Skolevegring - dette skjer faktisk i Norge

[AnonymBruker]

(Dette kommer til å bli langt, men jeg tror det er viktig å fortelle historien) 

Barnet hadde en litt tøff start på livet og de første 2 årene. Mye sykdom, litt innleggelser, spiseproblemer og jeg bruker å si at hen er oppfostret på Keflex (penicillin) og nan. Men kognitivt sterk, viljesterk og en utrolig ressurssterk unge. 

Barnehagen gikk bra, hadde endel raseri-anfall, som ble tolket som at overganger, forandringer og endel av det sosiale var litt vanskelig for hen. Så hen fikk spes.ped ressurs et par timer i uka, litt assistent ressurs for å hjelpe til i overganger, vi hadde tett samarbeid, og jeg fikk "De utrolige årene" kurs. PPT var på ballen, og PPT-dama vår er en engel. Vi var tidlig på ballen i forhold til skole, og ga god og skikkelig informasjon til skolen, og spes.ped ressursen og litt assistent ressurs var beskrevet i sakkyndig vurdering.  Barnet leste, skrev, regnet pluss og minus, og delte litt, og ganget litt da hen startet på skolen. Alt lå ann til suksess. 

Skolen ble vanskelig. VELDIG vanskelig. Sosialt gikk det egentlig greit. Hen har alltid hatt sine venner, utfordringen har vært at hen selv ikke helt greier å ta kontakt alltid. Er ikke så god på å ta initiativ. Dette mente skolen hen bare måtte fikse. 

Det ble BUP, ut utredning. Fikk ikke ADD diagnose, pga. skolen nektet for at de så det samme som meg. 3 mnd. etterpå ringer skolen meg, DA så de det jeg så. Så ny utredning. ADD diagnose, og en evnetest som kom til å bli en forbannelse. 6-7 åringen scoret på høyde med 12 åringer. Denne kom til å forfølge oss som en dårlig venn. 

Ungen tilbragte mer og mer tid gråtende i garderoben. Alt ble vanskelig. De voksne på skolen fortalte ungen at "du som er så smart, du greier dette!" Tilrettelegging uteble "for vi tror ikke at hen har ADD, hen er så smart" 1-3 klasse gikk sånn. I 4 klasse fikk jeg kranglet meg til en ny spes.ped. Da satt de 2-3 mnd. i garderoben, og spes.ped bare ventet. Men så løsnet det, og sakte, men sikkert fikk vi barnet på rett kjør, og inn i klassen. Men skolearbeid ble sjelden gjort. Og det var mye gråt, og hen gjemte seg på grupperommet. Mange møter, der vi fikk beskjed om at hjemmet, eller barnet måtte skjerpe seg.  Ny helsesykepleier, som bestemte seg for at problemet her var psykisk syk forelder, og at omsorgen ikke var god nok. Melding til barnevernet. Undersøkelsessak, de var inne litt, for å prøve å hjelpe til i forhold til skolen, men trakk seg ut, da skolen på et møte satt og sa at alt var bra. 2-3 uker etterpå mente skolen at alt var krise - ny melding til barnevernet. Ble henlagt, og skolen fikk beskjed om at dette var tull fra barnevernet. Omsorgen har vært og er god. Fastlegen ble med på alle møter. Og sa i klartekst at hvis det var psykisk sykdom i hjemmet, så var det HUN som skulle ta tak i det, og at det var så tett kontakt med henne, at det hadde hen plukket opp. Bekymringen var oppdiktet.

Så kom korona. Nå raknet ALT. Spes.ped forsvant. Jeg oppdaget at det skolen mente jeg skulle få barnet til å gjøre av skolearbeid, hadde ikke de fått til. Jeg oppdaget at skolebøkene var tomme. Barnet hadde noen gedigne hull. Dette hadde ikke skolen sagt noe om. Vi fikk rettet opp litt under hjemmeskole, og jeg håpet at det skulle gjøre det lettere da det åpnet. 

Da åpningen kom, hadde barnet utviklet sosial angst, og skikkelig angst for skolen. Skolen mente jeg måtte tvinge hen, kjøre fra hen, la hen stå alene på parkeringen og hyle i angst. Jeg nektet. 
Ny melding til barnevernet. Nå var det ikke måte på hvor forferdelig det sto til her hjemme. 
Undersøkelsessak. Barnevernet finner et hjem med god omsorg, hvor barnet blir sett og hørt. På skolen derimot, der bedrives det offentlig omsorgssvikt. 

Det sa stopp til barnet. Vi var i 7 trinn, og barnet greide ikke mer. Hen drev med tiltagende selvskading, ville bare dø, lå apatisk i senga og gråt. BUP har ikke ressurser. Fastlegen kjempet som en helt. Barnevernet har ikke kompetanse. Helsesykepleier påstår jo fortsatt at problemet er hjemmet. Hab.tjenesten utreder - autisme-diagnose kommer. Skolen fornekter den. 
Men vi satte ned foten, det ble anbefalt 1-1 hele skoledagen, dette ble anbefalt i september. HELE 7 trinn gikk, mens rektor trenerte. Ignorerte foreldre. Møtte opp på møte uvarslet og tåkela alt. Barnet hadde tilbud om 4 timer i UKA med undervisning med kontaktlærer, den eneste hen var LITT trygg på. Det gikk vel, sånn halvparten av tiden. 

Så kommer vendepunktet. Ungdomsskolen. De hørte på meg, PPT og fastlege. De silte det som kom fra barneskolen, og de satte inn ressursene som var tildelt. 1-1, hele skoledagen. Eget grupperom. Klasserom og undervisning blir med tiden. De har erfaring. De møter foreldre med et åpent sinn, og hører på hva vi sier. De samarbeider, og møter barnet med åpne armer. De sier ikke "Det er ingen andre i denne klassen som hyler som deg!" "hva slags småting er det du griner over nå da?" "Nå oppfører du deg like ille som 4 åringen min!" (Alt dette er sagt, bekreftet fra barnet OG den voksne som sa det) 

Ungdommen er på skolen HVER DAG. Er blid og fornøyd hjemme. Sover om natta. Greier å gjøre ting som dusj etc, som har vært problem tidligere. Spøker og ler med de voksne rundt seg. Er ute i miljøet på skolen og møter venner. 

Så enkelt var det. Rett ressurser - de lovpålagte ressursene -, samarbeid med foreldre, samarbeid med barnet, et positivt elevsyn, ikke ta ting personlig når man er "dum" fordi man må pushe litt, og å tenke utenfor boksen.

Om vi får reparert det barneskolen knuste i løpet av ungdomsskolen vet vi ikke. Om vi får startet med undervisning igjen - det gjenstår å se. Barnet tror hen er dum, og ikke kan noe. Får angst når hen ser en skolebok.

 Og selv om dette ble LANGT, så er dette den korte historien. Det er så mange episoder som har vært med på å knuse barnet, at jeg kan ikke ramse opp. Men det har vært så ille flere ganger at andre etater, som BUP og PPT har tatt egne møter med skolen, for å forklare hvorfor det de forteller de gjør i møtene er uaktuelt. 

4 siders klage er sendt til Statsforvalteren. Skolen får nok tilsyn til høsten. Det trengs.

Dette var en varslet katastrofe. Vi var mange som satt og sa i møter at dette går ikke. Mange fagpersoner på min side. Skolen kjørte sitt eget løp, overså alt som kom fra spesialhelsetjenesten, lagde sin egen historie, og nektet å se noe annet. Kjørte toget rett i murveggen, mens alle sto rundt og hylte. 

Jeg sint. Lei meg. Frustrert. 

Men har også håp nå, om at dette kan vi få til. Og frustrert over at skolen kommer til å tenke fortsatt at de gjorde riktig. 

Systemet er råttent. Rett og slett gjennområttent, og det er ingen som har makt over skolen. Det er et problem. 

Og dette er historien om ETT barn. Det er mange. VELDIG mange i Norge. På gruppen for foreldre med barn til skolevegring er det nå nesten 3200 foreldre. Det er mange barn som hver dag ikke kommer seg på skolen, eller blir møtt på en dårlig måte på skolen. 

Og løsningen til skolen er barnevernet. Barnevernet kan ikke gjøre noe. Vi kom oss gjennom, og står på føttene. Men jeg har vært ute en vinterdag før, og lar meg ikke vippe av pinnen. Men det er familier som er blitt helt knust. 

Det er ikke sånn det skal være!!!

Så er det et barn i klassen til barnet deres, som dere ser faller utenfor. Strekk ut en hånd. Inkluder. Det har betydd så mye her.  
Og er du lærer, stikk fingeren i jorda og tenk over om du kanskje må justere kurs. Mulig du gjør en kjempejobb, men reflekter litt over det. 

Anonymkode: f6474...3dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

(Dette kommer til å bli langt, men jeg tror det er viktig å fortelle historien) 

Barnet hadde en litt tøff start på livet og de første 2 årene. Mye sykdom, litt innleggelser, spiseproblemer og jeg bruker å si at hen er oppfostret på Keflex (penicillin) og nan. Men kognitivt sterk, viljesterk og en utrolig ressurssterk unge. 

Barnehagen gikk bra, hadde endel raseri-anfall, som ble tolket som at overganger, forandringer og endel av det sosiale var litt vanskelig for hen. Så hen fikk spes.ped ressurs et par timer i uka, litt assistent ressurs for å hjelpe til i overganger, vi hadde tett samarbeid, og jeg fikk "De utrolige årene" kurs. PPT var på ballen, og PPT-dama vår er en engel. Vi var tidlig på ballen i forhold til skole, og ga god og skikkelig informasjon til skolen, og spes.ped ressursen og litt assistent ressurs var beskrevet i sakkyndig vurdering.  Barnet leste, skrev, regnet pluss og minus, og delte litt, og ganget litt da hen startet på skolen. Alt lå ann til suksess. 

Skolen ble vanskelig. VELDIG vanskelig. Sosialt gikk det egentlig greit. Hen har alltid hatt sine venner, utfordringen har vært at hen selv ikke helt greier å ta kontakt alltid. Er ikke så god på å ta initiativ. Dette mente skolen hen bare måtte fikse. 

Det ble BUP, ut utredning. Fikk ikke ADD diagnose, pga. skolen nektet for at de så det samme som meg. 3 mnd. etterpå ringer skolen meg, DA så de det jeg så. Så ny utredning. ADD diagnose, og en evnetest som kom til å bli en forbannelse. 6-7 åringen scoret på høyde med 12 åringer. Denne kom til å forfølge oss som en dårlig venn. 

Ungen tilbragte mer og mer tid gråtende i garderoben. Alt ble vanskelig. De voksne på skolen fortalte ungen at "du som er så smart, du greier dette!" Tilrettelegging uteble "for vi tror ikke at hen har ADD, hen er så smart" 1-3 klasse gikk sånn. I 4 klasse fikk jeg kranglet meg til en ny spes.ped. Da satt de 2-3 mnd. i garderoben, og spes.ped bare ventet. Men så løsnet det, og sakte, men sikkert fikk vi barnet på rett kjør, og inn i klassen. Men skolearbeid ble sjelden gjort. Og det var mye gråt, og hen gjemte seg på grupperommet. Mange møter, der vi fikk beskjed om at hjemmet, eller barnet måtte skjerpe seg.  Ny helsesykepleier, som bestemte seg for at problemet her var psykisk syk forelder, og at omsorgen ikke var god nok. Melding til barnevernet. Undersøkelsessak, de var inne litt, for å prøve å hjelpe til i forhold til skolen, men trakk seg ut, da skolen på et møte satt og sa at alt var bra. 2-3 uker etterpå mente skolen at alt var krise - ny melding til barnevernet. Ble henlagt, og skolen fikk beskjed om at dette var tull fra barnevernet. Omsorgen har vært og er god. Fastlegen ble med på alle møter. Og sa i klartekst at hvis det var psykisk sykdom i hjemmet, så var det HUN som skulle ta tak i det, og at det var så tett kontakt med henne, at det hadde hen plukket opp. Bekymringen var oppdiktet.

Så kom korona. Nå raknet ALT. Spes.ped forsvant. Jeg oppdaget at det skolen mente jeg skulle få barnet til å gjøre av skolearbeid, hadde ikke de fått til. Jeg oppdaget at skolebøkene var tomme. Barnet hadde noen gedigne hull. Dette hadde ikke skolen sagt noe om. Vi fikk rettet opp litt under hjemmeskole, og jeg håpet at det skulle gjøre det lettere da det åpnet. 

Da åpningen kom, hadde barnet utviklet sosial angst, og skikkelig angst for skolen. Skolen mente jeg måtte tvinge hen, kjøre fra hen, la hen stå alene på parkeringen og hyle i angst. Jeg nektet. 
Ny melding til barnevernet. Nå var det ikke måte på hvor forferdelig det sto til her hjemme. 
Undersøkelsessak. Barnevernet finner et hjem med god omsorg, hvor barnet blir sett og hørt. På skolen derimot, der bedrives det offentlig omsorgssvikt. 

Det sa stopp til barnet. Vi var i 7 trinn, og barnet greide ikke mer. Hen drev med tiltagende selvskading, ville bare dø, lå apatisk i senga og gråt. BUP har ikke ressurser. Fastlegen kjempet som en helt. Barnevernet har ikke kompetanse. Helsesykepleier påstår jo fortsatt at problemet er hjemmet. Hab.tjenesten utreder - autisme-diagnose kommer. Skolen fornekter den. 
Men vi satte ned foten, det ble anbefalt 1-1 hele skoledagen, dette ble anbefalt i september. HELE 7 trinn gikk, mens rektor trenerte. Ignorerte foreldre. Møtte opp på møte uvarslet og tåkela alt. Barnet hadde tilbud om 4 timer i UKA med undervisning med kontaktlærer, den eneste hen var LITT trygg på. Det gikk vel, sånn halvparten av tiden. 

Så kommer vendepunktet. Ungdomsskolen. De hørte på meg, PPT og fastlege. De silte det som kom fra barneskolen, og de satte inn ressursene som var tildelt. 1-1, hele skoledagen. Eget grupperom. Klasserom og undervisning blir med tiden. De har erfaring. De møter foreldre med et åpent sinn, og hører på hva vi sier. De samarbeider, og møter barnet med åpne armer. De sier ikke "Det er ingen andre i denne klassen som hyler som deg!" "hva slags småting er det du griner over nå da?" "Nå oppfører du deg like ille som 4 åringen min!" (Alt dette er sagt, bekreftet fra barnet OG den voksne som sa det) 

Ungdommen er på skolen HVER DAG. Er blid og fornøyd hjemme. Sover om natta. Greier å gjøre ting som dusj etc, som har vært problem tidligere. Spøker og ler med de voksne rundt seg. Er ute i miljøet på skolen og møter venner. 

Så enkelt var det. Rett ressurser - de lovpålagte ressursene -, samarbeid med foreldre, samarbeid med barnet, et positivt elevsyn, ikke ta ting personlig når man er "dum" fordi man må pushe litt, og å tenke utenfor boksen.

Om vi får reparert det barneskolen knuste i løpet av ungdomsskolen vet vi ikke. Om vi får startet med undervisning igjen - det gjenstår å se. Barnet tror hen er dum, og ikke kan noe. Får angst når hen ser en skolebok.

 Og selv om dette ble LANGT, så er dette den korte historien. Det er så mange episoder som har vært med på å knuse barnet, at jeg kan ikke ramse opp. Men det har vært så ille flere ganger at andre etater, som BUP og PPT har tatt egne møter med skolen, for å forklare hvorfor det de forteller de gjør i møtene er uaktuelt. 

4 siders klage er sendt til Statsforvalteren. Skolen får nok tilsyn til høsten. Det trengs.

Dette var en varslet katastrofe. Vi var mange som satt og sa i møter at dette går ikke. Mange fagpersoner på min side. Skolen kjørte sitt eget løp, overså alt som kom fra spesialhelsetjenesten, lagde sin egen historie, og nektet å se noe annet. Kjørte toget rett i murveggen, mens alle sto rundt og hylte. 

Jeg sint. Lei meg. Frustrert. 

Men har også håp nå, om at dette kan vi få til. Og frustrert over at skolen kommer til å tenke fortsatt at de gjorde riktig. 

Systemet er råttent. Rett og slett gjennområttent, og det er ingen som har makt over skolen. Det er et problem. 

Og dette er historien om ETT barn. Det er mange. VELDIG mange i Norge. På gruppen for foreldre med barn til skolevegring er det nå nesten 3200 foreldre. Det er mange barn som hver dag ikke kommer seg på skolen, eller blir møtt på en dårlig måte på skolen. 

Og løsningen til skolen er barnevernet. Barnevernet kan ikke gjøre noe. Vi kom oss gjennom, og står på føttene. Men jeg har vært ute en vinterdag før, og lar meg ikke vippe av pinnen. Men det er familier som er blitt helt knust. 

Det er ikke sånn det skal være!!!

Så er det et barn i klassen til barnet deres, som dere ser faller utenfor. Strekk ut en hånd. Inkluder. Det har betydd så mye her.  
Og er du lærer, stikk fingeren i jorda og tenk over om du kanskje må justere kurs. Mulig du gjør en kjempejobb, men reflekter litt over det. 

Anonymkode: f6474...3dc

Så bra du skrev dette, og at det går bra nå. Har selv  ett barn med pu og autisme. Skolens svar var barnevernet. 

Hen startet på spesialskole i 8 trinn og fikk ett nytt liv, går på 1 vgs nå stortrives ❤

Anonymkode: fdda0...359

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så bra du skrev dette, og at det går bra nå. Har selv  ett barn med pu og autisme. Skolens svar var barnevernet. 

Hen startet på spesialskole i 8 trinn og fikk ett nytt liv, går på 1 vgs nå stortrives ❤

Anonymkode: fdda0...359

Vi er jo bare 2 uker ut i skoleåret, så gudene vet om vi greier å reparere det som har vært. Men hen er iallfall på skolen nå, oppmøte hver dag og fulle dager 9 dager i strekk har ikke skjedd siden før korona. Kanskje så langt tilbake som i 3 klasse. Og 9 dager uten kamp om morgenen, det har vel ikke skjedd siden 1 klasse. 

Så vi er på vei iallfall. ❤️ 

Anonymkode: f6474...3dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

(Dette kommer til å bli langt, men jeg tror det er viktig å fortelle historien) 

Barnet hadde en litt tøff start på livet og de første 2 årene. Mye sykdom, litt innleggelser, spiseproblemer og jeg bruker å si at hen er oppfostret på Keflex (penicillin) og nan. Men kognitivt sterk, viljesterk og en utrolig ressurssterk unge. 

Barnehagen gikk bra, hadde endel raseri-anfall, som ble tolket som at overganger, forandringer og endel av det sosiale var litt vanskelig for hen. Så hen fikk spes.ped ressurs et par timer i uka, litt assistent ressurs for å hjelpe til i overganger, vi hadde tett samarbeid, og jeg fikk "De utrolige årene" kurs. PPT var på ballen, og PPT-dama vår er en engel. Vi var tidlig på ballen i forhold til skole, og ga god og skikkelig informasjon til skolen, og spes.ped ressursen og litt assistent ressurs var beskrevet i sakkyndig vurdering.  Barnet leste, skrev, regnet pluss og minus, og delte litt, og ganget litt da hen startet på skolen. Alt lå ann til suksess. 

Skolen ble vanskelig. VELDIG vanskelig. Sosialt gikk det egentlig greit. Hen har alltid hatt sine venner, utfordringen har vært at hen selv ikke helt greier å ta kontakt alltid. Er ikke så god på å ta initiativ. Dette mente skolen hen bare måtte fikse. 

Det ble BUP, ut utredning. Fikk ikke ADD diagnose, pga. skolen nektet for at de så det samme som meg. 3 mnd. etterpå ringer skolen meg, DA så de det jeg så. Så ny utredning. ADD diagnose, og en evnetest som kom til å bli en forbannelse. 6-7 åringen scoret på høyde med 12 åringer. Denne kom til å forfølge oss som en dårlig venn. 

Ungen tilbragte mer og mer tid gråtende i garderoben. Alt ble vanskelig. De voksne på skolen fortalte ungen at "du som er så smart, du greier dette!" Tilrettelegging uteble "for vi tror ikke at hen har ADD, hen er så smart" 1-3 klasse gikk sånn. I 4 klasse fikk jeg kranglet meg til en ny spes.ped. Da satt de 2-3 mnd. i garderoben, og spes.ped bare ventet. Men så løsnet det, og sakte, men sikkert fikk vi barnet på rett kjør, og inn i klassen. Men skolearbeid ble sjelden gjort. Og det var mye gråt, og hen gjemte seg på grupperommet. Mange møter, der vi fikk beskjed om at hjemmet, eller barnet måtte skjerpe seg.  Ny helsesykepleier, som bestemte seg for at problemet her var psykisk syk forelder, og at omsorgen ikke var god nok. Melding til barnevernet. Undersøkelsessak, de var inne litt, for å prøve å hjelpe til i forhold til skolen, men trakk seg ut, da skolen på et møte satt og sa at alt var bra. 2-3 uker etterpå mente skolen at alt var krise - ny melding til barnevernet. Ble henlagt, og skolen fikk beskjed om at dette var tull fra barnevernet. Omsorgen har vært og er god. Fastlegen ble med på alle møter. Og sa i klartekst at hvis det var psykisk sykdom i hjemmet, så var det HUN som skulle ta tak i det, og at det var så tett kontakt med henne, at det hadde hen plukket opp. Bekymringen var oppdiktet.

Så kom korona. Nå raknet ALT. Spes.ped forsvant. Jeg oppdaget at det skolen mente jeg skulle få barnet til å gjøre av skolearbeid, hadde ikke de fått til. Jeg oppdaget at skolebøkene var tomme. Barnet hadde noen gedigne hull. Dette hadde ikke skolen sagt noe om. Vi fikk rettet opp litt under hjemmeskole, og jeg håpet at det skulle gjøre det lettere da det åpnet. 

Da åpningen kom, hadde barnet utviklet sosial angst, og skikkelig angst for skolen. Skolen mente jeg måtte tvinge hen, kjøre fra hen, la hen stå alene på parkeringen og hyle i angst. Jeg nektet. 
Ny melding til barnevernet. Nå var det ikke måte på hvor forferdelig det sto til her hjemme. 
Undersøkelsessak. Barnevernet finner et hjem med god omsorg, hvor barnet blir sett og hørt. På skolen derimot, der bedrives det offentlig omsorgssvikt. 

Det sa stopp til barnet. Vi var i 7 trinn, og barnet greide ikke mer. Hen drev med tiltagende selvskading, ville bare dø, lå apatisk i senga og gråt. BUP har ikke ressurser. Fastlegen kjempet som en helt. Barnevernet har ikke kompetanse. Helsesykepleier påstår jo fortsatt at problemet er hjemmet. Hab.tjenesten utreder - autisme-diagnose kommer. Skolen fornekter den. 
Men vi satte ned foten, det ble anbefalt 1-1 hele skoledagen, dette ble anbefalt i september. HELE 7 trinn gikk, mens rektor trenerte. Ignorerte foreldre. Møtte opp på møte uvarslet og tåkela alt. Barnet hadde tilbud om 4 timer i UKA med undervisning med kontaktlærer, den eneste hen var LITT trygg på. Det gikk vel, sånn halvparten av tiden. 

Så kommer vendepunktet. Ungdomsskolen. De hørte på meg, PPT og fastlege. De silte det som kom fra barneskolen, og de satte inn ressursene som var tildelt. 1-1, hele skoledagen. Eget grupperom. Klasserom og undervisning blir med tiden. De har erfaring. De møter foreldre med et åpent sinn, og hører på hva vi sier. De samarbeider, og møter barnet med åpne armer. De sier ikke "Det er ingen andre i denne klassen som hyler som deg!" "hva slags småting er det du griner over nå da?" "Nå oppfører du deg like ille som 4 åringen min!" (Alt dette er sagt, bekreftet fra barnet OG den voksne som sa det) 

Ungdommen er på skolen HVER DAG. Er blid og fornøyd hjemme. Sover om natta. Greier å gjøre ting som dusj etc, som har vært problem tidligere. Spøker og ler med de voksne rundt seg. Er ute i miljøet på skolen og møter venner. 

Så enkelt var det. Rett ressurser - de lovpålagte ressursene -, samarbeid med foreldre, samarbeid med barnet, et positivt elevsyn, ikke ta ting personlig når man er "dum" fordi man må pushe litt, og å tenke utenfor boksen.

Om vi får reparert det barneskolen knuste i løpet av ungdomsskolen vet vi ikke. Om vi får startet med undervisning igjen - det gjenstår å se. Barnet tror hen er dum, og ikke kan noe. Får angst når hen ser en skolebok.

 Og selv om dette ble LANGT, så er dette den korte historien. Det er så mange episoder som har vært med på å knuse barnet, at jeg kan ikke ramse opp. Men det har vært så ille flere ganger at andre etater, som BUP og PPT har tatt egne møter med skolen, for å forklare hvorfor det de forteller de gjør i møtene er uaktuelt. 

4 siders klage er sendt til Statsforvalteren. Skolen får nok tilsyn til høsten. Det trengs.

Dette var en varslet katastrofe. Vi var mange som satt og sa i møter at dette går ikke. Mange fagpersoner på min side. Skolen kjørte sitt eget løp, overså alt som kom fra spesialhelsetjenesten, lagde sin egen historie, og nektet å se noe annet. Kjørte toget rett i murveggen, mens alle sto rundt og hylte. 

Jeg sint. Lei meg. Frustrert. 

Men har også håp nå, om at dette kan vi få til. Og frustrert over at skolen kommer til å tenke fortsatt at de gjorde riktig. 

Systemet er råttent. Rett og slett gjennområttent, og det er ingen som har makt over skolen. Det er et problem. 

Og dette er historien om ETT barn. Det er mange. VELDIG mange i Norge. På gruppen for foreldre med barn til skolevegring er det nå nesten 3200 foreldre. Det er mange barn som hver dag ikke kommer seg på skolen, eller blir møtt på en dårlig måte på skolen. 

Og løsningen til skolen er barnevernet. Barnevernet kan ikke gjøre noe. Vi kom oss gjennom, og står på føttene. Men jeg har vært ute en vinterdag før, og lar meg ikke vippe av pinnen. Men det er familier som er blitt helt knust. 

Det er ikke sånn det skal være!!!

Så er det et barn i klassen til barnet deres, som dere ser faller utenfor. Strekk ut en hånd. Inkluder. Det har betydd så mye her.  
Og er du lærer, stikk fingeren i jorda og tenk over om du kanskje må justere kurs. Mulig du gjør en kjempejobb, men reflekter litt over det. 

Anonymkode: f6474...3dc

Så bra at det gikk fint til slutt! Føler på det å ikke få tilrettelagt på barneskolen når barnet er for smart. Det er så mye mer bak der og barnet blir så sliten, lei og oppgitt. Hater skolen. Så har du de som skriker og driter i alt og lager trøbbel som foreldre mener er engler og lærere uten noe diagnoser som beskyttes og hjelpes for alt det er verdt. Plager de andre elevene. Og de som trenger hjelp får det ikke for de er for smart.

Så glad for å høre at det ordnet seg. Framtiden ser lysere ut no

Anonymkode: afcab...7d5

[AnonymBruker]

Det må være så inmari vondt å være foreldre i en sånn situasjon. All ære til deg som har kjempet i så mange år. Håper dette får konsekvenser for barneskolen.

Ønsker ungdommen din lykke til på ungdomsskolen. Måtte det bli 3 fine år 🤞

Anonymkode: 6d49d...773

[AnonymBruker]

Er det oss dette? Ja samme historie med 1 av våre barn. Bortsett fra at hen gikk til rektor som 12 åring og leverte oppsigelse til rektor og skaffet seg jobb. Uten vår viten, ingen turte å fortelle oss det, da hen hadde truet med avisa og lagt bevis frem til rektor på vold/mobbing fra ansatte på skolen. Så hen gikk "plutselig hver dag til skolen" sån over natten. Og når vi kontakt skolen for å høre hvordan det gikk, så var alt så fint.  Vi så jo det var noe som forsatt tyngdet han og tenkte at det kom av situasjonen som hadde vært på barneskolen. Hen har dysleksi.

Kort historie, da han skulle opp et trinn kom saken frem. Ny lærer på skolen kontakt oss etter å ha funnet oppsigelsen og ja det ble oppvask med det meste innfor skole og hjelpeapparatet. Hen satt ikke sin fot på skolen før i 10 klasse, takket være nye lærer på ungdomsskolen. Hen har nå fulført vgs og har forsatt beholdt jobben sin. Er så utrolig stolt av hen.  Hen har søsken på samme skole og de har aldri blit møt slik hen har. Er som to forskjellige verdener. Skremmende. Er stort sett samme lærere, vi har vanskelig med å ha tilit til dem. Det som skiller hen fra sin 2 søsken er dysleksien og noen timer hos psykolog for å bearbeide traumer fra skolen.

 

 

Anonymkode: f76ae...f82

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hvorfor dere ikke skiftet skole? Har hørt flere slike historier og som regel har ting ordnet seg ved skolebytte å utsette barnet sitt for dette i 7 år er jo bare merkelig. Hvis ting ikke fungerer så må man jo gjøre noe før de skal videre på ungdomsskolen.

Anonymkode: 0047c...2cc

[AnonymBruker]

Ja hvorfor bytter man ikke skole? Her vi bor, har vi familie,venner jobb, eid hus og sånt,  det er 1 skole. Og skolebytte er urealistisk pga avstander, vi må selv dekke transport som går med bil og ferge over timer. På vintern er vi ofte avskåret fra omverden pga været. Men går jo en grense hos oss også. Ungdom vår har aldri vile flytte, hen har gode venner og en aktiv fritid. Og det har reddet hen og oss. Et godt liv utenfor skole og et trygt lokal samfunn.  

 

 

Anonymkode: f76ae...f82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Skjønner ikke helt hvorfor dere ikke skiftet skole? Har hørt flere slike historier og som regel har ting ordnet seg ved skolebytte å utsette barnet sitt for dette i 7 år er jo bare merkelig. Hvis ting ikke fungerer så må man jo gjøre noe før de skal videre på ungdomsskolen.

Anonymkode: 0047c...2cc

Fordi det er ikke bare å flytte. Og barnet har hele tiden hatt venner på skolen. DET veier veldig tungt. Å starte på en ny skole hadde vært å rive hen opp fra det eneste som faktisk fungerte. 

Man kan ikke flytte et barn som faktisk har god relasjon til noen, over til et sted der det må bygges helt på nytt, alt, når angsten er så sterk som den har vært. 

Også har jeg hatt en tro på at systemet funker. For å si det sånn, den troen er helt borte nå egentlig. 

Anonymkode: f6474...3dc

[AnonymBruker]

Lykke til, håper det blir fint resten av skoletiden for barnet ditt. Det er så fryktelig vondt når barn har det slik. 
 

Vi byttet skole for vårt ene barn i 6.klasse, det er det beste valget vi har gjort. PPT var ikke involvert her, her gikk det på utfrysning fra andre elever og elendig ledelse på den gamle skolen. 

All mistrivsel og gråt forsvant, og barnet blomstret. To år siden nå, det trives fortsatt. 

Anonymkode: 70f71...e7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

(Dette kommer til å bli langt, men jeg tror det er viktig å fortelle historien) 

Barnet hadde en litt tøff start på livet og de første 2 årene. Mye sykdom, litt innleggelser, spiseproblemer og jeg bruker å si at hen er oppfostret på Keflex (penicillin) og nan. Men kognitivt sterk, viljesterk og en utrolig ressurssterk unge. 

Barnehagen gikk bra, hadde endel raseri-anfall, som ble tolket som at overganger, forandringer og endel av det sosiale var litt vanskelig for hen. Så hen fikk spes.ped ressurs et par timer i uka, litt assistent ressurs for å hjelpe til i overganger, vi hadde tett samarbeid, og jeg fikk "De utrolige årene" kurs. PPT var på ballen, og PPT-dama vår er en engel. Vi var tidlig på ballen i forhold til skole, og ga god og skikkelig informasjon til skolen, og spes.ped ressursen og litt assistent ressurs var beskrevet i sakkyndig vurdering.  Barnet leste, skrev, regnet pluss og minus, og delte litt, og ganget litt da hen startet på skolen. Alt lå ann til suksess. 

Skolen ble vanskelig. VELDIG vanskelig. Sosialt gikk det egentlig greit. Hen har alltid hatt sine venner, utfordringen har vært at hen selv ikke helt greier å ta kontakt alltid. Er ikke så god på å ta initiativ. Dette mente skolen hen bare måtte fikse. 

Det ble BUP, ut utredning. Fikk ikke ADD diagnose, pga. skolen nektet for at de så det samme som meg. 3 mnd. etterpå ringer skolen meg, DA så de det jeg så. Så ny utredning. ADD diagnose, og en evnetest som kom til å bli en forbannelse. 6-7 åringen scoret på høyde med 12 åringer. Denne kom til å forfølge oss som en dårlig venn. 

Ungen tilbragte mer og mer tid gråtende i garderoben. Alt ble vanskelig. De voksne på skolen fortalte ungen at "du som er så smart, du greier dette!" Tilrettelegging uteble "for vi tror ikke at hen har ADD, hen er så smart" 1-3 klasse gikk sånn. I 4 klasse fikk jeg kranglet meg til en ny spes.ped. Da satt de 2-3 mnd. i garderoben, og spes.ped bare ventet. Men så løsnet det, og sakte, men sikkert fikk vi barnet på rett kjør, og inn i klassen. Men skolearbeid ble sjelden gjort. Og det var mye gråt, og hen gjemte seg på grupperommet. Mange møter, der vi fikk beskjed om at hjemmet, eller barnet måtte skjerpe seg.  Ny helsesykepleier, som bestemte seg for at problemet her var psykisk syk forelder, og at omsorgen ikke var god nok. Melding til barnevernet. Undersøkelsessak, de var inne litt, for å prøve å hjelpe til i forhold til skolen, men trakk seg ut, da skolen på et møte satt og sa at alt var bra. 2-3 uker etterpå mente skolen at alt var krise - ny melding til barnevernet. Ble henlagt, og skolen fikk beskjed om at dette var tull fra barnevernet. Omsorgen har vært og er god. Fastlegen ble med på alle møter. Og sa i klartekst at hvis det var psykisk sykdom i hjemmet, så var det HUN som skulle ta tak i det, og at det var så tett kontakt med henne, at det hadde hen plukket opp. Bekymringen var oppdiktet.

Så kom korona. Nå raknet ALT. Spes.ped forsvant. Jeg oppdaget at det skolen mente jeg skulle få barnet til å gjøre av skolearbeid, hadde ikke de fått til. Jeg oppdaget at skolebøkene var tomme. Barnet hadde noen gedigne hull. Dette hadde ikke skolen sagt noe om. Vi fikk rettet opp litt under hjemmeskole, og jeg håpet at det skulle gjøre det lettere da det åpnet. 

Da åpningen kom, hadde barnet utviklet sosial angst, og skikkelig angst for skolen. Skolen mente jeg måtte tvinge hen, kjøre fra hen, la hen stå alene på parkeringen og hyle i angst. Jeg nektet. 
Ny melding til barnevernet. Nå var det ikke måte på hvor forferdelig det sto til her hjemme. 
Undersøkelsessak. Barnevernet finner et hjem med god omsorg, hvor barnet blir sett og hørt. På skolen derimot, der bedrives det offentlig omsorgssvikt. 

Det sa stopp til barnet. Vi var i 7 trinn, og barnet greide ikke mer. Hen drev med tiltagende selvskading, ville bare dø, lå apatisk i senga og gråt. BUP har ikke ressurser. Fastlegen kjempet som en helt. Barnevernet har ikke kompetanse. Helsesykepleier påstår jo fortsatt at problemet er hjemmet. Hab.tjenesten utreder - autisme-diagnose kommer. Skolen fornekter den. 
Men vi satte ned foten, det ble anbefalt 1-1 hele skoledagen, dette ble anbefalt i september. HELE 7 trinn gikk, mens rektor trenerte. Ignorerte foreldre. Møtte opp på møte uvarslet og tåkela alt. Barnet hadde tilbud om 4 timer i UKA med undervisning med kontaktlærer, den eneste hen var LITT trygg på. Det gikk vel, sånn halvparten av tiden. 

Så kommer vendepunktet. Ungdomsskolen. De hørte på meg, PPT og fastlege. De silte det som kom fra barneskolen, og de satte inn ressursene som var tildelt. 1-1, hele skoledagen. Eget grupperom. Klasserom og undervisning blir med tiden. De har erfaring. De møter foreldre med et åpent sinn, og hører på hva vi sier. De samarbeider, og møter barnet med åpne armer. De sier ikke "Det er ingen andre i denne klassen som hyler som deg!" "hva slags småting er det du griner over nå da?" "Nå oppfører du deg like ille som 4 åringen min!" (Alt dette er sagt, bekreftet fra barnet OG den voksne som sa det) 

Ungdommen er på skolen HVER DAG. Er blid og fornøyd hjemme. Sover om natta. Greier å gjøre ting som dusj etc, som har vært problem tidligere. Spøker og ler med de voksne rundt seg. Er ute i miljøet på skolen og møter venner. 

Så enkelt var det. Rett ressurser - de lovpålagte ressursene -, samarbeid med foreldre, samarbeid med barnet, et positivt elevsyn, ikke ta ting personlig når man er "dum" fordi man må pushe litt, og å tenke utenfor boksen.

Om vi får reparert det barneskolen knuste i løpet av ungdomsskolen vet vi ikke. Om vi får startet med undervisning igjen - det gjenstår å se. Barnet tror hen er dum, og ikke kan noe. Får angst når hen ser en skolebok.

 Og selv om dette ble LANGT, så er dette den korte historien. Det er så mange episoder som har vært med på å knuse barnet, at jeg kan ikke ramse opp. Men det har vært så ille flere ganger at andre etater, som BUP og PPT har tatt egne møter med skolen, for å forklare hvorfor det de forteller de gjør i møtene er uaktuelt. 

4 siders klage er sendt til Statsforvalteren. Skolen får nok tilsyn til høsten. Det trengs.

Dette var en varslet katastrofe. Vi var mange som satt og sa i møter at dette går ikke. Mange fagpersoner på min side. Skolen kjørte sitt eget løp, overså alt som kom fra spesialhelsetjenesten, lagde sin egen historie, og nektet å se noe annet. Kjørte toget rett i murveggen, mens alle sto rundt og hylte. 

Jeg sint. Lei meg. Frustrert. 

Men har også håp nå, om at dette kan vi få til. Og frustrert over at skolen kommer til å tenke fortsatt at de gjorde riktig. 

Systemet er råttent. Rett og slett gjennområttent, og det er ingen som har makt over skolen. Det er et problem. 

Og dette er historien om ETT barn. Det er mange. VELDIG mange i Norge. På gruppen for foreldre med barn til skolevegring er det nå nesten 3200 foreldre. Det er mange barn som hver dag ikke kommer seg på skolen, eller blir møtt på en dårlig måte på skolen. 

Og løsningen til skolen er barnevernet. Barnevernet kan ikke gjøre noe. Vi kom oss gjennom, og står på føttene. Men jeg har vært ute en vinterdag før, og lar meg ikke vippe av pinnen. Men det er familier som er blitt helt knust. 

Det er ikke sånn det skal være!!!

Så er det et barn i klassen til barnet deres, som dere ser faller utenfor. Strekk ut en hånd. Inkluder. Det har betydd så mye her.  
Og er du lærer, stikk fingeren i jorda og tenk over om du kanskje må justere kurs. Mulig du gjør en kjempejobb, men reflekter litt over det. 

Anonymkode: f6474...3dc

Ja vet du, skolen i Norge er elendig! I hjemlandet til min mann har de spesialskoler for barn med spesielle evner (høy intelligens), diagnoser, eller hva det skulle være. Små klasser og god kunnskap blant lærerne! Men sier jeg dette høyt i Norge så blir folk rasende, for skolen i Norge er BEST og alle skal stues sammen inn i et klasserom og passe inn i en a4 boks!!

Lykke tid videre ts, så bra det ordnet seg!

Anonymkode: 4acc8...0dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Lykke til, håper det blir fint resten av skoletiden for barnet ditt. Det er så fryktelig vondt når barn har det slik. 
 

Vi byttet skole for vårt ene barn i 6.klasse, det er det beste valget vi har gjort. PPT var ikke involvert her, her gikk det på utfrysning fra andre elever og elendig ledelse på den gamle skolen. 

All mistrivsel og gråt forsvant, og barnet blomstret. To år siden nå, det trives fortsatt. 

Anonymkode: 70f71...e7b

Hadde barnet ikke hatt de trygge vennene hen har på trinnet, så hadde vi nok vurdert annerledes. Men rådet fra "alle" var at vi ikke flyttet barnet, pga. de relasjonene hen hadde til de andre ungene, og at veldig mange av de hadde gått sammen siden barnehagen, og barnet møtte stor forståelse blant de andre ungene. Jevnaldrende taklet det jo bedre enn de voksne.

Anonymkode: f6474...3dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skjønner ikke helt hvorfor dere ikke skiftet skole? Har hørt flere slike historier og som regel har ting ordnet seg ved skolebytte å utsette barnet sitt for dette i 7 år er jo bare merkelig. Hvis ting ikke fungerer så må man jo gjøre noe før de skal videre på ungdomsskolen.

Anonymkode: 0047c...2cc

Fordi man i Norge ikke er garantert at en annen skole er noe bedre? Fordi systemet i prinsipp skal være likt overalt?

Anonymkode: 4acc8...0dd

[AnonymBruker]

Og HI her - hvorfor er første løsning alltid "bytt skole"? 

Hvorfor skal man dra opp barnet som allerede sliter mye, og plassere det et nytt sted, der man ikke har noen som helst anelse om det blir verre eller bedre? 

Og igjen - det er litt den "foreldre og barn" blamingen dette også. At man som forelder har sviktet, fordi man ikke skiftet skole. 

Det er jo hos SKOLEN og POLITIKERNE ansvaret ligger. Og som jeg sier - det er REKTOR som er ansvarlig for at han har et forsvarlig miljø for alle på skolen sin. Hvis rektor har for lite ressurser, da må han snakke med skolesjefen. Osv. 

Det er ikke den enkelte lærer, assistent eller hvem det nå er sitt ansvar. Til syvende og sist, så er det rektor. 
Og vår rektor sviktet grovt.

Anonymkode: f6474...3dc

[AnonymBruker]

En vanlig klasse har 20-25 barn med ulike behov evner og ressurser. Læreren kan ikke klare å tilrettelegge for alle slik at det blir optimalt. 

Jeg vet det er en brannfakkel, men mange av barna som har diagnoser og skolevegring, der er det også en arvelig komponent. 

Og 1-1, det er vanvittig ressurskrevende at elever skal ha en assistent på seg hele tiden. 

Og ja jeg er enig i at det er rektor sitt ansvar, samtidig så har de fleste skoler en knapphet på ressurser.

Anonymkode: db465...c69

[AnonymBruker]

Helt forferdelig å lese og det er dessverre neppe unikt. Og fortatt så nedprioriteres skolen og lærere med god kompetanse fra politisk hold! 

Anonymkode: ca052...99f

[AnonymBruker]

Ja skolevegring har foregått i alle tider på skolen du. Selv ble jeg mobbet psykisk og fysisk i hele grunnskolen på 80 og 90 tallet. Var helt j.............

Anonymkode: 814e5...c40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

En vanlig klasse har 20-25 barn med ulike behov evner og ressurser. Læreren kan ikke klare å tilrettelegge for alle slik at det blir optimalt. 

Jeg vet det er en brannfakkel, men mange av barna som har diagnoser og skolevegring, der er det også en arvelig komponent. 

Og 1-1, det er vanvittig ressurskrevende at elever skal ha en assistent på seg hele tiden. 

Og ja jeg er enig i at det er rektor sitt ansvar, samtidig så har de fleste skoler en knapphet på ressurser.

Anonymkode: db465...c69

Ja arvelig med dysleksi hos vår familie og barne vårt trenger ikke asistent, men lit lenger tid på prøver og mulighet til å bruke ulike apper på skole pc/nettbrett som er anbefalt av PPT. Barne vårt trenger å bli behandlet med respekt og ikke stuet inn på bøtekote på skola for at lærer mener det er uretferdig for medelever som aldri har klaget på at vår barn bruker hjelpemidler. Er utrolig lite forståelse for "vår" diagnose.  

Anonymkode: f76ae...f82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

En vanlig klasse har 20-25 barn med ulike behov evner og ressurser. Læreren kan ikke klare å tilrettelegge for alle slik at det blir optimalt. 

Jeg vet det er en brannfakkel, men mange av barna som har diagnoser og skolevegring, der er det også en arvelig komponent. 

Og 1-1, det er vanvittig ressurskrevende at elever skal ha en assistent på seg hele tiden. 

Og ja jeg er enig i at det er rektor sitt ansvar, samtidig så har de fleste skoler en knapphet på ressurser.

Anonymkode: db465...c69

Det er VANNVITTIG ressurskrevende. Og kunne vært unngått hvis barnet hadde fått rett hjelp fra starten av. Noe hen ikke har fått, da skolen har nektet på at det er utfordringer der, og det bare var for barnet å skjerpe seg. 

Jeg GREMMES når jeg tenker på at barnevernet har måttet bruke tid og energi på vår sak, som er en ikke-sak, bare fordi skolen ikke har gjort jobben sin. 

Og selvsagt er det en arvelig komponent, det er da ingen brannfakkel? 

Her er det snakk om et barn som ikke har fått de timene med spes.ped og assistent som sto i sakkyndig vurdering, og som har blitt møtt på helt feil måte, fordi skolen har nektet å innse at barnet har diagnose, fordi det passer ikke inn i den lille boksen de tenker på som diagnoser. 

(HI her forresten) 

Anonymkode: f6474...3dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Ja arvelig med dysleksi hos vår familie og barne vårt trenger ikke asistent, men lit lenger tid på prøver og mulighet til å bruke ulike apper på skole pc/nettbrett som er anbefalt av PPT. Barne vårt trenger å bli behandlet med respekt og ikke stuet inn på bøtekote på skola for at lærer mener det er uretferdig for medelever som aldri har klaget på at vår barn bruker hjelpemidler. Er utrolig lite forståelse for "vår" diagnose.  

Anonymkode: f76ae...f82

HI her.

Og min erfaring er at barna klager aldri på at noe er "urettferdig", for ungene skjønner dette. Det er de voksne som har kommet med sleivkommentarer og nektet ting, fordi "ungene synes det er urettferdig" 

Eksempel som har skjedd her: 
Ungen sliter i timen, og begynner å gråte. Sidemannen sier bare til lærer "X har det litt vanskelig, kan hen gå ut?" hvorpå læreren er den som begynner med "Nei, for du kan bare slutte å gråte, ser du noen andre her som gråter av småting? Hva tror du de andre tenker om deg? Du er så stor nå, at du kan ikke holde på sånn"

En annen i samme klasse hadde sagt "Jeg skjønner at X ikke er i klassen mamma, for de voksne hører ikke på hva X sier, og forstår ikke hva X trenger". Det kom fra en 11 åring, som selv har ADHD. 

Anonymkode: f6474...3dc