Skuffet over datter, og skammen for skuffelsen

[AnonymBruker]

… eller det er kanskje ikke datter jeg er skuffet over, kanskje mer skjebnen. Jeg vet ikke… 
 

Uansett, det plager meg i takt med utfordringene hennes.

Jeg ble alene med datter fra hun var født. Far har vært noe i bilde, når det har passet han. Jeg har strukket meg langt for å framsnakke han, og få i havn avtaler som har gått på hans premisser.

Det har mest vært oss to. Jeg har gjort så godt jeg har kunnet, hun har opplevd en trygg og god barndom så vidt jeg kan forstå. Fulgt opp på både skole og aktiviteter, blid og sosial.

Da hun begynte på videregående, byttet hun plutselig miljø. Fra gode og trygge venninner, til mer utforskende. Hun droppet ut av skolen rett etter fylte 18 år. Begynte med stoff. Skjøv meg til siden. Flyttet inn til kjæreste, en i den nye gjengen. Det ble slutt, men hun flyttet rett inn til en ny gutt. Jeg som mor var helt håpløs og teit.

Hun har fortsatt med stoff. Selvskader. Legger dette ut med alle kanaler i sosiale medier. Har forsøkt å nærme meg henne, men hun skyver meg helt vekk. Har også sagt at vi gjerne kan ha en tredje person der, en familierådgiver eller hva som helst. Hun har ingen interesse av dette. Eneste hun vil ha av meg, er penger og nye ting som hun trenger. Hun bor her innimellom, når hun er blakk. Så drar hun. Uten et ord. Er ofte aggressiv, så er vanskelig å forholde meg til henne. Blir nervøs av å være sammen med henne, fordi hun er så oppfarende og bråsint. 
 

Jeg tar meg selv i å tenke at… er alt jeg har gjort for henne helt forgjeves? Jeg føler seg at… det er så urettferdig! Stod opp tidlig hver morgen, tente lys og lagde frokost til oss. Leste masse på sengen helt til hun var ganske stor. Påske og jul - jeg gjorde alt jeg kunne for at hun skulle ha det bra. Likevel dette…

Hadde jeg gitt henne til noen andre rett etter fødsel, ville hun hatt et bedre liv da? Hvor feilet jeg? 
 

Slike tanker plager meg hele tiden. Har noen tips til hva jeg kan gjøre?

Anonymkode: 4d5c6...af2

[AnonymBruker]

Ingen tips men ønsker å fortelle deg at du har vært god mor og du har gitt henne alt du var i stand til å gi. Hun kommer nok til fornuft en dag. Jeg fortsår at det er vanskelig å bli tilsidesatt men du må være sterk.

Anonymkode: 7a196...809

[AnonymBruker]

Du, eller andre, kunne nok ikke gjort det bedre. 
Når de treffer feil miljø er det tøft.

Hva lever hun av? Ikke gi henne penger. Kan du prøve å få noe  andre til å snakke med henne?

 

Anonymkode: e0a2e...208

[AnonymBruker]

Hun har hatt psykolog, men hun dropper ut. Hun har fått tilbud om avrusnings- bosted, men vil ikke. Nå bor hun i en døgnbemannet bolig, hun har ikke bo- evne. (Kaster ikke søppel, vasker ikke klær, ol.) Fordelen med denne boligen er at hun ikke får ha det så søplete. 
 

Hun er 21 år nå, begynt på skole igjen. Forsøk nummer fire. Hun pleier å droppe ut før høstferien. Håper selvsagt det går, men erfaringsmessig er jeg skeptisk.

Går rundt og dveler med tanken på HVOR jeg feilet som mor. Hva kunne jeg gjort annerledes? Det er så vondt ikke å vite… Går med en så dårlig samvittighet for at jeg har bidratt til at hun har fått det livet hun har nå. 

Hun går på støtte fra NAV.

TS

Anonymkode: 4d5c6...af2

[AnonymBruker]

Hei, kjære deg. Det høres ut som du har gjort alt du kan for datteren din, og klart dette ikke er forgjeves. Uten å utdype mer vil jeg bare si at dette har ingen ting med deg å gjøre. Det kan være en million ting og mange faktorer utenfra som har spilt inn. (Noe hun har opplevd, underliggende/ubehandlet diagnose)
 

Når det gjelder hva du skal gjøre.. Hva får du gjort? Det er sikkert ikke det du vil høre, men ingen ting skjer før hun ønsker det selv. Jeg regner med hun må treffe bunnen først, og kanskje flere ganger også. Først da kan det gå oppover. Vær der for henne hvis hun kommer til deg, men ikke gi penger(iallefall ikke store summer) eller funger som hotell. 
Sender deg en stor klem. Du har verdi som mor selv om ting ikke ble slik man så for seg eller ønsket for barna sine.

Anonymkode: 5f7b1...48f

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid foreldrenes skyld ❤️

Innlegget ditt traff meg, for du høres ut som meg. Enn så lenge er datteren min verdens fineste lille jente, men hvem vet hva som kan skje i løpet av livet... Det er skremmende.

Stor klem til deg. Håper datteren din etterhvert blir mottakelig for hjelp. Som flere har sagt, ikke gi henne penger, ikke vær en etabler, men vær der for henne om hun vil snakke, trenger trøst, og hjelp henne om hun er klar til å søke hjelp.

Anonymkode: 3a9a1...d36

[AnonymBruker]

Du er medavhengig. 

Kanskje du finner noe som kan hjelpe deg på denne nettsiden:

https://www.ivareta.no/

Anonymkode: c8797...51a

[AnonymBruker]

Du har gjort alt du kan og bare det at du skriver dette innlegget, samt lar henne bo hos deg innimellom, gir henne penger og ting vitner om at du er en god mor ♥️. 

Dog siden du spurte så er det èn ting jeg reagerte litt på i innlegget ditt. Det er det du sa om at far har hatt kontakt med henne på sine premisser og kommet og gått som han vil. Dette TROR jeg kanskje ikke har vært helt heldig for din datter og KAN muligens ha gitt henne usynlige problemer i barneårene, som typisk viser seg da man blir ungdom. 

Anonymkode: 3a8e5...2dd

[AnonymBruker]

Har hun hatt samvær m far opp gjennom årene? 

Kan hun ha vært utsatt for overgrep i barndommen? 

Har familien din andre som sliter psykisk? 

Har du spurt henne hvorfor hun ruser seg? Hvorfor hun driver m selvskading? 

Har du snakket m noen av hennes venner? 

Klem ❤️

Anonymkode: ef965...26c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hun har hatt psykolog, men hun dropper ut. Hun har fått tilbud om avrusnings- bosted, men vil ikke. Nå bor hun i en døgnbemannet bolig, hun har ikke bo- evne. (Kaster ikke søppel, vasker ikke klær, ol.) Fordelen med denne boligen er at hun ikke får ha det så søplete. 
 

Hun er 21 år nå, begynt på skole igjen. Forsøk nummer fire. Hun pleier å droppe ut før høstferien. Håper selvsagt det går, men erfaringsmessig er jeg skeptisk.

Går rundt og dveler med tanken på HVOR jeg feilet som mor. Hva kunne jeg gjort annerledes? Det er så vondt ikke å vite… Går med en så dårlig samvittighet for at jeg har bidratt til at hun har fått det livet hun har nå. 

Hun går på støtte fra NAV.

TS

Anonymkode: 4d5c6...af2

Det er ikke alltid det er omsorgssvikt i bildet. Det kan være tilfelle, men det trenger ikke alltid være det. Det kan være mye annet også som forårsaker dette. Feks feil miljø som noen her skriver. Det kan også være at hun har noen udiagnotiserte diagnoser? Merket du noe som avviker fra det man kan kalle "normalt" da hun var barn? Eller kanskje har hun opplevd noe traumatisk fra andre enn deg, som hun ikke tør å snakke om. Men det er ikke sikkert det heller. Noen havner rett og slett i feil miljø. Og når man først har begynt med rus og i den sirkelen, er det vanskelig å komme seg ut. Rusen endrer og påvirker hjernen, som kan forklare noe av atferden hennes nå. Det er også veldig avhengighetsskapende. Så hvis hun er godt i det, så vil hun nok ikke prøve å slutte før hun når bunnen. 

Ville snakket med en terapeut om dette. Kanskje er det noe som kan gjøres for å hjelpe henne. Hvis ikke, så kan du få hjelp til å leve med situasjonen. Og få hjelp med skyldfølelsen du bærer. Det er nok lurt å ha en viss avstand, for du blir jo medavhengig. Samtidig som hun vet at du er der hvis hun skulle ønske hjelp. 

Kan det være en idé med tvangsinnleggelse for å få henne rusfri en periode? Ville kontaktet noen som har kunnskap om dette, så kanskje kan hun få hjelp før hun blir for dypt investert i rusen. Jo lengre tid det går, jo vanskeligere er det å slutte. 

 

Anonymkode: 90e20...eb6

[AnonymBruker]

Som noen skrev over så er det hun selv som må ønske en endring, og hun må nok nå en bunn før hun kansje ønsker dette. Det finnes ikke noe quickfix for dette, avhengighet er ikke lett å bli kvitt. 
 

men jeg ønsker å gi deg noen råd, fra ei som arbeider med rusmisbrukere. 
ikke gi særlig med penger, du trenger ikke finansiere hennes rusmisbruk. 
Du må gjerne være ei trygg havn for henne, på dine premisser. 
Bruk åpne spørsmål, ikke vær konfronterende eller fordømmende. 
Og søk hjelp selv, for dette er krevende for deg også. 
 

Anonymkode: 24d56...d6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ikke alltid det er omsorgssvikt i bildet. Det kan være tilfelle, men det trenger ikke alltid være det. Det kan være mye annet også som forårsaker dette. Feks feil miljø som noen her skriver. Det kan også være at hun har noen udiagnotiserte diagnoser? Merket du noe som avviker fra det man kan kalle "normalt" da hun var barn? Eller kanskje har hun opplevd noe traumatisk fra andre enn deg, som hun ikke tør å snakke om. Men det er ikke sikkert det heller. Noen havner rett og slett i feil miljø. Og når man først har begynt med rus og i den sirkelen, er det vanskelig å komme seg ut. Rusen endrer og påvirker hjernen, som kan forklare noe av atferden hennes nå. Det er også veldig avhengighetsskapende. Så hvis hun er godt i det, så vil hun nok ikke prøve å slutte før hun når bunnen. 

Ville snakket med en terapeut om dette. Kanskje er det noe som kan gjøres for å hjelpe henne. Hvis ikke, så kan du få hjelp til å leve med situasjonen. Og få hjelp med skyldfølelsen du bærer. Det er nok lurt å ha en viss avstand, for du blir jo medavhengig. Samtidig som hun vet at du er der hvis hun skulle ønske hjelp. 

Kan det være en idé med tvangsinnleggelse for å få henne rusfri en periode? Ville kontaktet noen som har kunnskap om dette, så kanskje kan hun få hjelp før hun blir for dypt investert i rusen. Jo lengre tid det går, jo vanskeligere er det å slutte. 

 

Anonymkode: 90e20...eb6

Meg igjen. Ser nå hun også driver med selvskading. Det høres jo nesten ut som hun har noen traumer som gjerne ikke er avdekket. Ville snakket med henne om dette. Har du spurt henne direkte? Det trenger altså ikke være det, men det er en mulighet for det. Overgrep, mobbing etc. 

Kanskje sliter hun med depresjon eller andre ting som hun ikke vet hvordan hun skal takle, og derfor ruser seg. Man kan fint få angst, depresjon eller andre ting selv om man ikke har opplevd noe traumatisk. Så ville prøvd å komme til bunns i hennes forklaring på hvorfor hun søker etter rus. 

Anonymkode: 90e20...eb6

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest gjennom flere ganger på nytt🙂 Du skriver at hun ikke har boevne. Det forundrer meg selv om hun ruser seg. Jeg vet mange mister den evnen når de er dypt i rusen. Så er det der som er tilfelle her? Eller hadde hun ikke boevne før hun ruset seg heller? 

Anonymkode: 90e20...eb6

[AnonymBruker]

Faren hennes har hatt samvær med meg til stede. Kun et par timer om gangen, ca. 10 ganger til sammen opp igjennom barndommen. Jeg har gått inn for å lage gode minner rundt disse møtene. Fisketurer, (hatt med fiskeutstyr og god mat) avslutning på barneskolen, konfirmasjon blant annet. Han har også et barn til som er yngre enn vår, det har han ikke sett på mange år. Uansett, overgrep derfra får det ikke vært. Kan vel ikke utelukke overgrep i barndommen, men da må det være fra skolen eller hos ei venninne. Ingen av hennes barndomsvenner har heller blitt som henne. 
 

Boevne har hun aldri hatt, det var det samme da hun flyttet til kjæresten. Men begge guttene tok ut søppel og satte på oppvaskmaskiner. Da var det bare veldig rotete, ikke skittent. 
 

Hun fikk ADHD på barneskolen. Bipolar etter fylte 18 år. Hun var skoleflink og populær, tross ADHD. Humøret hennes opplevde jeg kunne skifte flere ganger om dagen i tenårene, ikke typisk periodevis. Tenkte det var hormonelt. Hun var velfungerende frem til hun var 17 år. Gode karakterer, gode venner hun hadde hatt fra tidlig barndom og som var en del av en «ressurssterk» vennegjeng. Alt skar seg i det hun plutselig skiftet miljø.

Føler at det er mange som har disse diagnosene, som likevel fungerer langt bedre enn min datter…

Når hun kommer, er hun helt låst ovenfor meg. Blir rasende hvis jeg «blandet meg opp i livet hennes» med å nærme meg utfordringene hennes. Har sagt at jeg mer enn gjerne vil hjelpe henne, men hun vil ikke. Selvom hun ruser seg, har heller ingen lov til å tvangsinnlegge henne.

Følelsene jeg har i forhold til dette, er vonde og ensomme. Tror nok likevel ikke det kvalifiserer til psykolog. Jeg har jo selv rutiner og orden på livet. Jeg har venner, men alle med velfungerende barn. Jeg går rundt med en følelse av at alle egentlig lurer på hva jeg holdt på med i barndommen hennes. For det lurer jeg også på selv, en tanke som ikke slipper taket. Hvor feilet jeg? 

 

TS

Anonymkode: 4d5c6...af2

[AnonymBruker]

… jeg er selvsagt bekymret for henne, men så lenge hun ikke vil ha hjelp av verken meg eller andre, er det ikke stort jeg får gjort. Utenom å være tilskuer. Og det, det er så forferdelig vondt!! I tillegg føler jeg på en enorm følelse av å ha mislykkes. Jeg føler det selv, og jeg værer skepsis fra omverdenen og den lille byen vi bor i.

Egentlig drømmer jeg om å flytte langt vekk, situasjonen er så låst. Alt føles så vondt! At hun legger ut bilder som har fokus på selvskadingen sin… Det er fælt å si det, men jeg skammer meg. Hvilken mor har jeg vært? Jeg som har trodd at jeg ga henne en varm og god barndom? Noe i meg har lyst til å rømme vekk. Jeg kan selvsagt ikke det. Men dette føles ikke som et godt liv…
 

TS

Anonymkode: 4d5c6...af2

[Gjest Chroma]

Dette høres tøft ut! Kanskje du har behov for noen å snakke med? Det er veldig vonde tanker og følelser du sitter med, jeg tror ikke det er bra å holde de for seg selv. 

[AnonymBruker]

Du sier det ikke kvalifiserer til psykolog, men det mener jeg ikke stemmer. Absolutt gjør det det! Det er en vanskelig situasjon du står ovenfor, og det kan virkelig hjelpe deg å sortere tanker, lære noen mestringsstrategier og få det bedre med deg selv. 

At hun er bipolær og Adhd samtidig er ganske mye å bære for et ungt menneske. Folk takler ting ulikt, men det kan jeg tenke meg har vært fryktelig tøft å slite med dette i så ung alder. Har hun fått tilstrekkelig med hjelp og oppfølging av dette (utenom medisiner)?  

At hun aldri har hatt boevne stusser jeg på. Det kan være tegn til at hun har hatt mye kaos for å spekulere. Ut i fra det du skriver, virker det som hun hatt hatt mye vondt pga diagnosene. Det er somsagt alvorlige diagnoser. Og ja, mange fungerer bra. Men ikke alle. Og mange fungerer bra etter år med terapi og noen bruker medisiner. Så igjen, så håper jeg dere har hatt mye fokus på ikke diagnosene i seg selv, men å snakke åpent om dette. Og at hun har fått skikkelig oppfølging angående dette. Kaos og tankekjør kan for mange ende i rus hvis de ikke får knagger å henge dette på og mestringsstrategier for å takle dette hvis man er alvorlig rammet. 

Anonymkode: 90e20...eb6

[AnonymBruker]

Noen brikker falt på plass fra min synsvinkel da du skrev at hun har diagnosene adhd og bipolar. Rusen er mest sannsynlig selvmedisinering,  og har ingenting med deg å gjøre. Og nå er det ruspersonligheten som dominerer, og ikke hennes egentlige jeg. 

Det første du må kutte ut er å gi henne penger,  eller gi henne ting hvis det gjør det mulig for henne å bruke penger på rus. Sett grenser,  og beskytt deg selv.  Ruspersonligheten er egoistisk og manipulerende. Og så klart du "kvalifiserer" til psykolog! Du er jo i en vedvarende livskrise! 

Må legge til at jeg snakker av egen erfaring. Mamma til tungt rusavhengig som også selvmedisinerte. Hen skjønte heldigvis selv at hen måtte ha hjelp,  og først da begynte ting å skje. Vi foreldre fikk hjelp til å forstå hva medavhengighet er,  og vi som familie fikk hjelp til å snakke sammen, og finne tilbake til hverandre.  Alt dette i regi av behandlingsinstitusjonen, som vi føler reddet livet både til den rusavhengige og oss. Jeg gikk til psykolog i et halvt år, og det hjalp meg også enormt mye. 

Anonymkode: b9239...fb4

[AnonymBruker]

Den skammer du bærer på, den bør du få hjelp til å bli kvitt. Du har ikke gjort noe galt og du er ikke årsaken til at din datter har havnet på feil sti.

Har du noen fortrolige å snakke med? Å blåse ut litt frustrasjon til? 

Anonymkode: fa307...80f

[AnonymBruker]

Har du spurt hva som skjedde som førte til denne endringen hos jenta di? Det virker veldig foreklet i din fremstsilling.. 

Anonymkode: 8c334...19a