Å forlate familien sin som kvinne noen som har gjort det?

[EmmiPeltto]

Trodde jeg hadde drømme familielivet, med drømmemannen og 3 barn har vi fått sammen 3 gutter på 11, 2 og 1. Jeg planlegger alt av dagene og holder styr på rutiner osv og gjør det meste for dem... og jobber 100% i en drittjobb med mye kundekontakt. Har nesten ingen fritid  til å dyrke mine egne interresser eller hobbyer. Eller engang lese en god bok. Har mistet kontakt md nesten alle venner siden jeg ikke har tid til en shit annet enn mannen og guttene...

jeg er drittlei, utslitt og har ikke noe å gi til barna mine mer. Aller mest er jeg drittlei 11 åringen som er mye hjemme på skjermer istede for å gå ut.. alle er bare hjemme oppå hverandre blir kvalt, er utslitt og deprimert og samboer kommenterer seff at jeg er sur hele tiden.. 

Vurderer nesten å dra min vei, leie en liten leilighet for meg selv og dra fra de... da er jeg vel verdens verste menneske, men hadde hvertfall vært lykkeligere.. hater livet mitt. Er det ikke bedre for alle om jeg dro min vei når jeg uansett føler det sånn?

Endret 25. august 2022 av EmmiPeltto

[AnonymBruker]

Det er åpenbart at du og dere trenger profesjonell hjelp. Oppsøk hjelp før du tar valg du vil angre på. 

Anonymkode: 5995e...01a

[AnonymBruker]

Å gå er ikke løsningen, for du tar med seg selv og det er du som er ditt eget problem. Du må ta tak i livet ditt. Hvis du misliker jobben din, hvorfor bytter du ikke jobb? Ingen må være i en drittjobb. Videreutdann deg, gjerne på siden av jobben om dere ikke har råd til at du er student på fulltid, det er aldri for sent å ta (ny) utdannelse. Hvis du gjør alt av husarbeid og logistikk hjemme snakk med familien din, og særlig mannen din. Han MÅ på banen. Gi ham egne ansvarsområder som du ikke skal tenke på overhodet. Og hvorfor har du ingen fritid? Ingen har så mye husarbeid at det tar hele tiden fra etter jobb til leggetid Her tror jeg du skaper arbeid som ikke trengs å gjøres. Sett av tid bare til deg selv hver dag og begynn å avtale treff med venner. Vurder også om du trenger profesjonell hjelp. Livet er mange mange hverdager og mange har uforholdsmessig høye forventninger til hvor gøy hverdagslivet skal være, men det skal ikke være et ork hele tiden.

Anonymkode: 1aaf1...cfe

[Carrot]

Min beste venninnes mor flyttet fra far og barn, de hadde samvær med mor hele oppveksten - hun var en bedre mor da og de hadde det bedre som familie på den måten til tross for at ikke alt var på stell hjemme hos far på samme måte som hos oss som hadde mamma til å ordne ut liksom så gikk det helt fint.. Men vær forberedt på å bli lynsjet for valget ditt av både familie, venner, mammapolitiet osv osv.. 

[EmmiPeltto]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det er åpenbart at du og dere trenger profesjonell hjelp. Oppsøk hjelp før du tar valg du vil angre på. 

Anonymkode: 5995e...01a

Jeg har oppsøkt hjelp, det hjelper ikke. Gjentas bare svada, og blir bare mer problemer å blande inn det offentlige. Eneste veien til min lykke er å forlate dette livet jeg har valgt som er feil for meg. Mannen elsker det jo, koser seg i familiefar rollen. Han kan ha dem, så kan jeg dra min vei

[AnonymBruker]

Føler med deg! Akkurat sånn har jeg det også.... Og jeg har bare "bare" to barn.... Men jenter i 12 års alderen er mye mer krevende enn jeg noen gang klarte å forestille meg!

Manne løfter ikke en finger, han var til og med alene hjemme i sommer, mens jeg var på ferie med ungene i 9 uker!! 

Drømmer daglig om min egen leilighet, slippe alt rot, og at det er like ryddig når jeg kommer hjem som når jeg går.

Er så lei både mann og barn at jeg nesten spyr!

Har tvunget frem en liten husmorferie på 4 dager i høst, og jeg kan nesten ikke vente:) 

Kanskje du også kan prøve det? Mammalivet er så altoppslukende, og du trenger en time out!

Hold ut! en eller annen gang blir det forhåpentlig vis bedre....

Anonymkode: 3231e...b97

[AnonymBruker]

Vet om ei mor som dro fra to barn og mann for å vær med nye kjæreste på omreisende tivoli... Det gikk ikke bra med barna (ikke kun pga hun, men det gjorde det nok mye verre)

Anonymkode: 1972c...079

[AnonymBruker]

Nora gjorde det i 1879. og hun får høre det fortsatt. Tror aldri det vil bli stuerent i folks oppfatning når det er barn i bildet og det er kvinnen som drar. 

Anonymkode: 9741e...af4

[EmmiPeltto]

3 minutter siden, Carrot said:

Min beste venninnes mor flyttet fra far og barn, de hadde samvær med mor hele oppveksten - hun var en bedre mor da og de hadde det bedre som familie på den måten til tross for at ikke alt var på stell hjemme hos far på samme måte som hos oss som hadde mamma til å ordne ut liksom så gikk det helt fint.. Men vær forberedt på å bli lynsjet for valget ditt av både familie, venner, mammapolitiet osv osv.. 

Det er nettopp det, tror jeg hadde blitt rn bedre mor om jg gjorde det og.. men som du sier blir jo lynsja ihjel av alle og utstøtt av samfunnet. Er jo uhørt at jeg som mor skulle gjort det, mens menn gjør slikt hele tiden..

[AnonymBruker]

Nå må dere slutte med dette våset deres. Det er ingen menn som har opplevd at det er greit at de har dratt fra familien sin. Tvert i mot, så har konsekvensene blitt store for de. 

Anonymkode: e8d0d...2c7

[AnonymBruker]

Du kan jo gå fra mannen din, og ha barna 50/50. Ingen blir hetset for det. Å forlate barna, er en annen sak.

Anonymkode: 63c87...0c5

[AnonymBruker]

Hvis du oppriktig mener at du er en dårlig mor for barna dine, og ikke er villig til å jobbe med deg selv, så burde du faktisk vurdere å la far få full omsorg.  Men ikke forvent at de vil ha deg inn igjen i varmen når du har «funnet deg selv» etter mange år. En morsrolle er ikke noe en skal gå til og fra som det passer en. Barn trenger stabilitet og trygge rammer for å utvikle seg normalt.

Anonymkode: 5995e...01a

[Lizard]

Mann eller kvinne; du kan faktisk ikke reise fra barna dine. 

Ta deg sammen og søk hjelp.

[AnonymBruker]

EmmiPeltto skrev (8 minutter siden):

Det er nettopp det, tror jeg hadde blitt rn bedre mor om jg gjorde det og.. men som du sier blir jo lynsja ihjel av alle og utstøtt av samfunnet. Er jo uhørt at jeg som mor skulle gjort det, mens menn gjør slikt hele tiden..

Du blir ikke utstøtt. Er mange som har gjort dette før deg. 
Du må faktisk tenke på deg selv. 

Anonymkode: af08a...074

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nora gjorde det i 1879. og hun får høre det fortsatt. Tror aldri det vil bli stuerent i folks oppfatning når det er barn i bildet og det er kvinnen som drar. 

Anonymkode: 9741e...af4

Mener du drar, som i å forlate alt å gi mannen aleneansvar og aleneomsorg? Å dra og deretter dele omsorgen er jo nesten mer vanlig enn uvanlig. Men om du trekker deg helt ut, så er det jo alldeles sinnsykt å spørre om det er stuerent. Det vil aldri bli stuerent, enten du er mann eller kvinne. 

Anonymkode: 584c9...ffb

[Carrot]

EmmiPeltto skrev (8 minutter siden):

Det er nettopp det, tror jeg hadde blitt rn bedre mor om jg gjorde det og.. men som du sier blir jo lynsja ihjel av alle og utstøtt av samfunnet. Er jo uhørt at jeg som mor skulle gjort det, mens menn gjør slikt hele tiden..

Du velger jo utradisjonelt og det skaper alltid storm, å være samværsforelder er helt greit uansett om det er far eller mor som har hovedomsorgen MEN siden dine yngste barn er så små kunne det kanskej være en ide å la far ha hovedomsorgen for den eldste i større grad og så ha 50% for de små til de blir større? Da vil du få tid å hente deg inn og savne de tror jeg

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du kan jo gå fra mannen din, og ha barna 50/50. Ingen blir hetset for det. Å forlate barna, er en annen sak.

Anonymkode: 63c87...0c5

Denne personen er inne på noe, men jeg lurer på om jeg ville ha holdt ut litt lenger når de minste er ett og to.

Slik du framstiller det i HI er det enten gå rundt oppå hverandre hjemme i full elendighet, eller brenne alle broer og dra fra dem. Det er utallige løsninger mellom de ytterpunktene.

[EmmiPeltto]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Mener du drar, som i å forlate alt å gi mannen aleneansvar og aleneomsorg? Å dra og deretter dele omsorgen er jo nesten mer vanlig enn uvanlig. Men om du trekker deg helt ut, så er det jo alldeles sinnsykt å spørre om det er stuerent. Det vil aldri bli stuerent, enten du er mann eller kvinne. 

Anonymkode: 584c9...ffb

Jeg mener å dra og gi mannen full omsorg ja.. jeg er ikke skapt for dette. Har alt for stort behov for egentid, er slik min personlighet er og livet jeg har nå driver meg til vanvidd. Er aldri alene, og er bare en slave for andre. Jeg elsker de og vil fortsatt se de, men vil ikke bo med de.. de kommer vel til å hate meg som flere påpeker her og ikke ville ha kontakt med meg mer...

[~white lady~]

EmmiPeltto skrev (24 minutter siden):

Trodde jeg hadde drømme familielivet, med drømmemannen og 3 barn har vi fått sammen 3 gutter på 11, 2 og 1. Jeg planlegger alt av dagene og holder styr på rutiner osv og gjør det meste for dem... og jobber 100% i en drittjobb med mye kundekontakt. Har nesten ingen fritid  til å dyrke mine egne interresser eller hobbyer. Eller engang lese en god bok. Har mistet kontakt md nesten alle venner siden jeg ikke har tid til en shit annet enn mannen og guttene...

jeg er drittlei, utslitt og har ikke noe å gi til barna mine mer. Aller mest er jeg drittlei 11 åringen som er mye hjemme på skjermer istede for å gå ut.. alle er bare hjemme oppå hverandre blir kvalt, er utslitt og deprimert og samboer kommenterer seff at jeg er sur hele tiden.. 

Vurderer nesten å dra min vei, leie en liten leilighet for meg selv og dra fra de... da er jeg vel verdens verste menneske, men hadde hvertfall vært lykkeligere.. hater livet mitt. Er det ikke bedre for alle om jeg dro min vei når jeg uansett føler det sånn?

Du høres deprimert ut, og antagelig brenner du lyset i begge ender.

Jeg kan godt forstå behovet for alenetid og muligheten til å være noe annet enn bare mamma, men når man tenker på å dra fra ungene sine...da trenger man hjelp. 

Tenker første punkt er å bestille time hos fastlegen din, forklar at du er sliten og deprimert og vil snakke med en psykolog. Samtidig ber du om en sykemelding slik at du kan ta noen rolige dager hjemme mens ungene er i barnehage og på skolen. Bruk den tiden til å slappe av, og tenke.

Og selv om jeg føler med deg og godt vet hvordan det er å være veldig sliten av alt, så har man et ansvar for barna man setter til verden. Dine er også veldig små, en ett- og en toåring? Og en på elleve som er på vei inn i puberteten, ei tid man er mer sårbar enn ellers, med alle hormonene og forandringene som pågår i kroppen.

Men som de sier på flyet; ta på deg oksygenmaska først, før du hjelper andre. Går du på tomgang, har du ingenting å gi.

[AnonymBruker]

Jeg har vært der. Vurderte å flytte eller ta livet mitt. Viste seg at jeg var deprimert. Går bedre nå

Anonymkode: 26985...498