Planlagt graviditet, heeeelt avslappa. Er jeg den eneste?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen hadde en uplanlagt graviditet i juni som endte i spontanabort. Det hele skjedde så fort at å finne ut jeg var gravid var mer skremmende enn at jeg mistet den. Ingen knusende opplevelse for meg. Blødde lenge pga rester ellernoe og gikk på medisiner for å bli stabilisert igjen osv, fikk beskjed om at kroppen sikkert behøvde 6mnd om ikke mer på å fungere som normalt. Jeg og mannen ble da enige om å droppe prevensjon og «det som skjer det skjer». Dette kom som et resultat av at vi egentlig begge følte vi skulle beholde sist gang, ikke ta abort. 

Jeg har likevel ikke hatt noe ekstrem trang eller ønske om at jeg ville bli gravid(har heller aldri hatt lyst på barn eller i det hele tatt kunne tenkt meg det før han jeg er med nå) jeg har tenkt nettopp «det som skjer det skjer». Og tenkte det var greit kroppen trengte litt tid og «de fleste bruker vel litt tid på å bli gravid» tenkte jeg. Tydeligvis ikke jeg. Fant ut jeg var gravid enda en gang mandag denne uka. Det positive resultatet på testen var absolutt overraskende men ikke skremmende denne gangen. Funnet ut jeg er i uke 5-6. Har kjent noe kramper og ømme bryster, pretty much som litt langvarige pms symptomer. 
 

MEN jeg kjenner INGEN trang til at alt skal handle om graviditet og unger og planlegge alt til den minste detalj eller bli superparanoid over hva jeg pakker i kroppen og hva jeg gjør å eller ikke gjør? Virker som mange som blir gravide blir det ?? Jeg tenker mer på at JEG vil fortsatt føle meg som en person utenfor å være gravid osv. Synes ærlig talt mye av sånt er så utrolig kjedelig og jeg gidder ikke føle meg som en «inkubator». 🤷‍♀️
 Føler nesten på at jeg er en «dårlig mor» allerede fordi jeg tar det hele med knusende ro. Jeg har heller ingen barn fra før så det er ikke sånn at jeg har vært med på dette før og derfor tar det helt piano. Er det flere som er/var sånn? MÅ jeg stresse så jævlig med alt? Skyter jeg meg sjøl i foten med å være sånn her?  

Anonymkode: 1fb98...d15

[AnonymBruker]

Altså, hallo. Du er 6 uker på vei. Det kommer.

Anonymkode: ff082...382

[AnonymBruker]

Så du stresser ikke med graviditet, og er nå redd for at dette er feil fremgangsmåte?

Syns du høres litt stressa ut jeg

 

Anonymkode: 56f70...db6

[Mamajune11]

Du er fornuftig! Og mange er som deg, heldigvis. Disse som får panikk for de spiste salami, og de som blir helt maniske generelt er de som roper høyest. Du hører liksom aldri noe fra de som ikke blir helt psyko. Norske gravide er noe av det mest hysteriske du finner. 

[Mamajune11]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Altså, hallo. Du er 6 uker på vei. Det kommer.

Anonymkode: ff082...382

Ikke nødvendigvis. 

[snurk]

Du er 5-6 uker på vei å har kanskje knapt nok symptomer (kvalme, tretthet), du har ikke fått mage enda og du kan ikke kjenne liv. Tror det er det færreste som "stresser" med "alt" på dette tidspunktet 😅

[AnonymBruker]

Mamajune11 skrev (1 minutt siden):

Ikke nødvendigvis. 

Jo, det tror jeg! Men det gjenstår å se  

Anonymkode: 845bf...253

[Anononyma]

Skjønner ikke helt hva du vil frem til? Så lenge du holder deg unna ting som er farlig for barnet (alkohol, tobakk etc) og lever sunt, står du vel fritt til å stresse og ikke stresse med hva du vil?

Kan godt hende du blir mer opptatt av barnet i magen når du er kommet litt lenger på vei!

[AnonymBruker]

Null stress. Noen blir på tuppa, andre ikke. Mye er hormonstyrt, og historikk. Har man f.eks traumer i bagasjen så kan mye rart dukke opp av følelser og tanker. 

Men altså, et minimum er lurt å bry seg da. F.eks dette med å få i seg anbefalte næringsstoffer og sånt. Og når babyen kommer, hvordan den skal håndteres og hva slags utstyr man faktisk trenger. Trygg søvn, trygg bilstol, sånne ting.

Anonymkode: 3a23d...480

[AprilLudgate]

Du ble gravid på en måned og har i praksis aldri trengt å være prøver. 
 

Så det sier seg vel litt selv?

Om dere var i situasjonen hvor prøvingen gikk over mange år, negative tester hele tiden - miste i svangerskap flere ganger osv når man har sett liv på UL så stiller ting seg annerledes.

Du føler det sånn fordi du er privilegert, er vel ingenting å tenke mer på? 

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (Akkurat nå):

Du ble gravid på en måned og har i praksis aldri trengt å være prøver. 
 

Så det sier seg vel litt selv?

Om dere var i situasjonen hvor prøvingen gikk over mange år, negative tester hele tiden - miste i svangerskap flere ganger osv når man har sett liv på UL så stiller ting seg annerledes.

Du føler det sånn fordi du er privilegert, er vel ingenting å tenke mer på? 

Det er et meget godt poeng. Har man prøvd leeenge, mistet X antall ganger, så blir man så klart fort litt mer "nå skal jeg gjøre alt riktig til punkt og prikke, om det går galt nå skal det i alle fall ikke være min feil eller noe jeg kunne forhindret!"

Anonymkode: 3a23d...480

[AnonymBruker]

Jeg er i 2.trimester med mitt andre barn og er sabla avslappa. Sjekker sjeldent gravidappene og eneste som tilsier at jeg føler meg gravid er ølmagan foran. 

Lever som før (innen helserådene selvfølgelig) og tenker ikke så mye på det. Det kommer 😊

Anonymkode: f01f8...b05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Altså, hallo. Du er 6 uker på vei. Det kommer.

Anonymkode: ff082...382

Jeg er 32 uker på vei,  førstegangsfødende,  og har enda ikke merket noen trang til at alt skal handle om graviditet,  stress,  fødsel osv.  Selvsagt greit begynne få barnerom og sånt opp de neste ukene,  men jeg tar det med ro med det. 

Anonymkode: f7a2d...de6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Null stress. Noen blir på tuppa, andre ikke. Mye er hormonstyrt, og historikk. Har man f.eks traumer i bagasjen så kan mye rart dukke opp av følelser og tanker. 

Men altså, et minimum er lurt å bry seg da. F.eks dette med å få i seg anbefalte næringsstoffer og sånt. Og når babyen kommer, hvordan den skal håndteres og hva slags utstyr man faktisk trenger. Trygg søvn, trygg bilstol, sånne ting.

Anonymkode: 3a23d...480

Haha bryr meg selvsagt et «minimum». Er ikke sånn at jeg drikker alkohol og styrer på og gir blanke f. Men sånt som utstyr osv gidder jeg ikke tenke på enda, er jo lenge til føler jeg😜 

Anonymkode: 1fb98...d15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er et meget godt poeng. Har man prøvd leeenge, mistet X antall ganger, så blir man så klart fort litt mer "nå skal jeg gjøre alt riktig til punkt og prikke, om det går galt nå skal det i alle fall ikke være min feil eller noe jeg kunne forhindret!"

Anonymkode: 3a23d...480

Selvfølgelig vet jeg at jeg er privilegert og har tenkt på det hadde nok vært noe heeeeelt annet dersom graviditet var mitt høyeste mest brennende ønske og jeg sleit med å bli det.
 

Siden jeg har hatt en innstilling om at jeg egentlig ikke ville ha barn, men kunne «godt tenkt meg det» nå med han jeg er med har nok det noe å si. 

Er bare så vant til/alt jeg ser av gravide så er det HELE livet og alt handler kun om det. Deeeet får jeg bare ikke helt til, så litt godt å høre om folk som er mer lik meg der.

Anonymkode: 1fb98...d15

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid, og var overhodet ikke stresset da. Glemte at jeg var gravid, drømte ikke om baby osv. Sikkert fordi jeg ikke hadde prøvd lenge. Uansett, etter 8,5 uke var det stopp, og i prosessen mistet jeg en eggleder. Sørget mer over egglederen enn fosteret, jeg hadde liksom ikke rukket å bli overlykkelig enda.

Uansett, ble gravid på neste syklus, og fra sekundet jeg fikk positiv test så kom angsten. Angsten for at det samme skulle skje igjen, og jeg ikke skulle ha noen eggledere igjen og ikke kunne bli gravid av meg selv. Selv ikke etter tidlig ultralyd forsvant den klumpen i brystet. Ikke husket jeg folat hver dag, og spiste brie og salami uten å tenke over at det ikke var greit. Den angsten jeg hadde hang liksom ikke sammen med at jeg var redd for fosteret lenger, da hadde jeg vel vært kjempenøye, men den bare satt i kroppen lenge.

Med nestemann var det null stress. Ikke redd i det hele tatt. Det snek seg på en sånn "tenk hvis hjertet har stoppet" i uke 16 eller noe, men ellers fint,

Tror rett og slett det handler om hvilke utfordringen man har støtt på før graviditeten, hvor ønsket den er osv. Også er noen bare mer nervøse enn andre, og det er jo helt greit. Plager det noen at andre stresser?

Anonymkode: cf673...282

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Haha bryr meg selvsagt et «minimum». Er ikke sånn at jeg drikker alkohol og styrer på og gir blanke f. Men sånt som utstyr osv gidder jeg ikke tenke på enda, er jo lenge til føler jeg😜 

Anonymkode: 1fb98...d15

I uke 5-6 er utstyr laaaangt unna ja, selv for de som stresser😅 Kjøpte ikke en sokk før ordinær ultralyd i uke 18-20. Det var liksom så fjernt. Kjøpte bilstol i uke 34, og vannet gikk i uke 35, så rakk det akkurat.

Anonymkode: cf673...282

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Haha bryr meg selvsagt et «minimum». Er ikke sånn at jeg drikker alkohol og styrer på og gir blanke f. Men sånt som utstyr osv gidder jeg ikke tenke på enda, er jo lenge til føler jeg😜 

Anonymkode: 1fb98...d15

Ja, det er lenge til   Det er vel noe med at når man bikker ukene der fosteret er levedyktig utenfor livmoren, kommer uti 3.trimester og nærmer seg høygravid så begynner det å bli virkelig og det er greit å forberede seg på at ting kan skje.

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Selvfølgelig vet jeg at jeg er privilegert og har tenkt på det hadde nok vært noe heeeeelt annet dersom graviditet var mitt høyeste mest brennende ønske og jeg sleit med å bli det.
 

Siden jeg har hatt en innstilling om at jeg egentlig ikke ville ha barn, men kunne «godt tenkt meg det» nå med han jeg er med har nok det noe å si. 

Er bare så vant til/alt jeg ser av gravide så er det HELE livet og alt handler kun om det. Deeeet får jeg bare ikke helt til, så litt godt å høre om folk som er mer lik meg der.

Anonymkode: 1fb98...d15

Ser den. Synes selv at det er godt å snakke om andre ting enn graviditet, baby og barn. Men hender jo at folk rundt tror at det er alt jeg vil snakke om. 

Men hvor er det du observerer dette? De fleste gravide lever jo helt normale liv, så langt helsa tillater det.

Anonymkode: 3a23d...480

[AnonymBruker]

Er som deg, ts og har omtrent 4 uker til termin.. stresser ikke særlig. Vaser rundt og ruger liksom! Først nå vi har fått styra rundt og handla til vesla 😅.. vet å bære frem et menneske er unikt og spesielt, men orker ikke all det styret rundt. Folk rundt meg er mer spent og stressa enn vi er 😅. Så lenge vi kjenner liv daglig så er vi fornøyd og er frisk som man kan være er det greit :).. 

Anonymkode: 2a5c2...304

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt, er i uke 24. Føler bevegelse og alt, men om jeg mistet nå hadde jeg blitt mer lei meg for å måtte starte på nytt, på en måte. Har ikke kjøpt noe enda heller. Likevel syns jeg du kanskje burde innse hvor privilegert du er - det gjør iallfall jeg, som ble gravid første gang vi droppet prevensjon, og aldri har hatt en spontanabort. Tenker på måten du formulerer deg på mot folk som ikke har hatt det like lett. 

Anonymkode: 50f3c...c1c