Jeg er alltid barnevakten

[AnonymBruker]

Har tenkt litt på en ting, vil gjerne ha innspill

jeg er den eneste av mine nære (venner og familie) som ikke er i forhold og har barn. Så jeg blir ofte spurt til barnevakt. Jeg liker å være sammen med dem, både barn og voksne, og sier alltid ja, bare unntak nei hvis jeg ikke er hjemme. Men, jeg opplever at jeg ikke  inkluderes blant de voksne. Hvis de skal ut og spise er jeg barnevakt, hvis de skal bort en helg er jeg barnevakt, hvis de besøker hverandre - ja jeg er barnevakt. Jeg ønsker å være med både barn og voksne, men nå har jeg blitt barnevakten, og - så langt jeg merker -  setter de ikke av voksentid med meg.

En annen ting er at de aldri sitter barnevakt for hverandre. Forventer jeg for mye når jeg egentlig syns at de bør kunne bytte på det noen ganger? Eller er dere enig i at man ikke skal spørre et par, som har barn, om å splitte seg for å passe andres barn? 

jeg har invitert hjem til meg noen ganger, både med og uten barn. Med halvveis hell, men jeg kommer til å gjøre det mer. det er eneste tiltaket jeg har prøvd meg på. Så langt

burde jeg ta det opp? Burde jeg si nei til å passe? Jeg er litt redd for å miste noe hvis jeg sier nei, at da har jeg ingenting. Er man uattraktiv som venn bare fordi man ikke er i et par eller har barn? For nå er det som at de (parene) er venner, jeg er sånn utenom som kan være med hvis det passer. Jeg når liksom ikke opp

det er jo dem jeg ønsker å feire jul med, dra på ferie med, henge med. Så det er litt vondt at det ikke virker like viktig for dem. Om fire fem år trenger de mest sannsynlig ikke barnevakt mer, hva blir relasjonen da? tenker jeg

jeg kjenner dem egentlig godt nok til å kunne ta det opp. Men er vel redd for svaret - at jeg faktisk ikke er så viktig som jeg ønsker - og at jeg bare blir mer skuffet når ting ikke forandrer seg. Selv om de sikkert hadde sagt noe annet er jeg litt redd for at det er sannheten, og at i praksis hadde jeg fått bekreftet det jeg er redd for. Men jeg kan ta feil. Jeg har også litt skrekk for offermentalitet, derfor har jeg nok ikke reflektert rundt dette før i sommer, selv om det har vært sånn i to tre år minst. Redd for å være needy, men så er jeg litt needy likevel nå

hva hadde du gjort? Har dere forslag til noe jeg kan gjøre? Jeg vil vel aller helst klare å snu det uten å måtte ta det opp så konkret 

Anonymkode: 46d4a...0dd

[AnonymBruker]

Jeg var også i en lignende situasjon og tenkte gjennom hva jeg ønsket i et vennskap. Og det var ikke å sitte barnevakt 😂 

det høres ikke ut som de regner deg med som en venn, nei. Er dere like gamle? Hvis de er dine vinner vil de jo ha deg med på voksenkvelder. 
Foreslå aktiviteter med dem, og hvis de ikke vil er det bedre å vite det og ta den sorgen enn å kaste bort livet ditt på å leve i håpet.

Du kan begynne å finne dine egne interesser og begynne med aktiviteter som du liker selv. Der vil du sikkert finne nye venner også - over tid.

I mellomtiden, si nei bortsett fra når du kjenner at DU har LYST. Prioriter deg selv, slik de gjør. 

 

Anonymkode: 1ec83...092

[AnonymBruker]

Jeg kunne nok lett blitt slik, av ren og skjær ubetenksomhet. "Å, så fint å de at hun trives med ungene 🥰", og så blir det bare sånn. Terskelen er liksom litt høyere for å spørre andre med barn selv, og da blir det lettere å gå til "deg". Og hvis du ikke sier noe selv, er det lett for meg å tro at du ikke har noe imot det. Jeg hadde blitt glad, hvis jeg var i en sånn situasjon, om den barnløse venninnen sa fra om det. "Du, jeg er blitt veldig glad i ungene, men jeg blir stadig oftere tildelt barnevakt-rollen, har jeg merket. Det syns jeg er litt sårt, siden det er deg jeg er venninne med. Det er fint å kunne være litt sammen uten barna også av og til, som du jo vet 😉." Jeg ser at du helst ønsker å snu dette uten å måtte ta det opp, men...

Anonymkode: a88bb...254

[AnonymBruker]

Her må du bare sette ned foten, og fortell vennene dine hvordan du føler det. Mister du de, ja da er de ikke vennene dine, da utnytter de deg.

En annen ting, tror du at de stiller opp som barnevakt for deg om du får barn om noen år? Jeg tror du kan se langt etter det, for da begynner deres barn å bli store, og de tilpasser fritiden deretter. Passer dårlig å ha med små barn da + at de endelig er ferdige med småbarns perioden og skal nyte det. 

Anonymkode: b3a63...018

[visp]

Du blir fryktelig utnyttet! At du ikke har reagert sterkere? Heretter er du opptatt med ny hobby, ny venninne, dating etc.

[AnonymBruker]

Du kan helt fint si fra om at du ønsker mer voksentid, og at du ikke alltid ønsker å være barnevakt selv om du liker barna. Min erfaring er dessverre at man er mindre attraktiv som venn uten partner og barn, man mangler den referansen som blir viktig for mange der. Derimot kan du ikke forvente å feire jul med vennen dine, det er en familiegreie. Du kan heller ikke forvente å ha venninneturer på ferie eller bli invitert med på familieferien, da mener jeg du forventer for mye. 

Anonymkode: cc29c...fe2

[Gjest Athena Catalina]

Du blir jo utnytter, her må du sette ned foten. 

[AnonymBruker]

Dette er jo ikke venner.

Anonymkode: 3b51d...c12

[AnonymBruker]

Si nei til å sitte barnevakt. Om de ikke er interessert i å prate med deg, men kun bruker deg som barnevakt, er dere ikke venner. Uansett er du ikke forpliktet til å være barnevakt. 

Jeg ville ikke spurt noen som allerede har egne barn om  å passe mine i tillegg. Man har som regel mer enn nok med egne da. Men jeg ville heller aldri brukt en barnløs venn som barnevakt på den måten som dine "venner" gjør med deg. 

Anonymkode: 3dac4...22f

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen, ts! Her har både søsteren min og de fleste vennene fått barn for flere år siden og jeg har blitt brukt flittig som barnevakt. Fikk en liten oppvåkning for en tid tilbake da søsteren ikke fikk tid til en svært enkel, liten tjeneste for meg og det var vel det første jeg hadde bedt henne om på 10 år eller noe slikt. Mannen og jeg har prøvd å få barn i flere år nå (tredje runde IVF for øyeblikket), men regner med at vi kan se langt etter hjelp tilbake. Til helgen skal jeg hjelpe venninden min med å pusse opp sitt tredje hus på 6 år. Hun har tre barn så får jo ikke gjort noe selv må vite. 

Vanskelig å si nei og frustrerende at vi nok ikke kommer til å noen sinne få samme hjelp om vi skulle få barn. 

Anonymkode: 36987...1f7

[Kaisada]

Skjønner godt frustrasjonen, men hvis man skal dra frem noe positivt er det at det DU som er en trygg voksen for alle disse barna. Det er du som er klippen når mor og far er ute. Dette er noe de kommer til å huske, så kanskje disse barna kan være barnevakt når du en dag trenger det. Men si nei av og til for din egen skyld.

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har tenkt litt på en ting, vil gjerne ha innspill

jeg er den eneste av mine nære (venner og familie) som ikke er i forhold og har barn. Så jeg blir ofte spurt til barnevakt. Jeg liker å være sammen med dem, både barn og voksne, og sier alltid ja, bare unntak nei hvis jeg ikke er hjemme. Men, jeg opplever at jeg ikke  inkluderes blant de voksne. Hvis de skal ut og spise er jeg barnevakt, hvis de skal bort en helg er jeg barnevakt, hvis de besøker hverandre - ja jeg er barnevakt. Jeg ønsker å være med både barn og voksne, men nå har jeg blitt barnevakten, og - så langt jeg merker -  setter de ikke av voksentid med meg.

En annen ting er at de aldri sitter barnevakt for hverandre. Forventer jeg for mye når jeg egentlig syns at de bør kunne bytte på det noen ganger? Eller er dere enig i at man ikke skal spørre et par, som har barn, om å splitte seg for å passe andres barn? 

jeg har invitert hjem til meg noen ganger, både med og uten barn. Med halvveis hell, men jeg kommer til å gjøre det mer. det er eneste tiltaket jeg har prøvd meg på. Så langt

burde jeg ta det opp? Burde jeg si nei til å passe? Jeg er litt redd for å miste noe hvis jeg sier nei, at da har jeg ingenting. Er man uattraktiv som venn bare fordi man ikke er i et par eller har barn? For nå er det som at de (parene) er venner, jeg er sånn utenom som kan være med hvis det passer. Jeg når liksom ikke opp

det er jo dem jeg ønsker å feire jul med, dra på ferie med, henge med. Så det er litt vondt at det ikke virker like viktig for dem. Om fire fem år trenger de mest sannsynlig ikke barnevakt mer, hva blir relasjonen da? tenker jeg

jeg kjenner dem egentlig godt nok til å kunne ta det opp. Men er vel redd for svaret - at jeg faktisk ikke er så viktig som jeg ønsker - og at jeg bare blir mer skuffet når ting ikke forandrer seg. Selv om de sikkert hadde sagt noe annet er jeg litt redd for at det er sannheten, og at i praksis hadde jeg fått bekreftet det jeg er redd for. Men jeg kan ta feil. Jeg har også litt skrekk for offermentalitet, derfor har jeg nok ikke reflektert rundt dette før i sommer, selv om det har vært sånn i to tre år minst. Redd for å være needy, men så er jeg litt needy likevel nå

hva hadde du gjort? Har dere forslag til noe jeg kan gjøre? Jeg vil vel aller helst klare å snu det uten å måtte ta det opp så konkret 

Anonymkode: 46d4a...0dd

 

[AnonymBruker]

Neste gang du blir spurt så sier du nei. Da ser du fort om de er venner eller ikke. 

Anonymkode: b3a63...018

[AnonymBruker]

Du må selv åpne munnen og si noe hvis du er utilfreds med status quo. Folk er ikke tankelesere. 

Anonymkode: 0bca2...e51