Syns folk er ufattelig kjedelige, og vil "isolere" meg

[AnonymBruker]

Kjære KG-brukere, reflekterte og med livserfaring

Jeg står i en situasjon jeg ikke blir god på, og trenger gode råd.

Bakgrunn: Jeg er en 28 år gammel kvinne, og fra jeg var 16 til jeg var 24 var jeg alvorlig syk. Jeg hadde en del sykehusinnleggelser, hadde ikke kapasitet til å møte folk, og mange falt fra fordi det var vanskelig å være venner med noen som kanskje kom til å dø. Jeg gikk glipp av mye de årene. Var veldig ensom og isolert, og hele situasjonen gjorde meg nok deprimert i perioder. Siste tre årene har jeg jobbet litt, "rehabilitert", fordi jeg overlevde tross alt. Jeg har vært veldig opptatt av å "ta igjen det tapte". Festet litt. Vært sosial. Dratt på ferietur. Fått kjæreste. Vært singel, datet, hooket. Men det har samtidig vært begrenset hva jeg orket fordi jeg sliter med fatigue og kroppen er på en måte fremdeles sliten etter sykdommen. Jeg har drevet med sport, gått litt i fjellet, vært i kor, rett og slett bare prøvd å gjøre masse. Og når jeg nevner det nå har jeg jo egentlig gjort mye ... MEN jeg føler bare aldri det uansett blir nok. Jeg har ikke det samme nettverket som "andre studenter", og hvis jeg har dratt på 4 fester i året, så drar andre på 10. 

Så til problemet: situasjonen nå er at jeg er helt kaputt. Jeg begynte nettopp å studere. Men jeg kjenner at jeg vil ikke være med folk. Alle jeg møtte i fadderuka fremstår som utrolig kjedelige. Og altså, jeg tror ikke de er det, jeg tror de er interessante, skjønne folk. Men det er noe i meg som bare tenker om dem at "det er kjedelig". Å snakke med vennene mine er kjedelig, jeg vil helst slippe. Men det jeg ikke skjønner er om jeg er deprimert, og at det er det som gjør at alle er kjedelig. Eller om dette er en naturlig etterreaksjon etter over 10 år med sykdom, slit for å "ta igjen" nesten et tiår i tillegg til senvirkningene med smerter og fatigue? 

Er det lure å presse meg til å være sosial, få venner på studiet, bli med på studentorganisasjoner og aktiviteter/fester, eller er det lure å lytte til dette og bare sove, slappe av, gjøre minst mulig? Jeg står liksom mellom at problemet er at jeg er blitt deprimert (noe jeg ikke helt tror, for jeg er egentlig ikke nedstemt selv om jeg ikke kjenner lyst til noe, og syns det meste er uinteressant) eller er problemet at jeg er "utbrent" av det livet jeg har stått i de siste 12 årene ... 

Kunne sikkert skrevet dette bedre, men la gå, håper noen har noen råd eller erfaringer! 
Kjenner meg bare så ufattelig sliten ... men har ikke lyst til å føkke noe til med å falle utenfor. Men tenker kanskje jeg kunne trengt en pause, og så ta igjen vennskapene til neste år ... 

Anonymkode: 5eef0...823

[AnonymBruker]

Sånt skjer når store omveltninger skjer i livet ditt.

Jeg fikk MS for 5 år siden , og det eneste jeg orker er å være med min egen familie og gå litt på jobb.

Orker ikke de venninnene på min egen alder  skal  opp  og frem videre i livet  , og tenker på overfladiske  ting.

Jeg er ikke bitter, men orker ikke høre på skravling og fremtidsplanene deres . Har så lite til felles med dem.

Å ha vært syk/  være kronisk 5 har en blessing.. man siler ut de folkene som en ikke orker bruke energi på.

Anonymkode: 503fb...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sånt skjer når store omveltninger skjer i livet ditt.

Jeg fikk MS for 5 år siden , og det eneste jeg orker er å være med min egen familie og gå litt på jobb.

Orker ikke de venninnene på min egen alder  skal  opp  og frem videre i livet  , og tenker på overfladiske  ting.

Jeg er ikke bitter, men orker ikke høre på skravling og fremtidsplanene deres . Har så lite til felles med dem.

Å ha vært syk/  være kronisk 5 har en blessing.. man siler ut de folkene som en ikke orker bruke energi på.

Anonymkode: 503fb...66f

Ja? Det er kanskje noe i det du sier, samtidig vet jeg ikke om jeg kjenner meg igjen. For på en måte vil jeg jo "opp og frem videre i livet" ... Jeg fikk livet i gave, og jeg ville da bruke tiden på alle disse overfladiske tingene, gjøre alt det samme som "alle andre" hadde gjort ... men så ble jeg kanskje lei av det fort. Og folkene jeg ikke orker å bruke energi på gjelder jo nå samtlige. Til og med mine venninner som jeg vet at jeg egentlig liker. Jeg har ikke lyst til å møte noen egentlig. 

Men jeg vet ikke, kanskje det er en senvirkning. Jeg føler meg ikke bitter jeg heller. I en periode var jeg veldig opphengt i alt jeg hadde gått glipp av, og kanskje er jeg det fremdeles, redd for å ta den pausen jeg føler jeg trenger ... men jeg er vel også bare redd jeg skal bli deprimert eller psykisk syk. 

Anonymkode: 5eef0...823

[ArielSofie]

Jeg har ikke vært alvorlig syk, men jeg kan kjenne meg igjen i beskrivelsene dine over det å være sosial ts. Tanken virker gøy, men ofte angrer jeg like før jeg skal treffe noen, og flere ganger tar jeg meg selv i å kjede meg. Jeg tror det handler om at jeg er introverdt. Jeg er ikke stille og sjenert, og jeg blir oppfattet som utadvent og selvsikker. Jeg må være alene for å lade meg opp, ha fred, drive med mitt. I perioder er det kjempehyggelig å være sosial, jeg kan virkelig kose meg. andre perioder er det mer et ork, og jeg gjør det for den andre sin del, ikke min del.

Jeg er opptatt av at jeg likevel skal holde kontakten med venner, være sosial innimellom, og få nok alenetid.  Jeg tror ikke det er bra for mennesker mentalt eller når det kommer til sosile ferdigheter å være for mye alene. Jeg har mange eksempler på gode stunder med venner, situvasjoner hvor vi har stilt opp for hverandre, og situvasjoner hvor jeg har kjedet meg og egentlig bare ville være hjemme alene istedefor å være med folk.

Kanskje dette er slik du er som person, men pga sykdom og andre ting så har det tatt deg tid å oppdage det?

[AnonymBruker]

Med så mye som du nærmest desperat har villet ta igjen i livet ditt, og gjort det også, begynner man vel etterhvert kanskje å føle. Hva er det igjen å teste ut i livet ? Du er jo ikke gammel i det hele tatt, du har vel ikke så dårlig tid.

Det høres ikke ut som om noe av det du nå har oppsøkt i livet er noe du egentlig tar bølgen av heller. Når du overøser barn med en overdreven mengde av julegaver så er det vel en kjent sak som skjer. Stopper ikke særlig opp å gleder seg over én, men isteden kaster de seg over neste.

Låter litt sånn med deg. Og i tillegg har du en lav grad av å orke. Her bør du prøve å roe ned og skaffe deg en form for livs-coach som kan guide deg litt i livet..

Anonymkode: 508c7...650

[AnonymBruker]

ArielSofie skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke vært alvorlig syk, men jeg kan kjenne meg igjen i beskrivelsene dine over det å være sosial ts. Tanken virker gøy, men ofte angrer jeg like før jeg skal treffe noen, og flere ganger tar jeg meg selv i å kjede meg. Jeg tror det handler om at jeg er introverdt. Jeg er ikke stille og sjenert, og jeg blir oppfattet som utadvent og selvsikker. Jeg må være alene for å lade meg opp, ha fred, drive med mitt. I perioder er det kjempehyggelig å være sosial, jeg kan virkelig kose meg. andre perioder er det mer et ork, og jeg gjør det for den andre sin del, ikke min del.

Jeg er opptatt av at jeg likevel skal holde kontakten med venner, være sosial innimellom, og få nok alenetid.  Jeg tror ikke det er bra for mennesker mentalt eller når det kommer til sosile ferdigheter å være for mye alene. Jeg har mange eksempler på gode stunder med venner, situvasjoner hvor vi har stilt opp for hverandre, og situvasjoner hvor jeg har kjedet meg og egentlig bare ville være hjemme alene istedefor å være med folk.

Kanskje dette er slik du er som person, men pga sykdom og andre ting så har det tatt deg tid å oppdage det?

Hm, du har gitt meg noe å tenke på! Jeg vet rett og slett ikke om jeg er introvert eller ekstrovert. Jeg har virkelig følt at når jeg har fylt på med mye sosialt siste 3 årene at det har vært mye moro, men nå bare vil jeg virkelig ikke. Jeg tenker som deg at det nok ikke er bra å være for mye alene, men hva er for mye alene? Kanskje jeg kunne gitt meg noe tid alene fremover? Jeg vet ikke hva det er som skjer, men kanskje jeg bare er utbrent av sykdom + "ta igjen det tapte". 

Jeg sammenligner meg mye med andre. Nå har jeg jo levd et veldig annerledes liv enn de fleste jeg møter, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter med det. F.eks bor jeg nå med en venninne, og jeg føler at det sosiale jeg har med henne kunne vært nok. Men hun er sosial med andre 4-5 ganger i uka, og ergo sammenligner jeg meg. Jeg tillater meg ikke å gi meg selv en pause. Føler jeg gikk glipp av så mye de årene, at nå må jeg ut å LEVE!!! Hardt. Men er ikke det å ha overlevd, og nå ha muligheten til å leve, noe mer enn bare å være sosial og få gode relasjoner? Hvor gode blir relasjonene egentlig hvis jeg bare presser meg, og aldri venter til jeg egentlig har lyst? 

Huff, nå ble det mye tanker på deg. Jeg bare skjønner ikke om dette er depresjon, eller normalt, eller at jeg bare er utslitt. Har du noen gang opplevd at du har vært for mye sosial og så blir du ekstra negativ til mennesker? 

TS

Anonymkode: 5eef0...823

[Krist1an]

Ting har kanskje ikke helt den samme betydningen lengre og så mye av det de jevnaldrende gjør virker overfladisk og uviktig.

Om så, du er ikke alene. Men hvis du utsetter eventuelle venskap så tror jeg at du kan miste mye, så selv om du er sliten så tror ikke jeg at du bør sperre deg inne. Finn på noe du har lyst til, trenger ikke å være sammen med andre studenter men hvem som helst, bare ta ting i ditt tempo. 🙂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Med så mye som du nærmest desperat har villet ta igjen i livet ditt, og gjort det også, begynner man vel etterhvert kanskje å føle. Hva er det igjen å teste ut i livet ? Du er jo ikke gammel i det hele tatt, du har vel ikke så dårlig tid.

Det høres ikke ut som om noe av det du nå har oppsøkt i livet er noe du egentlig tar bølgen av heller. Når du overøser barn med en overdreven mengde av julegaver så er det vel en kjent sak som skjer. Stopper ikke særlig opp å gleder seg over én, men isteden kaster de seg over neste.

Låter litt sånn med deg. Og i tillegg har du en lav grad av å orke. Her bør du prøve å roe ned og skaffe deg en form for livs-coach som kan guide deg litt i livet..

Anonymkode: 508c7...650

Vet ikke om jeg helt forstod svaret ditt. Føler jo jeg har mye igjen å teste! Livet har så mye å oppdage, men jeg orker bare ikke nå. Orker ikke menneskene. Jeg har jo ikke gjort noe mer enn de som er like gammel som meg, så hvorfor jeg skulle føle at det ikke var noe igjen å teste? Jeg føler ikke at jeg har dårlig tid egentlig ... jeg føler vel at jeg kanskje har sørget over at jeg ikke fikk oppleve det mens "alle andre" vennene mine opplevde det. Men kanskje det går an å tenke at jeg ikke har dårlig tid på å være sosial, at jeg kan ta meg tid til å hvile... 

Hva mente du med "noe du egentlig tar bølgen av"? At det ikke er ting jeg har likt? Altså aktiviteten har jeg likt. Eller, jeg liker dem. Men det fysiske har jeg lav kapasitet for, så dermed blir det ikke så ofte. Det kan liksom ikke stemme at jeg er lei fordi jeg har testet for mye. De fleste jeg kjenner gjør mye mer i hverdagen sin. Det jeg kommer frem til når jeg tenker over det du sier at det gjerne mer handler om at jeg aldri får tid til å få overskudd. Jeg er utslitt hele tiden. Og før jeg får samlet opp overskuddsenergi fyller jeg på med noe fordi jeg er desperat etter å leve. Og det er kanskje ikke rart man blir utmattet av det og bare ikke vil noe etter hvert. Kanskje hvis jeg tok en lang pause at jeg endelig kunne få overskuddsenergi ... 

TS

Anonymkode: 5eef0...823

[AnonymBruker]

Krist1an skrev (2 minutter siden):

Ting har kanskje ikke helt den samme betydningen lengre og så mye av det de jevnaldrende gjør virker overfladisk og uviktig.

Om så, du er ikke alene. Men hvis du utsetter eventuelle venskap så tror jeg at du kan miste mye, så selv om du er sliten så tror ikke jeg at du bør sperre deg inne. Finn på noe du har lyst til, trenger ikke å være sammen med andre studenter men hvem som helst, bare ta ting i ditt tempo. 🙂

Hm, ja, både og. Jeg tenker jo at det overfladiske er livet på en måte ... men samtidig så orker jeg det ikke. Er uinteressert. Alt virker kjedelig for meg. 

Jeg har to gode venner. De også er blitt kjedelige for meg. Vil egentlig ikke møte de så mye, snakke med de så mye ... Prøver jo, så de ikke skal bli såret. Men det er det at så lenge jeg fortsetter å presse meg til ting vet jeg ikke om jeg klarer å finne noe jeg har lyst til ... Det å ta ting i mitt tempo, er det liksom greit å bare ta en pause i høst? La liksom ... det livet jeg tross alt har sige inn over meg? Fokusere på studiet, å følge med der, for jeg føler også på å gi opp før jeg har begynt, orker ikke. 

Jeg vil ikke sperre meg inne ... eller stenge folk ute i alle fall. Ikke utsette eller si NEI til vennskap, men jeg tror bare ikke jeg orker å skaffe nye. Men vil ikke miste muligheten for alltid. Tenker kanskje jeg kan prøve igjen til neste år ... 

TS

Anonymkode: 5eef0...823

[AnonymBruker]

Kanskje du bare rett å slett er sliten? Det å gå inn i en studenttilværelse er blytungt! Det er så mye info som man skal kunne og finne ut av, pluss det faglige og bli kjent med medstudenter. Det er utmattende! 

Jeg er på samme alder som deg, og har hatt småbarn siste årene, begynte derfor på studie nå, og det er så utmattende! Har ikke orket å gjøre noe på ettermiddagene, og slettes ikke deltatt på noe fadderuke. Har nok med å holde hodet over vannet. 

Jeg er en ekstrovert introvert person. Jeg elsker å være sosial med min lille gruppe venner, får energi av å være med de, og jeg trenger de! Samtidig elsler jeg å være alene, og slappe av, samle tankene og bare være meg! Får energi av det og. Jeg må rett å slett ha en balanse mellom det å være sosial og alene. Jeg merker at nå som jeg skal bli kjent med ukjente medstudenter så blir jeg tappet for energi, og må derfor ha alenetid, trekke meg tilbake og etterhvert treffe egne venner. Jeg vet jo at om en stund så blir noen av medstudentene "venner" og jeg ikke blir så tappet for energi av å være med de. Men det tar tid. 

Mitt forslag er å roe ned litt. Er du sliten, så gjøe ting som gir deg energi og gi kroppen og hjerne tid til å tømme seg. 

Anonymkode: 35066...2c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje du bare rett å slett er sliten? Det å gå inn i en studenttilværelse er blytungt! Det er så mye info som man skal kunne og finne ut av, pluss det faglige og bli kjent med medstudenter. Det er utmattende! 

Jeg er på samme alder som deg, og har hatt småbarn siste årene, begynte derfor på studie nå, og det er så utmattende! Har ikke orket å gjøre noe på ettermiddagene, og slettes ikke deltatt på noe fadderuke. Har nok med å holde hodet over vannet. 

Jeg er en ekstrovert introvert person. Jeg elsker å være sosial med min lille gruppe venner, får energi av å være med de, og jeg trenger de! Samtidig elsler jeg å være alene, og slappe av, samle tankene og bare være meg! Får energi av det og. Jeg må rett å slett ha en balanse mellom det å være sosial og alene. Jeg merker at nå som jeg skal bli kjent med ukjente medstudenter så blir jeg tappet for energi, og må derfor ha alenetid, trekke meg tilbake og etterhvert treffe egne venner. Jeg vet jo at om en stund så blir noen av medstudentene "venner" og jeg ikke blir så tappet for energi av å være med de. Men det tar tid. 

Mitt forslag er å roe ned litt. Er du sliten, så gjøe ting som gir deg energi og gi kroppen og hjerne tid til å tømme seg. 

Anonymkode: 35066...2c8

Ja, jeg er ikke bare sliten, jeg er jo helt utslitt. Og det var jeg før studiet begynte. Jeg har tenkt på det mer og mer gjennom sommeren dette med at jeg orker ikke folk. Så det er jo det jeg tenker at jeg er utmattet, og at jeg må gi meg en pause fra folk. Roe ned bønna helt. 

Men jeg vil bare ikke risikere å bli deprimert. Men kanskje jeg risikerer det med å fortsette å pushe egentlig. Er vel også redd at jeg nå skal tillate meg å ikke være noe sosial i noen måneder (eller så lenge jeg trenger for å føle meg litt bedre) og så at jeg plutselig skal føle meg ensom ... Men føler liksom ikke det er en løsning å være sosial når man ikke vil og orker. 

TS

Anonymkode: 5eef0...823

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 5eef0...823

[mo1234]

Jeg var alvorlig syk i 20 årene. Fikk alvorlig fatigue som 28 åring som følge av dette. Klarte fullføre en mastergrad, men kom aldri ut i jobb etterpå. Er nå 38 år. Det går bedre med fatigue nå, men jeg har slitt veldig mye. Man orker veldig lite. Er konstant sliten, trøtt og har lite energi. Samt blir verre av aktivitet. Det er håpløst. Lett å bli lei og deprimert av hele situasjonen.

Problemet med fatigue er at man orker ikke være sosial, og da blir man lett ensom. Du må lære å trives i eget selskap uten å bli deprimert.

Trenger du studere fulltid? Jeg ville tatt et studie hvor det var mulighet for å jobbe redusert etterpå. Ikke sikkert du vil klare hunder prosent stilling. Hvis studiene blir slitsomme kan du søke permisjon. Hvis du har diagnosen «fatigue» kan du ha rett på arbeidsavklaringspenger. 

Jeg synes du skal kjenne godt etter hva du orker med tanke på det sosiale. Jeg forsøkte å presse meg selv til å være sosial, men følte ikke jeg fikk mye ut av det. Samtidig er det kjedelig å miste all kontakt med venner, så du kan forsøke å være med av og til når du orker.

Det høres ut som du har fatigue ja. Du har nedsatt energi som følge av dette, og derfor blir alt et ork og et tiltak.
Bare å send meg en melding om du ønsker råd. Jeg har god kjennskap til fatigue. 

Endret 24. august 2022 av mo1234

[kiloijdh]

Jeg har lignende erfaring og kunne tenkt meg å bli kjent med deg

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med sykdom og isolerer meg fordi jeg nesten ikke orker noe. Vil kun være med mine nærmeste som familie og noen få venner. Har hørt at det er ganske vanlig når man er syk, fordi man orker jo ikke noe. Å bli kjent med nye mennesker tar MYE energi.

Anonymkode: bb8c8...dcd

[AnonymBruker]

Etter langvarige sykdom, der jeg ikke forsto at jeg var syk lenge (trodde bare jeg var sliten), og sto på veldig hardt, endte opp med å kollapse, og først da forsto at jeg var syk og hadde vært det lenge, ble jeg først bedre av behandling, men så ble jeg liksom helt flat. Eneste følelser jeg hadde, i lang tid, var bare å føle seg sliten og egentlig litt ubekvem/irritert over å måtte forholde meg til andre. Jeg var ikke egentlig nedstemt, som ved depresjon, jeg var bare så sliten og ville være i fred. Ikke ble jeg sint, ikke ble jeg glad, ikke gledet jeg meg over noe eller noen. 

Jeg snakket med legen om det, og kom egentlig selv frem til å kalle det en stille depresjon. Legen var usikker på hva det skulle kalle å bare være sliten og flat følelsesmessig. 

Uansett, jeg bare tok det med ro. Regnet med at både kropp og hode var helt utslitt. Plutselig en dag løsnet det. Jeg husker faktisk øyeblikket hvor jeg plutselig bare følte noe annet. Et blaff av glede. Derfra gikk det fremover. Litt og litt våknet jeg opp av den boblen jeg tenker på som stille depresjon, og tror kom av at jeg var fysisk og mentalt utslitt etter sykdommen. 

Anonymkode: 3787d...a1f