Finne seg selv

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en mann som har vært i samme forhold i 18år. Vi har 2 barn sammen og jeg er veldig glad i min samboer. Jeg har i ca 20 år hatt masse personlige problemer spesielt med økonomi da jeg har en avhengighet. Min samboer har hele tiden godtatt meg for den jeg er og det står det utrolig stor respekt av. Det er tider jeg ikke forstår hvorfor. Da jeg har mange perioder hvor jeg er veldig tung til sinns og jeg er ikke lett å leve sammen med, da jeg ikke viser mye kjærlighet pga personen jeg har blitt.

Så nå litt over til årsak til at jeg skriver her. Jeg har egentlig i flere år følt meg litt fanget av det å ikke såre min samboer og har til tider prøvd mitt beste for å være en bedre samboer. Jeg er snill og har aldri gjort noe mot henne. Men jeg synes hun fortjener bedre, da hun er verdens snilleste og hun er en fantastisk mor og egentlig en fantastisk samboer som aldri nekter meg noe uansett hva det måtte være. Men jeg ser hvor skadelidende hun er på bakgrunn av min/vår økonomiske situasjon. Og det gjør vondt for meg da jeg ønsker at hun skal ha det bra. Oppi alt dette er barna også. De har en pappa som elsker dem og de elsker meg. Men jeg har ikke vært tilstede på den måten jeg kunne tenkt meg og vært pga mine problemer.

Så nå er jeg på ett punkt der jeg prøver og finne tilbake til gamle meg igjen. Og jeg føler at det er noe jeg må gjøre alene. Jeg må føle på det om jeg kommer til å savne min samboer på det nivået hun fortjener og om jeg klarer og bli glad i meg selv igjen. Er vel noe i det at man må lære å elske seg selv for å elske andre som de fortjener. 

Men jeg aner ikke hvordan jeg skal gå frem og snakke med min samboer om dette og forklare dette på en måte som hun forstår. Hennes økonomi vil nok også bli betydelig bedre om vi flytter fra hverandre. Da hun vil få mer støtte, samt bidrag. Jeg står som eier av huset vi bor i. Min tanke er at hun og barna skal få bo der og at jeg flytter. Så skriver vi en kontrakt på at hun har krav på halve gevinsten ved salg om huset selges en dag. Hun får beholde interiøret.

Samtalen med henne vil bli utrolig vanskelig, men samtalen med barna vil bli enda verre. Hvordan skal de forstå dette, de er 5 og 14. Og jeg gruer meg veldig til å ikke være der hver dag sammen med dem. Men jeg er helt nødt til og finne meg selv. Og jeg har ikke klart det i løpet av disse årene. Om jeg og min samboer finner tilbake til hverandre det avhenger av hvordan jeg kommer til å føle ting når jeg blir uten henne og barna hver dag. Men også om hun vil ha meg tilbake om jeg skulle ønske det. 

Uavhengig av hva som skjer i fremtiden ønsker jeg at vi skal være venner og samstemt som foreldre og tenke på barna og ikke ha noe sinne mot hverandre.

Hva tenker dere? Synes dere at det er feigt av meg og ikke kjempe enda lengre i foholdet og finne meg selv der?

Anonymkode: cf359...000

[Gjest Wrightandrong]

Tror det er greit at du setter deg ned med din samboer, og forteller henne i klartekst hvordan du føler deg. Det tenker jeg er en god start. Så synes jeg videre at du kan la henne få fremme sine tanker, og la henne få medvirke i tilstrekkelig grad, da jeg vil anta at det er viktig også for hennes del. Ikke gjør noe overilt ved å pakke sakene, og forlate åstedet nærmest på null og niks. 

[AnonymBruker]

Det der er bare masse svada som betyr at du vil bli singel nå. Og det har du jo lov til å bli. 

Det virker ikke som du har noen plan for samvær med barna, det må du få på plass. Siden den yngste er 5 håper jeg dere får til at du ser det ukentlig. 

Anonymkode: 23075...2c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det der er bare masse svada som betyr at du vil bli singel nå. Og det har du jo lov til å bli. 

Det virker ikke som du har noen plan for samvær med barna, det må du få på plass. Siden den yngste er 5 håper jeg dere får til at du ser det ukentlig. 

Anonymkode: 23075...2c0

Hei, enten er det fryktelig lite av innholdet som du har prøvd og tatt til deg, ellers er dette veldig lite informativt slik at du ikke ser essensen i det. Jeg kunne skrevet veldig mye og utdypende om ting. Men da ville det vært noen sider. Men barna er absolutt min prioritet over alt. Og jeg har aldri hatt i tankene på at jeg skal være en gammel singel type som skal ut å leve som en ungkar. Jeg er voksen og jeg er seriøs. Jeg drikker sjeldent og har ikke behov for å på fest osv. Så om det ender opp med en periode der jeg får prøve å finne meg selv så har jeg så absolutt tenkt å hatt barna 50/50 eller 40/60 litt avhengig av mor og hennes ønsker  og barna sine ønsker. Da jeg også har en jobb som krever mye. Samt at jeg må betale bidrag i en ellers anstrengt økonomisk situasjon.  

Bare det at jeg ønsker at samboer kan få prøve en bedre økonomisk hverdag mens min blir dårligere burde være ett punkt som sier at jeg bryr meg mer om henne og barna sitt velvære enn meg selv. Og hovedårsaken til dette innlegget er at jeg må finne/fikse meg selv. Noe jeg ikke har klart så lenge vi har bodd sammen. Om resultatet etter dette blir at jeg har funnet meg selv og vi forblir samboere så er det ingenting som er bedre.

Men hvilken rett har jeg til å "ødelegge" min samboers lykke i fremtiden med å bo sammen med en som sjeldent viser følelser og affeksjon.  Jeg synes ikke noen skal godta slike situasjoner bare fordi at de er kjempe glade i partneren sin og vil holde familien samlet. Slik som min samboer. Mitt største ønske er at dette skal fungere, men som sagt jeg har ikke klart å forandre meg i løpet av alle disse årene. Min samboer har godtatt meg for den jeg er. Og jeg ser hvor trist hun virker enkelte ganger.  Vi har det bra som partnere om man tar bort alt som har med følelser / affeksjon / sexliv /nærhet du kan si vi er veldige gode venner som sjeldent krangler. De kranglene vi har er som regel på motsetninger på hverdagslige ting. Men noe som sjeldent blir veldig alvorlig. 

Men please ikke sett folk i bås og tro at alt handler om å bli singel for menn. Da vi faktisk har følelser og tanker som påvirker oss. I samme grad som kvinner har det. Ja mange menn er griser, men de aller fleste er gode mennesker.

 

Anonymkode: cf359...000

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei, enten er det fryktelig lite av innholdet som du har prøvd og tatt til deg, ellers er dette veldig lite informativt slik at du ikke ser essensen i det. Jeg kunne skrevet veldig mye og utdypende om ting. Men da ville det vært noen sider. Men barna er absolutt min prioritet over alt. Og jeg har aldri hatt i tankene på at jeg skal være en gammel singel type som skal ut å leve som en ungkar. Jeg er voksen og jeg er seriøs. Jeg drikker sjeldent og har ikke behov for å på fest osv. Så om det ender opp med en periode der jeg får prøve å finne meg selv så har jeg så absolutt tenkt å hatt barna 50/50 eller 40/60 litt avhengig av mor og hennes ønsker  og barna sine ønsker. Da jeg også har en jobb som krever mye. Samt at jeg må betale bidrag i en ellers anstrengt økonomisk situasjon.  

Bare det at jeg ønsker at samboer kan få prøve en bedre økonomisk hverdag mens min blir dårligere burde være ett punkt som sier at jeg bryr meg mer om henne og barna sitt velvære enn meg selv. Og hovedårsaken til dette innlegget er at jeg må finne/fikse meg selv. Noe jeg ikke har klart så lenge vi har bodd sammen. Om resultatet etter dette blir at jeg har funnet meg selv og vi forblir samboere så er det ingenting som er bedre.

Men hvilken rett har jeg til å "ødelegge" min samboers lykke i fremtiden med å bo sammen med en som sjeldent viser følelser og affeksjon.  Jeg synes ikke noen skal godta slike situasjoner bare fordi at de er kjempe glade i partneren sin og vil holde familien samlet. Slik som min samboer. Mitt største ønske er at dette skal fungere, men som sagt jeg har ikke klart å forandre meg i løpet av alle disse årene. Min samboer har godtatt meg for den jeg er. Og jeg ser hvor trist hun virker enkelte ganger.  Vi har det bra som partnere om man tar bort alt som har med følelser / affeksjon / sexliv /nærhet du kan si vi er veldige gode venner som sjeldent krangler. De kranglene vi har er som regel på motsetninger på hverdagslige ting. Men noe som sjeldent blir veldig alvorlig. 

Men please ikke sett folk i bås og tro at alt handler om å bli singel for menn. Da vi faktisk har følelser og tanker som påvirker oss. I samme grad som kvinner har det. Ja mange menn er griser, men de aller fleste er gode mennesker.

Anonymkode: cf359...000

Har ikke skrevet et eneste ord om at du vil feste eller ligge rundt, sa at du vil bli singel. Og det er jo sant, eller? Ikke si at du slår opp av hensyn til henne osv, sånt bare fornærmer alles intelligens. Man slår opp fordi man ikke ønsker å være i forholdet. 

Du håper hun skal vente på deg til du har funnet ut av deg selv i singelliv, det kan du ikke forvente. Det beste du kan håpe på framover fra henne, er et godt samarbeid rundt barna. 

Anonymkode: 23075...2c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har ikke skrevet et eneste ord om at du vil feste eller ligge rundt, sa at du vil bli singel. Og det er jo sant, eller? Ikke si at du slår opp av hensyn til henne osv, sånt bare fornærmer alles intelligens. Man slår opp fordi man ikke ønsker å være i forholdet. 

Du håper hun skal vente på deg til du har funnet ut av deg selv i singelliv, det kan du ikke forvente. Det beste du kan håpe på framover fra henne, er et godt samarbeid rundt barna. 

Anonymkode: 23075...2c0

Har ikke sagt at jeg ønsker å være singel. Jeg vil finne meg selv igjen, prøve alt jeg kan for å løse mine personlige problemer.  For så lære meg å føle kjærlighet / følelser slik jeg vet de skal føles. Om dette betyr at min samboer oppdager det at hun faktisk får ett bedre liv uten meg så er det på min kappe om jeg vil tilbake og ikke hun. Men det er noe jeg må være forberedt på.

Skulle det skje så kan ikke det ødelegge min egen fremtidig lykke (om jeg kommer dit)  eller hennes. Da ville jo eventuelt dette være helt bortkastet om jeg ikke er villig til å ofre henne for hennes del om hun skulle bli mer lykkelig uten meg.  I mine øyne fortjener hun det beste, hun skal ikke være nødt til å godta og leve i middelmådighet.

Denne dama betyr veldig mye for meg. Og det er nok kanskje vanskelig og forstå at jeg da har disse tankene. Og at jeg bør kjempe i forholdet. Men som nevnt jeg har prøvd å kjempe i veldig mange år. Uten at det har endret seg.  Så om noen har noen supre tips som kan fungere så ønsker jeg jo selvfølgelig å prøve ut det.

Anonymkode: cf359...000

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har ikke sagt at jeg ønsker å være singel. Jeg vil finne meg selv igjen, prøve alt jeg kan for å løse mine personlige problemer.  For så lære meg å føle kjærlighet / følelser slik jeg vet de skal føles. Om dette betyr at min samboer oppdager det at hun faktisk får ett bedre liv uten meg så er det på min kappe om jeg vil tilbake og ikke hun. Men det er noe jeg må være forberedt på.

Anonymkode: cf359...000

Ja, du vil finne deg selv uten å omgås samboer og unger daglig. Du vil flytte ut. Som ellers kalles å bli singel. Kall spaden for en spade.

Anonymkode: 23075...2c0