Jeg er så sliten, og barn og samboer forstår ikke helt. Jeg blir da sett på som den sure.

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten, men skal prøve å forklare dette på en god måte. Det blir langt, beklager det.

Jeg har to barn fra før, en på 12 år og en på 15 år. Snille barn, men litt bortskjemte har jeg gjort dem uten å tenke over det over årenes løp. Jeg har gjort veldig mye for dem, alltid passet på alt og at alt er på stell. Enda smører jeg skolemat til yngste, pakker sekker og gymbagger, passer på tiden selvom de har blitt litt flinkere til det selv nå, vekker dem, hjelper dem ofte med rydding av rommene, passer på alt av beskjeder osv. Jeg klarer ikke komme meg ut av det nettet, selvom jeg mange ganger sier til barna at nå starter en ny start med andre rutiner og at de skal gjøre mer selv. Det ender opp i samme gamle.

Jeg har en samboer, han er ikke far til mine eldste barn. Men vi venter et barn sammen når som helst, jeg er 39 uker på vei. Jeg rydder opp smått hver dag etter han også, vekker han, lager kaffe til han hver morgen, spør han om dagen hvordan dagen hans har vært og heier han frem i livet. Han er en oppegående mann, men ser mest seg selv. Tilbake får jeg en mann som sjeldent ser meg, fort irriterer seg over meg og som sitter å spiller FIFA all sin fritid i det siste. Jeg føler meg overflødig og han blir sur hvis jeg sier noe om det. Og han bryr seg mer om bøss i senga enn at jeg sier jeg ikke har det bra. 

Jeg har en slitsom graviditet, hatt mye plager og dette sammen med alt annet har så klart gjort noe med humøret mitt. Jeg har liten tålmodighet igjen til ting, og kan lett bli småsur på barna når de ikke hører på morgenen eller ting ikke går som de skal, og ser selv at jeg er grinete. Samboer blir oppgitt over dette, men det er lett for han å be meg slappe av når han ikke er den som må gjøre noe annet enn å drikke kaffen jeg har laget til han, og stå opp 20 min før han skal ut av huset. Jeg har såklart ansvar for mine barn, men jeg kunne ønske han hjalp meg noen ganger. Jeg lurer på hvordan det skal bli med en liten oppi dette. 

Det ender med at jeg sitter hver morgen nå og har dårlig samvittighet, og er lei meg store deler av dagen og jeg ønsker meg en partner som ikke ber meg slappe av som han alltid sier, og jeg ønsker en løsning på hvordan jeg kan få de store barna mine mer selvstendig spesielt på morgenene uten at vi sklir inn i gamle spor. Jeg er også så trøtt fordi jeg kun får sovet 2 timer ca om natten nå over flere uker fordi jeg sliter med pusten pga stor mage, mens samboer sover som en baby og såvidt hører på meg når jeg forteller at jeg ikke fikk sove denne natten heller. 

Hva gjør jeg med livet? Barna og samboer går rundt og traller, og jeg blir bare sett på som sur og grinete hver dag. Men jeg er sliten og det hjelper ikke snakke med dem, da de sier de forstår, men gjør ingenting med det. Samboer sitter heller og på at jeg nesten besvimer av å gå i kjellertrappen fordi det er jo ikke hans unger sine klær som skal hentes fra vaskemaskinen. Og barna skal alltid kverulere når jeg ber dem om hjelp selvom de gjør det til slutt. Og jeg er dødsliten, men får høre at jeg skal ta med sammen og slappe av. Føler nesten samboer bruker de ordene som en slags hersketeknikk. Føler meg så dum når han sier det, og lurer på om jeg er hele problemet liksom 🙄

Anonymkode: 5a5dd...8ba

[AnonymBruker]

Dette er den klassiske martyrrollen. Kvinnen løper rundt og ordner alt for mann og barn i flere år og blir deretter oppgitt og sur når mann og barn forventer det som har blitt deres hverdag. 

Dette har du laget deg selv. Så lenge du leker martyr og fortsetter å gjøre oppgavene mens du klager så vil ingenting endres. Skal du ha endring så må du sette deg ned med dem, forklare i detaljer at du vet du har gjort dette før men nå er du sliten og gravid og du kommer ikke til å gjøre det lenger. Du trenger at de bidrar mer. Sett opp en plan om hvem som skal gjøre hva som alle blir enige om. Også holder du deg til den. IKKE løp etter å gjør ting for dem og klag etterpå.

Anonymkode: 8c2d0...844

[AnonymBruker]

Barna må gjøres mer selvstendig. De bør ha faste oppgaver i tillegg til de tingene du spontant spør dem om. Feks kan de ha ansvar for å dekke på bordet til middag minst 2 ganger i uken, samt rydde av etterpå. Altså 2 ganger hver. Matpakker kan de lage kvelden før. De kan også hjelpe med klesvasken. Dersom de trenger motivasjon så kan du si at de får en viss sum hver mnd for jobben de gjør. Gjør de ikke jobben, får de ingen penger. 

Din mann må nok ta noen av dine oppgaver og, det er jo faktisk hans barn i magen som gjør at du trenger hjelp til det dagligdagse med dine egne barn.

Når det er sagt, så må du nok også senke forventningene dine. Barna dine er i en alder der det krever mye mental styrke fra deg enn når de var små. Det er helt vanlig å daglig måtte mase 17 ganger om at de må ta ut søppelet, eller at de kverulerer i 30 minutter om en oppgave de må gjøre som hadde vært unnagjort på 5 min. Men at det er slitsomt? Uten tvil. Kanskje du kan ha et familiemøte med din mann og Barna? Syns fint du kan si det til de akkurat slik som du skriver her. Men du må også tåle at de feiler innimellom, at de glemmer å smøre matpakke (og da må de gå uten mat, sånn er livet), at skoene er slengt i gangen osv, uten at du bare fikser det. Når du hele tiden fikser det, så lærer de ikke konsekvenser av det - for det løser seg jo bare! 

Si helt konkret til din mann: "kan du ta klesvasken ned trappen for meg? Jeg er så sliten". Vil han svare nei om du spør om konkrete ting?

Anonymkode: dc875...f6d

[AnonymBruker]

Samboeren din høres jo ikke grei ut i det hele tatt! Gidder ikke å vaske klær til dine barn liksom. Og du tror han plutselig kommer til å forandre seg og bli på tilbudssiden når dere får felles barn? Det kommer ikke til å skje.

Anonymkode: dd1eb...3b5

[Carrot]

Enig i at du har skapt dette og nå må du endre det. Det betyr å si fra til barn og samboer at du er klar over at du har sydd puter under armene på dem av kjærlighet men at det nå er tough love og hver tar mer ansvar for seg og sitt som gjelder fordi du ikke kan fortsette slik. 

Deretter forklarer du at det betyr at ungene selv er ansvarlig for å stå opp når klokka ringer, de er selv ansvarlig for å pakke gymbag osv, lage matpakke og alt det der kvelden før og de må rydde etter seg. så tar du en en til en med samboer om at han må bli flinkere selv til å ordne også og at du ikke kommer til å bekke han og ta ansvar for hans greier etter denne samtalen. 
så betyr det at du MÅ la det gå sitt løp - IKKE plukke opp, ikke rydde og ikke vekke osv osv osv. 

[Gjest CamillaCollett]

Jeg kjenner meg en del igjen i deg. Jeg liker å stelle for andre og har lett for å gjøre meg selv og andre en bjørnetjeneste ved å være for snill. Barna mine vet selvfølgelig veldig godt hvordan det er fatt, og kan be meg om å hente vann og alt mulig som de greier selv. Jeg har måttet bli veldig bevisst. Dette er et av mine kjærlighetsspråk, og det er i utgangspunktet en god ting å ville gjøre ting for andre. Derimot funker det dårlig sammen med mennesker som tar det for gitt og utnytter det. Barn tar jo det de kan, uten at det er noe vond vilje bak. Og også voksne menn kan bli sånn, selv om det er langt mindre tilgivelig. Uansett må du ta tak i det, for følelsen du har nå er vond å ha, og du vet godt at det ikke er sånn det skal være.

Barna er kanskje de enkleste å ta det med. Du må, som andre sier, ta en prat med dem og si hvordan du vil ha det heretter og siden stå for det.

Mannen din er jo en tosk. Du har nok skjemt ham bort, men å ikke bidra og å være så lite oppmerksom er jo ikke greit, og det burde han vite av seg selv. La seg varte opp av høygravid kjæreste, det synes jeg er drøyt. Men sånn er det nå. Jeg synes du skal fortelle ham det du skriver her. Ikke legg noe i mellom. Si at du er lei deg hele tiden og ikke vet hvordan du skal orke et sånt liv. Han trenger en vekker. 

Og når man venter barn sammen synes jeg det er rart at han ikke bidrar overfor dine barn. De er jo også hans bonusbarn og mennesker han har et ansvar for? Han valgte dem det øyeblikket han flyttet sammen med deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg er så sliten, men skal prøve å forklare dette på en god måte. Det blir langt, beklager det.

Jeg har to barn fra før, en på 12 år og en på 15 år. Snille barn, men litt bortskjemte har jeg gjort dem uten å tenke over det over årenes løp. Jeg har gjort veldig mye for dem, alltid passet på alt og at alt er på stell. Enda smører jeg skolemat til yngste, pakker sekker og gymbagger, passer på tiden selvom de har blitt litt flinkere til det selv nå, vekker dem, hjelper dem ofte med rydding av rommene, passer på alt av beskjeder osv. Jeg klarer ikke komme meg ut av det nettet, selvom jeg mange ganger sier til barna at nå starter en ny start med andre rutiner og at de skal gjøre mer selv. Det ender opp i samme gamle.

Jeg har en samboer, han er ikke far til mine eldste barn. Men vi venter et barn sammen når som helst, jeg er 39 uker på vei. Jeg rydder opp smått hver dag etter han også, vekker han, lager kaffe til han hver morgen, spør han om dagen hvordan dagen hans har vært og heier han frem i livet. Han er en oppegående mann, men ser mest seg selv. Tilbake får jeg en mann som sjeldent ser meg, fort irriterer seg over meg og som sitter å spiller FIFA all sin fritid i det siste. Jeg føler meg overflødig og han blir sur hvis jeg sier noe om det. Og han bryr seg mer om bøss i senga enn at jeg sier jeg ikke har det bra. 

Jeg har en slitsom graviditet, hatt mye plager og dette sammen med alt annet har så klart gjort noe med humøret mitt. Jeg har liten tålmodighet igjen til ting, og kan lett bli småsur på barna når de ikke hører på morgenen eller ting ikke går som de skal, og ser selv at jeg er grinete. Samboer blir oppgitt over dette, men det er lett for han å be meg slappe av når han ikke er den som må gjøre noe annet enn å drikke kaffen jeg har laget til han, og stå opp 20 min før han skal ut av huset. Jeg har såklart ansvar for mine barn, men jeg kunne ønske han hjalp meg noen ganger. Jeg lurer på hvordan det skal bli med en liten oppi dette. 

Det ender med at jeg sitter hver morgen nå og har dårlig samvittighet, og er lei meg store deler av dagen og jeg ønsker meg en partner som ikke ber meg slappe av som han alltid sier, og jeg ønsker en løsning på hvordan jeg kan få de store barna mine mer selvstendig spesielt på morgenene uten at vi sklir inn i gamle spor. Jeg er også så trøtt fordi jeg kun får sovet 2 timer ca om natten nå over flere uker fordi jeg sliter med pusten pga stor mage, mens samboer sover som en baby og såvidt hører på meg når jeg forteller at jeg ikke fikk sove denne natten heller. 

Hva gjør jeg med livet? Barna og samboer går rundt og traller, og jeg blir bare sett på som sur og grinete hver dag. Men jeg er sliten og det hjelper ikke snakke med dem, da de sier de forstår, men gjør ingenting med det. Samboer sitter heller og på at jeg nesten besvimer av å gå i kjellertrappen fordi det er jo ikke hans unger sine klær som skal hentes fra vaskemaskinen. Og barna skal alltid kverulere når jeg ber dem om hjelp selvom de gjør det til slutt. Og jeg er dødsliten, men får høre at jeg skal ta med sammen og slappe av. Føler nesten samboer bruker de ordene som en slags hersketeknikk. Føler meg så dum når han sier det, og lurer på om jeg er hele problemet liksom 🙄

Anonymkode: 5a5dd...8ba

Ja, du er faktisk hele problemet. Har sett dette så utrolig mange ganger. Mange kvinner synes det er stor stas å leke perfekt husmor når de kommer i et forhold, flytter sammen med noen, får barn...

Så kommer livet og uendelige hverdager og biter dem i rumpa, slår dem i hodet og rett og slett truer med å spise dem opp med hud og hår.

Og da... da forventer de at resten av verden, og da først og fremst mann og barn, plutselig skal slutte med alt de blitt vant med i årevis, nemlig å ta i mot alt uten innsats og bare ved at den selvutnevnte humoren sier litt sutrete at hun er sliten. 

Du har lagd ris til egen bak i årevis, så du må nok gjøre litt mer for å endre på det enn å klage litt på at du er sliten og forvente at det skal gjøre om på den oppdragelsen du har gitt familien din. 

Hadde oppdragelse vært så lett og så lett å endre på når rutiner er blitt innarbeidet over år så hadde det ikke vært mye problemer med barn og ungdom i verden...

Anonymkode: 5414c...e3a

[AnonymBruker]

Ser flere nevner hun må slutte å vekke barna.. jeg synes det er mye verre at hun vekker samboeren!

Anonymkode: dd1eb...3b5

[AnonymBruker]

Her må du bare bestemme deg. Si til barna at i morgen ligger du i senga. Du reiser deg ikke opp derfra. De får ordne klær, matboks  og sekker dagen før. De får sette på vekkeklokke. Si at de må klare seg alene i hvertfall 20 minutter før de maser om noe. 

Mannen får samme beskjed. Står han ikke opp kommer han forseint. Han er ikke ditt ansvar TS. 

Du må slippe taket og la de prøve selv. Du er en flott mor, men alle er for avhengig av deg. Du skal ha en baby og da må alle faktisk stille opp.

Kall inn til familiemøte og skriv ned eventuelle ønsker og regler så alle har noe å forholde seg til 😊

Anonymkode: 27d22...b9b

[AnonymBruker]

Barna dine er store nok til å ta mer ansvar selv, og det må de. Samboeren din må hvert fall ta i et tak hjemme, alt kan ikke falle på deg.

Jeg har en datter på 1 år, og har termin om 3 mnd. Å gå gravid med henne var null stress, aldri sliten eller kvalm, men nå...Jeg har ikke den samme luksusen ved at jeg bare kan slenge meg på sofaen når jeg vil, og jeg føler meg allerede veldig tung og utslitt, og er fortsatt kvalm. Orker ikke det samme som i første svangerskap. Samboeren min er selvfølgelig på banen og tar seg av det aller meste hjemme, så kan jeg fokusere på å bare være tilstede for datteren min, og hvile når hun legger seg. Jeg gjør selvfølgelig litt husarbeid jeg også, men han har tatt hovedansvar for det meste. Han er veldig god på å ta med datteren vår på tur i skogen, morsomme aktiviteter osv, og hvis jeg ikke orker å henge med så er jeg hjemme og slapper av mens de er ute.

Sliter med konstant dårlig samvittighet for å ikke strekke til, men sånn er det bare.

Anonymkode: acb96...81e

[AnonymBruker]

For det første så må du slutte å skjemme bort både samboer og barn. Løsningen er IKKE at samboeren din skal hjelpe deg å skjemme bort DINE barn. Barna dine kan lage matpakke og rydde sine egne rom. Og selv om samboeren din ikke hjelper til med dine barn nå, så betyr det ikke at han ikke har planer om å gjøre det med felles barn. Denne ideen er fantasier laget av svangerskapshormoner. Det må du bare slutte med, for det gjør deg bare enda mer sliten.

Jeg lager ikke niste til mine bonusbarn. Har jeg barnefri og han ikke, så nyter jeg den ekstra friheten. Jeg har nok å gjøre. Men jeg bidrar mye på fellesen, så det er ikke slik at samboeren sliter seg ut mens jeg sitter i sofaen og glor på Netflix. Jeg flyr nå rundt og skrur opp hyller, luker blomsterbed og vasker gulv. Men vi tar oss for det meste av våre egne unger, og tar da konsekvensensene av om vi har skjemt dem bort eller ikke.

Anonymkode: 10a3e...01a

[AnonymBruker]

Du bør nok ta en ordentlig prat med barna dine og forklare nettopp hvor sliten du er, og at du kommer til å ha mindre tid fremover når babyen kommer. De fleste barn responderer godt om du snakker til de skikkelig, og forklarer situasjonen på en respektfull måte. Be de komme med forslag på hvordan de kan hjelpe både deg og hverandre. Si de alltid kan komme til deg om de lurer på hvordan noe skal gjøres, men at nå forventer du at de hjelper mamma mer fremover.

Mannen derimot.. For en type. Du må rett og slett slutte å hjelpe til. Pronto. Gi beskjed i kveld, at fra og med i morgen får han stå opp og ordne med seg selv. Han er en voksen mann, og du er ikke moren hans.  

Anonymkode: 55f20...fef

[AnonymBruker]

Hvis mannen din har bedt deg om å slappe av, så mener han selvsagt at du skal slenge deg på sofaen mens han lager kaffen sin selv og vasker undikkene sine selv 😍 Og spør hva han skal lage til dere til middag i dag

Anonymkode: 10a3e...01a

[AnonymBruker]

Så ts, du får beskjed om å "ta deg sammen og slappe av"? Da synes jeg du kan ta ham på ordet og la både han og barna klare seg selv i langt større grad enn hva som er tilfellet nå. Samboeren din er voksen og barna er store; det er ingen grunn til å behandle dem som babyer. Den virkelige babyen kommer snart og vil kreve alt av deg, så resten av familien får lære seg å "smøre brødskiva si sjøl", bokstavelig talt.

Anonymkode: abfd1...47b

[AnonymBruker]

Du har dessverre valgt en mann som ikke bryr seg særlig om deg. Legg deg i senga til du er uthvilt. Da må de finne ut av det selv. Alle blir nedstemt når de er utslitt. Gå og legg deg! La dem komme inn til deg. Så sier du bare at du ikke orker å stå opp i dag, dere må trå til. Blir det sutring, snur du ryggen til og lokker øra. Det er de, og spesielt mannen, som er egoistiske. Ikke møt fødsel og barseltida utslitt!

Anonymkode: 3dba4...eb4

[Crazydoglady]

Det hjelper ikke å si ifra om du likevel fortsetter å gjøre alt. Og det er faktisk ikke helt fair å gjøre alt for så å bli sur for at sambo bare drikker kaffe og står opp rett før han skal dra, for det er vell ingen som tvinger deg til å gjøre det heller, det er noe du gjør av deg selv, uten at det er nødvendig.. Slutt å lag den kaffen, slutt å gå å plukk etter andre, slutt å lag matpakke. La de få en sjanse til å se ting selv. Tål at ikke ting er perfekt. Slutt å vask andre sine klær, både barn og mann kan vaske, bære, henge opp og brette selv. Alle kan rydde egne rom. La ting ligge og sett deg å slapp av med noe du liker.

Endret 25. august 2022 av Crazydoglady

[EmmiPeltto]

Jeg har egentlig ikke så mye å si til deg som trøst.. annnet enn at det blir ikke bedre når babyen kommer.

Trodde jeg hadde drømme familielivet, med drømmemannen og 3 barn har vi fått sammen 3 gutter på 11, 2 og 1. Jeg planlegger alt av dagene og holder styr på rutiner osv og gjør det meste for dem... og jobber 100% i en drittjobb med mye kundekontakt. Har nesten ingen fritid  til å dyrke mine egne interresser eller hobbyer. Eller engang lese en god bok. Har mistet konakt md nesten alle venner siden jeg ikke har tid til en shit annet enn mannen og guttene...

Sorry for at jeg ødlegger tråden din men er flere som føler det sånn, jeg er drittlei, utslitt og har ikke noe å gi til barna mine mer. Aller mest er jeg drittlei 11 åringen som er mye hjemme på skjermer istede for å gå ut.. alle er bare hjemme oppå hverandre blir kvalt, er utslitt og deprimert og samboer kommenterer seff at jeg er sur hele tiden.. 

Vurderer nesten å dra min vei, leie en liten leilighet for meg selv og dra fra de... da er jeg vel verdens verste menneske, men hadde hvertfall vært lykkeligere.. hater livet mitt

Endret 25. august 2022 av EmmiPeltto

[Blåpille]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er den klassiske martyrrollen. Kvinnen løper rundt og ordner alt for mann og barn i flere år og blir deretter oppgitt og sur når mann og barn forventer det som har blitt deres hverdag. 

Dette har du laget deg selv. Så lenge du leker martyr og fortsetter å gjøre oppgavene mens du klager så vil ingenting endres. Skal du ha endring så må du sette deg ned med dem, forklare i detaljer at du vet du har gjort dette før men nå er du sliten og gravid og du kommer ikke til å gjøre det lenger. Du trenger at de bidrar mer. Sett opp en plan om hvem som skal gjøre hva som alle blir enige om. Også holder du deg til den. IKKE løp etter å gjør ting for dem og klag etterpå.

Anonymkode: 8c2d0...844

Martyrrolle... Noen av oss er skrudd sammen slik at vi har et behov for å varte opp de vi er glad i, det er rett og slett et personlighetstrekk. Problemet er de som har egoisme som et sterkt personlighetstrekk (som mannen til TS), de er utakknemlige, forventer stell osv. Dessuten møter ikke denne mannen TS beskriver henne i det hele tatt når hun gir signaler på å være utkjørt - i uke 39 av graviditeten, ikke minst! Det er da ikke hennes feil at hun ikke kunne forutsi en så bedriten holdning hos mannen.  

TS: denne mannen vil tydeligvis ikke lytte. Jeg tenker familieterapi hos FVK, om du får overtalt ham. Håper han viser noe omsorg for deg? Når baby kommer, vær på sykehuset så lenge de tillater. Krysser fingrene for at du får en nyfødt som sover masse, og da håper jeg du får til å sove med den lille. Når du må amme, stelle osv vil det kanskje være mer tydelig for tenåringene at du ikke er tilgjengelig, og forhåpentligvis blir de "tvunget" til å ta mer tak selv. 

Mamma var forresten en som gjorde ALT for meg også, var vedlig bortskjemt. Og utakknemlig. Hvis det er en trøst har det ikke vedvart etter fylte 18. Siden studenttiden har jeg fått kommentert hvor ryddig det et hos meg 😅 og nå ser jeg at jeg fortsetter i samme mønster med mine barn. Det er ikke så lett når det ligger naturlig for en å snu denne serviceholdningen!

[AnonymBruker]

"Beklager at jeg har vært sur. Men jeg er sliten, og jeg har også slitt meg ut på arbeidsoppgaver som egentlig ikke er mine, og jeg har ikke vært flink til å gi beskjed om dette. Og å lære dere barn opp i å klare disse arbeidsoppgavene selv. Nå skal vi prøve å få til en god overgang slik at det blir bedre for familien nå når det kommer en baby som krever enda mer arbeid fra meg. Og så lover jeg å bli flinkere til å gi beskjed om behovene mine før jeg blir så sliten at jeg blir sur. Hjelper vi alle hverandre, og gjør våre egne arbeidsoppgaver, så blir vi alle mindre slitne og mer glad 😊"

Og så setter du opp rutiner på matpakke, gymtøy, rydding av rom. Trenger de nye oppbevaringsløsninger? Bør noe gis bort? Vanskelig å holde ryddig om det er for mye ting. Leker de ikke har brukt på 5 år f.eks

Anonymkode: 10a3e...01a

[AnonymBruker]

Godt med råd her og jeg takker for svar. 

Jeg ser selv at jeg på mange måter er skyldig i dette selvom det ikke var min hensikt. Med barna har jeg alltid ønsket å være den beste mammaen jeg kunne være, min egen mor var det stikk motsatte. Jeg har nok hatt et kontrollbehov for å vite at alt er i orden med absolutt alt og viklet meg inn i det. Jeg har faktisk aldri på barnas skoleår glemt noe en eneste gang, men det er ikke fordi jeg er perfekt, men har slitt meg ut og vært livredd for å ikke være god nok kanskje. Handler vel igjen om egen oppvekst. 

Barna er veldig skoleflinke og jeg har liksom tenkt at jeg ordner med alt annet så har de fokus på sitt, men jeg ser jo at det ikke hjelper meg eller dem i lengden. I tillegg sitter jeg i forkjellige skoleverv for å stille opp for barna. Jeg gjør det fordi jeg elsker barna mine og jeg vil de skal se at mamma stiller opp på det ene og det andre. Men jeg er egentlig ganske sliten nå, og jeg vet at de vet at jeg ser jeg stiller opp uansett, men likevel så tar jeg på meg mer og mer. Jeg har satt meg helt fast. 

Når det gjelder samboeren min er han en fin mann på mange måter, det var jo en grunn til at jeg valgte å dele livet med han. Men som alle andre har han også dårlige sider som har forverret seg med årene, det er først og fremst at han har en veldig 'meg holdning' og ser mest seg selv. La oss si at at jeg har brettet klær for begge, da legger han kun på plass egne klær, og han vasker kun egne klær, aldri for oss andre. Hvis han rer egen seng så rer han aldri min, og hvis han vet jeg er sliten så tilbyr han seg sjeldent noe. Ber jeg om noe blir han enten småsur og gjør det, eller utsetter det til det blir glemt. Han sier jeg ikke trenger å gjøre noe, men går da rundt og klager hele tiden. Det orker jeg ikke psykisk å høre på i lengden, og derfor så gjør jeg mer enn jeg burde nå. Så mest av alt blir jeg sliten av han egentlig, selvom jeg også må ta tak i det med barna og gjøre den mer selvstendige på visse områder for også dems egen del. Jeg er lei av å være den sure nå, og det hjelper så klart ikke med gravidhormoner på toppen av det hele.

Ts 

 

Anonymkode: 5a5dd...8ba