele første året. Men gradvis etter det så har det lettet. Nå er barnet vårt 1,5 år og blitt en riktig kul og morsom liten frøken.

Han ønsker seg flere, men jeg er ikke sikker på om jeg vil det. Synes vi har det så fint som vi har det nå.

Anonymkode: e6f2f...c38

[Henrikk]

Jeg er 19 år, moren min ønsket seg aldri barn og det vises, hun fikk det bare fordi folk presse henne til det. Anbefales ikke hvis du ikke er 100% sikker eller tid / nok kjærlighet å gi barnet. Jeg gikk gjennom helevte . 

[Sfr]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Du kjenner deg igjen altså? 😅 

Jeg blir 32 i høst.

Anonymkode: 3c898...50c

Jeg blir også 32 i høst 😂😂 

 

Jeg kjenner meg veldig igjen! Og min mann er som din! Jeg har alltid sagt at jeg skal ha barn frem i tid, typ om 8 år men de 8 årene rykker på ingen måte fremover så det ser nå (!!!) ut som jeg blir mor som 40 åring 😅 
 

Eneste er at jeg er redd for å angre når det eventuelt skulle bli for sent? Men jeg har klart meg mer enn bra nok i 32 år så hvorfor ikke for alltid?

[AnonymBruker]

om du skal ha barn, vær sikker på at han du får barn med en snill og trygg i seg selv. Hvis ikke kommer du til å angre. 

Anonymkode: 91dff...a02

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha, fikk likevel da det var mannens høyeste ønske.

Og for meg har det vært så sunt å ha barn. Det å for første gang kjenne betingelsesløs kjærlighet har vært helt merkelig, men samtidig reddende. 

Sier ikke at man skal få barn for å reparere seg selv, men for meg var det en uventet "bivirkning" ved det å bli mor. 

Anonymkode: 1e054...adb

[Flamme]

Hadde ikke lyst på barn, men er så glad jeg tok sjansen! 

[AnonymBruker]

Jeg ville heller ikke ha, men fikk med en mann hvor det føltes rett når jeg var 28. Jeg har vokst veldig i rollen, tar mer ansvar enn før, har måttet lære mange ting jeg ikke har kunnet lært hvis ikke det var for barn. Å få barn gjør det mindre egoistisk som menneske, og man ser på alle ting med ett nytt blikk. 

Anonymkode: 91dff...a02

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hva skjedde? Og angrer du?

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn og familie i fremtiden. Jeg ønsker familie og barn i fremtiden..

Men min utfordring er at jeg ønsker det ikke her og nå. Jeg er ikke klar. Jeg nyter livet mitt og føler ikke jeg mangler noe. Jeg elsker å være egoistisk, prioritere meg selv og friheten jeg har. Jeg elsker å reise med kjæresten, bruke penger på det jeg vil ha, spise ute, gå på konserter og å sove lenge. Jeg elsker helst å være hjemme altså. Jeg er introvert å bruker mesteparten av tiden hjemme. 

Trives med å være hjemme med kjæresten, lage god mat, drikke en flaske vin eller to på lørdagen.

Jeg har ikke plass til et barn i livet mitt. Jeg elsker livet mitt. Og jeg er overhode ikke villig til å prioritere enn barn og alt det medfølger i dag. Jeg orker ikke våkne netter, konstant være på, aldri alenetid, lite tv avslapping, ikke økonomi til reise eller hudpleie produkter eller å ha hele livet mitt dreie seg om en liten baby. 

Men, jeg har jo alltid sett for meg barn i fremtiden. Jeg ønsker jo barn i fremtiden. Men ikke nå. Og ikke i nærmeste fremtid.

Jeg har venner som har barn og familie, og finnes ikke misunnelig på dem. Jeg kan godt passe barna deres, og jeg elsker det. Elsker lufta av barna, leke med de, kose, drille tur og trøste dem. Men, det er og deilig å levere de tilbake altså. 

Jeg blir sliten av å være med folk, og elsker alenetid. Jeg er en slags sosial introvert.. 

Min kjæreste er ganske klar på at han tror aldri han vil ha barn. Han sier at man skal aldri si aldri, men han troe det er usannsynlig å tenke at han noen sinne vil ha barn. Han ønsker å være en god onkel, og ønsker et liv som det jeg gjør, men hjemmekos, reise og oss. Men ønsker nok aldri barn.

Jeg har alltid likt barn og vært flink med dem. Passet mye barn. Men til og med min mor nevnte at hun var usikker om jeg egentlig noen sinne ville prioritere barn med våkennetter og alt det livet inneholder. Litt sånn at det er mye man kan ha lyst på i livet, men hvor aktuelt er det liksom? Jeg har lust på ny bil, men jeg prioriterer det ikke. Jeg kan også ha lyst på båt, men vet det er mye arbeid..

Dere som har følt på det samme som meg. Kanskje ønsket barn, men vært usikre. Fikk dere barn eller ikke? Og angrer dere i dag? 

Anonymkode: 3c898...50c

Du vil ikke ha barn nå, og det er vel greit vel? 😊 End of. 

[AnonymBruker]

Hadde det også slik. Utsatte og utsatte. Til slutt følte jeg at jeg måtte få ut fingeren i tilfelle det ville ta lang tid å bli gravid. Var da 34. Ble gravid på første forsøk, og siden da har livet mitt bare blitt bedre bedre og bedre. Alt er bedre med barn. Savner ingenting av de altivitetene jeg trodde betydde så mye for meg. Slik er det for meg. Hadde jeg ant at det var slik hadde vi fått barn for årevis siden. Har hatt samme mann i over ti år, så kunne begynt før hadde det ikke vert for at jeg ville utsette og utsette pga reise, konserter, teater, fester, videreutdanninger, aktiviteter etc

Skal ha flere barn. Det er i alle fall sikkert 

Anonymkode: 1ed94...7d8

[AnonymBruker]

Det var usikkert om jeg kunne få barn. Var i stor sorg. Samtidig tenkte jeg at hvis jeg ikke kunne få barn på naturlig vis og evt med 2-3 IVF forsøk, så fikk det bare være. 
 

Så ikke akkurat usikker, men tenkte også at livet skal bli greit uten barn også. 
 

Nå fikk jeg barn da, 2 stk. Angrer ikke. De har tilført livet mitt en helt annen dimensjon. Men vet jeg også hadde vært lykkelig uten. 

Anonymkode: f457e...de1

[AnonymBruker]

Hvis du er usikker på barn, og han ikke vil ha barn, da blir det vel ikke, da.

Evt biir du sånn som går fra om noen år og da blir du gift og får barn på ett år. 

Anonymkode: 62ef0...b09

[AnonymBruker]

Ville tatt meg en tur og fått sjekket fruktbarheten til dere begge, og fryst ned egg. Hvis alt står bra til er det vel bare å vente til du nærmer deg 40, og hvis ikke får dere revurdere. En venninne var og sjekket seg som 26-åring og fikk beskjed om at hun hadde få egg eller dårlige egg eller hva det var, hvertfall hadde hun dårlig tid. Hun begynte å prøve der og da og har 2 tette nå. 

Anonymkode: c321c...a12

[AnonymBruker]

Jeg skulle aldri ha barn.... 

Da jeg var 34 ble jeg gravid likevel, og ble veldig nedfor pga det. Tanken på abort var likevel ikke aktuell (hadde ikke klart det av samvittighetsgrunner) og at kjæresten var fast bestemt på at "dette skulle vi klare sammen". Konkluderte med at jeg måtte skjerpe meg og ta ansvar for mine handlinger.... 

Fødte barnet, og min første tanke var "nå er det du og jeg, lille venn". Jeg fikk mer rett enn jeg visste, for etter kort tid ble vi forlatt av kjæreste/barnefar. Siden har det vært barnet og meg, det er så fint å få være mamma 💗. Angrer ikke, og ønsker et barn til! 

Anonymkode: db554...7b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva skjedde? Og angrer du?

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn og familie i fremtiden. Jeg ønsker familie og barn i fremtiden..

Men min utfordring er at jeg ønsker det ikke her og nå. Jeg er ikke klar. Jeg nyter livet mitt og føler ikke jeg mangler noe. Jeg elsker å være egoistisk, prioritere meg selv og friheten jeg har. Jeg elsker å reise med kjæresten, bruke penger på det jeg vil ha, spise ute, gå på konserter og å sove lenge. Jeg elsker helst å være hjemme altså. Jeg er introvert å bruker mesteparten av tiden hjemme. 

Trives med å være hjemme med kjæresten, lage god mat, drikke en flaske vin eller to på lørdagen.

Jeg har ikke plass til et barn i livet mitt. Jeg elsker livet mitt. Og jeg er overhode ikke villig til å prioritere enn barn og alt det medfølger i dag. Jeg orker ikke våkne netter, konstant være på, aldri alenetid, lite tv avslapping, ikke økonomi til reise eller hudpleie produkter eller å ha hele livet mitt dreie seg om en liten baby. 

Men, jeg har jo alltid sett for meg barn i fremtiden. Jeg ønsker jo barn i fremtiden. Men ikke nå. Og ikke i nærmeste fremtid.

Jeg har venner som har barn og familie, og finnes ikke misunnelig på dem. Jeg kan godt passe barna deres, og jeg elsker det. Elsker lufta av barna, leke med de, kose, drille tur og trøste dem. Men, det er og deilig å levere de tilbake altså. 

Jeg blir sliten av å være med folk, og elsker alenetid. Jeg er en slags sosial introvert.. 

Min kjæreste er ganske klar på at han tror aldri han vil ha barn. Han sier at man skal aldri si aldri, men han troe det er usannsynlig å tenke at han noen sinne vil ha barn. Han ønsker å være en god onkel, og ønsker et liv som det jeg gjør, men hjemmekos, reise og oss. Men ønsker nok aldri barn.

Jeg har alltid likt barn og vært flink med dem. Passet mye barn. Men til og med min mor nevnte at hun var usikker om jeg egentlig noen sinne ville prioritere barn med våkennetter og alt det livet inneholder. Litt sånn at det er mye man kan ha lyst på i livet, men hvor aktuelt er det liksom? Jeg har lust på ny bil, men jeg prioriterer det ikke. Jeg kan også ha lyst på båt, men vet det er mye arbeid..

Dere som har følt på det samme som meg. Kanskje ønsket barn, men vært usikre. Fikk dere barn eller ikke? Og angrer dere i dag? 

Anonymkode: 3c898...50c

Som jeg skulle skrevet det selv. Nå er jeg lykkelig gift, men fremdeles i tvil. Også fordi jeg har slitt litt psykisk og har dårlig forhold til egne foreldre. Har også jobbet på sykehjem noen år, og sett at det er veldig varierende hvor mye barna stiller opp. Leste nettopp en rapport som slo fast at lykken med barn varer i to år, og det er ikke noen garanti for lykke. Jeg var en drittunge som tenåring og vet ikke hvordan jeg hadde taklet å være mor

Anonymkode: 5a932...a0a

[AnonymBruker]

Ja og så glemte jeg å si at jeg og mannen elsket livet før barn, frihet og reising og karriere. Men det er seriøst tusen ganger bedre med barn. Men jeg tror det handler om hvordan man tilnærmer seg foreldrerollen, jeg er typen som dedikerer meg 100% til alle prosjekter jeg gjør, enten det er jobb, oppussing, å lese en bok eller å være mamma.

Så jeg studerte alt fra barneoppdragelse til amming til tilknytningspsykologi til barnemat, og jammen har vi ikke fått "toppkarakter" i form av fantastiske og enkle barn som er med på alt vi likte å gjøre før (unntatt drikkingen, men det var vi egentlig ferdig med uansett). Første gang eldste var med i operaen var hun 4, og satt som et tent lys. Og vi bodde på Bali og reiste masse rundt i begge permisjonene. 

Anonymkode: c321c...a12

[Topsi]

Jeg har vært usikker de siste 7-8 årene. Jeg ønsket egentlig både å gå gravid og å ha barn, men jeg vet ikke om jeg takler å være alenemor, har ikke møtt noen jeg virkelig liker, og vet at jeg ikke takler svært dårlig økonomi og manglende nattesøvn i mange år. 

Så, jeg er barnløs, begynner snart å bli litt sent for meg også, og angrer vel ikke,  men synes det er litt trist, samtidig som det å ha valgt annerledes trolig ville vært et hardt liv som jeg ikke vet om er verdt det. 

Jeg får heller fokusere på å være et godt menneske så jeg får besøk på sykehjemmet jeg også

Endret 28. august 2022 av Topsi

[AnonymBruker]

Jeg var litt usikker, men ble uplanlagt gravid med samboeren (hadde vært et par i ni år) og beholdt. Nå har vi tre barn.

Jeg angrer ikke, men savner samtidig frihet, alenetid og bedre økonomi. Ha en lekker hårklipp og kunne se litt fin ut i klær og sko. Savner mulighet til å ta en lengre dusj, sitte på do uten selskap av barn, bruke litt tid på personlig pleie. Og jeg savner tid til å trene, lese bøker og møte venner. Akkurat nå går livet i ett med barn og husarbeid. Tre barn er selvvalgt, og jeg ville ikke valgt annerledes, men jeg kjenner at det er ganske mye fra mitt forrige liv som jeg savner mer og mer. Gleder meg til barna blir større.

Anonymkode: 33111...13e