Hvorfor skyr folk personalansvar?

[AnonymBruker]

Jeg har personalansvar for en liten gjeng og jeg elsker det og kunne virkelig ikke tenke meg å jobbe med noe annet, men overalt hvor jeg snur meg sukker og stønnet folk. 
 

Er det virkelig så forhatt? Eller er det bare mange mennesker der ute med personalansvar uten egentlig interesse for mennesker?

Anonymkode: f6b9a...248

[AnonymBruker]

Jeg fikk opprykk til teamleder en gang og hadde personalansvar. Bare for 3 stk, men det var en av dem som laget så mye vansker for meg at jeg sluttet etter et halvt år. Min overordnende visste at vedkommende var vanskelig, vi hadde ukentlige oppfølgingsmøter hvor den ansatte var en del av hva vi tok opp. Men personen ødela hele jobbgleden min.

Etter det jeg har sverget å ikke ha mer personansvar, jeg trives ikke med det.

Anonymkode: a073e...b5b

[AnonymBruker]

Fordi folk er rævva. 

Anonymkode: 29f70...bfb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Fordi folk er rævva. 

Anonymkode: 29f70...bfb

hehe, ja. For å ikke nevne dem som er ræva i flokk. Usj. De klarer kunsten å tenke på seg selv som fantastiske mennesker samtidig som at de er ræva i praksis. 
 

Det er det som er det store mysteriet for meg. Vet de at de er ræva eller driter de bare i det. 

Anonymkode: 91433...f7a

[AnonymBruker]

Har hatt det, og aldri mer. 

Og når jeg ser det mine overordnede i min nåværende jobb har å stri med, blir jeg bare mer og mer sikker på at beslutningen min om å holde meg laaaangt unna personalansvar er riktig.

Anonymkode: f066e...92c

[AnonymBruker]

Det gir meg ikke noe særlig. Ingen utvikling. Det er jo mye rutine og administrasjon. Liker man å prate med mennesker, og hjelpe dem til sin utvikling, så forstår jeg det jo . Men neh, ikke noe for meg. 

Anonymkode: fab1c...689

[AnonymBruker]

Fordi noen folk (ikke alle men noen) har ingen problem med å lempe sine personlige problemer over på lederen sin, og det er helt villt slitsomt.  Jeg har nok med å holde orden på meg selv. 

Og i flokk så kan noen mennesker oppføre seg som bittesmå barn som bare går rundt å lager kaos og går å leter etter ting de kan kverulere med lederen sin på. (jeg mistenker at det er en slags lek, hvor man ser hvor lenge man kan gå på unnskyldningen "Åja det visste jeg ikke/jeg glemte det/jeg tenkte ikke på det) 

Å være leder kan være den beste jobben i verden, og den verste jobben i verden. 

Personlig så liker jeg det ikke. 

Anonymkode: a8ac4...be4

[AnonymBruker]

Jeg hadde personal ansvar for en gjeng og det var helt fantastisk. Men det var en bra gjeng med bra folk og hvor vi alle dro i samme retning. 
 

Men mange steder ville jeg ikke tatt med tang fordi en del ansatte finnes ikke motivert og er på jobb for å heve lønn. Da får man ikke den drivkraften man trenger og kan da få utfordringer knyttet til mye fravær og de som ikke drar lasset. Ser mye av det her jeg jobber, men jeg har ikke personalansvaret. 
 

Så kan ta personalansvar, men ikke for hvem som helst. Må selv ha valgt de ansatte. 

Anonymkode: 68835...d4a

[AnonymBruker]

Fordi folk generelt er jævlige. Og som en nevner; de lemper all sin personlige dritt over på lederen. Jeg er IKKE tilhenger av autoritær ledelse som mange land utøver, men den skandinaviske modellen gjør det uattraktivt å være leder. Selv hadde jeg personalansvar for 10 mennesker, og for min del trigget det sykdom jeg hadde holdt i sjakk i 15 år😞

Anonymkode: b2c2d...2c2

[AnonymBruker]

Fordi ikke alle er people-persons, som det heter?

Jeg er faglig leder, men aldri i livet om jeg skal ha personalansvar *grøsse*. 

Jeg er IKKE en people person. Jeg vil ikke på noe som helst tidspunkt fungere som hobbypsykolog for kollegaer. Jeg vil ikke høre om sykdommer, personlige problemer, skilsmisser, unger med diagnoser, eller noe som helst. Jeg vil ikke ta konflikter med sutring over misnøye med lønn, andre kolleger, arbeidsoppgaver, mobbing på jobben, misnøye med lokaler og goder og at de ikke har oppskårne økologiske druer i kantinen. 

Jeg vil ikke måtte forholde meg til folk og alt det dramaet de klarer lage. Om noen sutrer til meg nå, så kan jeg bare gå. Jeg må ikke høre på at "ånei, mannen var utro og nå klarer jeg ikke gjøre jobben min buhu". 

Anonymkode: 4250b...e00

[AnonymBruker]

Fordi folk lager drama.

Anonymkode: 737e8...c0e

[AnonymBruker]

Jeg har personalansvar og har dermed jobben med meg i hodet 24/7. Uansett hva du gjør er det aldri godt nok og det er alltid noen som er misfornøyde. Mange har helt urimelige krav og forventninger til en leder og null forståelse for at leder må tenke helhet og dermed ikke kan innfri alle personlige krav hver gang. Man kan ikke tilrettelegge for alle uten å ødelegge for driften.

Når det er sagt er det utrolig spennende og lærerikt, jeg har utviklet meg mye mer som menneske enn jeg ville gjort i en jobb uten personalansvar. Jeg har også bidratt til å gjøre livet bedre for mange ved å være en sparringpartner og et spark i ræva for de som trenger det, eller rett og slett bare ved å lytte når det trengs. Jeg er enig med sitatet over; det er verdens beste jobb når det går bra, verdens største drittjobb når det ikke går bra.

Anonymkode: 7d5fe...ed1

[Carrot]

fordi det krever en helt egen type sær for å like rote rundt i andre menneskers dritt? 

[AnonymBruker]

Dessverre er det ofte feil type personer som ender med personalansvar, sånne som aldri burde hatt det. Tror de som kunne vært gode personalledere ofte kvier seg for det. Selv om det med flertallet stort sett er enkle ting som å godkjenne ferier osv, så er det ofte noen enkeltpersoner som er vanskelige og gjør livet surt for lederen. Dermed ender man ofte med ledere som er vanskelige tilfeller selv, som tar rollen fordi de liker å "sjefe", ikke fordi de er flinke med mennesker.

Anonymkode: ee6c8...aa3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg hadde personal ansvar for en gjeng og det var helt fantastisk. Men det var en bra gjeng med bra folk og hvor vi alle dro i samme retning. 
 

Men mange steder ville jeg ikke tatt med tang fordi en del ansatte finnes ikke motivert og er på jobb for å heve lønn. Da får man ikke den drivkraften man trenger og kan da få utfordringer knyttet til mye fravær og de som ikke drar lasset. Ser mye av det her jeg jobber, men jeg har ikke personalansvaret. 
 

Så kan ta personalansvar, men ikke for hvem som helst. Må selv ha valgt de ansatte. 

Anonymkode: 68835...d4a

Tja nå er det ikke alle som ser på jobben som en livsstil heldigvis da. Jeg personlig synes det er greit å gjøre det man må på jobb, men ikke stort mer enn det. 

Anonymkode: 6ecd4...31a

[AnonymBruker]

Min mann har hatt personalansvar, og aldri før har jeg sett ham så oppgitt som da (han er aldri oppgitt ellers). Han elsker jobben sin og legger ned mange timer ekstra hver eneste uke, så selve jobben stortrives han med. Etter noen år i bedriften ble han avdelingsleder, og et par år etter det fikk han også personalansvar. Fra da av gikk hverdagen hans fra å jobbe med det han faktisk jobber med, til å stadig få sutrende folk inn på kontoret sitt. Skilsmisser, spillegjeld, utroskap, psykiske problemer - alt ble lesset over på ham. Det var sykemeldinger og oppsigelser om hverandre, og i tillegg måtte han la noen gå pga nedbemanning i bedriften. Mye av fokuset gikk på HR-relaterte saker, og ikke på det faktiske arbeidet. Etter et par år trakk han seg som personalsjef, men fortsatte som avdelingsleder. Lønnen beholdt han heldigvis.

Anonymkode: d52fc...bd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har personalansvar for en liten gjeng og jeg elsker det og kunne virkelig ikke tenke meg å jobbe med noe annet, men overalt hvor jeg snur meg sukker og stønnet folk. 
 

Er det virkelig så forhatt? Eller er det bare mange mennesker der ute med personalansvar uten egentlig interesse for mennesker?

Anonymkode: f6b9a...248

Jeg har personalansvar for ca 80 ansatte. Døgnkontinuerlig drift.

Mye som er veldig artig og spennende, men er dritt lei fraværsoppfølging.

Spyr snart av tilretteleggingsbehov, kronikere og dialogmøter.

Anonymkode: 891bd...7c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har personalansvar for ca 80 ansatte. Døgnkontinuerlig drift.

Mye som er veldig artig og spennende, men er dritt lei fraværsoppfølging.

Spyr snart av tilretteleggingsbehov, kronikere og dialogmøter.

Anonymkode: 891bd...7c3

Vel om du spyr av tilretteleggingsbehov, kronikere og dialogmøter burde du aldri ha personalansvar. Det er en del av pakken.  Tror du kronikere selv kan noe for den sykdommen de evt har? 

Anonymkode: 6ecd4...31a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Min mann har hatt personalansvar, og aldri før har jeg sett ham så oppgitt som da (han er aldri oppgitt ellers). Han elsker jobben sin og legger ned mange timer ekstra hver eneste uke, så selve jobben stortrives han med. Etter noen år i bedriften ble han avdelingsleder, og et par år etter det fikk han også personalansvar. Fra da av gikk hverdagen hans fra å jobbe med det han faktisk jobber med, til å stadig få sutrende folk inn på kontoret sitt. Skilsmisser, spillegjeld, utroskap, psykiske problemer - alt ble lesset over på ham. Det var sykemeldinger og oppsigelser om hverandre, og i tillegg måtte han la noen gå pga nedbemanning i bedriften. Mye av fokuset gikk på HR-relaterte saker, og ikke på det faktiske arbeidet. Etter et par år trakk han seg som personalsjef, men fortsatte som avdelingsleder. Lønnen beholdt han heldigvis.

Anonymkode: d52fc...bd9

Vel som jeg skrev til en annen en her om man har personalansvar så er dette en del av pakken. Om man er leder uten formelt  personalansvar er man mer faglig leder og er heller det man burde være om man ikke vil ha HR delen av pakken. 

Anonymkode: 6ecd4...31a

[Slaskepott]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har personalansvar og har dermed jobben med meg i hodet 24/7. Uansett hva du gjør er det aldri godt nok og det er alltid noen som er misfornøyde. Mange har helt urimelige krav og forventninger til en leder og null forståelse for at leder må tenke helhet og dermed ikke kan innfri alle personlige krav hver gang. Man kan ikke tilrettelegge for alle uten å ødelegge for driften.

Når det er sagt er det utrolig spennende og lærerikt, jeg har utviklet meg mye mer som menneske enn jeg ville gjort i en jobb uten personalansvar. Jeg har også bidratt til å gjøre livet bedre for mange ved å være en sparringpartner og et spark i ræva for de som trenger det, eller rett og slett bare ved å lytte når det trengs. Jeg er enig med sitatet over; det er verdens beste jobb når det går bra, verdens største drittjobb når det ikke går bra.

Anonymkode: 7d5fe...ed1

Kan signere på alt dette. Jeg hadde personalansvar i mange år, og la ned mye tid og krefter i tilstrebe å være en god leder som så hver enkelt ansatt, ikke «bare» en sjef. Faget mitt interesserer meg langt mer enn HR, og jeg valgte meg til slutt bort fra lederansvar. Har ikke angret ett sekund, og ser ikke for meg å ha personalansvar igjen.