Min kone er gravid med nr 2 og lykkelig. Jeg derimot...

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvorfor jeg godtok at vi skulle ha nr 2, men det skjedde bare. Hun er nå ca halvveis i graviditeten og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ville egentlig bryte ut av ekteskapet før hun ble gravid, men turte ikke. Hun var/er? så lykkelig, påstår hun. Jeg derimot har mistet mine følelser for henne og er ikke interessert i å "jobbe med ekteskapet"

Hva kan jeg gjøre for at vi begge skal få det bedre? Vi kan sikkert gå i terapi, men det blir isåfall for å bryte opp ikke fikse opp. Vi har vært gift og sammen en god stund før vi fikk barn, men noe skjedde etter den første kom og mine følelser forsvant gradvis. Jeg vil og skal ut, må bare klare å fortelle henne det.

Det blir nok jeg som blir boende i huset da jeg tjener vesentlig bedre enn min kone, så for meg vil den overgangen gå lettere. Håper barnet kan bli boende en stund hos meg fast mens hun finner et sted å bo. Jeg vil gjerne hjelpe henne med det, om hun er mottakelig for hjelp fra meg i den situasjonen.

Hvis dette gjaldt deg, hvordan ville du at din mann skulle fortalt dette? Hva bør jeg tenke på?

Anonymkode: 8164d...d41

[AnonymBruker]

Jeg hadde ønsket at du sa det ASAP, fordi det er lettere mtp. permisjon og slikt. Og jeg hadde sluppet å ha med på fødsel og barsel en mann som ikke er glad i meg.

Anonymkode: 5f2c3...36d

[AnonymBruker]

Du har jo driti deg bra ut ved å ikke ta tak i dette før neste barn var på vei. Jeg hadde foretrukket å få høre det så snart som mulig etter å ha blitt holdt for narr så lenge. Lettere å omstille seg psykisk før fødsel.

Anonymkode: 27b8f...31d

[AnonymBruker]

Graviditet medfører ekstremt mange ekstra hormoner og det samme gjør barseltiden. Du fremstår som verdens største dritt om du forlater henne i en så ekstremt sårbar situasjon som hun er i nå. Du har selv gjort henne gravid (igjen), og nå må du leve med konsekvensene. Vent hvert fall til ungen er et år.

Anonymkode: c08e4...20d

[Honeywell]

Hvorfor har du mistet følelser og hvorfor vil du ikke jobbe for det? 

[AnonymBruker]

Suck it up! Når man har barn sammen, blir man sammen. 

Anonymkode: d7425...6e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Graviditet medfører ekstremt mange ekstra hormoner og det samme gjør barseltiden. Du fremstår som verdens største dritt om du forlater henne i en så ekstremt sårbar situasjon som hun er i nå. Du har selv gjort henne gravid (igjen), og nå må du leve med konsekvensene. Vent hvert fall til ungen er et år.

Anonymkode: c08e4...20d

Herregud, nei! Skal hun leve en løgn 1,5 år? 

Anonymkode: 5f2c3...36d

[AnonymBruker]

Omg. Å du fant ut at det var smart å bli med på et barn til. 

Anonymkode: 90730...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Graviditet medfører ekstremt mange ekstra hormoner og det samme gjør barseltiden. Du fremstår som verdens største dritt om du forlater henne i en så ekstremt sårbar situasjon som hun er i nå. Du har selv gjort henne gravid (igjen), og nå må du leve med konsekvensene. Vent hvert fall til ungen er et år.

Anonymkode: c08e4...20d

Støtter denne! For en bortskjemt drittunge du er. Mistet følelsene? Nei, så forferdelig du..  Ta vare på familien, og slutt med sytinga!

Anonymkode: 570d1...be1

[AnonymBruker]

Jeg ville vært ærlig og sagt det som det var. Og så ville jeg foreslått at dere fortsetter å bo sammen til barna er litt større, i alle fall 1 år gammelt. Og at dere begge holder dere unna å innlede forhold med noen andre til dere har flyttet fra hverandre. 
 

Det å flytte fra hverandre og gå igjennom et brudd med spedbarn, tenk på det. Er livet virkelig så fælt at det er bedre å bo hver for seg det kommende året? det går fint an å bo sammen som «bare venner» det neste halvannet året, men dere må være ærlige på det. Hun trenger jo all støtten hun kan få når baby er liten. Og du vil jo nesten ikke se baby om dere flyttet fra hverandre, den trenger jo mest mor i starten. 
 

Nei, noen ganger tenker jeg at man få legge eget liv litt «på hyllen» og tenke på hva som er det beste for hele familien. Men vær ærlig med konen om det, slik at hun ikke føler seg holdt for narr. 

Anonymkode: 30757...888

[Honeywell]

Synes slike tråder er utrolig trist. For et bruk og kast samfunn vi lever i... 

Hun elsker deg og dere har barn sammen. Dere er en familie. Hva mer kan du ønske deg? 

(Så lenge hun vil jobbe for forholdet også) 

Hva om du er fødselsdeprimert og du senere vil angre avgjørelsen din nå? 

Hadde jeg vært deg hadde jeg forslått parterapi og ventet til ungen er minst 2. Nå er det unntakstilstand. 

Ønsker dere lykke til og gratulerer med nytt barn. 

Håper dette er troll men hvis ikke så håper jeg dere finner ut av det. 

 

Og jeg er mann. 

[AnonymBruker]

Du vil altså enten hive din gravide kone ut eller vente til hun har født, ta barnet, og deretter hive henne ut. 

Og du tror det finnes en "skånsom" måte å gjøre dette på? Jeg har ikke ord! Eller det har jeg, men det kan jeg ikke skrive.

Anonymkode: eeab2...348

[AnonymBruker]

Du skylder henne å i det minste gi det et skikkelig forsøk med parterapi. Tenk å sette en gravid kvinne i en slik situasjon bare fordi følelsene dine Ikke er som de en gang var 

Anonymkode: 90730...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi har vært gift og sammen en god stund før vi fikk barn, men noe skjedde etter den første kom og mine følelser forsvant gradvis.

Hva konkret var det som skjedde etter nr.1, forresten?

Anonymkode: 5f2c3...36d

[AnonymBruker]

Det er jo en ærlig sak å miste følelser så til de grader at man vil ut av ekteskapet. Du må jo på et tidspunkt fortelle. Men at du får ha baby og eldste hos deg mens hun flytter ut, det tror jeg ikke er en god ide å presentere for mor. 
 

Hadde gjort det jeg kunne for at hun skulle fått beholde huset. Evt solgt og kjøpt slik at dere bor i nærheten av hverandre og at begge har god størrelse og standard. Det blir da fler utgifter på deg, men tenk på det som en investering for dine barn og mor til dine barn. 
 

Du har en kjempeanledning til at dere kan planlegge bruddet til det beste for begge. Begge er flyttbare. Det å bytte barnehage er ikke noe problem. Sårt i starten, men det går helt fint. Når barna blir større og kan løpe mellom husene og oppleve foreldre som respekterer hverandre og samarbeider….det er jo verd noe det også. 
 

Så når du forteller at du ønsker skillsmisse så kan du skissere en plan for fremtiden hvor hun ser at ting vil ordne seg. Har hun lavtlønnsyrke så kan hun starte tankeprosessen om hun skal gjøre noe med dette. Det er aldri forsent å ta utdanning. Hun kan snakke med banken og få avdragsfritt lån etc.  At hun har sterkere økonomi vil også komme deg og barna til gode. Mtp mindre bidrag fra din side og viten om at mor klarer seg fint. Hun må selvsagt ha det i seg da. Å ta tak fremfor å sulle seg inn i selvmedlidenhet. 
 

Dette høres jo rosenrødt ut. Men er da slik jeg ville gjort det. 

Anonymkode: 1993d...c8b

[AnonymBruker]

Hvis samboer gjorde dette med meg, å fysøren jeg hadde vært knust… i hvertfall hvis han viste før vi fikk nr2 at det ikke var noe følelser mer. Hadde følt meg sikkelig søppel og mislykket.

Anonymkode: 700f8...e89

[avent]

Hvor balleløs er egentlig du ? Hadde min mann sluppet en sånn bombe mitt i et svangerskap som hun trodde var ønsket fra dere begge hadde jeg blitt rasende. Noe din kone også mest sannsynlig kommer til å bli. Du får håpe at din kone er villig til å sette barna først og hva som er best for dem enn å lage et rent helvete for deg, du bør forberede deg på at dette kan gå begge veier. 

Men du bør selvsagt slippe bomben så snart som mulig sånn at din kone kan forberede seg for alenemor tilværelsen å skaffe seg bolig å få alt det økonomiske på plass før babyen kommer. 

[Topsi]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Det blir nok jeg som blir boende i huset da jeg tjener vesentlig bedre enn min kone, så for meg vil den overgangen gå lettere. Håper barnet kan bli boende en stund hos meg fast mens hun finner et sted å bo. Jeg vil gjerne hjelpe henne med det, om hun er mottakelig for hjelp fra meg i den situasjonen

Det første halve året etter fødselen trenger barnet mor langt mer enn deg, at når du er så ussel synes jeg at du kan flytte ut og la mor bo der. Hvorfor skal dette handle om at overgangen blir lettere for deg? 

[AnonymBruker]

Du vet at det er ikke bare kvinner som får depresjon etter å ha fått barn? Det kan menn også få. Hvis dere var gift lenge og alt var ok før barnet, så ville jeg prøvd en tur til psykolog for deg, og prøvd å forstå hva som har skjedd med deg etter at dere fikk barn. 

Anonymkode: 1c0d0...3e4

[AnonymBruker]

Du gikk med på dette, så nå får du nesten bare suck it up.

Spedbarn og barn under 3 år får omtrent aldri fast bosted hos far uten ekstremt gode grunner. 
 

Skilsmisse er ikke en slik grunn. 

Anonymkode: 5f5bc...bd3