Hjelp.

[AnonymBruker]

Den finnes vel ingen måte å få dette kortfattet, men skal forsøke. 
Jeg er alenemor og har alltid vært. Barnet mitt er ung  ungdom og besøker sin far annenhver helg. Jeg er kvinne på 40 år. Jobber deltid og er deltid ung ufør. 
Har hatt utfordringer med mental helse til en viss punkt.. og jeg kjenner mest på det når jeg er i forhold. 
 

Jeg traff tilsynelatende den store kjærligheten for 1,5 år siden, aldri har jeg følt en slik forelskelse.. og sitter her nå med en stor tvil. Skuffet. Såret og sint. Sint på meg og mest av alt.. sint på han! 
Siden starten med kaffekopp datene og vin datene har han alltid vært åpen om sin Bipolare lidelse. Han SA, jeg skulle aldri forelsket meg igjen Forsi jeg ender opp med å såre og deretter slite med selvforakt.. Naive meg..jeg trudde virkelig det ikke skulle være meg, jeg skulle redde han jeg som selv har slitt med mitt.. 🤣 Jeg var åpen med han men holdt en del igjen. Jeg fortalte han om mine panikkanfall.. ellers snakket vi om alt.. han snakket mye.. Han er det man kan kalle emosjonelt smart… jeg følte meg raskt underlegen.. men beundret han og det tennet(R) at han var bittelitt dominant. Jeg har ofte tatt meg i å sikle etter han av beundring der han klarer å ordlegge seg om følelser slik jeg jeg selv kunne lære å ordlegge meg bedre slik å evt kunne bli bedre forstått.. Han er musikals, holdt konserter, for meg, veldig sexy å se på, kanskje ikke for andre. 
Han er veldig utadvendt. Alle som ikke kjenner han så godt som meg liker han. Jeg mener alle. Familien min liker han også.. Ellers har han et par gode kompiser. De drikker for det meste hvis de skal finne på å henge sammen. 
lite kontakt med familien og sine søsken.. hvorfor? Til meg sier han: Fordi de klarer meg ikke. Jeg tar for stor plass. Jeg er grådig og jeg tør å si ifra.. 
Jeg har hatt noen røde flagg.. men samtidig.. jeg har mått undersøke mer.. Er han for god til å være sann? …. 
Vi elsker så jeg hallusinerer og samtalene.. ahh.. på samme plan.. var det dette jeg var blitt avhengig av..? 

Han prater. Han prater høyt. Han tar stor plass. Han klikker som et barn hvis jeg vil høre på en sang jeg liker som ikke han liker. Forslår jeg noe å se på TV som jeg liker snakker han ned om det og det ender med at jeg gir meg. Så ser vi hva han liker. Hører på hva han liker.Fordi jeg gir opp. Å få han sint er ekstremt ubehagelig.  Men dette har vi øvd på. Fra å klikke og bli sint av å høre på en sang, blir han nå bare rød i ansiktet.. Han sier selv at han ikke kan noe for dette. Fordi han er som han er. 
Han har også tre hunder. Jeg har tre katter. Hundene hopper og de tisser inne. Inne hos meg. 
I starten ble jeg sint fordi han ikke tørket opp. (Man tørker vel opp når man ser hunden tisser..?) Han ble sint, Fordi ifølge han måtte jeg selv be om det. Jeg må si til han at han må tørke opp. Dette gjenspeiler det meste av våres forhold. 
Nå snakker jeg med myk stemme.. det er fint om du kan tørke opp😀👍🏼
 

Etter noen mnd hadde vi en stygg krangel.. stygge med ord.. jeg kan ikke engang huske hva vi kranglet om. 
Han gjorde det slutt og gikk.. Jeg fikk sjokk. Til hannes, hva skal man si.. forsvar(?) så må jeg si at jeg har ikke tørt å være meg selv 100% med han.Det merker han.. jeg tenker før jeg snakker.. jeg kan tenke lenge og jeg forstår at han kan bli usikker av meg..
jeg gråt veldig på tlf og han kom tilbake.. Tok meg tilbake.
 

Kort om meg:  Jeg er en usikker jente, hva folk mener og sier kan ta stor plass, jeg har aldri vært dypt forelsket selv om jeg har hatt mange partnere..jeg er oppvokst med en god mamma som flyttet fra min manipulerende og alkoholiserte far..( det ble flyttet litt ut og inn fra barndomshjemmet som liten jente)
Også er jeg veldig selvstendig. Koser meg i eget selskap. Har venner på jobb og en god venninne. Jeg er kreativ. Maler og spiller gitar. 

Tilbake til stygge krangler som har eskalert.. en annen krangel vi hadde så trakk han seg tilbake.. i 3 mnd..

Krangelen var en bagatell.. Vi var stille den kvelden så vi ikke vekket barna, lånkjligvrygg mot rygg den natten..dagen etter skulle jeg på jobb og han hadde jo lovet å passe på kidsa (sønn hadde overnatting) Lage frokost til de osv.. 
Han dro fra de..sendte meg en melding på det når jeg var på jobb.  Jeg ble enda mer sint.. så skammet han seg og trakk seg tilbake.. i 3 mnd. vi hadde noe kontakt på tlf.. det var noe han pleide å gjøre for å gjemme seg fra verden.. han sier han er livredd for å såre.. han vil gjemme seg og skamme seg og ha den lidelsen for seg selv… Jeg tenkte vi var over..Jeg hadde begynt å bli veldig usikker på om jeg klarte dette forholdet..  jeg var sint og lei og jeg kontaktet min eks. Jeg gråt, vi ble fulle og ja.. vi hadde oss! Jeg hadde meg med han for å kunne gi noe tilbake til min eks..for alt jeg ville var at noe kunne høre på meg.. (ja kall meg ludder..Off..)  Det dummeste jeg kunne gjort. For han. For meg og for min nåværende kjæreste. 
Jeg og han ordnet jo opp etter «dvalen» men jeg visste han ville se på meg at noe ikke var riktig, så jeg fortalte han om kvelden med min eks. 
Han møtte meg med forståelse. 

Kort om forholdet med min eks. 
Han som alltid har stilt opp i tykt og tynt.. vi var kjærester i 1 år før jeg gjorde det slutt.. og 6 år etter var vi venner.. innimellom.. når det passet meg. Ja, når det passet meg (føler meg fæl) Jeg har vært tvilende med han også, alle årene, men har ikke klart å gi helt slipp på vennskapet. (Da var det vennskap uten intimitet) Vi kan ha mange morsomme samtaler, ikke på noe dypt plan, men morsomme og interessante nok. Vi liker å diskutere. Han er litt rar og vi snakker ikke helt samme språk..) 
Har sier/sa  han er innenforstått med et vennskap. Jeg har sagt at jeg setter pris på vennskapet men sex vil det aldri bli. 
(grunnen til at det ble slutt var pga min manglende sex lyst, fikk brekninger av å tenke på sex med han eller kysse han og var vel det man kaller sex fiksert🤣) 

Så.. tilbake. Vi hadde en stund noen hærlige måneder.. hvor han hadde roet seg med «egoet sitt».. jeg hadde blitt «flinkere» til å prate om følelser og usikkerhet med meg og oss. Fine samtaler. Gode stunder. 
 

Så hadde vi en krangel..

Jeg ville egentlig bare slappe av å ha en rolig kveld når gutten min skulle til far.. men jeg klarte ikke å si det til han..(han trenger forutsigbarhethan.. så jeg var kald når han kom.. Han merket det å ba meg ringe min eks for trøst,  jeg ba han gå.. og det endte med at han lugget meg, nektet å gå, jeg skulle høre på han.. en siste gang ba jeg han gå.. han knuste mye i leiligheten min før han forlot leiligheten. 

Jeg følte fra den dagen at jeg skulle være alene.. men dagene gikk å jeg ble mer og mer ulykkelig. Vi møttes.. hadde en fin liten tid.. så var det pån igjen.. Jeg kunne ringe min eks sier han. Truet med å knuse de dyreste verdisakene mine, ødelagte mye igjen.. var hardhendt til de grader at jeg endte opp med blåmerker… og innen blåmerkene kom hadde vi ordnet opp… Jeg tilgir.. tar delvis skyld. Jeg har aldri slått han, knust hannes ting eller gitt han blåmerker. Men jeg har ønsket han vekk uten å si det.. og det merkes… 

Okey.. hør her. 
Han snakker fra levra. Det gjør ikke jeg. Han er bipolar. Jeg har ADD og panikkangstlidelse. Vi er to meget lidenskapelige mennesker. Jeg trenger ikke et A4 liv. Jeg kan bo alene. Men lidenskapen……. Oj oj.. jeg har kjørt meg fast. Hører jeg en sang minner det meg om han. Jeg gråter.. hvordan kunne dette bli sånn… 
Nå har jeg gitt beskjed om at jeg trenger pause. Han foreslår å gjøre det slutt og at jeg heller kan snakke med han igjen når jeg har stablet meg på beina. 

Jeg har også snakket med fastlege og skal starte i terapi. 
 

Sikkert helt truskete og veldig lite gjennomtenkt… men jeg legger ut dette nå. 
 

 

Anonymkode: 7c403...ea9

[AnonymBruker]

Det er jo bedre å gjøre deg slutt enn å ha tullete pauser. Jeg syns det var en fin ide av han at du heller kan ta kontakt med han når du har fått stablet livet og deg selv litt mer på beina. Lykke til i terapi😊

Anonymkode: 76ffd...cd3

[LoveMyBoy]

Takk😊 Ja det var nok en fin ting å si. Jeg har nok blitt en smule paranoid. 

[AnonymBruker]

En mann som smadrer gjenstander leiligheten?!? Hva blir det neste? At han smadrer nesen din? Du veier orda dine i hans nærvær.
Jeg er vant til å omgås folk med normal selvbeherskelse, for meg høres dette fryktelig skummel ut.

Anonymkode: b40d8...f20

[AnonymBruker]

Tråden blir snart stengt. Overskriften din er for kort. 

Anonymkode: 3d892...1f4

[Matas]

Hei trådstarter.

Da tittelen på tråden er mangelfull, stenges tråden. Viser til forumets retningslinjer:

* Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel.

Du kan enten sende moderator en PM med ønsket oppdatering av tittelen, så vil tråden åpnes igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.

- Matas, mod.