Jeg er voksen og har angst for foreldrene mine

[AnonymBruker]

Jeg vil helst ikke ha noe kontakt med foreldrene mine, da bare en melding gjør meg uvel. Men det har seg slik at jeg har en del fysiske plager og jeg sliter med å få hjelp fra norsk helsevesen. Foreldrene mine er en av de få som kjenner meg (litt da, de tar ofte feil også) og som forsøker å hjelpe meg. Enda de har forsømt dette området fra da jeg var barn. Fortsatt så virker det som om de stoler mer på en autoritetsperson enn på sin egen datter. Jeg vil gjerne prøve å bedre kommunikasjonen vår, men det føles egentlig umulig? Og de er ikke åpne for kritikk.

Jeg har lite språk på grunn av et liv med gaslighting. Og jeg kjenner ofte ikke mine egne behov når jeg er sammen med andre. Alt jeg tenker på er overleve situasjonen - å være sammen med andre mennesker. Jeg blir også redd for å snakke om noe når jeg ikke er sikker på om jeg blir trodd. 

Måten de er på er/var dømmende. Jeg har ikke truffet dem på en stund. Som det er min feil når det egentlig er biologi. Tenk deg for eksempel en unge som har astma, masse allergier og briller. Før i tiden ville denne ungen bli behandlet som mindreverdig og det var liksom normalt. Sånn føler jeg det er med foreldrene mine. Det var kanskje et dårlig eksempel. Og jeg har opplevd relasjoner der jeg ikke føler meg tråkket på sånn som foreldrene mine gjør når vi er sammen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive alle de små tingene de sier og gjør eller ikke sier

hjelp? 

Anonymkode: e947e...710

[AnonymBruker]

Fastlegen kan henvise deg til psykolog, blir det vanskelig snakke med legen så skriv en lapp i forkant. 
høres ut som du bør fortsette kutte ut foreldrene dine en periode i alle fall. Og bygge deg selv opp.

Anonymkode: 634e0...ccc