Dere med temperamentsfulle førskolebarn - hvor ofte har 5-åringen deres trassanfall

[Maleficenta]

~white lady~ skrev (20 minutter siden):

Fortsett med foreldreveiledningen.
Kjefting er ikke bra, det bryter ned selvbildet til barnet og relasjonen mellom dere to. Å sende barnet vekk når det har det vanskelig, gjør at barnet lærer at å være lei seg, sint, frustrert, sjalu eller noe annet «negativt» ikke aksepteres, og opplever at kjærligheten fra dere er betinget. 
Målet er å forholde seg rolig, fysisk i nærheten og tilby trøst og kos når raserianfallet er over. Å si noe sånt som «jeg ser du ble lei deg når sånn og sånn. Det er lov å være lei seg. Men det er ikke greit å sparke i veggen. Da blir den ødelagt. Du kan heller slå i puta di på rommet, det er lov. Vil du ha en klem?» 

På den måten blir barnet anerkjent, ivaretatt emosjonelt og båndet mellom dere to styrkes. Det hjelper også på utviklingen av selvreguleringen og en forståelse av egne følelser, samt aksept av disse.

Du skriver ingenting om barnet har spesielle utfordringer, derfor går jeg ut ifra at det er et normalt fungerende barn.

det er ikke riktig å kjefte nen forekdre er også mennesker og hsr man forsøkt å være pedagogisk 20 ganger uten effekt så er det bare menneskelig å kjefte. Går an å beklage etterpå. Ingen kjefter bevisdt for å være slem, men alle har en grense før det føles som at nok er nok

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ok, jeg tror deg på at dette kan ha fungert på dine barn, men dette fungerer ikke for mitt barn. Han har vært viljesterk som fy helt fra start. Og med en baby i tillegg er det overhodet ikke mulig å gjøre dette til alle tider. Og der er dilemma mitt: å være pedagogisk samtidig som man skal ivareta en baby.

Anonymkode: 05296...152

Jeg gir råd som fagperson/flergangsmamma.

Skjønner at det er tøft. Man gjør så godt man kan.

[~white lady~]

Maleficenta skrev (1 time siden):

kanskje hsn blir forvirra når dere veksler mellom ettergivende og streng. Kanskje dere skal prøve å ignorere han inntil anfallet går over. Da skjønner han at det ikke er noe poeng i det til slutt?

Barn som er dysregulerte skal ikke ignoreres.

[AnonymBruker]

Trassanfall som 5-åring? Oj. Min viljesterke unge hadde lært å regulere seg noenlunde lenge før 5 år altså. Har mye vilje fortsatt, men trassanfall er sånn jeg tenker toddlere og barn med diagnoser driver med. Hvis du tenker skriking og brøling, kaste ting, ligge på gulvet, slå rundt seg, sånn type trassanfall.

Anonymkode: 9aa5f...c63

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (3 timer siden):

Fortsett med foreldreveiledningen.
Kjefting er ikke bra, det bryter ned selvbildet til barnet og relasjonen mellom dere to. Å sende barnet vekk når det har det vanskelig, gjør at barnet lærer at å være lei seg, sint, frustrert, sjalu eller noe annet «negativt» ikke aksepteres, og opplever at kjærligheten fra dere er betinget. 
Målet er å forholde seg rolig, fysisk i nærheten og tilby trøst og kos når raserianfallet er over. Å si noe sånt som «jeg ser du ble lei deg når sånn og sånn. Det er lov å være lei seg. Men det er ikke greit å sparke i veggen. Da blir den ødelagt. Du kan heller slå i puta di på rommet, det er lov. Vil du ha en klem?» 

På den måten blir barnet anerkjent, ivaretatt emosjonelt og båndet mellom dere to styrkes. Det hjelper også på utviklingen av selvreguleringen og en forståelse av egne følelser, samt aksept av disse.

Du skriver ingenting om barnet har spesielle utfordringer, derfor går jeg ut ifra at det er et normalt fungerende barn.

Er ikke dette litt kunstig? Jeg er all inn for å annerkjenne barn på samme måte som voksne i alt de er , men å skulle forholde seg helt rolig i de verste trass-anfallene ?! Virkelig?! Det lager jo en forventning hos barnet at verden tar uendelig hensyn. Og i verste fall få dem til å føle seg mislykket når de selv føler sinne for overtramp (sinne i seg selv er er så vidt jeg vet en sunn følelse - som betyr at man vil sette en grense og at noen har tråkket over den grensa. Aggresjon og utagering er noe annet. ..) Jeg tror barn i den alderen har godt av å se hvor andres grense går og at deres atferd faktisk har en innvirkning på omverdenen. At mamma pappa og ikke minst søsken også har sine grenser. Man kan være sliten og lei - men man kan faktisk ikke oppføre seg som man vil av den grunn. 
 

Tror ikke det er enkle løsninger. Syns dette er vanskelig og frustrerende selv. Men jeg tror vi kan tråkke litt feil i pedagogisk-psykologisk bølge(som det for øvrig også finnes store næringsinteresser i .) og oppdra barn som ikke tåler den minste motstand! . Dette med rolig tilnærming samme hva er dessuten en liten del av oppdragelse og har fått svært stor plass, etter min mening.  Tidligere har grenseløs , oversensitivitet og etter-boka-oppdragelse vært litt et fenomen blant barnevernsbarn som har desverre blitt oppdratt mye i den regien. Nå ser vi etter-boka oppdragelse i alle familier. Går det så bra? Ikke alltid. Det ser man jo på trådene her inne. 
 

Jeg tror imidlertid at det vi kan ta med oss som bra i vår tid er : , vekten på å snakke med barna om følelser, sette ord på følelser og at voksne viser respekt for barns verdi med å si unnskyld dersom det er behov for det. 
 

Er nå bare min mening og refleksjon rundt temaet. 

Anonymkode: 3f5e9...37b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ok, jeg tror deg på at dette kan ha fungert på dine barn, men dette fungerer ikke for mitt barn. Han har vært viljesterk som fy helt fra start. Og med en baby i tillegg er det overhodet ikke mulig å gjøre dette til alle tider. Og der er dilemma mitt: å være pedagogisk samtidig som man skal ivareta en baby.

Anonymkode: 05296...152

Ja.. jeg må si meg enig. Forskjell på barn da. Med min yngste hadde disse rådene vært mer overkommelige. Men min eldste har både vilje og temperament som tilsier at det ikke er like enkelt å stå med silkemyke stemmer til en hver tid.
 

Og jeg bare spør: skal man la en unge stå å hyle i 100000 desibel i et hus med baby, og øvrig familie til stede? Greit nok at man lar det passere av og til.. Man har jo faktisk flere hensyn å ta. Vi har for øvrig ganske stor enebolig men tenker bare på de som bor i små rekkehus og leiligheter - med faktisk også naboer å ta hensyn til! Rådet med å la barnet gå på rommet hadde så absolutt ikke fungert på eldstemann.. da kommer han hylende ut og krever sin oppmerksomhet - samme hva !

Anonymkode: 3f5e9...37b

[Maleficenta]

~white lady~ skrev (11 timer siden):

Barn som er dysregulerte skal ikke ignoreres.

jeg tenker. gi masse positiv oppmwrksomjet når de gjør noe bra men ignorere når de klikker uten grunn for da er det bare unødig trass

[~white lady~]

Maleficenta skrev (7 minutter siden):

jeg tenker. gi masse positiv oppmwrksomjet når de gjør noe bra men ignorere når de klikker uten grunn for da er det bare unødig trass

Jeg gir råd basert på forskning innen utviklingspsykologi. Barn skal ikke ignoreres når de er utenfor toleransevinduet sitt. De trenger en trygg og rolig voksen nær seg for å regulere seg tilbake på en sunn måte.

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ja.. jeg må si meg enig. Forskjell på barn da. Med min yngste hadde disse rådene vært mer overkommelige. Men min eldste har både vilje og temperament som tilsier at det ikke er like enkelt å stå med silkemyke stemmer til en hver tid.
 

Og jeg bare spør: skal man la en unge stå å hyle i 100000 desibel i et hus med baby, og øvrig familie til stede? Greit nok at man lar det passere av og til.. Man har jo faktisk flere hensyn å ta. Vi har for øvrig ganske stor enebolig men tenker bare på de som bor i små rekkehus og leiligheter - med faktisk også naboer å ta hensyn til! Rådet med å la barnet gå på rommet hadde så absolutt ikke fungert på eldstemann.. da kommer han hylende ut og krever sin oppmerksomhet - samme hva !

Anonymkode: 3f5e9...37b

Det er synd at pedagogisk fremgangsmåte blir forvekslet med «silkemyke stemmer» og la ungen få oppføre seg akkurat som den vil. Det kaller man fri oppdragelse. Ikke det jeg snakker om her. 
Man kan fint være bestemt og konsekvent med barna samtidig som man viser forståelse og varme. Respekt går begge veier.

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (3 minutter siden):

Jeg gir råd basert på forskning innen utviklingspsykologi. Barn skal ikke ignoreres når de er utenfor toleransevinduet sitt. De trenger en trygg og rolig voksen nær seg for å regulere seg tilbake på en sunn måte.

Du har mange gode svar her, så jeg låner tråden litt for å spørre deg om et spørsmål. Du skriver at man skal validere følelser gjennom raserianfall, men hva gjør man når det overhodet ikke fungerer? Min datter på 4 og et halvt år blir rasende hvis jeg validerer følelser, hun blir nesten svart i øynene og skriker, biter meg, klorer, sparker og slår meg. Hun kaster også leker på meg, og det kan være skummelt når det er harde leker. Dette kan vare i opptil tre timer, men uansett hvor rolig jeg er så klarer hun ikke å regulere seg. Hva skal man egentlig gjøre da? Til slutt når man en grense hvor man faktisk må heve stemmen. Alle råder meg til å bli mer sint, men det går imot alt jeg har lært. Samtidig er det veldig uakseptabelt at en 4 åring går til fysisk angrep på meg.

 

Anonymkode: 81e4a...3fa

[Maleficenta]

~white lady~ skrev (9 minutter siden):

Jeg gir råd basert på forskning innen utviklingspsykologi. Barn skal ikke ignoreres når de er utenfor toleransevinduet sitt. De trenger en trygg og rolig voksen nær seg for å regulere seg tilbake på en sunn måte.

men teori og praksis er ikke alltid det samme. Forskere kan si at man skal ditt og skal datt. Men foreldre er mennesker ikke roboter

[AnonymBruker]

Ts her: ped-lederbi bhg sier at de mest krevende barna i avdelingen er barn av terapeuter og pedagoger 😅

Anonymkode: 05296...152

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Du har mange gode svar her, så jeg låner tråden litt for å spørre deg om et spørsmål. Du skriver at man skal validere følelser gjennom raserianfall, men hva gjør man når det overhodet ikke fungerer? Min datter på 4 og et halvt år blir rasende hvis jeg validerer følelser, hun blir nesten svart i øynene og skriker, biter meg, klorer, sparker og slår meg. Hun kaster også leker på meg, og det kan være skummelt når det er harde leker. Dette kan vare i opptil tre timer, men uansett hvor rolig jeg er så klarer hun ikke å regulere seg. Hva skal man egentlig gjøre da? Til slutt når man en grense hvor man faktisk må heve stemmen. Alle råder meg til å bli mer sint, men det går imot alt jeg har lært. Samtidig er det veldig uakseptabelt at en 4 åring går til fysisk angrep på meg.

 

Anonymkode: 81e4a...3fa

Ts her: jeg føler med deg! Vi har trassanfall på opptil 30-40min på det verste. På en god dag får jeg stoppet det ved å si "jeg skjønner deg, men nå er det nok" el lign.

 

Anbefaler den teksten her. Kanskje den kan hjelpe. Føler uansett med deg!

 

https://www.forebygging.no/Artikler/2018/Emosjonsregulering-hos-foreldre-i-hoykonfliktfamilier-illustrert-ved-PMTO/

Anonymkode: 05296...152

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Er ikke dette litt kunstig? Jeg er all inn for å annerkjenne barn på samme måte som voksne i alt de er , men å skulle forholde seg helt rolig i de verste trass-anfallene ?! Virkelig?! Det lager jo en forventning hos barnet at verden tar uendelig hensyn. Og i verste fall få dem til å føle seg mislykket når de selv føler sinne for overtramp (sinne i seg selv er er så vidt jeg vet en sunn følelse - som betyr at man vil sette en grense og at noen har tråkket over den grensa. Aggresjon og utagering er noe annet. ..) Jeg tror barn i den alderen har godt av å se hvor andres grense går og at deres atferd faktisk har en innvirkning på omverdenen. At mamma pappa og ikke minst søsken også har sine grenser. Man kan være sliten og lei - men man kan faktisk ikke oppføre seg som man vil av den grunn. 
 

Tror ikke det er enkle løsninger. Syns dette er vanskelig og frustrerende selv. Men jeg tror vi kan tråkke litt feil i pedagogisk-psykologisk bølge(som det for øvrig også finnes store næringsinteresser i .) og oppdra barn som ikke tåler den minste motstand! . Dette med rolig tilnærming samme hva er dessuten en liten del av oppdragelse og har fått svært stor plass, etter min mening.  Tidligere har grenseløs , oversensitivitet og etter-boka-oppdragelse vært litt et fenomen blant barnevernsbarn som har desverre blitt oppdratt mye i den regien. Nå ser vi etter-boka oppdragelse i alle familier. Går det så bra? Ikke alltid. Det ser man jo på trådene her inne. 
 

Jeg tror imidlertid at det vi kan ta med oss som bra i vår tid er : , vekten på å snakke med barna om følelser, sette ord på følelser og at voksne viser respekt for barns verdi med å si unnskyld dersom det er behov for det. 
 

Er nå bare min mening og refleksjon rundt temaet. 

Anonymkode: 3f5e9...37b

Du reflekterer godt, og jeg er helt enig i at det ikke finnes enkle løsninger når det kommer til å oppdra barn til å bli sunne selvstendige voksne som er i kontakt med egne følelser. Men vi skal være forsiktig med å legge vårt voksne tankemønster over på barna. VI kan tenke at "nå blir ungen bortskjemt, den vil forvente at alle skal danse etter hans/hennes pipe, bare fordi vi holder ut hylinga hennes"

Barnet derimot, tenker ikke sånn. Det er ofte flere faktorer som fører til at et barn blir dyregulert (trassanfall). I nevropsykologien kaller man det for å falle ut av den optimale sonen i toleransevinduet. (Vi har alle et toleransevindu, i varierende størrelse). Nevnte faktorer kan være trøtt, sulten, overstimulert, understimulert eller syk, som i kombinasjon med å føle seg urettferdig behandlet, sjalu, lei seg eller såret fører til at barnet mister kontrollen. Den logiske delen av hjernen går i shut down, og den umodne følelseshjernen har fritt spillerom. HER når vi voksne ikke inn til barnet. Vi skal være rolige tilstede, slik at barnet gradvis kan gjenvinne kontrollen over seg selv igjen. Hvis vi kjefter, blir høylydte, ignorerer eller sender på rommet, straffer vi faktisk barnet for å være et barn- et menneske under utvikling. (Hjernen er ikke ferdig utviklet før langt opp i tjueårene). Klarer vi å stå i situasjonen vil barnet utvikle et sunt reguleringssystem. Når jeg skriver "stå i situasjonen" mener jeg at hver familie må gjøre det som passer best i den aktuelle situasjonen. Er man på restaurant er det kanskje lurt å ta med seg barnet utenfor. Sitter man og ammer babyen, bør man kanskje legge fra seg babyen, lukke døra og være tilstede et par minutter med den vrælende treåringen. Noen ganger får man ikke gjort så mye. Og det går bra, barna tåler det en gang i blant.

Optimalt sett samregulerer foreldrene med barnet helt fra start. Barn som er utsatt for varierende grad av omsorgssvikt (typisk barn på bv. institusjon) har som regel mangelfull reguleringsevne, derfor er det mye fokus på TBO hos disse (traumebevisst omsorg). 

Som jeg nevnte litt lenger opp i tråden, så blir pedagogisk fremgangsmåte ofte forvekslet med å være en veik, ettergivende forelder som over-forklarer og aldri hever stemmen. Mange har nok hørt om de fire ulike foreldrestilene:

autoritær (kontroll og lite varme) autoritativ (kontroll og mye varme) ettergivende (lav på kontroll men mye varme) og til slutt forsømmende (lav på kontroll og lav på varme).

Over flere tiår med forskning både innen psykologi og nevrologi har man kommet frem til at barn som oppdras av autoritative foreldre, har de beste forutsetningene for å klare seg godt i livet. Disse barna blir møtt med tilstedeværelse og forståelse hos foreldrene sine, samtidig som de må forholde seg til aldersadekvate regler og konsekvenser. Barna får da med seg en "gavepakke" ut i verden i form av et godt selvbilde, selvtillit, et sunt følelsesregister, godt utviklet empati, selvstendighet og en motivasjon for å gjøre det godt på skolen. 

Det er uansett alltid viktig å huske på at barn er så utrolig ulike. Barn som oppleves som vanskelige og krevende å ha med å gjøre, kan sette selv den mest tålmodige, autoritative forelderen på prøve.

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har mange gode svar her, så jeg låner tråden litt for å spørre deg om et spørsmål. Du skriver at man skal validere følelser gjennom raserianfall, men hva gjør man når det overhodet ikke fungerer? Min datter på 4 og et halvt år blir rasende hvis jeg validerer følelser, hun blir nesten svart i øynene og skriker, biter meg, klorer, sparker og slår meg. Hun kaster også leker på meg, og det kan være skummelt når det er harde leker. Dette kan vare i opptil tre timer, men uansett hvor rolig jeg er så klarer hun ikke å regulere seg. Hva skal man egentlig gjøre da? Til slutt når man en grense hvor man faktisk må heve stemmen. Alle råder meg til å bli mer sint, men det går imot alt jeg har lært. Samtidig er det veldig uakseptabelt at en 4 åring går til fysisk angrep på meg.

 

Anonymkode: 81e4a...3fa

Ikke valider mens hun er dysregulert og vanskelig å få kontakt med. Validering gjør man etterpå, når barnet har gjenvunnet kontrollen. 
Nei det er ikke ok at hun går til fysisk angrep på deg. Du kan fysisk fjerne deg fra situasjonen (men prøv å være i samme rom så hun ser deg) eller løfte henne med deg og plassér henne på et rom hun ikke har tilgang til ting hun kan kaste på deg. 
Jeg plasserte en gang mi yngste på en (veldig) bred vinduskarm mens jeg stod en meter unna og ventet på at hun skulle roe seg ned. Validerte etterpå, samtidig som jeg forklarte at jeg hadde satt henne på karmen fordi hun slo meg i ansiktet, og at det gjorde vondt.

Samregulering, validering, grensesetting. 

Klarer du å se noen sammenheng i situasjoner som oppstår og din datters utagering? Mi utagerer typisk etter en lang dag i barnehagen, når hun er sulten, på vei til å bli syk eller ved mye stimuli og nye inntrykk. Ikke alltid mulig å være føre var, men om datteren din kan holde det gående i tre timer ville jeg prøvd å finne den underliggende årsaken. 

[~white lady~]

Maleficenta skrev (1 time siden):

men teori og praksis er ikke alltid det samme. Forskere kan si at man skal ditt og skal datt. Men foreldre er mennesker ikke roboter

Teorien er jo basert på praksis, i samråd med funn fra utviklingspsykologi og nevrologi. 
Ingen som har sagt at foreldre skal være roboter. 

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (35 minutter siden):

Ikke valider mens hun er dysregulert og vanskelig å få kontakt med. Validering gjør man etterpå, når barnet har gjenvunnet kontrollen. 
Nei det er ikke ok at hun går til fysisk angrep på deg. Du kan fysisk fjerne deg fra situasjonen (men prøv å være i samme rom så hun ser deg) eller løfte henne med deg og plassér henne på et rom hun ikke har tilgang til ting hun kan kaste på deg. 
Jeg plasserte en gang mi yngste på en (veldig) bred vinduskarm mens jeg stod en meter unna og ventet på at hun skulle roe seg ned. Validerte etterpå, samtidig som jeg forklarte at jeg hadde satt henne på karmen fordi hun slo meg i ansiktet, og at det gjorde vondt.

Samregulering, validering, grensesetting. 

Klarer du å se noen sammenheng i situasjoner som oppstår og din datters utagering? Mi utagerer typisk etter en lang dag i barnehagen, når hun er sulten, på vei til å bli syk eller ved mye stimuli og nye inntrykk. Ikke alltid mulig å være føre var, men om datteren din kan holde det gående i tre timer ville jeg prøvd å finne den underliggende årsaken. 

Men hva gjør du dersom barnet du satte i vinduskarmen,hoppet ned og kom løpende mot deg for å slå deg? 

Om du går ut så kommer barnet etter deg?

Anonymkode: 2d26a...e10

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Men hva gjør du dersom barnet du satte i vinduskarmen,hoppet ned og kom løpende mot deg for å slå deg? 

Om du går ut så kommer barnet etter deg?

Anonymkode: 2d26a...e10

Har ikke tid til å skrive så mye mer i dag, men les gjerne denne artikkelen fra Bufdir; 

https://www.bufdir.no/Foreldrehverdag/Smabarn/Smabarn_som_slar/