Søster takler ikke at jeg endelig har fått livet på rett spor?

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg si at jeg er glad i min søster. Har alltid sett opp til henne og alt hun har fått til. Hun var forbildet mitt. Hun har også vært en god støtte for meg, når jeg i tidligere år sleit mye med livet i oppveksten. Jeg kan nevne at jeg har gitt opp livet flere ganger, men hun var der alltid for meg. Jeg har kommet langt i livet, fra det dypet jeg befant meg i før. Har gått i behandling, gjort meg ferdig med vgs og fått meg høyere utdanning. Det hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle klare. Tatt førerkort, og fått meg en god jobb etter utdannelse. De siste 3 årene har det egentlig gått overraskende bra med meg. 
 

Men etter at jeg har fått til dette, har forholdet vårt sakte men sikkert gått nedover. Jeg har vært svært takknemlig, og takket henne for at hun har vært der for meg i de tunge tidene. Det virker som om hun synes at det er vanskelig at jeg har «tatt henne igjen» på utdanning og jobb. Hun har de siste årene vært veldig passiv aggressiv, og det virker som om hun har distansert seg fra meg. Hver eneste gang vi snakker sammen nå, har hun også en tendens til å plutselig ville ha det siste ordet i alt. I tillegg prøver hun å «jekke meg ned» og er i det hele tatt veldig sta og trass i måten hun snakker med meg på. Hun skal alltid prøve å «vinne» helt dagligdagse samtaletema, og overgå mine meninger og tanker. Føler ikke så mye søskenkjærlighet lenger.
 

Om vi er flere sammen, tar hun plutselig over et samtaletema som jeg snakker veldig engasjert om, eller hun kan vri samtalen over på seg og sitt. Hun vil helst snakke om seg selv og sitt eget liv, og det jeg har å fortelle betyr ikke så mye tydeligvis. Jeg er også med på en ufrivillig «konkurranse» om hvem som klarer seg best i voksenlivet. Min suksess er også hennes suksess tenker jeg, men det ser hun ikke. Hun har vært en av de som støttet meg mest når jeg hadde det vanskelig. Hun er også mye eldre enn meg, så hun var som en voksen omsorgsperson for meg. Jeg synes bare at det er så trist at hun ikke kan glede seg over det jeg har fått til. Virker som om hun helst ville sett at jeg var i dypet igjen, der jeg var for mange år siden. Jeg savner det gode forholdet vårt. Selv om vi har stor aldersforskjell var vi en gang i tiden veldig like, og hadde det veldig gøy sammen. Nå føler jeg ikke at jeg har en søster lenger, men heller en slags konkurrent som prøver å tråkke på meg. 
 

Noen som har tanker/ råd om dette?

Anonymkode: 09d4c...0c5

[Krist1an]

Vis henne denne tråden ❤️

[AnonymBruker]

Eldste søsken er ofte dominant av natur og da skal du være under i rang. Alt var greit så lenge du var langt nede, men nå er du selvstendig og hun ser nok på deg som konkurranse og får da et behov for å opprette balansen ved å tråkke deg ned igjen.

Anonymkode: 92b20...df5

[AnonymBruker]

Uff da ikke kjekt å lese dette. Høres ut som søsteren din er sjalu på deg, at du har klart å få livet på stell. Er noe galt med folk som ikke unner andre å ha det godt og klare ting. kanskje snakke med henne om dette.

Anonymkode: 75dad...e73

[AnonymBruker]

Jeg mistet et langvarig vennskapsforhold hvor hvor vedkommende også var familie. Vi har i alle år støttet hverandre, opplevd mye sammen og stilt opp for hverandres barn. Jeg mistet vennskapet da jeg fikk til livet igjen, kom ut i full jobb og flyttet. Sårt for meg, men hun taklet ikke at jeg beveget meg videre og fikk et bedre liv. Noen takler det bare ikke. Venn eller søsken.

Anonymkode: 0b895...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Uff da ikke kjekt å lese dette. Høres ut som søsteren din er sjalu på deg, at du har klart å få livet på stell. Er noe galt med folk som ikke unner andre å ha det godt og klare ting. kanskje snakke med henne om dette.

Anonymkode: 75dad...e73

Kan ikke skjønne hvorfor hun er sjalu? Og blir man egentlig sjalu på noen som man er glad i? Er hun i det hele tatt glad i meg lenger? Hun ville jo at jeg skulle lykkes før i tiden. Hun har også uansett fått til mer enn meg. Hun har f.eks egen leilighet, familie, bil, og tjener mer enn meg.

Mvh TS

Anonymkode: 09d4c...0c5

[AnonymBruker]

Høres ut som hun på en måte foretrekker å ha deg i en posisjon der du er den som sliter og strever, og ser opp til henne som "klarer alt".

Du forteller at det alltid har vært slik, og da er det slik hun er vant til å se deg; dette er den søsterrollen hun kjenner. Men nå som du klarer ting selv og ikke trenger henne på samme måte, vet hun nok ikke helt hva hun skal gjøre: hun står i en ny situasjon når det gjelder forholdet mellom dere. Hun gjør som hun er vant til fra før, mens du som har "gått videre" opplever dette som negativt. Kanskje hun føler uro over din forandring, frykt for å miste forholdet dere har.

Jeg ville først tenkt grundig over hva slags forhold jeg ønsker å ha til henne. Så ville jeg prøvd å snakke med henne, fortalt hvor takknemlig jeg var for all støtte og hjelp gjennom årene, og så understreket at jeg hadde utviklet meg, at jeg ikke var den samme som før; og så fortalt hvordan jeg ønsker vi skal ha det mellom oss. Kanskje det til og med kan være hun som trenger støtte i blant?

Kort sagt: Hvis dere kan finne en ny måte å være sammen på, så kan dere fortsatt ha et godt forhold. Det kommer an på dere begge to.

Anonymkode: d3b69...c38

[AnonymBruker]

Jeg kom også på noe nå, som kanskje kan være en grunn til at hun oppfører seg sånn mot meg. Som sagt hadde jeg det i flere år veldig vanskelig. Jeg fikk mye støtte, oppmerksomhet og trøst pga situasjonen min. Nå som jeg har kommet på rett spor i livet har jeg også fått mye skryt av foreldre, familie og venner for å ha klart meg så bra til tross.. De hadde jo heller ikke sett for seg at jeg skulle klare dette.
 

Jeg tenker faktisk at hun selv føler at hun har havnet i skyggen av meg. Min søster har alltid vært flink. Hun har heller aldri hatt slike problemer som jeg hadde, så hun har heller ikke fått like mye trøst, støtte og skryt. Nå fikk jeg faktisk dårlig samvittighet. Hun har klart MYE mer enn meg, likevel har hun fått minst skryt og oppmerksomhet 😔 Jeg kan jo sammenligne meg selv med en fugleunge med brukket vinge, som har vært lenge i reiret før jeg kunne fly. Samtidig som hun er en fugl på himmelen som gjør de vakreste flyvekunster. Likevel ser alle på fuglen med brukket vinge, og gikk glipp av alt det fine som fuglen på himmelen fikk til.

TS
 

 

Anonymkode: 09d4c...0c5

[AnonymBruker]

Jeg tror dere kan finne ut av dette 🙂

Anonymkode: d3b69...c38

[spegel]

Jeg tenker at dette kan handle om roller. Din søster har i mange år hatt en viktig rolle som støttespiller og omsorgsperson for deg da du var langt nede. Dette var nok en rolle som hun trivdes og var trygg i. Så endret du deg, og hennes rolle ovenfor deg ble totalt overflødig og uviktig. Noe som igjen har skapt en usikkerhet og endret hvordan hun forholder seg til deg. Hvem skal hun være for deg når hun ikke lenger trenger å hjelpe deg? 

Dette er nok vanskelig for henne, og jeg er nesten helt sikker på at hun ikke er bevisst på, eller greier å sette ord på hva dette egentlig handler om. Vil nesten råde dere til å gå i terapi sammen!