Kan bestevenner være sammen?

[AnonymBruker]

Bestevennen min vil være sammen med meg. Er det ok?
Noen erfaring

Anonymkode: 81bab...ce5

[AnonymBruker]

Om det er ok må nesten du kjenne på. Har du disse følelsene som skal til for at det skal oppstå romantisk interesse for din del?

Jeg har vært i to forhold hvor begge var mine venner i utgangspunktet. Bestevenner var vi ikke, men hang sammen på jevnlig basis. Det ene forholdet gikk skeis. Vi fant ut at det ikke lenger var noe romantisk etter 3 år (vi begge hadde et godt 1 år vi var sammen, etter det begynte interessene våre å sprike). Vi er desverre ikke sammen lenger i dag, men vi har også vidt forskjellige interesser i dag vs det vi hadde da vi var venner. Vi er på hils, ikke noe mer.

Den andre vennen min hadde jeg kjent lenger enn den første. Vi hadde vært sinte på hverandre, støttet hverandre, og ja, han var til og med der når jeg trengte støtte vedr en operasjon som venn nr 1 ikke stilte opp for. Han var der til og med ved bruddet. Innrømte for meg etter et år at han hadde fått følelser for meg. Frem til dette hadde vi hatt det mye gøy sammen og jeg hadde fått noen følelser for denne fyren. Men amors piler skjøt oss litt uventet.  I dag er vi gift og har baby nr 2 på vei.  Det vi har er superstabilt.

Så kommer det an på da.. om du tør å risikere et vennskap for å enten: a) at det ikke går i lengden, men at dere forblir gode venner i etterkant b) at dere bygger opp noe solid sammen basert på det dere vet om hverandre. Eller c) at det ikke går, og vennskapet blir oppløst. 

En ting skal være sikkert: ikke lek med følelsene til din bestevenn om du ikke føler det samme. Vær ærlig hele veien. Lov meg det. 

Anonymkode: fdfe6...b52

[AnonymBruker]

Takk for svar 

Jeg og han har kjent hverandre i ett år. Om  han hadde vært som de andre guttene jeg kjenner, hadde jeg og han ikke vært venner. Fra dag en merket jeg at han var den jeg vil være sammen med, men siden jeg var usikker om han likte meg på denne måten, sa jeg ikke noe. Jeg hadde mer følelser for ham de siste 3 månedene. Endelig spurte han meg om vi kan være sammen, noe jeg sa ja til med en gang siden vi kjenner hverandre så godt. Før kunne vi snakke sammen lenge, men nå er det ikke sånn lenger. Er usikker om det bare er fordi vi har mer kontakt nå. Jeg synes at vi bør oppføre oss som voksne og ikke «krangle» om sånne ting. Jeg vil ikke ødelegge dette. Jeg er lykkelig for første gang på lenge. Jeg er sikker på at han kommer fortsett til å være min venn hvis ting ikke går sånn som vi vil. 

Anonymkode: 81bab...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar 

Jeg og han har kjent hverandre i ett år. Om  han hadde vært som de andre guttene jeg kjenner, hadde jeg og han ikke vært venner. Fra dag en merket jeg at han var den jeg vil være sammen med, men siden jeg var usikker om han likte meg på denne måten, sa jeg ikke noe. Jeg hadde mer følelser for ham de siste 3 månedene. Endelig spurte han meg om vi kan være sammen, noe jeg sa ja til med en gang siden vi kjenner hverandre så godt. Før kunne vi snakke sammen lenge, men nå er det ikke sånn lenger. Er usikker om det bare er fordi vi har mer kontakt nå. Jeg synes at vi bør oppføre oss som voksne og ikke «krangle» om sånne ting. Jeg vil ikke ødelegge dette. Jeg er lykkelig for første gang på lenge. Jeg er sikker på at han kommer fortsett til å være min venn hvis ting ikke går sånn som vi vil. 

Anonymkode: 81bab...ce5

Alle par krangler og er uenige, uannsett hvordan det startet. Vi brukte laaaang tid på å flette livene våres sammen, selv om vi allerede var en naturlig del av hverandre. Mye skal på plass. Til og med venner av oss måtte tilpasse seg at vi plutselig satt i en krok sammen med sammenflettede hender. 

Vi snakker heller ikke lange samtaler om ting lenger. Vi har blitt vant til at nærveret forteller det den andre tenker. At han tar oppvasken etter en lang dag, eller henter vår datter i barnehagen. Eller at jeg kjøper klær til han, som jeg vet han trenger. Små ting som andre tar for gitt, er vi takknemlig for at den andre gjør.  Vi er ferdig med å krangle om hvem som skal ta med den pokkers søpla. Den første ut av døra=den som tar med søpla. Til tross for mangel av samtaler, så har vi god kommunikasjon.

Det viktigste er å være åpen og ærlig med hverandre. Selv om de vanskelige følelsene. Har du det litt leit, så snakk med han. Jeg har sagt i flere tråder her inne, kommunikasjon, ærlighet og tillit er grunnpilarene i ethvert forhold. Om det så er venner, familie, partner. 

Om du er lykkelig, så er det bra. Men ikke hør på råd som at dere ikke burde blitt sammen osv. Det sår tvil i deg. Enten så går det bra, eller så går det ikke bra. Bedre å angre på ting du har gjort, enn det du aldri turte å gjøre. 

Anonymkode: fdfe6...b52