Håpet om en sammensveiset familie ødelegger meg, traumatisk oppvekst og dysfunksjonelle relasjoner

[Gjest Lavendelblomst]

Lang historie for de som ønsker lese og gi råd.

Moren min var psykisk syk og misbrukte medikamenter og alkohol. Pappa kastet henne ut pga dette og hun døde etterhvert i dette miljøet, når jeg var veldig liten. Levde noen år med henne, men etter hva jeg har lest gjennom journaler, så funket hun ikke som mor og pillene hadde overtatt henne. Jeg har to halvsøsken som mamma hadde med til pappa,  de fikk godt forhold til pappa og hjalp mye til. De flyttet til egen far når mamma flyttet fra oss. De har nok slitt mer med mamma enn meg, for jeg husker ikke mamma. Likevel ligger det nok i hjernen hvordan mine første år var.

Pappa var syk selv og når jeg var ti år måtte jeg flytte i fosterhjem i påvente av at han ble frisk. Pappa døde etter noen år. Jeg flyttet rundt til tre ulike fosterhjem (i familien min). Det skjedde ulike ting i fosterfamiliene som gjorde at jeg måtte flytte videre. F eks. skilsmisse, alderdom).

Siste fosterhjemmet  var hos min halvsøster , som bodde en time unna. Mammas hjemby. Det var nok altfor nært å bo hos søsken ,som muligens også hadde en del ubearbeidet, men jeg var glad for å bo hos familie.

Jeg er nå voksen og forventer mer av mine søsken enn de kan innfri. Det er vanskelig. Jeg sliter med å ikke ha "et hjemme". Mine søsken klarer sette seg selv først og min søster bruker mye tid på hobby. Jeg ønsker derimot å bruke tid på familie. Det kan gå flere uker før jeg hører noe fra de, og jeg føler jeg må ta mye initiativ selv. Jeg forstår jeg kanskje burde vært takknemlig for å ha hatt et sted å bo. Jeg så for meg at vi skulle feire jul sammen og være sammen på en annen måte enn slik det ble. Jeg fikk raskt samboer og var familien mente det da var naturlig at jeg var sammen med hans familie.

Hadde god kontakt med en tante, og tok mot til meg for å spør litt om mamma. Hun ble sint å skylte på pappa for at livet endte som det gjorde for mamma. Nå har tanten min brutt kontakten med beskjeden om at jeg er en likskjenner og må la min mor få hvile i grava. 

Hver jul, sommer, ulike andre begivenheter, får jeg dårlig periode fordi jeg håper på at familien skal være samlet,  men de ønsker ikke det.

Når mitt andre søsken kommer hjem fra utlandet ønsker de styre hverdagen selv, og vi sees svært lite. 

Jeg forstår jeg ikke kan tvinge andre til å omfavne oss, være familiær,  at det skal være selvskreven at vi feirer jul sammen. Jeg er såret over at barna ikke skal ha et tettere bånd og at familien ikke ønsker være tett på våre barn, når vi er så få igjen. 

Jeg har gått mye til psykolog og fått diagnose som går på traumer og angst. Har god virkning av medisin,  men når det stormer som verst av forventninger,  så ødelegges hverdagen. Jeg er i god jobb, har mann og barn, og ønsker ikke alle disse periodene skal ødelegge for det.

Vi har det koselig når vi er sammen i familien, men jeg blir såret etterpå fordi jeg vet det bare er da. Jeg ønsker gjerne bli flinkere til å koble dette ut og akseptere familien for slik de er. Jeg vet de på sin måte er glad i meg, men jeg sliter med traumer som handler om avviselse igjen og igjen. Dette preger meg mye.

Har familie i byen jeg er oppvokst, og det er godt å komme dit, men likevel er ikke det nærmeste familie og jeg føler vi trenger oss på til tider, selv om det er de som kjenner meg best og er gode mot oss.

Råd?

Endret 23. august 2022 av Lavendelblomst

[AnonymBruker]

Ikke lett å gi råd, men har en venninne som har stått i dine sko. Det å akseptere at vi alle har ulike måter å takle ting på og ulike måter å reagere på, er veldig viktig å forstå. Noen kan være mer plaget enn andre av mye "dramatikk" i familien, som gjør at de nå ønsker å tilbringe mer tid med egen kjernefamilie, for å unnslippe det man har opplevd.

Min venninne forventer veldig mye fra alle rundt seg, og det har vi snakket mye om. At man aldri skal "jage" folk og at folk som ønsker å tilbringe tid, gjør det, på eget initiativ. Hvis man må mase på folk om å møtes og å være sammen, hva gir det deg, egentlig? Idag er hun flinkere til å sette pris på eget selskap og senke forventninger til folk rundt seg, og å ikke ta alt personlig, men forstå at vi alle har ulike behov.

Er nok smart å fortsette med psyk.timer for å bearbeide tankene dine, og lære å bli fornøyd med det du har😊

 

Anonymkode: cb29d...9f9

[Gjest Lavendelblomst]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ikke lett å gi råd, men har en venninne som har stått i dine sko. Det å akseptere at vi alle har ulike måter å takle ting på og ulike måter å reagere på, er veldig viktig å forstå. Noen kan være mer plaget enn andre av mye "dramatikk" i familien, som gjør at de nå ønsker å tilbringe mer tid med egen kjernefamilie, for å unnslippe det man har opplevd.

Min venninne forventer veldig mye fra alle rundt seg, og det har vi snakket mye om. At man aldri skal "jage" folk og at folk som ønsker å tilbringe tid, gjør det, på eget initiativ. Hvis man må mase på folk om å møtes og å være sammen, hva gir det deg, egentlig? Idag er hun flinkere til å sette pris på eget selskap og senke forventninger til folk rundt seg, og å ikke ta alt personlig, men forstå at vi alle har ulike behov.

Er nok smart å fortsette med psyk.timer for å bearbeide tankene dine, og lære å bli fornøyd med det du har😊

 

Anonymkode: cb29d...9f9

Tusen takk for svar.

Jeg er enig.

Likevel kjenner jeg det er litt dårlig gjort at andre rundt,tenker det er enkelt for meg å ha trygghet og et hjem, men så plutselig ikke ha noe når man blir voksen. 

Jeg får høre at jeg må akseptere. At man er søsken og ikke mor og datter.

Har skjedd mye jeg ikke trenger skrive. 

[~white lady~]

Lavendelblomst skrev (20 minutter siden):

Lang historie for de som ønsker lese og gi råd.

Moren min var psykisk syk og misbrukte medikamenter og alkohol. Pappa kastet henne ut pga dette og hun døde etterhvert i dette miljøet, når jeg var veldig liten. Levde noen år med henne, men etter hva jeg har lest gjennom journaler, så funket hun ikke som mor og pillene hadde overtatt henne. Jeg har to halvsøsken som mamma hadde med til pappa,  de fikk godt forhold til pappa og hjalp mye til. De flyttet til egen far når mamma flyttet fra oss. De har nok slitt mer med mamma enn meg, for jeg husker ikke mamma. Likevel ligger det nok i hjernen hvordan mine første år var.

Pappa var syk selv og når jeg var ti år måtte jeg flytte i fosterhjem i påvente av at han ble frisk. Pappa døde etter noen år. Jeg flyttet rundt til tre ulike fosterhjem (i familien min). Det skjedde ulike ting i fosterfamiliene som gjorde at jeg måtte flytte videre. F eks. skilsmisse, alderdom).

Siste fosterhjemmet  var hos min halvsøster , som bodde en time unna. Mammas hjemby. Det var nok altfor nært å bo hos søsken ,som muligens også hadde en del ubearbeidet, men jeg var glad for å bo hos familie.

Jeg er nå voksen og forventer mer av mine søsken enn de kan innfri. Det er vanskelig. Jeg sliter med å ikke ha "et hjemme". Mine søsken klarer sette seg selv først og min søster bruker mye tid på hobby. Jeg ønsker derimot å bruke tid på familie. Det kan gå flere uker før jeg hører noe fra de, og jeg føler jeg må ta mye initiativ selv. Jeg forstår jeg kanskje burde vært takknemlig for å ha hatt et sted å bo. Jeg så for meg at vi skulle feire jul sammen og være sammen på en annen måte enn slik det ble. Jeg fikk raskt samboer og var familien mente det da var naturlig at jeg var sammen med hans familie.

Hadde god kontakt med en tante, og tok mot til meg for å spør litt om mamma. Hun ble sint å skylte på pappa for at livet endte som det gjorde for mamma. Nå har tanten min brutt kontakten med beskjeden om at jeg er en likskjenner og må la min mor få hvile i grava. 

Hver jul, sommer, ulike andre begivenheter, får jeg dårlig periode fordi jeg håper på at familien skal være samlet,  men de ønsker ikke det.

Når mitt andre søsken kommer hjem fra utlandet ønsker de styre hverdagen selv, og vi sees svært lite. 

Jeg forstår jeg ikke kan tvinge andre til å omfavne oss, være familiær,  at det skal være selvskreven at vi feirer jul sammen. Jeg er såret over at barna ikke skal ha et tettere bånd og at familien ikke ønsker være tett på våre barn, når vi er så få igjen. 

Jeg har gått mye til psykolog og fått diagnose som går på traumer og angst. Har god virkning av medisin,  men når det stormer som verst av forventninger,  så ødelegges hverdagen. Jeg er i god jobb, har mann og barn, og ønsker ikke alle disse periodene skal ødelegge for det.

Vi har det koselig når vi er sammen i familien, men jeg blir såret etterpå fordi jeg vet det bare er da. Jeg ønsker gjerne bli flinkere til å koble dette ut og akseptere familien for slik de er. Jeg vet de på sin måte er glad i meg, men jeg sliter med traumer som handler om avviselse igjen og igjen. Dette preger meg mye.

Har familie i byen jeg er oppvokst, og det er godt å komme dit, men likevel er ikke det nærmeste familie og jeg føler vi trenger oss på til tider, selv om det er de som kjenner meg best og er gode mot oss.

Råd?

Dette. 
Fortsett å gå i behandling, ta vare på deg selv og plei forholdet til mann og barn. Du HAR jo en familie, ikke sant?

Dine halvsøsken må få leve sine liv slik de ønsker. Sporadisk kontakt passer for dem. Ikke ta det ille opp, prøv å være bevisst at det ikke handler om at de avviser seg. De lever antagelig travle liv som de fleste, men vil stille opp når det virkelig gjelder. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette handler om aksept og forståelse. For å akseptere at det ikke kan bli som du håper og lengter etter må du forsøke å se saken fra de andres side. Din tante har sin opplevelse og kanskje også sin måte å leve med det på. Selv om det kan virke som om hennes måte ikke er så bra men det er uansett hennes måte. Vi går ikke i hverandres sko men vi kan forsøke å se for oss hvor skoene har trykket og godta at det er slik. Fortsett å jobbe med aksepten så får du mere ro og ett bedre liv etter hvert som det faller på plass. Det er mye rart i min slekt også, null samhold pga det.

Anonymkode: 2c58c...3d1

[Gjest Lavendelblomst]

~white lady~ skrev (5 minutter siden):

Dette. 
Fortsett å gå i behandling, ta vare på deg selv og plei forholdet til mann og barn. Du HAR jo en familie, ikke sant?

Dine halvsøsken må få leve sine liv slik de ønsker. Sporadisk kontakt passer for dem. Ikke ta det ille opp, prøv å være bevisst at det ikke handler om at de avviser seg. De lever antagelig travle liv som de fleste, men vil stille opp når det virkelig gjelder. 

Takk for det.

Tenker likevel at det at jeg bodde der har jo skapt en forventning for meg og ikke nødvendigvis har reparert skaden i det å bli avvist og avvist. Selv om de ikke mener det. Det handler om ettervirkninger. 

Mange har tett relasjon med sitt fosterhjem, men er anderledes når det er egen familie. For min del er det en skjev forventning. 

Endret 23. august 2022 av Lavendelblomst