Overreagerer jeg eller er samboer på bærtur?

[AnonymBruker]

Jeg har en samboer som er i grunn veldig snill, omtenksom og god med barna. Vi har hatt noen vanskelige år med et barn som har blitt alvorlig fysisk utviklingshemmet. 

Men vi sliter for tiden. Eller, jeg sliter for tiden kanskje. Jeg startet opp studier denne høsten, men kjente fort jeg hadde tatt meg vann over hodet med tanke på det syke barnet vårt. Jeg tok dette opp med samboer, men han ble sur og sa jeg skulle fullføre. Jeg fortalte videre at jeg har konstant en klump i magen, angst og stresser mye med å ha skolearbeid hengende over meg når vi har mer enn nok å tenke på her hjemme. Samboer sa at nå måte jeg slutte å tulle og det var ikke så vanskelig å studere. Jeg begynte å gråte og sa at jeg hadde drøftet det med venninner og familie, og at til og med de skjønte at det ble litt mye for meg. 

Da svarte samboer "herregud, de synes bare synd på deg." og fortsatte hånlig "ååååh, stakkars deg!" 

Sånn er det hver gang jeg forteller noe jeg sliter med. Han hånliggjør det, og pusher på lenge etterpå. 

Slik som i stad, etter "åh, stakkars deg" så gikk jeg gråtende ut av rommet. Han kommer etter meg etter 10 minutter og lurer på hva jeg gråter for, fortsatt i en hånlig tone. Sier jeg må skjerpe meg og at jeg er barnslig. Jeg ber han om å la meg være. Han gjør det i noen minutter, før han kommer tilbake og spør like hånlig igjen "er det noe MER jeg skal gjøre for deg? Hmm?". Skikkelig ekkel tone. 

Slik er det hver gang jeg sier jeg sliter med noe. Etter sykdommen til barnet vårt har jeg fått angst, som kan oppstå i stressende situasjoner. Og hver gang det skjer, begynner jeg å gråte. Og samboer møter meg på lik måte hver gang ;"herregud, slutt å gråt!", "skjerp deg", "bare ta deg sammen!". 

Det føles som han trykker meg mer og mer ned, og jeg er så sliten av det. Han og jeg har snakket så mange ganger om dette. At når han sier sånn, så hjelper det ikke på angsten. Jeg blir bare mer fortvila. Han sier unnskyld og at det aldri skal skje igjen. Og så skjer det selvfølgelig igjen. 

Det er så rart, for han har slitt med angst selv - så han vet hvordan det er og har selv fortalt om en lærer som sa "skjerp deg" til han når han var yngre og hadde angstanfall, som han synes var helt forferdelig. 

Må jeg gro litt tykkere hud eller er samboer rett og slett en ass? 

Anonymkode: a8d2b...6ad

[AnonymBruker]

Det høres ut som du klager og syter litt vel mye, synes jeg.

Anonymkode: afe1d...63e

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du overreagerer, hadde min mann vært halvparten så spydig, hånlig oh egoistisk hadde ikke vi vært gift lenger.. Det der er ikke greit ts.

Anonymkode: 71d5d...c42

[Nymerïa]

Han høres ikke spesielt snill ut. Men jeg kan og forstå at det blir frustrerende når du klager uten å komme fram til noe (i hvert fall slik du skriver). Tok du opp dette med utdanninga for at du ville ha hans støtte i å slutte, eller mente du at han skulle ta mer ansvar hjemme slik at du fikk mer tid til å studere?

[AnonymBruker]

Din mann høres ut som en idiot!

Anonymkode: 46780...170

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (1 minutt siden):

Han høres ikke spesielt snill ut. Men jeg kan og forstå at det blir frustrerende når du klager uten å komme fram til noe (i hvert fall slik du skriver). Tok du opp dette med utdanninga for at du ville ha hans støtte i å slutte, eller mente du at han skulle ta mer ansvar hjemme slik at du fikk mer tid til å studere?

Jeg ville ha støtte i å slutte. For jeg synes vi har mer enn nok å gjøre hjemme. 

Nå skal det sies at de andre gangene jeg har vært nedfor eller stresset over noe er en håndfull ganger siden barnet vårt ble sykt. Så jeg har luftet de siste dagene at jeg kanskje synes det var litt mye med skole, men først i dag jeg tok det opp. 

De andre gangene har det vært andre saker. Angstanfall etter en veldig mislykket operasjon hos barnet vårt, blant annet. Det og var teit å gråte for, for det gikk jo bra. Og ja, er enig i det. Men dette var dagen etter operasjonen ikke 3 uker etter liksom. 

Ts

Anonymkode: a8d2b...6ad

[FriCol]

Fy, for en drittsekk han høres ut som. Hvis kjæresten min hadde snakket sånn til meg når jeg er lei meg, hadde vi ikke vært kjærester lenge.

[AnonymBruker]

Han bryter deg ned istedenfor å bygge deg opp, basert på din beskrivelse. 
 

Det må dere ta tak i.

Anonymkode: 9f4c2...299

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ville ha støtte i å slutte. For jeg synes vi har mer enn nok å gjøre hjemme. 

Nå skal det sies at de andre gangene jeg har vært nedfor eller stresset over noe er en håndfull ganger siden barnet vårt ble sykt. Så jeg har luftet de siste dagene at jeg kanskje synes det var litt mye med skole, men først i dag jeg tok det opp. 

De andre gangene har det vært andre saker. Angstanfall etter en veldig mislykket operasjon hos barnet vårt, blant annet. Det og var teit å gråte for, for det gikk jo bra. Og ja, er enig i det. Men dette var dagen etter operasjonen ikke 3 uker etter liksom. 

Ts

Anonymkode: a8d2b...6ad

Du trenger ikke å forklare deg verken for han eller oss, bare slutt hvis det er for mye. Det er absolutt ikke noe nederlag.

Når det gjelder det andre med at han er ufin og nedlatende, så har jeg dessverre ingen råd. Men jeg skjønner at det er uholdbart.

[AnonymBruker]

Jeg hadde IKKE akseptert å bli snakket sånn til. Hån og sarkasme når du er lei deg? Fy faen, nei. Det er lov å oppføre seg ok akkurat når det står på, så får dere heller snakke om det på et senere tidspunkt om han syns det blir mye negativitet eller hva faen nå enn problemet hans er. Skjønner ikke at sndre her syns det er greit. 

Anonymkode: 0f516...aba

[Vimsepims]

Men er intensjonen hans å såre deg? Eller er det du som tillegger han de intensjonene? 

Kan han gjøre noe slik at det blir lettere for deg å studere? F.eks 1-2 studiekvelder i uka hvor du kan lese/skrive oppgaver et annet sted enn hjemme? 

[AnonymBruker]

Først og fremst så høres han veldig lite empatisk ut. Måten han (og kanskje dere?) kommuniserer på destruktiv og totalt uakseptabel i et forhold. Spesielt når dere har barn rundt dere. 
Her tenker jeg at samlivsterapi behøves. 
 

Men vi får jo bare historien fra din side: 

- Jobber du, og studerer ved siden av?
Hvis du gjør begge, så er det forståelig at det blir mye. Hvis studie er det eneste du har utenfor hjemmet forstår jeg at han blir frustrert for at du vil gi opp og kun være hjemme.

- Sliter du ofte? Gråter du ofte? Sånn du beskriver «hver gang» høres det ut som det er nokså hyppig. Selv om det ikke er gøy for deg, eller et bevist valg, kan det være veldig krevede for de rundt. Og det er helt umulig å ha en diskusjon med noen som alltid tar til tårene. Da blir man rett og slett kneblet av den andres gråt. Sjukt frustrerende! 
 

Det høres jo ut som du sitter litt i en offerrolle, og at han opplever deg som high maintenance. Så du trenger kanskje å jobbe med å se ting litt fra hans side også.

Uansett - dere behøver hjelp til å kommunisere bedre og til å se hverandre og hverandres behov. Terapi!!

Anonymkode: c21ae...0a7

[AnonymBruker]

Dette er din feil, Ts... 

Anonymkode: aebc0...cb5

[AnonymBruker]

Jeg synes han høres ut som en dust, men vi vet jo ikke hvordan han ser på saken og om han kanskje trigges spesielt av din gråt (noe du ikke kan vite uten at dere prater sammen).

Jeg tror dere trenger hjelp av en terapeut, for du klarer ikke å formidle hva du trenger av han og hvordan hans oppførsel sårer deg. Det kan hende du er for «klagete» (vanskelig å si uten å vite hvor ofte det skjer), og da trenger du og forstå hvordan det påvirker han slik at du kanskje kan justere deg litt. En tredjeperson kan kanskje hjelpe dere med å forstå hverandre bedre. 

Anonymkode: 97378...299

[AnonymBruker]

Han har enten mistet fullstendig respekten for deg, eller håndterer ikke «klaging/sutring». 
 

Om det er sistnevnte, kan det skyldes at det i familien hans da han var barn, ikke var tillatt å klage/sutre. Mulig det er derfor han reagerer så umodent? 
 

Uansett er oppførselen hans så krenkende at du burde stille ultimatum: terapi eller brudd. 

Anonymkode: 425c4...14d

[AnonymBruker]

Hadde en mann pratet til meg på den måten, så hadde jeg gått fra han. 

Men siden dere har barn sammen, så hadde jeg prøvd familievernkontoret først.

Han trykker deg ned, og det er virkelig ikke greit. 

Anonymkode: 333db...d45

[AnonymBruker]

Dårlig gjort å hånliggjøre deg, uavhengig hva han mener om at klager og syns ting er vanskelig. Han må jo ta det som en voksen person, og ha en dialog rundt det istedenfor, selv om han ikke forstår deg. For det kan du ikke kreve at han gjør. 
 

Har du sagt til han hva det gjør meg deg når du opplever at han håner deg.

Anonymkode: ea526...841