Er nordmenn generelt litt treige og lite inkluderende?

[AnonymBruker]

Hva tenker du om temaet? 

Anonymkode: 39d94...660

[AnonymBruker]

Jeg tenker muslimer er de meste treige. De ligger jo 600 hundre år etter oss siviliserte i topplokket.

Anonymkode: 4da78...e5f

[skreppamedleppa]

Noen har sagt at nordmenn er som termosen; harde og kalde på utsiden og varme på insiden, en må bare finne ut hvordan en åpner flasken.. Godt sagt igrunn. Jeg synes vi kan være i overkant stive iforhold til mange andre kulturer og folk, det kan ha sin sjarm det også men av og til blir det litt for stivbeint og traust. 

Å bryte isen, ja for det nytter ikke å vente på at den skal smelte hos oss som folkeslag, skal en bli kjent må isen knuses; ta med isøks på sosiale lag.. 

I Rio de janeiro har de karneval og danser og ler i gatene, nordmenn blir eitrande forbanna av homoparaden (jaja lakk og lær og iiiiiik stakkars barna..)  men selv en fargerik fjørboa offentlig i Norge uten noe symbolik er en stor synd og skam for vi skal være så... ordentlig, så konservative, så skikkelige, så stive.. Så veldig veldig alvorlige...

Vi er selvstendige som folkeslag, og vi liker det, er stolt av det og det gjør oss litt blind for andre.  Sosiologen Nina Witoszek  uttalte "nordmenn flest er jo så forelsket i seg selv at de blåser i hva andre folk sier om dem" som jeg ikke tror er så innmari langt fra sannheten selv med skråblikk brillene på. 

Men som med termosen; vi er gode å varme på innsiden❤ traust og hard; tja men med gode hjerter, de fleste iallefall og klarer en å hamre laus isen er det både mye varme, humor og imøtekomme adferd å spore

 

Endret 27. august 2022 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Ja nordmenn er generelt lukket og treig 

Anonymkode: ac778...0b0

[AnonymBruker]

Ja! Vi har generelt en kald kultur med folk som ikke tør å være seg selv, inkl meg. Skal vi passe inn må vi følge alle uskrevne normer og janteloven, som igrunn bare gjør oss syke. 

Vi bryr oss for mye om hva andre gjør enn å leve her og nå, være oss selv 100% og stolt over det. Leve livet. Tenk så fargerikt land vi kunne vært om vi bare slapp litt opp. Vi trenger mer farger, aksept, forståelse og varme for hverandre. 

Treige er jeg ikke enige i, men sosialt klønete og beskyttende. 

 

Anonymkode: f03bf...3af

[AnonymBruker]

Ja er enig i det. Det er et utrykk som heter at nordmenn går med nisselue og ryggsekk, litt gammeldags det utrykket nå. Men se på oss når vi drar på chartertur, da er vi ikke treige nordmenn. Da kaster vi skjorta og åpner oss for andre, spesielt med litt innabords. 

Anonymkode: 30b42...992

[AnonymBruker]

Ja, vi er rare sammenlignet med andre land, eller verdensdeler rettere sagt, de er like sære i andre nordiske land ref #swedengate.  De som ikke ser hvor sære vi er har ikke reist noe særlig utover Syden-bobler. 

Likevel - jeg foretrekker vår væremåte: individualistisk men konform, kjølig men respektfull. Vi stoler på folk, det er trygt her. Det er mye lettere å komme i kontakt med andre mennesker når man reiser til land i Sør-Amerika eller Asia. Jeg har blitt møtt av en umiddelbar gjestfrihet i disse landene, blitt invitert på middag hos randoms i Brasil feks. Til og med i Sør-Europa ser man samme villighet til å komme i kontakt med deg. Men så har jeg også fått frastjålet veske på åpen gate i Rio, og hatt nær-døden episoder i Asia. 

Det er både og. Her føler jeg meg trygg, Og tryggheten er egentlig mest verdt. 

Anonymkode: 1ffed...640

[AnonymBruker]

Ja

Anonymkode: d28be...add

[- Brian]

En interessant diskusjon; selv kjenner jeg flere nordmenn som har så åpen og varm personlighet at de like gjerne kunne ha vært fra andre steder i verden.

Kan også sitere noe jeg skrev om dette i 2013 i innledningen til Slakt Grisen!, den gangen man fortsatt diskuterte norsk OL-søknad, og håpet på en stor folkefest i forbindelse med dette:

Det som iallfall er sikkert, er at folk som tror at feiringen etter skiskytterstafetten er sesongens høydepunkt, kan neppe ha opplevd den menneskelige varmen som preger en gatefest i Sør-Amerika. Her hjemme er det noe som kanskje forekommer to ganger i løpet av et århundre - sist det skjedde, var da Norge slo Brasil i VM i 1998, og Karl Johan ble fylt av jublende mennesker som ga uttrykk for gleden sin og ville ha Drillo som president. At dette bare skjedde uten langvarig planlegging, er nesten ikke til å tro; planene om å søke et OL i Oslo, sier vel det meste. Målet er altså to ukers "folkefest". For å oppnå dette målet, for å faktisk ha en grunn til å glede seg i to uker, må man først bruke atskillige millioner på å planlegge dette, deretter må man bruke flere titalls milliarder på å bygge anlegg mens man tålmodig venter i nesten ti år, og så - omsider - kan man vifte med norske flagg og juble i to uker før festen tar slutt og man vender tilbake til den traurige hverdagen før man kan arrangere et nytt OL om førti års tid. Hurra. Jeg har hørt mange argumenter både for og imot, men jeg har enda til gode å høre en sjel spørre: "Hvorfor kan vi ikke bare glede oss uten å ha en grunn til det?"

Kanskje fordi dette ville være så unorsk at folk ville måpe av forbauselse og sporenstreks ringe etter en bil med tause menn med hvite frakker. For hva tror du ville skje om folk begynte å ringe på hos naboen, kaste seg om halsen på ham eller henne, og si "Hurra, det er vår!" eller "Kom, la oss glede oss og nyte livet, for du er et fantastisk menneske". Hadde man gjort det uten å først drikke seg sørpe full, ville man ha blitt sett på som ravende gal. Nei da, da er det langt mer sosialt akseptert å lukke døren, slå på PC-en og sjekke skattelistene for å se hvor mye naboen tjener før man neste dag baksnakker ham.

Det samme gjelder i andre sammenhenger - folk klager over ensomhet og snakker om hvor kaldt samfunnet er, men er livredde for å vise mer av følelsene sine enn et tilgjort, påklistret smil. Hvorfor er vi så redde for hverandre...? Kanskje fordi samtidig som man snakker om hvor trygt og fantastisk Norge er, eksisterer det en fryktkultur under den glinsende overflaten, noe mediene drar nytte av - er det ikke skrekkbakterier, dødsvirus og monstermarihøner, så er det noe annet. Man skal ikke stole på ukjente da de kan være perverse mannsgriser med en motorsag i kjøleskapet, man skal ikke stole på partneren, for vedkommende kan være utro, man skal ikke stole på Internett, for det er fullt av farer, og man skal iallfall ikke stole på seg selv, for ifølge visdomsartiklene som flyter over av velmente råd om kropp og utseende, må man konkludere med at man er en mislykket taper.

Så det er kanskje ikke til å undres over at folk går rundt bøyd over hver sin mobiltelefon og har angst for å ta av underbuksa i en fellesdusj, for neste dag kan det som skjer i dusjen være å finne på YouTube. Omtrent de eneste stedene hvor det idag er sosialt akseptert å vise naturlig, impulsiv glede blant andre mennesker, er på en fest der man er dritings etter å ha inntatt den obligatoriske alkoholen, på et karismatisk møte i en pinsemenighet der man taler i tunger, eller på et idrettsarrangement der man kan juble over at hjemmelaget lager mål. Men heller ikke idretten er hva den var - mens fansen i gamle dager i England kunne ta seg en øl på puben sammen med favorittspilleren etter kampen, er man idag heldig om man får et glimt av vedkommende i en rådyr sportsbil, for dagens toppidrett er gjennomsyret av penger og grådigheten som uvilkårlig følger med; det er et langt sprang fra de nakne atletene i det gamle Hellas til farsen OL har blitt idag, og det samme holder på å skje med fotballen - klubbfølelsen blir lite verdt når en annen klubb vifter med sjekkheftet, og det er pengene som styrer.

Noe er fundamentalt galt i samfunnet vårt; det virker som om det ikke lenger er mennesket som står i fokus, men alt mulig annet - penger, berømmelse, skjønnhetsidealer, lover og normer, angst eller depresjoner; samtidig som det enkle, levende menneskets behov for genuin glede blir dyttet bakerst i køen; antall forbud mot det ene og det andre sier sitt. Ikke rart det er så mange tragiske menneskeskjebner her i Norge når folk får følelsen av at de lever i et gyllent bur der oppriktig livsglede uten alkohol er tabu. Hvorfor kan vi ikke bare glede oss uten å ha en grunn til det?

[AnonymBruker]

Vi er noe mer kjedelige og lite spontane enn andre folkeslag, og det kreves langt mer for å komme inn på oss ja

Anonymkode: 73fcb...ed1

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å få nye venner i voksen alder. Veldig mange nordmenn, tror jeg, liker å tenke at naturligvis er jeg inkluderende og jeg hadde aldri latt noen være helt alene om jeg visste at noen jeg kjente var alene. Basert på min opplevelse er det rake motsetningen. Veldig mange ønsker å se seg selv som inkluderende, men det funker ikke slik i virkeligheten. Norske vennegjenger opplever jeg også som veldig satt. Samme tanksettet får jeg inntrykk av. Man ser på seg selv om en inkluderende gjeng (alle skal få plass selvfølgelig), men virkeligheten er en annen. 

Anonymkode: 100d9...e87

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 39d94...660

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.8.2022 den 0.56):

Ja, vi er rare sammenlignet med andre land, eller verdensdeler rettere sagt, de er like sære i andre nordiske land ref #swedengate.  De som ikke ser hvor sære vi er har ikke reist noe særlig utover Syden-bobler. 

Likevel - jeg foretrekker vår væremåte: individualistisk men konform, kjølig men respektfull. Vi stoler på folk, det er trygt her. Det er mye lettere å komme i kontakt med andre mennesker når man reiser til land i Sør-Amerika eller Asia. Jeg har blitt møtt av en umiddelbar gjestfrihet i disse landene, blitt invitert på middag hos randoms i Brasil feks. Til og med i Sør-Europa ser man samme villighet til å komme i kontakt med deg. Men så har jeg også fått frastjålet veske på åpen gate i Rio, og hatt nær-døden episoder i Asia. 

Det er både og. Her føler jeg meg trygg, Og tryggheten er egentlig mest verdt. 

Anonymkode: 1ffed...640

Det går faktisk an å ha begge deler, både trygghet og et åpent og hyggelig folkeslag.😊

Anonymkode: 036dd...d96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.8.2022 den 13.21):

Jeg synes det er vanskelig å få nye venner i voksen alder. Veldig mange nordmenn, tror jeg, liker å tenke at naturligvis er jeg inkluderende og jeg hadde aldri latt noen være helt alene om jeg visste at noen jeg kjente var alene. Basert på min opplevelse er det rake motsetningen. Veldig mange ønsker å se seg selv som inkluderende, men det funker ikke slik i virkeligheten. Norske vennegjenger opplever jeg også som veldig satt. Samme tanksettet får jeg inntrykk av. Man ser på seg selv om en inkluderende gjeng (alle skal få plass selvfølgelig), men virkeligheten er en annen. 

Anonymkode: 100d9...e87

Veldig enig. Jeg tror at mange nordmenn tenker at de inkluderer folk, pga de inkluderer de som de kjenner. Men de som de ikke kjenner så godt, faller utenfor. Jeg synes og det er vanskelig å få gode venner i voksen alder. Jeg blir lett kjent med folk, kollegaer og medstudenter (er voksen student), og opplever at folk betror seg til meg om de personligste ting, vi ler og prater, men det stopper liksom der med bekjentskapet. Jeg synes det er så rart, for jeg fikk så lett venner før og mange venner da jeg vokste opp. Har heldigvis fortatt en veldig god venninne, og en som bor i utlandet. Og noen andre perifere. Men jeg har plass til mange flere.

Anonymkode: 036dd...d96

[AnonymBruker]

Og en ting til. De aller fleste jobber veldig mye i Norge, og det tror jeg faktisk fører til at mye av det sosiale detter litt bort. Man har nok med jobb, hus og barn. I mange andre land er det vanlig at mødre enten er hjemme eller jobber deltid.
Satt litt på spissen.

Anonymkode: 036dd...d96

[AnonymBruker]

- Brian skrev (På 28.8.2022 den 1.18):

En interessant diskusjon; selv kjenner jeg flere nordmenn som har så åpen og varm personlighet at de like gjerne kunne ha vært fra andre steder i verden.

Kan også sitere noe jeg skrev om dette i 2013 i innledningen til Slakt Grisen!, den gangen man fortsatt diskuterte norsk OL-søknad, og håpet på en stor folkefest i forbindelse med dette:

Det som iallfall er sikkert, er at folk som tror at feiringen etter skiskytterstafetten er sesongens høydepunkt, kan neppe ha opplevd den menneskelige varmen som preger en gatefest i Sør-Amerika. Her hjemme er det noe som kanskje forekommer to ganger i løpet av et århundre - sist det skjedde, var da Norge slo Brasil i VM i 1998, og Karl Johan ble fylt av jublende mennesker som ga uttrykk for gleden sin og ville ha Drillo som president. At dette bare skjedde uten langvarig planlegging, er nesten ikke til å tro; planene om å søke et OL i Oslo, sier vel det meste. Målet er altså to ukers "folkefest". For å oppnå dette målet, for å faktisk ha en grunn til å glede seg i to uker, må man først bruke atskillige millioner på å planlegge dette, deretter må man bruke flere titalls milliarder på å bygge anlegg mens man tålmodig venter i nesten ti år, og så - omsider - kan man vifte med norske flagg og juble i to uker før festen tar slutt og man vender tilbake til den traurige hverdagen før man kan arrangere et nytt OL om førti års tid. Hurra. Jeg har hørt mange argumenter både for og imot, men jeg har enda til gode å høre en sjel spørre: "Hvorfor kan vi ikke bare glede oss uten å ha en grunn til det?"

Kanskje fordi dette ville være så unorsk at folk ville måpe av forbauselse og sporenstreks ringe etter en bil med tause menn med hvite frakker. For hva tror du ville skje om folk begynte å ringe på hos naboen, kaste seg om halsen på ham eller henne, og si "Hurra, det er vår!" eller "Kom, la oss glede oss og nyte livet, for du er et fantastisk menneske". Hadde man gjort det uten å først drikke seg sørpe full, ville man ha blitt sett på som ravende gal. Nei da, da er det langt mer sosialt akseptert å lukke døren, slå på PC-en og sjekke skattelistene for å se hvor mye naboen tjener før man neste dag baksnakker ham.

Det samme gjelder i andre sammenhenger - folk klager over ensomhet og snakker om hvor kaldt samfunnet er, men er livredde for å vise mer av følelsene sine enn et tilgjort, påklistret smil. Hvorfor er vi så redde for hverandre...? Kanskje fordi samtidig som man snakker om hvor trygt og fantastisk Norge er, eksisterer det en fryktkultur under den glinsende overflaten, noe mediene drar nytte av - er det ikke skrekkbakterier, dødsvirus og monstermarihøner, så er det noe annet. Man skal ikke stole på ukjente da de kan være perverse mannsgriser med en motorsag i kjøleskapet, man skal ikke stole på partneren, for vedkommende kan være utro, man skal ikke stole på Internett, for det er fullt av farer, og man skal iallfall ikke stole på seg selv, for ifølge visdomsartiklene som flyter over av velmente råd om kropp og utseende, må man konkludere med at man er en mislykket taper.

Så det er kanskje ikke til å undres over at folk går rundt bøyd over hver sin mobiltelefon og har angst for å ta av underbuksa i en fellesdusj, for neste dag kan det som skjer i dusjen være å finne på YouTube. Omtrent de eneste stedene hvor det idag er sosialt akseptert å vise naturlig, impulsiv glede blant andre mennesker, er på en fest der man er dritings etter å ha inntatt den obligatoriske alkoholen, på et karismatisk møte i en pinsemenighet der man taler i tunger, eller på et idrettsarrangement der man kan juble over at hjemmelaget lager mål. Men heller ikke idretten er hva den var - mens fansen i gamle dager i England kunne ta seg en øl på puben sammen med favorittspilleren etter kampen, er man idag heldig om man får et glimt av vedkommende i en rådyr sportsbil, for dagens toppidrett er gjennomsyret av penger og grådigheten som uvilkårlig følger med; det er et langt sprang fra de nakne atletene i det gamle Hellas til farsen OL har blitt idag, og det samme holder på å skje med fotballen - klubbfølelsen blir lite verdt når en annen klubb vifter med sjekkheftet, og det er pengene som styrer.

Noe er fundamentalt galt i samfunnet vårt; det virker som om det ikke lenger er mennesket som står i fokus, men alt mulig annet - penger, berømmelse, skjønnhetsidealer, lover og normer, angst eller depresjoner; samtidig som det enkle, levende menneskets behov for genuin glede blir dyttet bakerst i køen; antall forbud mot det ene og det andre sier sitt. Ikke rart det er så mange tragiske menneskeskjebner her i Norge når folk får følelsen av at de lever i et gyllent bur der oppriktig livsglede uten alkohol er tabu. Hvorfor kan vi ikke bare glede oss uten å ha en grunn til det?

Dette var faktisk veldig godt skrevet.

Anonymkode: 036dd...d96

[AnonymBruker]

Ja. Pluss at vi har utviklet oss de siste tiårene til å bli usedvanlig egoistiske. 

Anonymkode: 9dd81...f71

[AnonymBruker]

Finnes det et perfekt folkeslag ? 

Anonymkode: c02dd...50f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja. Pluss at vi har utviklet oss de siste tiårene til å bli usedvanlig egoistiske. 

Anonymkode: 9dd81...f71

Ja, og mer selvstendige. Vi er ikke avhengig av hverandre på samme måte som før økonomisk. I mange fattige land er man avhengig av familien, ung som voksen. I Norge kan man fint stå på egne ben og klare seg. 

Bare det at folk ikke besøker syke eller døende foreldre/besteforeldre fordi de må ta hensyn til seg selv, vitner om en veldig trist utvikling i samfunnet. 

Anonymkode: f03bf...3af

[Portia Catonis]

Vi dømmer andre kulturer ut ifra vår egen referanseramme, og andre kulturer dømmer oss etter sin. Ergo er det umulig å si «nordmenn er sånn og sånn» uten å samtidig oppgi hvem man sammenligner med.

Jeg personlig synes søramerikanere og andre «inkluderende» folkeslag er fryktelig slitsomme.