Gifte seg når man har angst.

[AnonymBruker]

Har så lyst å gifte meg og ha et ordentlig bryllup med gjester, sermoni i kirken og fest. Problemet er at jeg har så innmari angst for  folkemengder og at fokuset skal være på meg. Hater oppmerksomhet. Men jeg vil jo ikke det skal ødelegg for å gifte meg med drømmemannen og ha en fin dag. 

Noen som kjenner seg igjen som vil dele hvordan det var? Klarte man å nyte dagen ?

Anonymkode: a7cc7...606

[AnonymBruker]

Var slik selv, hater å være midtpunktet og har en liten men tett knyttet familie og vennegjeng, i forhold til min (nå) mann som har stor familie og stor gjeng og er et veldig sosialt vesen. Vi fant en middelvei, vi inviterte ikke gud og hvermann, kun de vi faktisk ville ha som del av vår dag og unngikk de alt for tradisjonelle aspektene, som en første dans. Og husk, det er deres dag, ikke hans eller din. Dette er første steg av maaange i et langt liv sammen hvor man må finne kompromiss som passer begge.

Anonymkode: 0e8fd...c50

[AnonymBruker]

Det er deres dag. Gjør det dere har lyst til. Om det så er tinghuset med noen få nære som forlovere og foreldre, så gjør dere det. 

Giftet oss i fjor: Sliter selv med angst, men hadde et forholdsvis "stort" bryllup med kirke (som egentlig ble for stor for min del), middag og etterfest. Min drøm var alltid å gå opp i den kirka, samle venner og familie til fest osv.

Jeg var nære på uka før bryllupet å avlyse hele greia fordi jeg var så psykisk stresset. Hjalp ikke på at jeg endte opp alene på lokalet for å lage til bordene slik jeg selv ønsket. Forlover laget kake, min kommende hentet folk på flyplassen. Hadde det ikke vært for svigers, så hadde jeg aldri kommet i mål med dagen. 

Men dagen kom, enten jeg ville det eller ikke. Jeg tok ting for ting. Å stå opp var det første, og å komme meg til kirka var hovedmålet i første omgang.

Plutselig var dagen over. Det jeg hadde fryktet i over et år, kom jeg meg gjennom. Det er MYE takket være han jeg giftet meg med. Han var min trygge havn hele dagen, og hans tale til meg gjorde meg 100% sikker på at jeg valgte den rette (var 98% sikker før bryllupet, så det var ikke så stor differanse).

Det ble mye bedre når jeg skiftet ut "jeg" til "vi" skal giftes. Du er ikke alene om å ta en slik beslutning. Men det er viktig å være 100% ærlig med hverandre hele veien.  Dere kan jobbe sammen om angsten, finne metoder som funker for dere. 

Det viktigste er at dere blir gift, om det er et høyt ønske hos dere begge. Ikke alle trenger en kirke, og hvor høytidelig og hvor mye fokus det skal være på dere, er opp til dere å bestemme. Vi valgte å ha en fest som var uhøytidelig, hvor man skulle slippe å tenke på at noen skulle holde tale, være stivpyntet osv. Fikk høre i etterkant hvor bra bryllupet var og at folk storkoste seg hele kvelden. De aller fleste trakk frem dette med at det var godt å være i et bryllup hvor ingen måtte passe på å sitte stivt opp og ned hele kvelden. 

Til og med broren min, som er en enstøing, danset med flere fra mannen sin side. Hadde aldri sett den siden av han før. Så det var kjempegøy å se han på den måten.

Så sett opp en dag som passer DERE, ikke etter hva normen er. Planlegg SAMMEN, så får dere gode minner begge to ❤️

Anonymkode: ea15e...261