Kone uten følelser?

[AnonymBruker]

Innlegget handler om sex og slikt, men la det her fordi det handler om forholdet. Vi har vært gift lenge og har barn sammen. Vi har sikkert gått i den vanlige familiefellen, men vi har det bra sammen om vi ser på den daglige logistikken. Problemet er at vi fungerer som venner. Jeg er mannen i forholdet og det føles rart at jeg skal være den som klager på sånt, men vi er liksom ikke kjærester lenger. Vi har en slags distanse mellom oss - vi er ikke nære. Vi tar ikke på hverandre, vi kysser ikke, og vi har ikke sex. Jeg har selvsagt gjort dette underveis, men har gitt opp etter å ha fått diverse tilbakemeldinger. Jeg har også foreslått parterapi, men hun mener vi ikke har problemer. Så da et det jeg som har eller er problemet - Jeg vil ha en kjæreste og ikke bare en å dele logistikken med. hva mener dere kvinner - er det sutrete av meg å savne en kjæreste? Burde jeg innse at den tid nå er over slik at vi bare skal bo sammen? Barna flytter jo snart ut og hva da. Hun sier selv at hun har 0 lyst til noe som helst og hun påstår at det er henne og ikke meg. Men det må jo være meg? Når hun ikke tar på meg, og også avviser meg så må det være meg - kanskje ikke hun elsker meg lenger, men ikke klarer å si det. Jeg kommer liksom ikke igjennom for når jeg vil snakke så bli hun bare sint og sur og hun mener jeg maser nå igjen. Men hvor lenge kan egentlig et forhold leve om man ikke er kjærester? Hvordan skal jeg tåle krangler med henne når jeg ikke føler hun er min kjæreste? Hva tenker dere andre i 40 50 årene? Skal man være kjærester eller bare bo sammen i denne delen av livet? Er det jeg som forventer eller krever eller ønsker for mye? Jeg har tatt opp dette med henne flere ganger, men det er ikke tegn til forståelse, endring eller inititativ. Hun bare lar dagene gå - så kanskje hun tror at hun kan stikke hodet i sanda og bare vente det ut? Kan kan feks forvente at en mann er trofast og kjærlig med en dame som viser 0 tilbake? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Om jeg tar det opp så blir det bare krangel og om jeg sier til henne at hun vurderer skillsmisse så er jeg redd hun blir sint og bare ber meg forlate henne. Jeg forstår henne ikke og det er vanskelig. Noen råd eller kommentarer? 

Anonymkode: 34109...09d

[Carrot]

40-50 årene, når endret dette seg? Har det vært slik siden barna ble født? Mitt råd er å forsøke finne ut hva hun mener når hun sier det er henne og ikke deg, spør konkret - hva ligger i det du sier nå, jeg skjønner ikke og det er viktig for meg å skjønne hva du sier nå. 

[AnonymBruker]

Samme situasjon og alder hos oss, og pga. en spesiell hendelse ( ikke utroskap) mistet jeg følelser for mannen.

Klarte samtidig å forelske meg i en annen. 
Vi fungerer fint som As, men min kjærlighet er lagt til en annen mann.
Jeg har prøvd å tilgitt og få tilbake følelsene for ham, men de lar seg ikke styre av vilje. 

Vi har sex innimellom, for sexen sin skyld. Og da er mannen fornøyd. 

Anonymkode: 5a101...2d7

[AnonymBruker]

Jeg har kanskje vært naiv og jeg burde kanskje forlatt henne for mange år siden. Det har vært sånn i mange år, og jeg klarer ikke å se hvordan det skal bli annerledes i årene fremover og det skremmer meg. Jeg vil ikke rote bort livet mitt på et praktisk forhold. Jeg vil så gjerne at vi skal ha det bra sammen og være sammen livet ut, men det føles nesten som at hun ikke bryr seg. Jeg innser at man er to i et forhold og jeg tar gjerne skyld eller ansvar, men da må jeg få vite hva jeg gjør feil. Er jeg tjukk? Er jeg vanskelig? Bidrar jeg for lite hjemme? Gjør jeg noe feil med barna? Jeg vil ha en dame som liker meg og tenner på meg. Trenger ikke være hver uke en gang, men kanskje en gang i måneden hvor hun sier at jeg er fin og at hun har lyst på meg. Et lite kompliment innimellom så jeg bare vet at hun liker meg. Eller at hun blir med på date, eller at vi gjør noe bare vi to. Det er liksom nei til alt for det er bare hverdagen og barna som er viktig- Det er akkurat som at hun synes det er vanskelig å være med meg alene eller å kjenne eller føle på sånn kjærestegreier. Jeg blir så frustrert av dette at jeg også vender meg litt mot henne og da kan det går flere uker med dårlig stemning. Kanskje forholdet egentlig er død og ødelagt

Anonymkode: 34109...09d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Samme situasjon og alder hos oss, og pga. en spesiell hendelse ( ikke utroskap) mistet jeg følelser for mannen.

 

Kan du si noe om hendelsen? Var det familiære ting, eller eksterne ting? 
Jeg tenker at eksterne ting skal man alltid klare, men familiære ting kan ødelegge 

Anonymkode: 34109...09d

[AnonymBruker]

Jeg forstår om du er glad i henne, men det høres ut som at det er en lang vei frem?
Kanskje det er bedre å forlate henne og starte på nytt? Mange gjør det for mindre
Du fortjener å være lykkelig og hun kommer kanskje aldri til å endre seg
Tenk på deg selv 

Anonymkode: 34109...09d

[AnonymBruker]

Hvis dere ikke har sex i det hele tatt hadde jeg ikke gidda mer.

Anonymkode: d4994...dce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du si noe om hendelsen? Var det familiære ting, eller eksterne ting? 
Jeg tenker at eksterne ting skal man alltid klare, men familiære ting kan ødelegge 

Anonymkode: 34109...09d

Det var flere kraftig tillitsbrudd, med store løgner for å skjule handlinger. 

Anonymkode: 5a101...2d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Innlegget handler om sex og slikt, men la det her fordi det handler om forholdet. Vi har vært gift lenge og har barn sammen. Vi har sikkert gått i den vanlige familiefellen, men vi har det bra sammen om vi ser på den daglige logistikken. Problemet er at vi fungerer som venner. Jeg er mannen i forholdet og det føles rart at jeg skal være den som klager på sånt, men vi er liksom ikke kjærester lenger. Vi har en slags distanse mellom oss - vi er ikke nære. Vi tar ikke på hverandre, vi kysser ikke, og vi har ikke sex. Jeg har selvsagt gjort dette underveis, men har gitt opp etter å ha fått diverse tilbakemeldinger. Jeg har også foreslått parterapi, men hun mener vi ikke har problemer. Så da et det jeg som har eller er problemet - Jeg vil ha en kjæreste og ikke bare en å dele logistikken med. hva mener dere kvinner - er det sutrete av meg å savne en kjæreste? Burde jeg innse at den tid nå er over slik at vi bare skal bo sammen? Barna flytter jo snart ut og hva da. Hun sier selv at hun har 0 lyst til noe som helst og hun påstår at det er henne og ikke meg. Men det må jo være meg? Når hun ikke tar på meg, og også avviser meg så må det være meg - kanskje ikke hun elsker meg lenger, men ikke klarer å si det. Jeg kommer liksom ikke igjennom for når jeg vil snakke så bli hun bare sint og sur og hun mener jeg maser nå igjen. Men hvor lenge kan egentlig et forhold leve om man ikke er kjærester? Hvordan skal jeg tåle krangler med henne når jeg ikke føler hun er min kjæreste? Hva tenker dere andre i 40 50 årene? Skal man være kjærester eller bare bo sammen i denne delen av livet? Er det jeg som forventer eller krever eller ønsker for mye? Jeg har tatt opp dette med henne flere ganger, men det er ikke tegn til forståelse, endring eller inititativ. Hun bare lar dagene gå - så kanskje hun tror at hun kan stikke hodet i sanda og bare vente det ut? Kan kan feks forvente at en mann er trofast og kjærlig med en dame som viser 0 tilbake? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Om jeg tar det opp så blir det bare krangel og om jeg sier til henne at hun vurderer skillsmisse så er jeg redd hun blir sint og bare ber meg forlate henne. Jeg forstår henne ikke og det er vanskelig. Noen råd eller kommentarer? 

Anonymkode: 34109...09d

Lysten til sex og samliv forsvinner for mange rundt denne alderen. Den blir borte og behovet med den. Så tenker det høyst sannsynlig er som hun sier at hun vil ha et vennskapelig samliv og at hun er fornøyd med det. Det er ikke deg, det er henne.  Hun får ikke vist noe hun ikke føler. Det trenger ikke å bety at hun ville hatt en annen. Kvinner og menns behov er svært forskjellige i din aldersgruppe

Anonymkode: c83de...a5a

[NakenPanda]