Har jeg selv kastet bort min livs største kjærlighet?

[AnonymBruker]

Mann, 27år skriver. For 4 år siden møtte jeg en jente. La oss for historiens skyld kalle henne Lisa. Vi gikk på samme studie, men på forskjellige kull (hun gikk året over). Vi møttes på en fest, hun var veldig vakker, med langt bølgete lyst hår. Noen dager i etterkant inviterte jeg henne på date. Hun sa ja. Hun var utadvendt, snill, omtenksom og lo mye i mitt selskap. Vi hadde god kjemi, og en date ble til flere. Jeg likte henne, men var aldri spesielt forelsket. Jeg likte at hun var så snill, god og omtenksom, og hun strakk seg langt for at jeg skulle ha det bra. Hun på den andre siden, fortalte at hun var veldig forelsket i meg, og hun slet med å konsentrere seg på skolen fordi det kriblet i magen når hun tenkte på meg. Etter noen måneder var vi vel mer eller mindre kjærester, men pga mine manglende «følelser» gjorde jeg det slutt etter et halvt år. Det var ekkelt å se en person så fortapt i meg, når jeg ikke var på samme bølgelengde selv. 

Det gikk riktignok bare noen måneder før vi fant tilbake til hverandre igjen. Da var hun mer «skeptisk» ovenfor meg (med god grunn) og sa at nå er det enten oss fremover, eller så er det over. Selv om jeg fortsatt var usikker på mine romantiske følelser for henne sa jeg at det nå var oss. Måneder gikk og vi hadde det veldig fint sammen. Vi hadde de samme verdiene, de samme interessene, vi lo masse sammen og ringte hverandre hver dag. Likevel var vi sjelden offentlige, mest fordi jeg holdt igjen. På skolen viste vi ikke hva vi følte for hverandre, det var ingen poster på sosiale medier og jeg holdt det mer eller mindre skjult. Hvorfor vet jeg ikke… Selv alt det gode jeg opplevde med henne, så vegret jeg meg mye fra å vise oss til venner og familie. Det var liksom noe med det som strittet meg imot, og når venner spurte sa jeg ting som «jeg vet ikke om hun er den rette, men vi har det bra sammen nå». Denne tvilen fra min side skapte mange diskusjoner og krangler mellom oss, men etter å ha møttes for å snakke om problemene kom vi alltid igjennom det. Når vi var sammen var det alltid bra, men ved avstand/ferier o.l. var det mer diskusjoner og problemer. 

Etter ca 1,5 år sendte jeg flørtende og romantiske meldinger til en annen jente etter en fuktig kveld på byen. Utroskap og illojalitet er noe som er så langt fra det jeg føler jeg står for, at jeg kan bli kvalm av å tenke på det. likevel gjorde jeg altså dette. Jenta som fikk meldingene tok raskt skjermbilde, og sendte til en felles venn som kjente Lisa. Jeg ble altså raskt avslørt. Lisa ble såklart rasende, skuffet og lei seg. Hun ringte meg og skjelte meg ut, jeg var sikker på at nå er det slutt for godt, men etter flere dager med mye prating, bestemte hun seg for å prøve og jobbe seg igjennom det. Jeg var riktignok på syltynn grunn, og jeg prøvde virkelig å bevise at jeg ville være med henne så godt jeg kunne. Jeg hadde ekstremt dårlig samvittighet og det var vanskelig å tilgi seg selv. 

Et nytt år gikk, og tekstmeldingene var mer eller mindre lagt bak oss begge. Vi var mye sammen, spesielt i coronaisolasjonstiden. Jeg hadde også møtt familien hennes en del ganger, og de var verdens snilleste folk. Vi hadde som sagt ekstremt god kjemi, vi kunne lese hverandre som en åpen bok og skjønte med en gang om noe var i veien hos motparten. Vi hadde også ekstremt god seksuell kjemi der vi alltid kom mange ganger hver. Alt i alt var denne jenta, og pakken som fulgte med henne alt jeg så etter i valget av en livspartner. Likevel var det noen tendenser fra tidligere, ved at jeg ofte likte å være alene uten henne, jeg avslo noen av hennes tilbud om å være sammen, og jeg fortsatte å fortelle til venner at jeg var usikker på om hun var det rette for meg. Selv nå etter 3 år, var det ikke et eneste instagram-innlegg eller en form for offentlig tegn på at vi var kjærester. Dette var vondt for Lisa, da hun ønsket å legge ut koselige innlegg, ta med meg på spillkveld hos venninnene sine og gjøre andre ting som par gjør sammen. Selv om dette var vondt for henne, kjente vi begge på den gjensidige gleden av å ha hverandre, en bestevenn, en støttespiller og en som faktisk elsker deg i hverdagen. For jeg tror at jeg nå hadde begynt å elske denne jenta (selv om jeg ikke skjønte det da). Jeg holdt fortsatt (av en grunn jeg ikke kan forstå) bremsen på, ved at jeg hele tiden holdt igjen litt her og der, vegret meg for å offentliggjøre hva jeg egentlig følte osv. 

Etter 3,5 år var Lisa 3 måneder bortreist pga utveksling på studie. Det var 2 timer unna der jeg bor nå, så ikke veldig langt. Hun prøvde ofte å avtale tider vi kunne treffes på, men jeg var ofte opptatt og sa «vi får se, når begge har tid kan vi møtes, det ordner seg». Jeg tok lite hensyn til hennes behov for planlegging og struktur. I løpet av denne tiden besøkte jeg henne ikke en eneste gang, men hun dro ofte til meg og vi var sammen i helgene. Mot slutten av denne perioden hadde Lisa hatt flere tunge stunder, hun gråt mye og følte seg veldig nedprioritert. Hun var lei av å hele tiden føle seg som drivkraften i forholdet. Hun ville føle seg elsket. Hun kom derfor med et ultimatum, enten er det all in med oss, eller så er det slutt. Jeg som vanlig var usikker, og jeg sa at jeg ikke er komfortabel med å gå 100% inn for det, så derfor ble det slutt. 

Den første måneden sto jeg fint i avgjørelsen, med lykken av at noe som har gnaget lenge endelig er borte. Lisa hadde kjærlighetssorg, og var svært lei seg. Etter 4-5 uker begynte jeg å kjenne på et savn, som ble større og større for hver dag som gikk. Jeg ringte henne, 5 uker etter bruddet, og spurte om det var mulighet for å bli sammen igjen. Jeg sa at jeg elsket henne, og at alle ting jeg før ikke ville (offentlighet med mer) var ting jeg nå svært gjerne ville gjøre. Jeg ville satse på henne livet ut. 

Hun hadde allerede (4uker etter bruddet) møtt en annen, og de hadde vært på et par dates. Jeg ble selvfølgelig enda mer nedtrykt da jeg hørte dette, men hun sa likevel at vi kunne møtes og snakke om det når jeg kom til byen hun fortsatt befant seg i (oslo). Uken etter kom jeg til oslo, og jeg hadde med en liste med punkter som jeg ville endre med meg selv og forholdet vårt. Vi satt på en benk og snakket om problemene vi hadde hatt, hva jeg ville gjøre annerledes og at den kjemien vi hadde oss i mellom er det få som har og får. Etter samtalen dro vi hjem til meg, lå sammen, spiste mat og så på tv. Det var superkoslig, og jeg følte at kanskje det er håp for oss tross alt!

Jeg dro på sommerferie til en annen by, her skulle jeg være i 2 måneder mens Lisa var igjen i Oslo. Vi holdt kontakten på telefon videre. Vi snappet daglig, og ringte av og til. Ca 10 dager etter dette ringte jeg henne, men hun tok den ikke. Hun hadde også åpnet noen snaps fra meg uten å svare. Det var utypisk henne. Jeg fikk en dårlig følelse, og ringte på nytt. Hun la på, og meldingen «jeg kan ikke snakke nå», tikket inn på skjermen min. Klokken var 24:00, og det var et tidspunkt hun vanligvis ikke var opptatt på, så jeg fikk en vond følelse om hvorfor hun ikke kunne prate. Jeg ble mer og mer desperat og sendte flere meldinger. Til slutt fikk jeg svar «jeg trenger at du ikke kontakter meg på en stund, jeg trenger avstand». Hjertet mitt sank i brystet, og jeg ble knust. Jeg skjønte at hun var med en annen. Hva skjedde nå? Hva har forandret seg på 10 dager? Hvor har det gått galt? Jeg sov ingenting den natten, lå bare å tenkte på Lisa sammen med en annen. 

Ukene gikk, og jeg fikk mer og mer kjærlighetssorg. Hørte ingenting fra Lisa. I desperasjon sykemeldte jeg meg fra jobb, og dro til den byen hun nå befant seg i. Her gikk jeg rundt i nabolaget hennes i håp om finne henne for å snakke med henne. Ingen hell. Jeg fortsatte så med å lage en video, der jeg erklærte min kjærlighet til henne. Videoen la jeg på en minnepinne, som jeg la oppå bilen hennes. Fortsatt ingen kontakt. 

Det gikk ca 3 uker før jeg hørte noe. Da ringte hun meg. Hun skulle egentlig ringe å fortelle at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre lengre. At hun takket nei til tilbudet om å gi oss en ny sjanse, men etter å ha hørt stemmen min og snakket litt med meg klarte hun ikke. Hun klarte ikke dumpe meg, fordi hun fortsatt hadde følelser for meg. Vi snakket sammen i 4 timer på telefon, og mye av samtalen handlet om at jeg prøvde å bevise for henne at jeg hadde forandret meg, og at jeg ville gi henne alt det hun tidligere hadde savnet. 

Dagene gikk, og situasjonen var ganske merkelig. Hun hadde ikke utelukket meg, samtidig som hun møtte han andre jevnlig. Hun sa også på telefon at hun var glad i han, og at han behandlet henne på en måte som satt ting i «perspektiv». Likevel klarte hun ikke å bestemme seg for om jeg skulle få en ny sjanse, eller om hun ville fortsette med han. Alt hun egentlig ville ha var en mann som elsket henne, og sto med henne løpet ut. Det gikk ikke så bra for min del, jeg var stuck i et limbo der jeg ikke visste utfallet. Jeg kom meg ingen vei. Kom meg ikke over henne, for det kunne jo være at hun gikk for meg, men samtidig skjønte jeg at sjansen for det var minimal. Denne perioden varte i 5-6 uker, og her gikk jeg ned 10 kilo, sov aldri mer enn 3 timer og hadde det generelt helt forferdelig.

Flere dager gikk, og jeg hadde nå fått en slags «dato», som var siste frist for Lisa å bestemme seg. Før dette skulle hun riktignok på helgetur til hjemstedet til den nye flammen. Når jeg fikk vite det gikk det i svart for meg. Hvorfor møter hun han så mye før valget har falt? Jeg burde hatt selvrespekt nok til å si «enten han eller meg» eller «du møter ingen før du har bestemt deg», men det klarte jeg altså ikke. Så lenge det var et snev av håp ville jeg stå i det. Jeg følte meg elendig, og jeg dro på byen med noen venner og drakk meg full (ikke å anbefale). Der møter jeg tilfeldigvis jenta jeg flere år i forveien sendte illjoale meldinger til. Hun vil ha meg med hjem, noe jeg er svært tvilende til. Tenker at dette kommer til å gi meg problemer. Jeg står og vurderer det lenge, mens hun henger i armen min. Tanken på at Lisa er på helgetur med en annen uten å ha gitt meg et klart svar får meg til å ta valget. Det ender med at jeg blir med henne hjem og ligger med henne. 

2 dager etter dette, og 1 uke før «bestemmelsesdatoen» skal jeg møte Lisa for å gå en tur. Jeg har ikke sett henne på 1 måned. Synet av henne får meg til å skjelve. Hun er så ekstremt vakker. Langt lyst hår, solbrun hud, lekker klesstil og et stort smil. Hun ligner en engel. Hjertet hamrer i brystet når jeg ser henne. Et av de første spørsmålene hun stiller meg er «har du vært med noen andre i sommer?». Jeg lyver, å svarer nei i frykt for at hun skal dumpe meg på stedet og gå. 2 dager før har jeg ligget med en jente som jeg har såret henne før med. Resten av turen er så hyggelig. Hun sier ting som «jeg tror man kan få det bra med mange, men du har fått meg til å tro på at det finnes en soulmate». Hun sier at selv om ting har vært vanskelig, har hun hatt det så bra med meg, og selv om hun har møtt en annen ligger det an til at jeg skal få sjansen til å vise at jeg elsker henne, og at det skal være oss resten av livet. 

Resten av uken er jeg så spent på avgjørelsen som er nært forestående at jeg ikke klarer å fungere. Jeg håper så inderlig at hun velger meg! Hun ringer et par dager før bestemmelsesdatoen, og sier at hun heller mot meg. Den nye fyren skal i begravelse, og derfor vil hun vente med å gi beskjeden om å dumpe han til han har vært i den. Hun forteller også at hun skal i bursdagsfest imorgen. Jeg strutter av lykke, og jeg klarer ikke sove i spenning. Tenk om det blir oss igjen! 

På bursdagsfesten skal også den felles vennen fra tidligere delta, og hen forteller Lisa at jeg en uke i forveien har ligget med samme person som jeg sendte meldinger til. Lisa skjønner at jeg har løyet. Alt raser. Lisa ringer, og er rasende. Hun hater meg. Hun forteller at jeg kan bare drite i en ny sjanse, og at hun går for han andre. Hun vil ikke se meg mer, hun blokker meg overalt, hun vil ikke så mye som høre om meg. 

Min verden kollapser. Jeg får en sorg så stor at det er vanskelig å beskrive med ord. Tenk at 1 dag før hun skulle velge (forhåpentligvis meg) kommer det noe så meningsløst å ødelegger. Jeg kan ikke forstå det. Jeg går inn i verdens største kjærlighetssorg, og den sliter jeg med enda. Et stort emosjonelt traume. Selve grobunnen i dette er at det er meg selv, som har ødelagt for noe potensielt så fint. Jeg har slått opp med henne 2 ganger, og tatt dårlige valg som har såret henne flere ganger. Likevel er det åpenbart at jeg har elsket henne høyt. Jeg har hatt det så fint sammen med henne, og livet mitt har vært så bra mens vi var sammen. Hvordan kan jeg selv ødelegge det? Jeg klarer ikke forså hvordan. Å bli slått opp med er vondt, men det er utenfor dine hender, man er liksom maktesløs. Her har jeg i lang tid sittet på mye makt, men likevel bare tatt valg som har såret meg selv maksimalt. Jeg er min egen verste fiende på sett og vis. Tenk om det fantes en tidsmaskin, hadde gjort alt for å skru tiden tilbake….

Til deg kjære leser om du fortsatt leser dette. Hjelp meg å svare på følgende:

 

• Hvordan kan man over så lang tid være usikker på noen så bra som hele tiden har elsket deg mer enn noe annet?
• Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært så tvilende, kan det hende at et var dårligere enn jeg husker det som?
• Hvordan komme over noen som har alt du noensinne har sett etter?
• Hvordan går man videre når man selv er ansvarlig for den emosjonelle traumen?

Anonymkode: e3cbe...54d

[Juniper]

Stakkars Lisa! Håper hun får det bra med han andre og kommer seg ut av hektet på denne slimålen! 

[AnonymBruker]

Jeg har brukt 8 år på en som er som deg. Jeg er på tur bort nå og jeg tror han møter veggen som deg i etterkant. 
jeg greier å forstå Lisa langt inni sjelen. 

Anonymkode: 2dc27...2f3

[AnonymBruker]

Her har du deg selv å takke. Lisa har hatt det vondt med deg. Du fortjener ikke hennes kjærlighet.

Anonymkode: ab8d7...cb5

[AnonymBruker]

Juniper skrev (9 minutter siden):

Stakkars Lisa! Håper hun får det bra med han andre og kommer seg ut av hektet på denne slimålen! 

Enig!

Anonymkode: 466c2...a4f

[AnonymBruker]

Her har du bare deg selv å skylde. Du har hatt flere år på deg men har brukt den tiden til å leke med henne. 
Nå er det for sent. 
Hadde du fått en ny sjanse så hadde du antageligvis rotet bort den også. 

Anonymkode: b90d2...1c4

[AnonymBruker]

Takk for alle svar! Det er godt å få «objektive» meninger fra andre som ikke har stått i det. 

Anonymkode: e3cbe...54d

[AnonymBruker]

Hun er jo ikke ditt livs største kjærlighet, du er jo ikke forelsket i henne. Det du nok nå opplever er tapet og å miste kontrollen., ikke kjærlighetssorg.

Du har holdt henne på gress, oppført deg bedritent og utnyttet at hun var forelsket, du likte nok makten det gav deg, og nå sørger du over det tapet. La henne være og gå videre. Framvis gjerne i framtiden litt integritet og empati og. 

Anonymkode: 403b4...7e1

[AnonymBruker]

Det er egoet ditt som gråter nå.

Anonymkode: 3aa6d...597

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg på en måte. Du hadde et overtak, og dessverre misbrukte du det. Ved å vite at den andre parten ikke går uansett, så er det utrolig hvor lett det er å opptre egoistisk. Det er menneskelig. 
Råder deg til å huske på at du faktisk ikke var forelsket. Det er INGEN som kan fremprovosere en slik følelse. 
Og så gjør du ikke sånt igjen. Det er veldig ugreit. Vær ærlig både mot deg selv og fremtidig partner. 

Anonymkode: 7bbd4...cea

[AnonymBruker]

Eventuelt elsker du henne, men er talentløs i hvordan du viser det, du skader deg selv og folk rundt deg og burde heller gå til psykolog enn å innlede noe forhold.

Anonymkode: 3aa6d...597

[AnonymBruker]

Igjen - takk for alle svar. Det gjør inntrykk og selv om jeg ikke kan endre fortiden, kan jeg lære og endre fremtiden.

Anonymkode: e3cbe...54d

[Ohnonotagain]

Lisa var nok ikke den rette for deg. Er du forelsket og elsker en person, så setter du den personen i fokus, slik som hun gjorde med deg. Det er behagelig å bli elsket, og så klart er det tungt når du mister det, og innser hva du har mistet. Men måten du har behandlet henne på over flere år gjør at hun fortjener noen bedre, noe(n) som kan gi henne tilbake det hun fortjener. Dårlig dømmekraft har du også, hvis Lisa var den som betydde alt for deg, så hadde du ikke ligget med noen andre rett før hun bestemmer seg for om hun vil være med deg. 

Her må du rett og slett la tiden gro "sårene" dine og finne noen andre.

[Jaytee]

Summen av dette er ganske enkelt: hadde du virkelig elsket henne, så hadde du aldri såret henne. 

[Missy77]

Skriver under alt de andre over skriver. ☝🏼☝🏼☝🏼☝🏼

[AnonymBruker]

Skal ikke være like streng som de andre, for hvis jeg ikke tar helt feil, har du skrevet andre, lengre innlegg her tidligere, og ikke alt blir like lett når man selv oppfatter verden på en annen måte enn andre.

Poenget er at det er dessverre er det slik livet er, og for at ikke dette skal gjenta seg, ville jeg råde deg til å forsøke å gjøre noe med den helsemessige delen, og gå videre i livet - du har sikkert en høy IQ og klarer å få deg en god jobb, men skal man få det til på det følelsesmessige planet, må man kunne få god kommunikasjon med andre mennesker, og selv om dette ikke kommer av seg selv, er det fortsatt mye man kan finne på for at dette skal gå bedre.

Ønsker deg uansett lykke til videre, og håper dette ordner seg, om ikke med Lisa, så med en annen kvinne - bare forsøk å være åpen, og ikke vær redd for å gi uttrykk for det du selv føler.

Anonymkode: a44bc...e2a

[AnonymBruker]

Har du vært i andre forhold der du har introdusert henne for venner, familie og vært offentlige?

Anonymkode: f0e56...0fa

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vært i to andre forhold. Begge svært offentlige, har vært mye med begges familier i forhold fra tidligere. Sist forhold endte da jeg fant en fremmed mann i sengen min sammen med min daværende kjæreste. Jeg vet hvordan det er å bli bedratt, derfor er det å tenke på at jeg har utsatt noen for det samme helt ulidelig. 

Anonymkode: e3cbe...54d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, jeg har vært i to andre forhold. Begge svært offentlige, har vært mye med begges familier i forhold fra tidligere. Sist forhold endte da jeg fant en fremmed mann i sengen min sammen med min daværende kjæreste. Jeg vet hvordan det er å bli bedratt, derfor er det å tenke på at jeg har utsatt noen for det samme helt ulidelig. 

Anonymkode: e3cbe...54d

Da er det jo svært merkelig at du opprørte deg som du gjorde nå. Den følelsen du har hatt av at dette ikke var riktig har nok stemt. Jeg tror du elsket henne "med hodet", fordi hun på pairet var perfekt. Men du elsket henne ikke med hjertet. 

Anonymkode: f0e56...0fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mann, 27år skriver. For 4 år siden møtte jeg en jente. La oss for historiens skyld kalle henne Lisa. Vi gikk på samme studie, men på forskjellige kull (hun gikk året over). Vi møttes på en fest, hun var veldig vakker, med langt bølgete lyst hår. Noen dager i etterkant inviterte jeg henne på date. Hun sa ja. Hun var utadvendt, snill, omtenksom og lo mye i mitt selskap. Vi hadde god kjemi, og en date ble til flere. Jeg likte henne, men var aldri spesielt forelsket. Jeg likte at hun var så snill, god og omtenksom, og hun strakk seg langt for at jeg skulle ha det bra. Hun på den andre siden, fortalte at hun var veldig forelsket i meg, og hun slet med å konsentrere seg på skolen fordi det kriblet i magen når hun tenkte på meg. Etter noen måneder var vi vel mer eller mindre kjærester, men pga mine manglende «følelser» gjorde jeg det slutt etter et halvt år. Det var ekkelt å se en person så fortapt i meg, når jeg ikke var på samme bølgelengde selv. 

Det gikk riktignok bare noen måneder før vi fant tilbake til hverandre igjen. Da var hun mer «skeptisk» ovenfor meg (med god grunn) og sa at nå er det enten oss fremover, eller så er det over. Selv om jeg fortsatt var usikker på mine romantiske følelser for henne sa jeg at det nå var oss. Måneder gikk og vi hadde det veldig fint sammen. Vi hadde de samme verdiene, de samme interessene, vi lo masse sammen og ringte hverandre hver dag. Likevel var vi sjelden offentlige, mest fordi jeg holdt igjen. På skolen viste vi ikke hva vi følte for hverandre, det var ingen poster på sosiale medier og jeg holdt det mer eller mindre skjult. Hvorfor vet jeg ikke… Selv alt det gode jeg opplevde med henne, så vegret jeg meg mye fra å vise oss til venner og familie. Det var liksom noe med det som strittet meg imot, og når venner spurte sa jeg ting som «jeg vet ikke om hun er den rette, men vi har det bra sammen nå». Denne tvilen fra min side skapte mange diskusjoner og krangler mellom oss, men etter å ha møttes for å snakke om problemene kom vi alltid igjennom det. Når vi var sammen var det alltid bra, men ved avstand/ferier o.l. var det mer diskusjoner og problemer. 

Etter ca 1,5 år sendte jeg flørtende og romantiske meldinger til en annen jente etter en fuktig kveld på byen. Utroskap og illojalitet er noe som er så langt fra det jeg føler jeg står for, at jeg kan bli kvalm av å tenke på det. likevel gjorde jeg altså dette. Jenta som fikk meldingene tok raskt skjermbilde, og sendte til en felles venn som kjente Lisa. Jeg ble altså raskt avslørt. Lisa ble såklart rasende, skuffet og lei seg. Hun ringte meg og skjelte meg ut, jeg var sikker på at nå er det slutt for godt, men etter flere dager med mye prating, bestemte hun seg for å prøve og jobbe seg igjennom det. Jeg var riktignok på syltynn grunn, og jeg prøvde virkelig å bevise at jeg ville være med henne så godt jeg kunne. Jeg hadde ekstremt dårlig samvittighet og det var vanskelig å tilgi seg selv. 

Et nytt år gikk, og tekstmeldingene var mer eller mindre lagt bak oss begge. Vi var mye sammen, spesielt i coronaisolasjonstiden. Jeg hadde også møtt familien hennes en del ganger, og de var verdens snilleste folk. Vi hadde som sagt ekstremt god kjemi, vi kunne lese hverandre som en åpen bok og skjønte med en gang om noe var i veien hos motparten. Vi hadde også ekstremt god seksuell kjemi der vi alltid kom mange ganger hver. Alt i alt var denne jenta, og pakken som fulgte med henne alt jeg så etter i valget av en livspartner. Likevel var det noen tendenser fra tidligere, ved at jeg ofte likte å være alene uten henne, jeg avslo noen av hennes tilbud om å være sammen, og jeg fortsatte å fortelle til venner at jeg var usikker på om hun var det rette for meg. Selv nå etter 3 år, var det ikke et eneste instagram-innlegg eller en form for offentlig tegn på at vi var kjærester. Dette var vondt for Lisa, da hun ønsket å legge ut koselige innlegg, ta med meg på spillkveld hos venninnene sine og gjøre andre ting som par gjør sammen. Selv om dette var vondt for henne, kjente vi begge på den gjensidige gleden av å ha hverandre, en bestevenn, en støttespiller og en som faktisk elsker deg i hverdagen. For jeg tror at jeg nå hadde begynt å elske denne jenta (selv om jeg ikke skjønte det da). Jeg holdt fortsatt (av en grunn jeg ikke kan forstå) bremsen på, ved at jeg hele tiden holdt igjen litt her og der, vegret meg for å offentliggjøre hva jeg egentlig følte osv. 

Etter 3,5 år var Lisa 3 måneder bortreist pga utveksling på studie. Det var 2 timer unna der jeg bor nå, så ikke veldig langt. Hun prøvde ofte å avtale tider vi kunne treffes på, men jeg var ofte opptatt og sa «vi får se, når begge har tid kan vi møtes, det ordner seg». Jeg tok lite hensyn til hennes behov for planlegging og struktur. I løpet av denne tiden besøkte jeg henne ikke en eneste gang, men hun dro ofte til meg og vi var sammen i helgene. Mot slutten av denne perioden hadde Lisa hatt flere tunge stunder, hun gråt mye og følte seg veldig nedprioritert. Hun var lei av å hele tiden føle seg som drivkraften i forholdet. Hun ville føle seg elsket. Hun kom derfor med et ultimatum, enten er det all in med oss, eller så er det slutt. Jeg som vanlig var usikker, og jeg sa at jeg ikke er komfortabel med å gå 100% inn for det, så derfor ble det slutt. 

Den første måneden sto jeg fint i avgjørelsen, med lykken av at noe som har gnaget lenge endelig er borte. Lisa hadde kjærlighetssorg, og var svært lei seg. Etter 4-5 uker begynte jeg å kjenne på et savn, som ble større og større for hver dag som gikk. Jeg ringte henne, 5 uker etter bruddet, og spurte om det var mulighet for å bli sammen igjen. Jeg sa at jeg elsket henne, og at alle ting jeg før ikke ville (offentlighet med mer) var ting jeg nå svært gjerne ville gjøre. Jeg ville satse på henne livet ut. 

Hun hadde allerede (4uker etter bruddet) møtt en annen, og de hadde vært på et par dates. Jeg ble selvfølgelig enda mer nedtrykt da jeg hørte dette, men hun sa likevel at vi kunne møtes og snakke om det når jeg kom til byen hun fortsatt befant seg i (oslo). Uken etter kom jeg til oslo, og jeg hadde med en liste med punkter som jeg ville endre med meg selv og forholdet vårt. Vi satt på en benk og snakket om problemene vi hadde hatt, hva jeg ville gjøre annerledes og at den kjemien vi hadde oss i mellom er det få som har og får. Etter samtalen dro vi hjem til meg, lå sammen, spiste mat og så på tv. Det var superkoslig, og jeg følte at kanskje det er håp for oss tross alt!

Jeg dro på sommerferie til en annen by, her skulle jeg være i 2 måneder mens Lisa var igjen i Oslo. Vi holdt kontakten på telefon videre. Vi snappet daglig, og ringte av og til. Ca 10 dager etter dette ringte jeg henne, men hun tok den ikke. Hun hadde også åpnet noen snaps fra meg uten å svare. Det var utypisk henne. Jeg fikk en dårlig følelse, og ringte på nytt. Hun la på, og meldingen «jeg kan ikke snakke nå», tikket inn på skjermen min. Klokken var 24:00, og det var et tidspunkt hun vanligvis ikke var opptatt på, så jeg fikk en vond følelse om hvorfor hun ikke kunne prate. Jeg ble mer og mer desperat og sendte flere meldinger. Til slutt fikk jeg svar «jeg trenger at du ikke kontakter meg på en stund, jeg trenger avstand». Hjertet mitt sank i brystet, og jeg ble knust. Jeg skjønte at hun var med en annen. Hva skjedde nå? Hva har forandret seg på 10 dager? Hvor har det gått galt? Jeg sov ingenting den natten, lå bare å tenkte på Lisa sammen med en annen. 

Ukene gikk, og jeg fikk mer og mer kjærlighetssorg. Hørte ingenting fra Lisa. I desperasjon sykemeldte jeg meg fra jobb, og dro til den byen hun nå befant seg i. Her gikk jeg rundt i nabolaget hennes i håp om finne henne for å snakke med henne. Ingen hell. Jeg fortsatte så med å lage en video, der jeg erklærte min kjærlighet til henne. Videoen la jeg på en minnepinne, som jeg la oppå bilen hennes. Fortsatt ingen kontakt. 

Det gikk ca 3 uker før jeg hørte noe. Da ringte hun meg. Hun skulle egentlig ringe å fortelle at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre lengre. At hun takket nei til tilbudet om å gi oss en ny sjanse, men etter å ha hørt stemmen min og snakket litt med meg klarte hun ikke. Hun klarte ikke dumpe meg, fordi hun fortsatt hadde følelser for meg. Vi snakket sammen i 4 timer på telefon, og mye av samtalen handlet om at jeg prøvde å bevise for henne at jeg hadde forandret meg, og at jeg ville gi henne alt det hun tidligere hadde savnet. 

Dagene gikk, og situasjonen var ganske merkelig. Hun hadde ikke utelukket meg, samtidig som hun møtte han andre jevnlig. Hun sa også på telefon at hun var glad i han, og at han behandlet henne på en måte som satt ting i «perspektiv». Likevel klarte hun ikke å bestemme seg for om jeg skulle få en ny sjanse, eller om hun ville fortsette med han. Alt hun egentlig ville ha var en mann som elsket henne, og sto med henne løpet ut. Det gikk ikke så bra for min del, jeg var stuck i et limbo der jeg ikke visste utfallet. Jeg kom meg ingen vei. Kom meg ikke over henne, for det kunne jo være at hun gikk for meg, men samtidig skjønte jeg at sjansen for det var minimal. Denne perioden varte i 5-6 uker, og her gikk jeg ned 10 kilo, sov aldri mer enn 3 timer og hadde det generelt helt forferdelig.

Flere dager gikk, og jeg hadde nå fått en slags «dato», som var siste frist for Lisa å bestemme seg. Før dette skulle hun riktignok på helgetur til hjemstedet til den nye flammen. Når jeg fikk vite det gikk det i svart for meg. Hvorfor møter hun han så mye før valget har falt? Jeg burde hatt selvrespekt nok til å si «enten han eller meg» eller «du møter ingen før du har bestemt deg», men det klarte jeg altså ikke. Så lenge det var et snev av håp ville jeg stå i det. Jeg følte meg elendig, og jeg dro på byen med noen venner og drakk meg full (ikke å anbefale). Der møter jeg tilfeldigvis jenta jeg flere år i forveien sendte illjoale meldinger til. Hun vil ha meg med hjem, noe jeg er svært tvilende til. Tenker at dette kommer til å gi meg problemer. Jeg står og vurderer det lenge, mens hun henger i armen min. Tanken på at Lisa er på helgetur med en annen uten å ha gitt meg et klart svar får meg til å ta valget. Det ender med at jeg blir med henne hjem og ligger med henne. 

2 dager etter dette, og 1 uke før «bestemmelsesdatoen» skal jeg møte Lisa for å gå en tur. Jeg har ikke sett henne på 1 måned. Synet av henne får meg til å skjelve. Hun er så ekstremt vakker. Langt lyst hår, solbrun hud, lekker klesstil og et stort smil. Hun ligner en engel. Hjertet hamrer i brystet når jeg ser henne. Et av de første spørsmålene hun stiller meg er «har du vært med noen andre i sommer?». Jeg lyver, å svarer nei i frykt for at hun skal dumpe meg på stedet og gå. 2 dager før har jeg ligget med en jente som jeg har såret henne før med. Resten av turen er så hyggelig. Hun sier ting som «jeg tror man kan få det bra med mange, men du har fått meg til å tro på at det finnes en soulmate». Hun sier at selv om ting har vært vanskelig, har hun hatt det så bra med meg, og selv om hun har møtt en annen ligger det an til at jeg skal få sjansen til å vise at jeg elsker henne, og at det skal være oss resten av livet. 

Resten av uken er jeg så spent på avgjørelsen som er nært forestående at jeg ikke klarer å fungere. Jeg håper så inderlig at hun velger meg! Hun ringer et par dager før bestemmelsesdatoen, og sier at hun heller mot meg. Den nye fyren skal i begravelse, og derfor vil hun vente med å gi beskjeden om å dumpe han til han har vært i den. Hun forteller også at hun skal i bursdagsfest imorgen. Jeg strutter av lykke, og jeg klarer ikke sove i spenning. Tenk om det blir oss igjen! 

På bursdagsfesten skal også den felles vennen fra tidligere delta, og hen forteller Lisa at jeg en uke i forveien har ligget med samme person som jeg sendte meldinger til. Lisa skjønner at jeg har løyet. Alt raser. Lisa ringer, og er rasende. Hun hater meg. Hun forteller at jeg kan bare drite i en ny sjanse, og at hun går for han andre. Hun vil ikke se meg mer, hun blokker meg overalt, hun vil ikke så mye som høre om meg. 

Min verden kollapser. Jeg får en sorg så stor at det er vanskelig å beskrive med ord. Tenk at 1 dag før hun skulle velge (forhåpentligvis meg) kommer det noe så meningsløst å ødelegger. Jeg kan ikke forstå det. Jeg går inn i verdens største kjærlighetssorg, og den sliter jeg med enda. Et stort emosjonelt traume. Selve grobunnen i dette er at det er meg selv, som har ødelagt for noe potensielt så fint. Jeg har slått opp med henne 2 ganger, og tatt dårlige valg som har såret henne flere ganger. Likevel er det åpenbart at jeg har elsket henne høyt. Jeg har hatt det så fint sammen med henne, og livet mitt har vært så bra mens vi var sammen. Hvordan kan jeg selv ødelegge det? Jeg klarer ikke forså hvordan. Å bli slått opp med er vondt, men det er utenfor dine hender, man er liksom maktesløs. Her har jeg i lang tid sittet på mye makt, men likevel bare tatt valg som har såret meg selv maksimalt. Jeg er min egen verste fiende på sett og vis. Tenk om det fantes en tidsmaskin, hadde gjort alt for å skru tiden tilbake….

Til deg kjære leser om du fortsatt leser dette. Hjelp meg å svare på følgende:

 

• Hvordan kan man over så lang tid være usikker på noen så bra som hele tiden har elsket deg mer enn noe annet?
• Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært så tvilende, kan det hende at et var dårligere enn jeg husker det som?
• Hvordan komme over noen som har alt du noensinne har sett etter?
• Hvordan går man videre når man selv er ansvarlig for den emosjonelle traumen?

Anonymkode: e3cbe...54d

Her tror jeg at det kan hende hun egentlig ikke er din store kjærlighet....du var i tvil for en grunn......husk det...det er egentlig best å bare la henne gå ....det står et sted: din skjebne er skrevet for deg før du ble født...du må nesten ta dette som en viktig erfaring...  . 

Anonymkode: aa3bf...b5c