Angst som barn

[AnonymBruker]

Da jeg var ca 5 år hadde jeg mange «episoder» der jeg bare gråt og helt utrøstelig. Jeg kan huske at jeg var så redd og det gjorde vondt på innsiden og jeg ville at noen skulle ta bort smerten. Om natten kunne jeg våkne med panikk etter livlige mareritt der jeg ikke fikk puste, jeg kan fortsatt huske den følelsen. Mine foreldre ble lei av dette og min «oppførsel» og en dag kjeftet min far på meg og gav grei beskjed om at jeg hadde «faen meg» ingenting å grine for. Dette resulterte i at jeg ble skamfull og ikke turte  vise eller si til noen hvor redd jeg var. 
Jeg har slitt med angst i alle år, men klart å få en god utdanning og jobb - ingen må vite om dette. Hver natt våkner jeg med panikkangst og jeg bruker mye energi på å eksistere på jobb, jeg slapper aldri av.

Jeg har lyst til å få hjelp for angsten, men er redd for å gå i terapi fordi jeg er redd for å ikke bli trodd. Er det noen som har erfaring med det å ha hatt angst helt siden  barndommen? Hvordan fikk du hjelp?

 

Anonymkode: fba91...37c

[klarinetta]

Åh, så vondt å høre at du hadde slike opplevelser som barn 🤍

Ingen seriøse terapeuter vil tvile på din historie. 

Om du har lyst til å vite hva panikkangst egentlig er, fins det masse gode videoer på youtube. Bare kunnskap kan hjelpe mye. Panikken er din aller ivrigste livvakt, det er det motsatte av et "angrep" på deg. Du får servert et adrenalinrush for å gi deg superkrefter til å rømme eller slåss mot en fiende. Men det føles jo så jævlig at vi tror dette er en sykdom. Det er det ikke ❤

Du skal nok få hjelp til å komme deg videre!

[AnonymBruker]

Du er kanskje redd for ikke bli trodd, fordi du ble avvist av foreldrene dine? Å åpne seg i terapi krever tillit og kjemi. Med dårlige erfaringer kan det hende du synes det blir vanskelig å åpne deg. Da tar dere det bare forsiktig skritt for skritt. Jeg har gått i terapi flere ganger men det var ikke før siste psykolog jeg var, at jeg klarte å åpne opp om hendelser i oppvekst som gav meg frykt og gjentatte mareritt. Det var en skam, fordi vi ikke snakket om hendelsene hjemme. Såpass forstår barn. Jeg håper du tar motet til deg og går til en terapeut. Det er modig og det kan være tøft men det er bra på sikt.

Anonymkode: c71a1...138

[klarinetta]

Han her er generelt veldig fin 

 

Endret 27. august 2022 av klarinetta

[AnonymBruker]

Jeg har en sånn tåpelig tanke om at jeg må holde fasaden slik at jeg ikke fremstår som svak eller ubrukelig. Godt mulig at det kommer fra oppveksten, min familie snakket aldri om følelser eller vanskelige ting…..

Anonymkode: fba91...37c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en sånn tåpelig tanke om at jeg må holde fasaden slik at jeg ikke fremstår som svak eller ubrukelig. Godt mulig at det kommer fra oppveksten, min familie snakket aldri om følelser eller vanskelige ting…..

Anonymkode: fba91...37c

Sånn har jeg det og. Utrolig slitsomt og ødeleggende 😕 

Anonymkode: a47b6...083