Hvordan skal jeg klare å stå i dette…..

[AnonymBruker]

For å starte et sted, så jeg og min ektemann står over en krise i livet og vi reagerer så ulikt….og jeg klarer ikke å håndtere eller se på hvordan han har det. Kort fortalt har mannen min fått seg en knekk/et nederlag eller hva jeg skal kalle det som påvirker hele familien vår og han går rundt og surver og er så mutt hele tiden. Og jeg HATER det!! Jeg er dårlig på og se på at han ikke har det bra, og det skaper dårlig stemning i heimen. Han mener han må få lov og ha det sånn, noe som er forsåvidt sant men jeg blir så irritert og sur fordi det påvirker meg og ungene. Han er typen som blir stille, innesluttet og rømmer fra hverdagen - mens jeg må snakke ut om tingene/utfordringene og trenger at vi holder motet oppe og fortsetter. 
 

Dette kan henge sammen med at jeg har allerede i livet møtt mye motgang, lenge før jeg møtte min mann og lærte meg tidlig at man må stå opp for seg selv, se utfordringene i øynene og gå videre! Fordi hadde jeg ikke gjort dette hadde jeg aldri kommet meg videre i livet, men han derimot har møtt lite motgang i livet og får til det han selv ønsker men nå, nå er det skikkelig tungt og jeg er bekymret han skal bli deprimert. Takler dårlig at han oppfører seg sånn og at vi ikke sammen kan takle utfordringene som et team istedet for at han skal gjemme seg og holde det inne i seg. 
 

 

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget men vil få ut frustrasjon, fortvilelse og søker råd. Jeg er redd at jeg ikke orker om det skal være slik over lengre tid. Kanskje det er jeg som må jobbe med meg selv? Akseptere at han bare må få surve fra seg?😞😞😞

Anonymkode: b86e6...cab

[AnonymBruker]

Jeg har forsøkt å snakke med han, oppmuntre han og få han til og holde motet oppe, men nei. Han ser det ikke og fortsetter med dette. Man kan se på lang avstand at han har det vondt. 
 

Jeg er også redd ungene skal se det, og vi kan ikke akkurat fortelle om det. Det er ikke et tema for barna. Føles ut som om han glir lengre og lengre unna meg for hver dag.

Anonymkode: b86e6...cab

[AnonymBruker]

kan du ikke bruke venner, familie og fastlege på å snakke ut? 

når det gjelder dere to så må dere nesten lære dere å kommunisere sammen. du må legge vekk dine sterke preferanser, og han må legge vekk sine... så må dere møtes en eller annen plass på midten. det krever kommunikasjon og samarbeid, og ikke minst tålmodighet. i stedet for å kjefte og bli frustrert kan du si at du ikke forstår/hva du trenger etc. 

Anonymkode: 4d654...cd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

kan du ikke bruke venner, familie og fastlege på å snakke ut? 

når det gjelder dere to så må dere nesten lære dere å kommunisere sammen. du må legge vekk dine sterke preferanser, og han må legge vekk sine... så må dere møtes en eller annen plass på midten. det krever kommunikasjon og samarbeid, og ikke minst tålmodighet. i stedet for å kjefte og bli frustrert kan du si at du ikke forstår/hva du trenger etc. 

Anonymkode: 4d654...cd7

Jeg bruker min familie, men vil helst ikke dra inn venner før jeg vet hvordan vi kan løse utfordringen vi står i. Det gjelder like mye meg som han, men han takler det dårligere enn meg og jeg sliter med å forstå han. Vi har vært sammen i mange år og har jo stått i utfordringer før, men nå er han helt annerledes og sier at jeg må la han få være lei seg. Og jo, klart han må men det påvirker hverdagen vår for han er jo helt fjern. 
 

Takk! Jeg skal sette meg ned med han og forsøke å finne ut av hva han trenger.

Anonymkode: b86e6...cab

[umAxa]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget men vil få ut frustrasjon, fortvilelse og søker råd. Jeg er redd at jeg ikke orker om det skal være slik over lengre tid. Kanskje det er jeg som må jobbe med meg selv? Akseptere at han bare må få surve fra seg?😞😞😞

Anonymkode: b86e6...cab

At du reagerer så sterkt på det (ref. hater det), er jo røtter i at det er et tegn på at mannen din ikke er så stødig som han kanskje viste seg å være og skulle det vedvare... vel med barn og delt livssituasjon med i bildet så kan alt havne i dragsuget med han.

Du har rett i å reagere sterkt fordi utfallet kan bli ganske urovekkende, men det er ikke sikkert at du er nødvendigvis den rette personen i øyeblikket til å sette han på korrekt kurs, selv om det kommer av rette intensjoner.

Mitt tips er å ta kontakt med hans beste kompis, en venn av dere begge som vil det beste for dere, og dele litt av situasjonen. Hinte litt om at du trenger sårt litt hans hjelp og kanskje din mann og han kunne tatt seg en god "fisketur" sammen. Når dagen kommer så klargjør du en sekspakning i en kjølebag, og sier at kompisen hans kommer å henter han om 20 minutter og han trenger ikke å bekymre seg om deg eller barna resten av kvelden, og det er bare til å kose seg. 

[AnonymBruker]

umAxa skrev (1 minutt siden):

At du reagerer så sterkt på det (ref. hater det), er jo røtter i at det er et tegn på at mannen din ikke er så stødig som han kanskje viste seg å være og skulle det vedvare... vel med barn og delt livssituasjon med i bildet så kan alt havne i dragsuget med han.

Du har rett i å reagere sterkt fordi utfallet kan bli ganske urovekkende, men det er ikke sikkert at du er nødvendigvis den rette personen i øyeblikket til å sette han på korrekt kurs, selv om det kommer av rette intensjoner.

Mitt tips er å ta kontakt med hans beste kompis, en venn av dere begge som vil det beste for dere, og dele litt av situasjonen. Hinte litt om at du trenger sårt litt hans hjelp og kanskje din mann og han kunne tatt seg en god "fisketur" sammen. Når dagen kommer så klargjør du en sekspakning i en kjølebag, og sier at kompisen hans kommer å henter han om 20 minutter og han trenger ikke å bekymre seg om deg eller barna resten av kvelden, og det er bare til å kose seg. 

Det kan også være fra at jeg som nevnt tidligere har opplevde mye motgang i livet og vet at man bare må stå i det, holde motet oppe og komme seg fremover. Det nytter ikke å grave seg ned, da kommer man ingen vei. Mens min mann mener han må få lov og føle på «slaget»…men hvor lenge skal han få lov? De to siste dagene har han funnet på ting som ikke involerer meg eller barna for å komme bort fra tanker etc. men han kan jo ikke rømme vekk for alltid. Utfordring/problemet må løses og blir ikke borte av seg selv. Men god tips, kanskje jeg skal ringe hans bestekompis..takk for forslag. 

Anonymkode: b86e6...cab

[AnonymBruker]

Jeg trenger så sårt at mannen min står samlet med meg i utfordringen og klarer å holde motet oppe sammen med meg! Løfte hverandre og støtte oss på hverandre.

Anonymkode: b86e6...cab

[Khloe P.T]

Det er han som har fått en knekk, fordi? Du sier dere ikke kan snakke med barna om det, hvorfor? Livet ER ikke bare bra og jeg er (pba det du skriver) forsåvidt enig med mannen din i at han må få lov å være nedbrutt. NOE kan dere vel fortelle barna?

Du ønsker at dere skal løfte hverandre. Nå trenger han å bli løftet av deg. På hvilken måte vet jeg ikke, men iallefall ikke med sinne og frustrasjon.

[smilo]

Jeg fikk følelsen av at TS har vært utro mot mannen og ikke skjønner hvorfor han reagerer så sterkt som han gjør. 

Hvis dette er realiteten så tenker jeg at du TS skal sende mannen til en lege eller psykolog for DU er ikke den som skal bestemme når han skal ta seg sammen. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg trenger så sårt at mannen min står samlet med meg i utfordringen og klarer å holde motet oppe sammen med meg! Løfte hverandre og støtte oss på hverandre.

Anonymkode: b86e6...cab

Du sier ikke hvor lenge dette har vedvart? Du nevner hans adferd de siste to dager, så da lurer jeg på om det er den tiden det har vart totalt? Isåfall synes jeg du er helt på jordet og at du må respektere hans reaksjon, i stedet for å bare se hva du har behov for! 

Anonymkode: be596...829

[AnonymBruker]

I gode og onde dager, vet du...

Anonymkode: c9756...bbc

[AnonymBruker]

7 minutter siden, smilo said:

Jeg fikk følelsen av at TS har vært utro mot mannen og ikke skjønner hvorfor han reagerer så sterkt som han gjør. 

Hvis dette er realiteten så tenker jeg at du TS skal sende mannen til en lege eller psykolog for DU er ikke den som skal bestemme når han skal ta seg sammen. 

Jeg håper ikke dette er tilfellet. Isåfall er jo TS mer egoistisk enn jeg ønsker å tro at mennesker kan være... Jeg velger å lese det som en felles krise de begge to står i, uten å spekulere i hva det kan være. 

Hvis hun hadde vært utro og fremdeles står på at hun har behov for at han skal kunne stå i det samlet og reagere slik hun synes er mest riktig, så ville jo det vært fullstendig hårreisende respektløst ovenfor mannen😅

Anonymkode: be596...829

[AnonymBruker]

Nå ler jeg faktisk. Nei, jeg har ikke vært utro. Vi er i en situasjon hvor vi må endre hele vår livssituasjon, SAMMEN…og han takler det dårligere enn meg. Jeg prøver å se fremover, men han har hengt seg helt fast. Vi står også i situasjonen på grunn av han. Han har holdt på slik i 14-20 dager ish. 
 

 

Anonymkode: b86e6...cab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For å starte et sted, så jeg og min ektemann står over en krise i livet og vi reagerer så ulikt….og jeg klarer ikke å håndtere eller se på hvordan han har det. Kort fortalt har mannen min fått seg en knekk/et nederlag eller hva jeg skal kalle det som påvirker hele familien vår og han går rundt og surver og er så mutt hele tiden. Og jeg HATER det!! Jeg er dårlig på og se på at han ikke har det bra, og det skaper dårlig stemning i heimen. Han mener han må få lov og ha det sånn, noe som er forsåvidt sant men jeg blir så irritert og sur fordi det påvirker meg og ungene. Han er typen som blir stille, innesluttet og rømmer fra hverdagen - mens jeg må snakke ut om tingene/utfordringene og trenger at vi holder motet oppe og fortsetter. 
 

Dette kan henge sammen med at jeg har allerede i livet møtt mye motgang, lenge før jeg møtte min mann og lærte meg tidlig at man må stå opp for seg selv, se utfordringene i øynene og gå videre! Fordi hadde jeg ikke gjort dette hadde jeg aldri kommet meg videre i livet, men han derimot har møtt lite motgang i livet og får til det han selv ønsker men nå, nå er det skikkelig tungt og jeg er bekymret han skal bli deprimert. Takler dårlig at han oppfører seg sånn og at vi ikke sammen kan takle utfordringene som et team istedet for at han skal gjemme seg og holde det inne i seg. 
 

 

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget men vil få ut frustrasjon, fortvilelse og søker råd. Jeg er redd at jeg ikke orker om det skal være slik over lengre tid. Kanskje det er jeg som må jobbe med meg selv? Akseptere at han bare må få surve fra seg?😞😞😞

Anonymkode: b86e6...cab

Folk takler motgang og kriser forskjellig og det må være rom for at han takler dette forskjellig fra deg. Hvis han er i tillegg årsaken til dette, så er det mulig han også kjenner på en del skyldfølelse. Du kan forsøke å snakke om hvordan du opplever situasjonen, men å blåse opp utfordringene fordi han reagerer forskjellig fra deg, er neppe en god løsning. Det er helt på sin plass at du roer deg litt ned og gir han litt pusterom.
 

Anonymkode: e3804...c67

[AnonymBruker]

Du sier lite i HI hvor lenge dette har pågått. Men jeg forstår det slik st dere har et langvarig forhold med barn. 
 

Det finnes ingen fasit for hvor lenge man skal holde ut, men jeg ville tatt høyde for at en knekk - som absolutt alle og enhver kan oppleve i livet, kan vare hvertfall et år. 

Anonymkode: 5fc49...84e

[tussi84]

14 til 20 dager er egentlig ingenting. Enn kan ikke forvente at alle bare skal heve seg like lett over ting. Noen bruker kort tid, andre lengere tid. Det er også enkelte ting man aldri klarer å komme over men som man lærer seg å leve med. Det er heller ikke unormalt at menn ikke snakker så veldig mye om følelser.

Jeg tenker at man bør være tålmodig med den som sliter når man befinner seg i et Langvarig forhold og bor sammen. Det går jo en grense, men da bør det ha gått utover forholdet over en lengre periode. I alle fall mange mnd, og gjerne år. Enn snur ikke ryggen til for at mannen har det vondt eller har blitt syk den første tiden. I gode og onde dager heter det.

Det er ikke så lenge siden min mann hadde det vanskelig her heller. Han slet med utbrenthet, og var sykemeldt fra jobb. I 3 mnd var det jeg som tok meg av mesteparten som hadde med husarbeid og barn å gjøre, for han var helt utslitt. Han var ikke seg selv. Selvfølgelig syntes jeg det var tøft og jeg ble av og til irritert på at jeg måtte fikse det meste. Samtidig så prøvde jeg å ha et snev av tålmodighet og håpe på at tiden ville løse det meste. Jeg valgte å være hans partner i både gode og dårlige perioder da jeg giftet meg, og jeg vil prøve å holde det løftet.

[AnonymBruker]

Det har vel pågått i et par mnd, men først nå de siste ukene at mannen min har fått seg en knekk. Selvsagt skal han få føle seg nedfor osv, men vi har barn og en hverdag som skal fungere og han kan ikke bare la meg stå igjen med alt ansvaret og gå rundt, surver og være helt fjern. Jeg gir han jo rom, men samtidig er det vanskelig å vite hvor mye rom jeg skal gi han når det påvirker oss andre som bor her i stor grad. 

Anonymkode: b86e6...cab

[AnonymBruker]

Jeg har ikke tenkt å gå fra han…det er ikke et tema, men jeg blir bare ekstra frustrert over at vi er så langt fra hverandre og jeg føler han glir fra meg…

Anonymkode: b86e6...cab

[AnonymBruker]

Åh, herregud. Du sier du takler motgang godt TS, men sannheten er at du takler det enormt dårlig. Den motgangen du har nå i livet er en ektemann som ikke har kapasitet til å dra lasset med deg.. Du reaksjon, "jeg hater det".. 

Det drar deg mer ned i gjørma enn den isolerte floken dere har i samlivet. 

Mannens manglende "ta-seg-sammen" har pågått i 14 dager.. Det er på sett og vis litt flaut å reagere så sterkt for så få dager. 

Denne problemstillingen hadde forøvrig vært interessant å snu på hodet... At det var kvinnen som hadde fjorten dårlige dager og mannen som klagde.. 🤪

Anonymkode: 4d7d8...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har ikke tenkt å gå fra han…det er ikke et tema, men jeg blir bare ekstra frustrert over at vi er så langt fra hverandre og jeg føler han glir fra meg…

Anonymkode: b86e6...cab

Jeg skjønner at det er frustrerende, men sannsynligvis opplever dere dette ganske forskjellig ift hvordan det påvirker samlivet. 

Jeg har litt de samme tendensene når jeg har det vondt, der jeg går litt inn i meg selv. Ting må bearbeides litt før jeg kan sette ord på det. 

Anonymkode: e3804...c67