High Need Baby

[Nybaktpappa91]

Hei!

Dette innlegget skrives av en utslitt småbarnspappa til en datter på 6,5mnd. Det er vårt første barn og vi har blitt møtt av litt av en sjokkovergang til småbarnslivet. Jeg er samboer med en HELT fantastisk dame, som jobber livet av seg for denne babyen, og jeg må si at jeg beundrer alle mødre der ute for den jobben dere gjør! Det er virkelig verdens tøffeste jobb!

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget, er fordi vi begge to er på randen til å bli helt utslitte og jeg er redd for at det ikke er lenge igjen til samboeren min går på en skikkelig smell eller får en fødselsdepresjon. Hun er hjemme i permisjon og er helt utslitt etter hver dag. Vi trenger rett og slett litt tips og motiverende historier fra andre i samme situasjon.

Datteren vår er veldig krevende og mye urolig. Hun klager/syter hele tiden, krever stimuli konstant for ikke å bikke over til gråt, spiser ofte og sover dårlig både på dagtid og om natten. Hun klarer kanskje å underholde seg selv i 30 sekunder med en leke, men det er det. Ellers må hun bæres rund, men kun vendt fremover så hun får sett utover. Det skal sies at hun hadde kolikk i starten, som var rene torturen og allerede da tappet oss for energi. Nå klager hun stort sett gjennom hele dagen og virker misfornøyd uansett hva vi gjør. Vi pleier å få til to eller kanskje tre dupper per dag, men disse varer bare 15-20 min, og krever ofte 1,5 time med forsøk/jobbing selv om hun er trøtt og gjesper. Når hun er våken "suger" hun ut energien av oss og krever vår fulle oppmerksomhet hele tiden og om natten ammer hun med 1,5 times mellomrom, selv om vi gir fast føde før leggetid. Vi blir rett og slett utslitte.

Vi har vært hos både fastlege, barnelege, helsesykepleier, kiropraktor og osteopat, men ingen kan se at det er noe fysisk som plager henne. Vi har også prøvd å få en sykemelding til mor, så jeg kan avlaste mer på dagtid, uten hell. Vi står nå i kø for å få snakke med psykolog/familieterapeut på helsestasjonen for å få hjelp til det psykiske, men enn så lenge føles det litt ensomt og som vi ikke har fått noen gode svar fra helsevesenet.

Det skal sies at jeg gjør alt som står i min makt for å avlaste mor og vi samarbeider heldig vis godt og er stolte av jobben den andre gjør. Jeg tar ungen omtrent i det jeg kommer inn døren hjemme, har trilt så mye turer at jeg har fått betennelse under føttene, står opp tidlig så hun skal få sove litt lengre, tar legging annen hver kveld og går i bæresele med henne om natten hvis hun skriker. Vi har ikke familie i nærheten, ettersom vi bor i hovedstaden p.g.a. jobb og det å ta ubetalt fri fra jobb er ikke så lett med de høye lånerentene og prisene vi har i dag.

Vi føler at alle andre babyer rundt oss og i barselgruppen bare "plundrer" rundt og sover i armene på foreldrene som en potetsekk. Jeg føler vi har prøvd alt nå, uten at noe gir et varig resultat. Den beste beskrivelsen jeg klarer å gi av datteren vår er en "High Need Baby". Jeg hadde aldri hørt om det før, og vil ikke gi noen "diagnose", men beskrivelsen passer perfekt for sånn vi opplever datteren vår: https://no.wikipedia.org/wiki/High_Need_Baby

 

Er det noen som har opplevd noe tilsvarende og kan dele noen solskinnshistorier? :)

[AnonymBruker]

Barnevernet.

Anonymkode: 47d83...1d7

[Iia]

Kjære dere, begge to - der høres ut som fantastiske foreldre! Det står stor respekt av alt dere gjør for barnet deres. Og vet du hva, dette kommer til å ordne seg. Barnet deres trenger litt ekstra, og får det. Hun kommer til å bli en trygg jente, og båndet til dere blir knallsterkt. Det er premien der fremme. Jeg vil tillate meg å gi dere et tips også, selv om det selvfølgelig ikke er sikkert det fungerer for dere. Men bæresjal, detvar redningen for oss med barn som høres ut som deres (og som er flotte tenåringer i dag  ) Bæresjalet surrer man rundt kroppen, men babyen trygt og god plassert inntil dere inni sjalet. Der finner barnet gjerne ro. Mitt ene barn gikk fra korte lurer og mye gråt til tre timers dagsøvn ved hjelp av sjalet. Trikset er nærheten, samt å røre litt på seg ved det minste knirk, så barnet raskt faller i søvn igjen. Det frigjør dine hender også, og det er godt år man har barnet så tett på så mye av dagen! Du kan gå og gjøre ting, eller sitte og ha hendene fri til bok, PC eller hva, Lage mat går også fint  Og barnet blir ikke tungt å bære i sjalet. 

STor klem og masse lykke til. Håper dette lille var litt oppmuntrende, og kanskje tipset mitt hjelper også  

[AnonymBruker]

Må bare si du er en super pappa og partner, jeg hadde en prikk lik baby og mannen min stakk. Jeg trodde ærlig talt jeg skulle gå helt under.

Det blir bedre, selv om jeg husker det føltes ut som om jeg sto bom fast og at dette var livet nå og for alltid. Har dessverre ingen råd, bare prøv å gjøre det beste ut av det. Det er ikke noen vits i å lese råd, tips og triks på nettet, for det funker ikke uansett. Og frustrasjon over det, følelsen av mislykkethet osv. gjorde det bare verre for meg. Jeg hadde det best de øyeblikkene jeg tenkte at min baby bare er sånn, jeg nå bare gi ham det han trenger og så går det over. Det er unntakstilstand, og den er forferdelig. Men det blir noe helt annet etter hvert som barnet blir større, det blir bare bedre og bedre ❤️

Anonymkode: b899b...5d8

[AnonymBruker]

Hvis dere trenger det, så snakk med barnelege om dere kan få noe som hjelper barnet å sove. Jeg gjorde det. Jeg hadde vonde kvaler med det da. I dag, mange år senere, tenker jeg at det var det eneste riktige. For jeg ga alt jeg hadde, og holdt på å ikke klare mer. Og barnet har det gått veldig fint med. Klem 

Anonymkode: ec019...73b

[AnonymBruker]

Dere høster dyp, dyp sympati fra meg. Det høres helt grusomt ut, og omtrent akkurat som vi hadde det. Jeg vil heller ikke komme med noen tips eller råd, for akkurat som hun over meg skriver, ingen ting hjalp og jeg endte bare opp med å føle meg enda mer utilstrekkelig og provosert. Min mann snakket med jobben og tok ut noen egenmeldingsdager en gang når det virkelig brant på dass forresten. 

Jeg syntes nesten det verste var nær alle sa «det blir bedre» - for oss tok det lang tid. Nå i retrospekt kan jeg jo se at det ble det, etterhvert😄 kanskje fra 1,5-2 år og da ble det heldigvis veldig mye bedre! 

For meg fremstår dere som ressurssterke og likestilte partnere. Det er det beste fundamentet for en lykkelig familie på sikt. Aldri tvil på at det dere gjør for barnet og hverandre er godt nok. Innsatsen du legger ned nå kommer til å betale seg på sikt. Både i relasjon til din datter og din samboer. Det er få av dere!   

Det går veldig fint med barnet som går på barneskolen nå forresten. Trygg, moden og langt fremme for sin alder på nær sagt alle områder. Lykke til💖 

Anonymkode: bfe29...54a

[AnonymBruker]

Det der høres ganske likt ut som min eldste. Det var helt forjævlig, og jeg gikk på en skikkelig fødselsdepresjon til slutt. 

Min måtte også bæres og bæres og bæres og bæres, i armene, over skulderen så han kunne se. Kunne ikke bruke bæresele, da ble han hysterisk, og han var ekstremgulper i tillegg og gulpet ekstra mye når han ble hysterisk.. Det var så ufattelig slitsomt. Kunne ikke sette meg ned i sofaen et sekund uten at det var enerverende sutring og grining og vræling - og stressgulping. Selvsagt kolikk også, store søvnproblemer, veldig var for lyder, sov kun på dag om vognen var i konstant bevegelse raskt fremover (kunne ikke stoppe i det hele tatt, og måtte gå fort..). 

Det var helt jævlig, rett og slett.. Vi hadde heller ikke noe avlastning. 

Da han var ti uker, og jeg hadde sovet maks to timer uavbrutt i døgnet, kollapset jeg helt, og ble sykemeldt i tre uker, og fikk time hos dps. 

Har ikke noe råd å gi, annet enn å avlaste mor så mye som mulig, og be om psykologhjelp på helsestasjonen (de skal ha lavterskeltilbud). Men altså, det hjalp jo ikke på problemet for oss.. Ungen var fremdeles like krevende, og far måtte jo jobbe.. 

Det ble heldigvis litt bedre da han bikket 4 mnd, da ble han litt mer forutsigbar i søvnen, og vi kunne legge ham litt før oss selv, så vi fikk litt fred om kvelden. 

Anonymkode: 4cd61...883

[AnonymBruker]

Dette gjorde skikkelig vondt å lese. Høres ut som dere virkelig gjør deres beste for å få ting til å fungere. 

Har dere home start der dere bor? Vet ikke om de kan hjelpe til med så små barn, men verdt å sjekke ut. 

Evnt en barnevakt i en seriøs annonse der dere får litt avlastning, om bare to-tre timer innimellom så hjelper det kanskje. 

Liker baby å ligge i vognen? Du sier du triller en del, er baby rolig da? 

Har dere prøvd manuellterapaut? utelukket låsninger? Ammer mor? jeg ammet ikke og min tålte ikke den ene mme så veldig bra, så det hjalp å bytte. Dette var pga forstoppelse da. 

Har dere prøvd babysvømming? musikk som er avslappende? 

 

Anonymkode: 02fec...34a

[AnonymBruker]

Og du? Tips er du kanskje skikkelig lei av. Da bare dropper du dette innlegget fra meg  

Jeg har hatt barn som høres ut til å ha mye felles med deres. Dette hjalp:

- Kostrestriksjon til meg som ammet. Jeg droppet nesten alt av frukt og grønnsaker, og absolutt all melk. Det hjalp tydelig etter 1-2 døgn. Deretter innførte jeg forsiktig en og en matvare for å se om det gikk fint. I ettertid har barnet konstatert cøliaki og melkeintoleranse, så magen var sensitiv  

- Bære masse i bæresjal. Det hjelper utrolig mye bedre enn andre bærevarianter

- Masse amming

- Og en ting til: du som pappa er også hjemme, ikke sant? For mor kan sykemeldes, det gir far rett til å være hjemme. Da kan dere dele på det 

Fortsatt lykke til! Dere er flinke!

Anonymkode: ec019...73b

[AnonymBruker]

Jeg ville vurdert en ny vurdering fra en annen lege! Kolikk er ingen diagnose, men et symptom, dessverre er mange leger utdaterte og avfeier ting lett med kolikk... min eldste var lik, og vi ble avfeid over alt, men når han nærmet seg året ringte jeg lege og helsestasjon for jeg var helt på randen, sa rett ut at jeg klarer ikke mer og vurderte å sette han fra meg langs veien og reise. Først da tok de meg på alvor! Undersøkte leger selv og kom inn til en annen barnelege som konstaterte væske i mellomøret, reflux og astma! En uke på medisiner og livet var helt annerledes, han kunne sove noen timer sammenhengende til og med! 

Dessverre er han "ødelagt" av for sen behandling, 5 år og fremdeles redd for å sove alene for han assosierer det med smerter og mareritt. Men det kommer seg, og han sover hele natten om han får sove med oss. 

Sier ikke at det er noen av de diagnosene, men mange ting får en ikke bekreftet skikkelig uten å prøve. Reflux feks, beste måten er å prøve medisiner og se om det hjelper da prøvene de tar er litt 50/50 om de gir korrekt resultat (sier selv de på haukeland). Samme med melkeproteinallergi, der må en prøve helt uten melk og soya i 6 uker før en kan si noe om det.

Forøvrig høres dere ut som fantastiske foreldre, og dere gjør virkelig en god jobb! Uavhengig av om dere finner noe "galt" eller ei, så vil det bli bedre med tid i mellomtiden, så fortsett å avlast hverandre best mulig, støtt hverandre og ver der for hverandre ❤️ bæresjal eller en god sele er gull verdt, liker ikke barnet det så prøv en annen type eller få veiledning om barnet sitter korrekt i selen. Da får barnet nærhet og trygghet, avlastning for ryggen og magen, og dere som foreldre får hendene fri til det dere måtte ønske

Anonymkode: ded5f...cc5

[AnonymBruker]

Har hatt en slik baby, og forstå dessverre ikke at hun hadde melkeproteinallergi.
Har dere testet ut om ulike matvarer påvirker henne?
Kjenner det godt igjen, og skulle ønske jeg hadde kuttet melkeprodukter mens jeg ammet henne.
Da vi fikk barn nr to hadde jeg lært mer og da hun også var veldig urolig og slet med refluks kuttet jeg ut melk fra mitt kosthold. 6 uker senere hadde jeg en sovebaby ❤️ Den melka var rene torturen for henne. Nå er hun 4 år og kan spise melk i mat og behandlet melk. Vokst av seg mye av det.

Jeg måtte fortelle helsesøster om dette, hun hadde aldri hørt om det. Sier jo endel! Ta et google søk liksom... Så skummelt at de ikke har kompetanse!!! Fastlegen ga oss diagnose basert på bedring og endring av symptomer etter melkekutt. Ikke så mye mer å hente derfra heller. 

Da vi kuttet melka så så vi endring i løpet av et døgn som sa meg at vi traff spikeren på hodet. Hun gulpet vanligvis mye! Et døgn uten melkeprodukter i min kropp så stoppet hun helt å gulpe! Det var helt absurd. Stakkars liten, kan bare tenke meg hvordan hun hadde det i starten  Trist å tenke på...

Uansett HVA som plager barnet deres så holder jeg en knapp på at det er et eller annet. Men dere må selv jobbe hardt for å finne ut av det. Siden kriopraktor og oeteopat ikke finner noe galt så heller jeg da i retning av to andre klassikere: melkeproteinallergi (eventuell annen matallergi) eller væske i ørene og øreverk. Sistnevnte burde en anstendig barnelege ha sjekket ut ved å måle trykket i ørene. Men matallergeien er det bare en måte å finne ut av på, og det er eliminering. Start med melk, minst 6 uker helt uten inntak av melkeprodukter. Sjekk tannkrem og sminkeprodukter! Selv der finner man melkeprotein. Sjekk alt og unngå alt. Om det er absolutt null endring, så gjenommfør melkeprodukter i kosten og se om noe evt blir verre igjen. Hvis helt det samme, finn neste råvare. Egg er også typisk. Kutter man melk bør man også kutte ting med soya. Man kan også kutte melk, egg og soya, for så å gjeninnføre en og en etter 6 uker uten, og se etter endringer. Det er litt jobb, men viktig for barnet som ikke selv klarer å fortelle.

Anonymkode: 89bf1...cf6

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i ditt innlegg. Det var akkurat slik det var med vår første og jeg kjenner det ennå helt inn i beinmargen. 
Det ble en start på foreldrekarrieren som ingen av oss i vår villeste fantasi hadde sett for oss, og vi har da hatt god erfaring med pass av andre babyer før vi fikk vår egen. Vi fikk rett og slett en ekstrem high need baby. Hun sov ikke og klaget all sin våkne tid. Vi oppsøkte alt som fantes av leger, helsesøster, barneleger, tungebåndspesialist osv. Vi prøvde diett, probiotika osv. Ingenting var uprøvd for vi trodde jo aldri at det var slik å ha barn. Ingenting galt ble funnet.

 

Ting ble først bedre for etter vi snakket med en barnepsykolog. Hun forklarte at 10% av barna er mye mer krevende enn andre og det beste man kan gjøre er å ikke lete etter en magisk løsning, men heller gjøre det beste ut av det. Hun sa også at vi burde gi opp å legge til lur hvis det har gått mer enn 20 minutt. Går det mer enn 20 minutt så avbryt, gjør noe annet (gå en tur om det så bare er en bæretur) og prøv igjen etter 1 time. Da har alle fått nullstilt seg. Ikke ha forventninger til søvn, men tilrettelegg for det og forsøk å lag noen søvnrutiner som man gjør hver gang. I tillegg fikk vi COS kurs som var nyttig i å finne våre egne triggere.

Vi begynnte også å strukturere dagen bedre slik at vi ikke følte at ting var endeløst. Mannen min tok baby fra 06-0730, så tok jeg baby til kl 11, han kom hjem i lunsjen og tok baby 1t, så tok jeg baby fra 12-16, han fra 16-19, jeg fra 19-06. Da viste vi begge når vi hadde «lukene» våre og gjorde det lettere å stå i.

Jeg kan også si at ting blir bedre med alderen. Når baby begynner å krabbe  så får de en ekstrem utforskertrang som gjør at de vil bevege seg rundt i rommet uten å sutre. Dette gjorde underverker. I tillegg blir interaksjonene noe helt annet når de blir 9mnd pluss. Du kan tulle mer med dem, leke titt tei, de har mer glede av å se på ting ved trilleturer. Alt dette gjør at de sutrer mindre. Søvnen blir nødvendigvis ikke bedre, men igjen så var trikset her å senke forveningene, prøv å aksepter det og finn ansvarfordelig som gjør at dere klarer å stå i det.

 

Og jeg vet det er så lett å ikke tro det og føle at det er en evighet til, men det blir bedre. Om et øyeblikk har dere en 5 åring som løper til naboen for å leke også sitter du der med kaffekoppen og savner henne. 

Vi fikk en nr 2 etterhvert og har en baby på 10 mnd nå.  Dette er heller ikke en enkel baby selv om storesøster var mye værre, men denne babytiden har vært så mye bedre fordi vi forberede oss på å gå i krigen uten søvn og kos første året. Men jeg forstår dere så inderlig godt, jeg kjenner fortsatt klumpen i magen av fortvilelse når jeg tenker på babytiden til førstemann.

Anonymkode: 3e95f...39b

[AnonymBruker]

Kjenner meg så inderlig igjen ❤️ Vår sønn var en sånn baby. Frem til han var 9 mnd sov han maks 45. min mellom hver oppvåkning. Gråt eller sutret det meste av sin våkne tid. Husker faktisk ikke så mye av det første året hans. Det er mest en eneste tåke, og jeg har nok fortrengt det Og når jeg prøver å huske får jeg bare høy puls og flashback til alle de gangene vi prøvde å gjøre de typiske tingene... babysang og babysvømming, gå på cafe.... De gangene vi prøvde noe i den gata måtte vi som oftest bare gå etter fem minutter. Vogn godtok han ikke før han kunne sitte i den. Så vi hadde ikke trilleturer heller før han var over halvåret. Måtte konsekvent bæres høyt, så han hadde god oversikt. Hadde ekstra kontroller hos helsestasjon, privatlege, føler vi prøvde alt mtp diett osv.

For vår del var ikke det noe som "forsvant" når han var 9-12 mnd heller, selv om ting ble noe bedre mtp søvn. Han gikk på et vis rett fra å være high need baby til trassalder når han var 1.5 år... Han har hatt et heftig energinivå og masse følelser hele veien, så han er uten tvil et barn i randsonen, som Hedvig Montgomery sier. Men han er i dag en helt perfekt gutt på 4.5 år som er en fryd å ha i hus, generelt sett. Selvstendig, empatisk, hysterisk morsom, stort sett i kjempehumør, hører stort sett på det vi sier, og hvis ikke finner vi en løsning på ting sammen. Ting endret seg veldig når han var 3-3.5. Da var trassalderen over, og vi satt igjen med en sjokkerende fornuftig gutt, som er superenkel å ha med å gjøre så lenge han får rast fra seg ute, og blir lyttet til når han har noe på hjertet. Vi var på ferie i tre uker i sommer uten et eneste sammenbrudd, helt utrolig. Det er så vanskelig å se for seg når man står i det. Man klarer ikke se at det blir bedre. Hvis noen hadde fortalt meg for noen år siden at min store sorg ville være at jeg aldri synes jeg får nok tid sammen med sønnen min ville jeg ledd hysterisk. Alt jeg ønsket når han var mindre var å rømme. Litt vondt å tenke på, men utrolig godt at vi har en så harmonisk familie i dag. 

Anonymkode: ca40b...9b6

[AnonymBruker]

Nybaktpappa91 skrev (På 22.8.2022 den 15.55):

Hei!

Dette innlegget skrives av en utslitt småbarnspappa til en datter på 6,5mnd. Det er vårt første barn og vi har blitt møtt av litt av en sjokkovergang til småbarnslivet. Jeg er samboer med en HELT fantastisk dame, som jobber livet av seg for denne babyen, og jeg må si at jeg beundrer alle mødre der ute for den jobben dere gjør! Det er virkelig verdens tøffeste jobb!

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget, er fordi vi begge to er på randen til å bli helt utslitte og jeg er redd for at det ikke er lenge igjen til samboeren min går på en skikkelig smell eller får en fødselsdepresjon. Hun er hjemme i permisjon og er helt utslitt etter hver dag. Vi trenger rett og slett litt tips og motiverende historier fra andre i samme situasjon.

Datteren vår er veldig krevende og mye urolig. Hun klager/syter hele tiden, krever stimuli konstant for ikke å bikke over til gråt, spiser ofte og sover dårlig både på dagtid og om natten. Hun klarer kanskje å underholde seg selv i 30 sekunder med en leke, men det er det. Ellers må hun bæres rund, men kun vendt fremover så hun får sett utover. Det skal sies at hun hadde kolikk i starten, som var rene torturen og allerede da tappet oss for energi. Nå klager hun stort sett gjennom hele dagen og virker misfornøyd uansett hva vi gjør. Vi pleier å få til to eller kanskje tre dupper per dag, men disse varer bare 15-20 min, og krever ofte 1,5 time med forsøk/jobbing selv om hun er trøtt og gjesper. Når hun er våken "suger" hun ut energien av oss og krever vår fulle oppmerksomhet hele tiden og om natten ammer hun med 1,5 times mellomrom, selv om vi gir fast føde før leggetid. Vi blir rett og slett utslitte.

Vi har vært hos både fastlege, barnelege, helsesykepleier, kiropraktor og osteopat, men ingen kan se at det er noe fysisk som plager henne. Vi har også prøvd å få en sykemelding til mor, så jeg kan avlaste mer på dagtid, uten hell. Vi står nå i kø for å få snakke med psykolog/familieterapeut på helsestasjonen for å få hjelp til det psykiske, men enn så lenge føles det litt ensomt og som vi ikke har fått noen gode svar fra helsevesenet.

Det skal sies at jeg gjør alt som står i min makt for å avlaste mor og vi samarbeider heldig vis godt og er stolte av jobben den andre gjør. Jeg tar ungen omtrent i det jeg kommer inn døren hjemme, har trilt så mye turer at jeg har fått betennelse under føttene, står opp tidlig så hun skal få sove litt lengre, tar legging annen hver kveld og går i bæresele med henne om natten hvis hun skriker. Vi har ikke familie i nærheten, ettersom vi bor i hovedstaden p.g.a. jobb og det å ta ubetalt fri fra jobb er ikke så lett med de høye lånerentene og prisene vi har i dag.

Vi føler at alle andre babyer rundt oss og i barselgruppen bare "plundrer" rundt og sover i armene på foreldrene som en potetsekk. Jeg føler vi har prøvd alt nå, uten at noe gir et varig resultat. Den beste beskrivelsen jeg klarer å gi av datteren vår er en "High Need Baby". Jeg hadde aldri hørt om det før, og vil ikke gi noen "diagnose", men beskrivelsen passer perfekt for sånn vi opplever datteren vår: https://no.wikipedia.org/wiki/High_Need_Baby

 

Er det noen som har opplevd noe tilsvarende og kan dele noen solskinnshistorier?

Hvordan går det med dere nå?😊

Anonymkode: 23db7...571

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.8.2022 den 16.01):

Barnevernet.

Anonymkode: 47d83...1d7

Kutt ut. Spre dritt et annet sted. TS har skrevet oppriktig sin opplevelse og trenger støtte. Piss off 

Anonymkode: cbce6...220