Når skal denne drittstormen ende? Jeg klarer ikke bestemme meg om jeg faktisk vil gå eller om jeg bare er sliten.

[AnonymBruker]

Dette blir nok langt. 
Mannen min og jeg giftet oss for ti år siden. Vi har hele tiden småkranglet litt, men har stort sett klart å være venner. Etter første barn fikk jeg en fødselsdepresjon som gikk uoppdaget. Mannen min ble også merkbart mer sliten på denne tiden, men vi klarte å holde samlivet noenlunde ok. Vi var begge i full jobb. 
Da jeg var gravid med nr to for seks år siden ville vi flytte ut av Oslo. Vi fikk tilbud om å kjøpe min mormors hus da hun skulle flytte i leilighet. Det slo vi til på og flyttet inn i huset som etter sigende var helt i orden, bare litt gammelt. 
Lang historie kort- huset var ikke i orden. I prosessen med oppussing klikket mormoren min på meg og nå snakker hun ikke med meg lenger. Det føles ekkelt å bo i det huset hun hadde når jeg vet hun ikke vil ha oss der. Mannen min mener jeg skal heve meg over det fordi det er vårt hus nå. 
Barn nr to kom og jeg oppdaget at jeg måtte ha hatt depresjon da førstemann ble født. Det var en helt annen følelse å få barn denne gangen. Jeg fortalte det til helsesøster og hun var enig i at det kunne være slik. På samme tid som barn nr to kom, slet mannen min med at han var overarbeidet. Han hadde akkurat bytta jobb og jobbet hjemme med oppussing da han var ferdig på jobb. I tillegg hadde vi en treåring og et nyfødt barn. Jeg var også sliten i denne perioden, var arbeidssøker/i permisjon og stressnivået var høyt. Vi kranglet en del i denne perioden. Vi ville ikke ha flere barn og mannen min bestilte time til sterilisering. Pga ventetid ble det noen mnd fra bestillingen til timen hans. To uker før timen hans oppdaget jeg at jeg var gravid. Vår yngste da var ikke året engang. Jeg klarte ikke å ta abort, så barn nummer tre ble født 20 mnd etter barn nr 2. Det var selvsagt strevsomt, men barn nr tre var en gnistrende fyr så vi angret ikke på at vi fikk han. Jeg kjente imidlertid at jeg slet ganske mye. Jeg hadde fått en jobb som tok mye krefter og arbeidsmiljøet på den jobben var ganske dårlig. Mannen min slet også med depresjon og angst. Han startet opp igjen med ADHD-medisiner som han ikke hadde brukt siden tenårene. Han klarte ikke holde orden lenger og jeg måtte ta over alt av økonomistyring. Samboerskapet slet, vi kranglet mye. For meg endte hele pakka med at jeg ble utbrent og sykemeldt i 7 mnd. 
Jeg slutta i den kjipe jobben og fikk meg ny jobb. En veldig fin jobb som jeg likte veldig godt. Etter tre mnd i jobben ble tredjemann syk. Leukemi. Vi var knust, redde og veldig bekymret. Samlivet var allerede dårlig og nå snudde vi oss mot hverandre. Hakker på hverandre for hver minste ting. Klarer ikke samarbeide. Vi er slitne, men prioriterer barna. De skal miste minst mulig av sin normale barndom. Vi har vært relativt heldige og har hatt mest tid hjemme med korte opphold på sykehuset. Allikevel har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke makter å følge opp de to eldste så mye som jeg burde. For å lysne på tilværelsen skaffet vi oss en kattunge. Den ble påkjørt og drept 11 mnd etterpå. Både jeg og mannen min har vært på pleiepenger så lenge tredjemann er under behandling. Nav har i den forbindelse utbetalt 200k mer enn det mannen min skulle hatt til han. De pengene har han klart å bruke opp uten at jeg skjønner hvordan han har gjort det. De har ikke gått til regninger iallefall… Nå har jeg mistet all glede ved samboerskapet. Orker ikke ha sex, orker nesten ikke snakke med han fordi alle samtaler ender i at han «mansplainer» til meg eller begynner å krangle. Følelser er borte for lengst. Jeg drømmer meg bort. Vekk fra kreft, vekk fra krangling og vekk fra gammelt hus med negativ energi. Jeg vet ikke hva jeg egentlig vil med dette innlegget, men jeg har egentlig ingen å ventilere til. Så da får kg bli ventilen min…🤷🏼‍♀️

Anonymkode: a606b...5d3

[AnonymBruker]

Det høres virkelig ut som du (svært forståelig) bare er sliten, og at å gå fra samboeren din ikke vil løse noenting.

Anonymkode: e68b1...184

[AnonymBruker]

Jeg synes også det høres ut som du er veldig sliten forståelig nok. Du bør snakke ærlig med mannen din, også om at du nå føler at løsningen er å gå fra han. Få han med på laget og prøv å endre de tingene dere kan endre. Hvis huset er noe som tapper deg for energi må dere se på muligheten for å flytte. Tilbring tid med mannen utenfor huset og barn, om så bare gå dere en liten tur på kvelden mens noen andre passer barna. Dere har hatt noen enormt tøffe år, det er forståelig at dere er slitne begge to. Men hvis dere ikke går sammen for en løsning så vil dere i hvertfall ikke ha en sjanse. Lykke til, dere kan komme dere ut av dette. 

Anonymkode: 9f053...cbc

[Gjest Wrightandrong]

Situasjonen høres på ingen måte optimal ut. Det kan nok være smart at dere tar en god prat sammen, der dere etter beste evne forsøker å sette ord på hva som oppleves vanskelig. Både små og store ting. Og hvordan dette eventuelt kan løses. Kanskje kan det også være nyttig å skrive ned tanken på en liste, for å ha det som en slags håndfast veiviser. 

Har dere familie som kan bistå dere av og til? Om svaret er ja, og de ikke allerede bistår mye, synes jeg dere skal spørre dem om litt hjelp. Det er helt innafor, og spesielt i litt mer utfordrende faser. Så klart kan det være tøft å erkjenne at ting ikke går på skinner, men det er bedre å være åpen om det, enn å generelt være helt lukket om slike temaer. På sikt kan det føre til at ting blir enda tyngre.

En løsning kan også være å gå fra hverandre, men det er noe du/dere i så fall bør være rimelig sikre på. Tenker at det kan være fornuftig å gi forholdet litt mer tid først. Mye kan løse seg bare en får snakket sammen skikkelig, og får justert rutinene til en viss grad. Ønsker dere masse lykke til. 

[AnonymBruker]

Wrightandrong skrev (28 minutter siden):

Situasjonen høres på ingen måte optimal ut. Det kan nok være smart at dere tar en god prat sammen, der dere etter beste evne forsøker å sette ord på hva som oppleves vanskelig. Både små og store ting. Og hvordan dette eventuelt kan løses. Kanskje kan det også være nyttig å skrive ned tanken på en liste, for å ha det som en slags håndfast veiviser. 

Har dere familie som kan bistå dere av og til? Om svaret er ja, og de ikke allerede bistår mye, synes jeg dere skal spørre dem om litt hjelp. Det er helt innafor, og spesielt i litt mer utfordrende faser. Så klart kan det være tøft å erkjenne at ting ikke går på skinner, men det er bedre å være åpen om det, enn å generelt være helt lukket om slike temaer. På sikt kan det føre til at ting blir enda tyngre.

En løsning kan også være å gå fra hverandre, men det er noe du/dere i så fall bør være rimelig sikre på. Tenker at det kan være fornuftig å gi forholdet litt mer tid først. Mye kan løse seg bare en får snakket sammen skikkelig, og får justert rutinene til en viss grad. Ønsker dere masse lykke til. 

Ja, jeg har forsøkt å ta opp situasjonen med mannen min, men han går rett i forsvar, går fra rommet. Sier «så da vil du vel skille deg da» eller sier at det er like greit han tar «repern». Hvordan snakker man med noe sånt? Jeg har foreslått parterapi, men han mener at det ikke har noe for seg. Vi gikk en kort periode til parterapaut etter at tredjemann ble født, men det kom ikke så mye ut av det. Han er dypt deprimert, men har fått avslag hos dps. 
Moren min bor ikke så langt unna, men det er ikke så mye hjelp å be om der. Hun har mye ansvar for nevøen min siden søsteren min har borderline og sliter i foreldrerollen. Jeg kvier meg veldig for å legge enda mer på henne, pluss at hun ikke setter grenser for barna når hun er her. Vår eldste på ni satt til kl to og spilte PC-spill sist hun var her. Når jeg sier at det ikke funker trekker hun på skuldrene og sier at han ikke hadde lyst til å legge seg. Resten av familien min er langt unna og lite engasjert. 
Hans familie stiller litt opp, men de bor 2,5 time unna og det er vanskelig å få pass i ukedager. Etter at sistemann ble syk vil de heller ikke passe på han fordi at de synes det er skummelt med medisinering og ikke er trygge på hvordan de skal håndtere cvk eller hvis han får feber. Dette til tross for at vi har gitt opplæring både selv og med sykepleier. Andre barnevakter er vanskelig rett og slett pga tredjemann. Han blir matet via knapp på magen, medisiner må bli satt på riktig tid to ganger om dagen. Det er ikke bare å hyre inn den søte nabojenta for slike oppdrag. 
Jeg er så bunnskrapt på ressurser at jeg orker ikke egentlig tanken på å flytte fra han heller. Selge hus, dele ting, skaffe nytt krever energi. Jeg har ikke noe igjen til overs.  I tillegg er jeg oppriktig bekymret for barna om de skal være hos han alene en uke av gangen. Nå tilkaller han moren sin hvis jeg må være borte mer enn 12 timer. Han klarer ikke barna alene. Om han vil se det på den måten i en fordelingssak er jeg ikke sikker på. 

Anonymkode: a606b...5d3

[AnonymBruker]

Dere bør søke om avlastningsplass til det syke barnet. 

Anonymkode: 3fd64...000

[Aristoteles]

Det er ikke rart du er sliten. Du/dere har hatt noen beintøffe år, og nå kreft hos et barn i tillegg 😕 

I slike situasjoner bør man ikke ta noen store avgjørelser. Tror du det blir mindre stress, redsel og vonde tanker om dere flytter fra hverandre? Kan det hende at dere går løs på hverandre fordi det er enklere enn å deale med frykten for å miste et barn?

Kanskje det er best å bestemme deg for å ta én ting av gangen? Sykt barn nå, og når barnet blir frisk, SÅ kan du ta tak i samlivet og finne ut hva du vil med det?