Dere andre som er helt gale etter kjæresten, hvordan takler dere hverdagen?

[AnonymBruker]

Er i den situasjonen at jeg har en kjæreste jeg er helt gal etter. Jeg er så forelska som jeg aldri noensinne har vært. Jeg er 40, så langtfra tenåring.

To og et halvt år har vi vært sammen, blir tre år i januar. Synes det er rart, men også godt på mange måter, at jeg fremdeles er så vanvittig forelska.

Vi har ikke flyttet sammen enda, jeg har hjemmeboende barn fra tidligere og det er sjelden passende eneboliger i nærheten er til salgs.

Derfor er vi altså særboere, men møtes flere ganger i uka og stort sett alltid i helgene. Likevel, jeg sliter veldig med savn, tristhet og nærmest depresjon de dagene vi ikke møtes.

Føler meg nesten bipolar, ikke at jeg vet alt om den diagnosen og har ingen diaognoser, bare for å ha det på det rene. Vi kan være sammen en hel helg og jeg føler meg ekstatisk lykkelig. Vi kan så på kjøkkenet og lage mat, og så kommer han f.eks. bak meg, lener seg ned og kysser meg på halsen eller kinnet. Sånne egentlig helt hverdagslige ting gjør at det iler gjennom hele kroppen min, blir glad, flau, smigret, alt mulig deilig.

Når vi holder på i hagen, føler jeg at jeg bare må kysse han ofte og mye. På gåturer trenger jeg å holde hånden hans. Når vi har sex føles alt magisk og egentlig surrealistisk. Har egentlig ikke engang likt sex så mye før, men med han er det plutselig ikke mulig å få nok.

Men, når søndag kveld kommer og jeg kjører hjem (ca. halvtime unna), gråter jeg ofte i bilen. Kjenner meg helt forderdelig trist. Å gå fra å føle at man er i den sjuende himmel 24 t i døgnet, til å legge seg alene til natten. Jeg gråter ofte da også, i senga alene sent på kvelden før jeg sovner. Uten at han har gjort noe galt eller at vi har kranglet, men fordi jeg lengter så veldig etter han.

Når jeg noen ganger har tatt opp dette med han, sier han at jeg ikke trenger å være så emosjonell, vi ses jo snart uansett. Han oppmuntrer meg til å få ting gjort, ikke være trist. Men ofte så klarer jeg det ikke. Jeg blir også iblant helt overveldet at sorg, tristhet og sjalusi når jeg tenker på at han har vært sammen med mange andre kvinner før meg. At de kanskje også var like forelska i han, at han kanskje likte noen av dem bedre enn meg.

Dere andre som er i forhold hvor dere fremdeles er stormforelska, hvordan takler dere de dagene hvor dere ikke ses? Og, hva skjer om/når denne intense forelskelsen går over? Trodde forelskelser pleide å gå over etter et halvår eller år, men denne har vart i over to år, og det er jo også litt stressende og slitsomt å være så på hele tiden. Det positive er i alle fall at det ikke er det minste tvil om at han er den store kjærligheten, og jeg er heldig som har funnet han. Men er redd jeg kanskje driver han bort fra meg med emosjonelle utbrudd og tristhet.

Anonymkode: a84e6...c4e

[AnonymBruker]

Forelskelse er jo å være midlertidig sinnsyk. Vi har vel alle vært i fasen med sommerfulger i magen, hvor man knuller som kaniner, hvor ting er veldig spennende og kanskje også litt usikkert. Kanskje man også føler på sjalusi, selv om man aldri har vært spesielt sjalu før, kanskje man begynner å gruble og analsere selv om man aldri har vært sånn, savn blir uutholdelig osv. Forelskelsen går utover jobb, utover konsentrasjon, søvn, påvirker matlyst, alt. Ikke minst så har det alt å si for humøret, som du sier kan man bli nærmest bipolar. Hjertet er i hånden på den andre, og det de sier og gjør påvirker en hel dag, eller om man er med dem eller ei. 

Så "skal" man liksom - når man bli et par og er det i noen år - gli over i noen tryggere, som kanskje med det blir hakket mindre spennende også, i mangel på bedre ord. Forelskelsen gir seg bittelitt, man er iallfall ikke i høyspenn 24/7 lengre. Det tåler man jo ikke! Man kan fremdeles føle at man elsker sin kjære som aldri før, men man kan ikke være på alerten hele tiden. Da blir man jo gal.

Jeg lurer kanskje på om dere ikke har kommet helt over i "trygghetsfasen" pga at dere ikke bor sammen? For noen holder det jo i massevis å se kjæresten noen ganger i uka og helg da, men kanskje ikke for alle. Kanskje å flytte sammen vil gjøre dette mye bedre? 

Jeg har iallfall følelsen av at en sånn langvarig forelskelsesføle av denne typen er litt vanligere i mer usikre forhold, om du er forelsket i en gift mann eller hekta på en som er hot and cold osv.. Jeg har vært med en mann som ga seg helt til meg når vi faktisk var fysisk sammen, men så kunne han forsvinne litt. Tristheten var kanskje mer "reell" da, siden det jo kom av at han faktisk ikke ville ha meg fullt og helt. Du føler på en tristhet selv om han vil det! 

Kan du trøste deg med at dere skal flytte sammen, og visualisere det når du legger deg på kveldene?

Kan dere kanskje ha en avtale om nattamelding hver kveld og sånne ting, hjelper det med den type oppmerksomhet og bekreftelse digitalt? Du må jo leve ditt liv og han sitt også, eller man kan iallfall ikke kreve kontakt hele døgnet, men om det hadde hjulpet med bare litt enkle småting så kan kanskje det være en ide.

Anonymkode: 82d43...aaf

[AnonymBruker]

Hvis jeg var deg så ville jeg sjekket dette ut med terapi, det høres kanskje overkill ut, men jeg var som deg, og så ble jeg dumpet. Jeg ble omtrent psykotisk av det, verste tiden i mitt liv, det du beskriver høres akkurat ut som meg selv, og jeg hadde en masse barndomstraumer og redsler for å bli forlatt, samt at jeg hadde en form for medavhengighet hvor jeg kun følte meg hel og som et menneske omtrent, når jeg og han var sammen. Jeg kunne nesten ikke fungere på egenhånd, jeg hadde ikke et emosjonellt liv utenom på en måte  

Anonymkode: 0c9d9...22f

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg blir også iblant helt overveldet at sorg, tristhet og sjalusi når jeg tenker på at han har vært sammen med mange andre kvinner før meg. At de kanskje også var like forelska i han, at han kanskje likte noen av dem bedre enn meg.

Anonymkode: a84e6...c4e

Dette er mer enn at du ønsker mer tid med ham, du ønsker jo at han ikke hadde ei fortid. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det ganske kjipt selv de dagene vi ikke møttes før vi flyttet sammen. Klarte ikke finne roen. Om datter ville sove hos sin far så ble jeg nesten overlykkelig så jeg kunne reise til han. 

Føler meg enda så forelsket, men er så glad vi bor sammen. Giftet oss til og med. Føler med deg. 

Anonymkode: 65022...034

[AnonymBruker]

Det er jo fint å være forelsket. Men du beskriver det jo nesten som noe vondt. Berg ut dalbane. Har du en fortid med vanskelig oppvekst og/eller traumer? Det kan jo minne om litt tilknytninsvansker, men jeg er ingen ekspert. Faktisk ikke dumt å snakke med en terapeut om dette. Kanskje blir du kjent med deg selv på en ny måte. Og det kan du få godt bruk for.

Det jeg reagerer på her egentlig, er at han avfeier deg og sier at du ikke skal være så emosjonell når du forteller om følelsene dine. Det høres da ut som han ikke tar dine følelser på alvor. Jeg synes ikke det var noe fint gjort av han. Han kunne for eksempel sagt at han synes det var fint at du opplevde det slik, eller sagt at han føler det samme dersom han gjør det. Er han slik ellers også? 

Anonymkode: 649b4...007

[flusa]

Jeg er også helt gal etter mannen min, har vært sammen i 11 år, gift i 10 år.

Kysser,klemmer,holder hender,koser hele tiden.

Han viser det på samme måte mot meg  og det er utrolig deilig at han føler det på samme måte som meg❤️