Frivillig i forhold med Skjult Narsisist / PF

[AnonymBruker]

Jeg er gift med utrolig krevende dame. Jeg vet selv, hvertfall innerst inne, at dette forholdet ikke er bra for meg, men jeg klarer bare ikke å bryte. Jeg vil første for det første passe på våre barn, og jeg er så redd for å bli alene og ensom. Samtidig er jeg alene hjemme nå i kveld, og klumpen i brystet begynner å slippe, jeg kan snart puste helt fritt. Jeg bare vil ikke at hun skal komme hjem. Evig spill for galleriet for om jeg sier i mot eller har egne meninger så blir jeg bare overkjørt med sinne eller trakkasering. Jeg er så sliten at jeg nesten skjelver. Jeg har vært flere ganger oå krisesenteret, noe som har vært utrolig flott, men det hjelper ikke fordi jeg klarer ikke å gå videre. Er det noen andre som har opplevd noe slikt? Når man vet at man ødelegger selv selv, men bare lar det skje? Jeg føler meg så dum og lite selvstendig. Det føles som at jeg ikke har noe «meg» lenger. Ting jeg gjør, sier eller bestemmer er alltid i bakgrunn i hva jeg tror hun vil akseptere, så jeg ikke får oppgitt holdning tilbake om hvor teit jeg er. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg er så sliten at jeg føler mwg helt ødelagt. Magen er vond, brystet r stramt, hodwet verker og går på høygir hele tiden. Og alt jeg tenker på er hvor lei jeg er henne og mine egne valg. Det føles som at hele kroppen dirrer og er helt tom for energi. 
Er det noen som har noen gode råd for en som frivillig er i er slikt forhold? Jeg er i full jobb og får pustepause der, men kvelder og helger er jo full av drama, krangler, frustrasjon og sinne. Jeg føler meg så alene, helt alene og så sliten..dette ble langt, men jeg klarer liksom ikke å få fram sorgen og vansklighetene jeg føler 
 

 

Anonymkode: 1d768...3cb

[AnonymBruker]

Dette høres definitivt ikke som noen skjult narsissist, men mer som en kombinasjon av borderline og histrionisk p.f.. uansett: her det bare å løpe!

Anonymkode: af47b...b74

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg. Jeg måtte bare gå. Du kan heller ikke leve sånn ❤️
 

K37

Anonymkode: 8a1f0...d39

[AnonymBruker]

Hva konkret gjør hun? Blir rasende over feks hva da? Forklar litt mer spesifikt med noen eksempler.

Anonymkode: 964e5...dd3

[AnonymBruker]

Høres ut som du allerede er ensom.

Anonymkode: 3fbc8...c1b

[Arca]

Sånn kan du ikke leve. Du ødelegger deg selv, og det tar lang tid å komme seg videre.

Begynn det praktiske for å komme deg bort nå.

[AnonymBruker]

Er du en kvinne selv? På Alternativ til vold vet jeg at de har hatt samtalegrupper for kvinner som er i voldelige forhold. Du kan jo forhøre deg med dem, dersom du bor i nærheten av ATV.

Ellers må jeg bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i din situasjon 💔, men jeg klarte til slutt å gå. Jeg håper du også finner styrken til å gå. Det er ikke verdt det å bli et knust nervevrak.

Anonymkode: d8efa...899

[AnonymBruker]

Det er vondt å gå men absolutt vært det ❤️ Har vert der du er nå jeg ville virkelig ikke gå men reiste ettervært å det var så behagelig jeg reiste ikke hjem igjen før ett år etterpå å på hemmelig adresse 😊 nå er livet bra jeg er fortsatt singel å prøvd å date men vært litt redd menn. Er avertil med en mann som jeg jobber med å stole på å det har gått overraskende greit 😊 føler meg ikke ensom lenger selvom jeg er ganske mye aleine 😊 får lov å ha hobby å nå som ingen bestemmer å kan ligge slakt på sofaen uten å føle meg sårbar 😁😁 

Anonymkode: 32987...37b

[AnonymBruker]

Jeg syns du forklarer bra jeg. Har selv vært med en som gjorde jeg tilslutt tvilte på mine evner til å klare meg alene. Jeg skjønner også at du tenker på barna og hvordan hjelpe dem om du drar. Men du hjelper dem jo ikke om du blir så dårlig du bryter helt sammen. Kan du klare å snakke med noen om dette, som over tid kan bygge deg opp så sterkt som mulig. Mulig du må skjule det for partner du går dit. Men du trengeren som er i ditt hjørne og som du kan ventilere til. Du sier du har vært på krisesenter. Kan du spørre der om de vet om hvordan du går frem for å få noen å snakke med ? Ev kan du gå til fastlege og bli satt på liste over terapaut med økonomisk støtte. Altså: jeg mener ikke det er noe galt med deg. Men at du trenger noen å lufte ting med og som støtter deg.

Anonymkode: 0d144...45e

[AnonymBruker]

Jeg er trådstarter og beklager sent svar

Jeg er mann, og ja jeg føler meg allerede ensom faktisk. Jeg kan ikke snakke med henne for om jeg tar opp vanskelige ting så har hun det på egen kappe og skyld. Hun er liksom alene ansvarlig for alle problemer, og kaller seg selv dumme ting. Hun er liksom offer på en måte, eller at hun kanskje bevisst gjør det sånn for at jeg skal si nei sånn er det ikke, og da ting på min kappe. For da det er jo plutselig jeg som må skjerpe meg og jeg som må be om unnskyldning. Sånn har det vært mange ganger. Jeg tar opp noe, hun blir sint, jeg tar skylda og ber om unnskyldning og svelger kamel etter kamel. Har egentlig ikke tenkt på det før sånn som dette. Kanskje jeg ikke er så dum som jeg tror, eller har så mange feil eller sier så mye rart? Jeg har liksom mistet meg selv som jeg sa, jeg vet ikke selv hva jeg mener eller føler lenger. Jeg bare lar henne bestemme fordi det er enklest, men ofte tenker jeg jo at det som blir sagt eller gjort er svært inkonsekvent eller rart. Ofte kommer det jo trusler som aldri blir utøvd og da går jeg jo på eggeskall - med det sinnet og trusler. Og den evigvarende undertonen av å være oppgitt over meg...

Jeg skal lese mer om borderline - takk for tipset 
 

Anonymkode: 1d768...3cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er trådstarter og beklager sent svar

Jeg er mann, og ja jeg føler meg allerede ensom faktisk. Jeg kan ikke snakke med henne for om jeg tar opp vanskelige ting så har hun det på egen kappe og skyld. Hun er liksom alene ansvarlig for alle problemer, og kaller seg selv dumme ting. Hun er liksom offer på en måte, eller at hun kanskje bevisst gjør det sånn for at jeg skal si nei sånn er det ikke, og da ting på min kappe. For da det er jo plutselig jeg som må skjerpe meg og jeg som må be om unnskyldning. Sånn har det vært mange ganger. Jeg tar opp noe, hun blir sint, jeg tar skylda og ber om unnskyldning og svelger kamel etter kamel. Har egentlig ikke tenkt på det før sånn som dette. Kanskje jeg ikke er så dum som jeg tror, eller har så mange feil eller sier så mye rart? Jeg har liksom mistet meg selv som jeg sa, jeg vet ikke selv hva jeg mener eller føler lenger. Jeg bare lar henne bestemme fordi det er enklest, men ofte tenker jeg jo at det som blir sagt eller gjort er svært inkonsekvent eller rart. Ofte kommer det jo trusler som aldri blir utøvd og da går jeg jo på eggeskall - med det sinnet og trusler. Og den evigvarende undertonen av å være oppgitt over meg...

Jeg skal lese mer om borderline - takk for tipset 
 

Anonymkode: 1d768...3cb

Veldig vanelig at de får deg til å føle deg dum, mindre vært , får deg til å føle at noe er galt med deg osv. at hun tar offerrolle å får deg til å måtte si unnskyld er også vanelig. Får folk med sånne diagnoser har ikke følelser på samme måte som vanelige får andre. Ingen sympati eller empati så alt har en mer «logisk» mening får dem. Sykt ego men sånn er det. Du skal føle driten da får de en god følelse å hvordan skal du kunne gå fra dem om du tror du er værst å trenger den? Nei bare gå du er foret med dritt å du begynner å tenke sånn om deg selv også selvom du kan ha klarhet en periode så er du psyko nokk til at du enda er der. Strategi når de begynner litt å litt også. De ser ikke på deg som medmenneske men som ett objekt. Hun ser på deg som hennes. Gå fra henne.. sykt synd du har det sånn har vært der selv. Er jeg som skrev lenger oppe. Reiste å fant ut hvor rolig det var så gikk ikke hjem igjen. 

Anonymkode: 32987...37b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Veldig vanelig at de får deg til å føle deg dum, mindre vært , får deg til å føle at noe er galt med deg osv. at hun tar offerrolle å får deg til å måtte si unnskyld er også vanelig. Får folk med sånne diagnoser har ikke følelser på samme måte som vanelige får andre. Ingen sympati eller empati så alt har en mer «logisk» mening får dem. Sykt ego men sånn er det. Du skal føle driten da får de en god følelse å hvordan skal du kunne gå fra dem om du tror du er værst å trenger den? Nei bare gå du er foret med dritt å du begynner å tenke sånn om deg selv også selvom du kan ha klarhet en periode så er du psyko nokk til at du enda er der. Strategi når de begynner litt å litt også. De ser ikke på deg som medmenneske men som ett objekt. Hun ser på deg som hennes. Gå fra henne.. sykt synd du har det sånn har vært der selv. Er jeg som skrev lenger oppe. Reiste å fant ut hvor rolig det var så gikk ikke hjem igjen. 

Anonymkode: 32987...37b

Ikke psyko men psyket ned ble rett skriving på mobilen

Anonymkode: 32987...37b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.8.2022 den 19.40):

Jeg er gift med utrolig krevende dame. Jeg vet selv, hvertfall innerst inne, at dette forholdet ikke er bra for meg, men jeg klarer bare ikke å bryte. Jeg vil første for det første passe på våre barn, og jeg er så redd for å bli alene og ensom. Samtidig er jeg alene hjemme nå i kveld, og klumpen i brystet begynner å slippe, jeg kan snart puste helt fritt. Jeg bare vil ikke at hun skal komme hjem. Evig spill for galleriet for om jeg sier i mot eller har egne meninger så blir jeg bare overkjørt med sinne eller trakkasering. Jeg er så sliten at jeg nesten skjelver. Jeg har vært flere ganger oå krisesenteret, noe som har vært utrolig flott, men det hjelper ikke fordi jeg klarer ikke å gå videre. Er det noen andre som har opplevd noe slikt? Når man vet at man ødelegger selv selv, men bare lar det skje? Jeg føler meg så dum og lite selvstendig. Det føles som at jeg ikke har noe «meg» lenger. Ting jeg gjør, sier eller bestemmer er alltid i bakgrunn i hva jeg tror hun vil akseptere, så jeg ikke får oppgitt holdning tilbake om hvor teit jeg er. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg er så sliten at jeg føler mwg helt ødelagt. Magen er vond, brystet r stramt, hodwet verker og går på høygir hele tiden. Og alt jeg tenker på er hvor lei jeg er henne og mine egne valg. Det føles som at hele kroppen dirrer og er helt tom for energi. 
Er det noen som har noen gode råd for en som frivillig er i er slikt forhold? Jeg er i full jobb og får pustepause der, men kvelder og helger er jo full av drama, krangler, frustrasjon og sinne. Jeg føler meg så alene, helt alene og så sliten..dette ble langt, men jeg klarer liksom ikke å få fram sorgen og vansklighetene jeg føler 
 

 

Anonymkode: 1d768...3cb

Tror du må ta en pause fra henne...si at dere må bo for dere selv...ta vare på deg selv...barna trenger deg..........så må du prøve å date andre.....gå videre.....

Anonymkode: 5155b...05d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er trådstarter og beklager sent svar

Jeg er mann, og ja jeg føler meg allerede ensom faktisk. Jeg kan ikke snakke med henne for om jeg tar opp vanskelige ting så har hun det på egen kappe og skyld. Hun er liksom alene ansvarlig for alle problemer, og kaller seg selv dumme ting. Hun er liksom offer på en måte, eller at hun kanskje bevisst gjør det sånn for at jeg skal si nei sånn er det ikke, og da ting på min kappe. For da det er jo plutselig jeg som må skjerpe meg og jeg som må be om unnskyldning. Sånn har det vært mange ganger. Jeg tar opp noe, hun blir sint, jeg tar skylda og ber om unnskyldning og svelger kamel etter kamel. Har egentlig ikke tenkt på det før sånn som dette. Kanskje jeg ikke er så dum som jeg tror, eller har så mange feil eller sier så mye rart? Jeg har liksom mistet meg selv som jeg sa, jeg vet ikke selv hva jeg mener eller føler lenger. Jeg bare lar henne bestemme fordi det er enklest, men ofte tenker jeg jo at det som blir sagt eller gjort er svært inkonsekvent eller rart. Ofte kommer det jo trusler som aldri blir utøvd og da går jeg jo på eggeskall - med det sinnet og trusler. Og den evigvarende undertonen av å være oppgitt over meg...

Jeg skal lese mer om borderline - takk for tipset 
 

Anonymkode: 1d768...3cb

Tenk om dette hadde vært en venn du hadde bodd med: hadde du ville bodd med den vennen? Hva hadde du sagt om du skulle si imot noe vennen gjorde? Dere er ikke bare samboere, dere må være venner også...noen passer ikke sammen......

Anonymkode: 5155b...05d

[AnonymBruker]

Hvordan går det? Vurdert å gjøre som meg å bare reise fra å på ferie ? Jeg gjorde det uten å si i fra. Da skjønte jeg hva som virkelig skjedde. Du kan se videoer på TikTok også av folk med diagnosene som forteller hvordan de er. Husk at de ikke kan bli bedre uansett å mye du håper å de lover 

Anonymkode: 32987...37b