Ufølsom samboer

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst og depresjon. Dette blir ikke behandlet fordi jeg har stått et år i kø hos dps. Føler at jeg blir dårligere for hver dag og sliter med tung pust, panikkanfall, bekymringer, irritasjon/snarsint og mest irriterende av alt: plutselig gråt.

 

Jeg skjønner at jeg ikke er lett å være pårørende til. Men mannen min viser meg INGEN følelser når det kommer til dette. 

Tidligere idag brast jeg ut i gråt mens jeg lagde middag til familien med to voksne og to barn. Plutselig ble det for mye for meg og jeg knakk sammen på kjøkkenet. Reaksjonen jeg da fikk var et langt sukk fra han, før han gikk ut av kjøkkenet.

Jeg vet ikke hva jeg forventer at han skal bidra med, men et sukk og å forlate meg mens jeg gråter føler jeg at er meg uverdig.

 

Har problemer med å ta det opp med han fordi han mener at jeg ikke kan ta opp noe uten at jeg begynner å gråte, og det syns han er et problem.

Overreagerer jeg med å ikke synes at dette er en grei måte å møte meg på? Personlig så føler jeg at han ikke bryr seg om meg i det hele tatt,i og med at en enkel klem ville ha hjulpet der og da..

Føler at jeg trenger mer fra han, men vet ikke om det er jeg som er krevende og irriterende, eller om han faktisk ikke bryr seg. Sårt er det uansett.

Anonymkode: fea81...7a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg sliter med angst og depresjon. Dette blir ikke behandlet fordi jeg har stått et år i kø hos dps. Føler at jeg blir dårligere for hver dag og sliter med tung pust, panikkanfall, bekymringer, irritasjon/snarsint og mest irriterende av alt: plutselig gråt.

 

Jeg skjønner at jeg ikke er lett å være pårørende til. Men mannen min viser meg INGEN følelser når det kommer til dette. 

Tidligere idag brast jeg ut i gråt mens jeg lagde middag til familien med to voksne og to barn. Plutselig ble det for mye for meg og jeg knakk sammen på kjøkkenet. Reaksjonen jeg da fikk var et langt sukk fra han, før han gikk ut av kjøkkenet.

Jeg vet ikke hva jeg forventer at han skal bidra med, men et sukk og å forlate meg mens jeg gråter føler jeg at er meg uverdig.

 

Har problemer med å ta det opp med han fordi han mener at jeg ikke kan ta opp noe uten at jeg begynner å gråte, og det syns han er et problem.

Overreagerer jeg med å ikke synes at dette er en grei måte å møte meg på? Personlig så føler jeg at han ikke bryr seg om meg i det hele tatt,i og med at en enkel klem ville ha hjulpet der og da..

Føler at jeg trenger mer fra han, men vet ikke om det er jeg som er krevende og irriterende, eller om han faktisk ikke bryr seg. Sårt er det uansett.

Anonymkode: fea81...7a7

Det kommer litt an på.  

Dersom du bryter ut i gråt hver dag på kjøkkenet kan jeg forstå at det er strevsomt etterhvert.  

Du skriver selv at du har angst og depresjon.  Det er krevende å leve med en slik partner over tid.  Husk også på at mannen din ikke er en fagperson. Han forstår ikke alt som foregår i hodet ditt.  

Anonymkode: 3a234...f0d

[AnonymBruker]

Har ikke noen gode råd, ville bare sende gode tanker til deg. Håper du får hjelp snart!

❤️

Anonymkode: 93aa4...06c

[Silva Pluvialis]

Han er mann. Ikke at det er noe unnskyldning, men en del menn er fryktelig dårlige på å speile og møte følelser, og i det hele tatt uttrykke eller vise emosjoner. Mange menn er emosjonelt avstumpet og har ikke språk for å sette ord på følelser og evne til å vise emosjonell omsorg, dessverre. For jeg skjønner veldig godt at det er vondt for deg å føle deg så avvist. Jeg hadde reagert akkurat likt som deg. Har han vokst opp uten å snakke om følelser? Har dere vurdert parterapi? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det kommer litt an på.  

Dersom du bryter ut i gråt hver dag på kjøkkenet kan jeg forstå at det er strevsomt etterhvert.  

Du skriver selv at du har angst og depresjon.  Det er krevende å leve med en slik partner over tid.  Husk også på at mannen din ikke er en fagperson. Han forstår ikke alt som foregår i hodet ditt.  

Anonymkode: 3a234...f0d

Er ikke snakk om daglig, men at jeg er tilbakesatt i hverdagen er helt sikkert. Og jeg vet at han blir lei av det. Men samtidig så forventer jeg jo at han er der for meg. Hvis det gir mening.

Anonymkode: fea81...7a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har ikke noen gode råd, ville bare sende gode tanker til deg. Håper du får hjelp snart!

❤️

Anonymkode: 93aa4...06c

Tusen takk for gode ord ♥️

Anonymkode: fea81...7a7

[AnonymBruker]

Tror dessverre mange pårørende til syke personer, og kanskje særlig om det er en «usynlig» lidelse, kan bli irritable fordi det skaper en uforutsigbarhet og en utrygghet for dem og det overskygget ev medfølelse. Og all sympati og helsehjelp går gjerne til den syke, mens de friske også lever med problemene som følger av lidelsen uten å ha noen å støtte seg på. Dere burde fått hjelp til kommunikasjon og til å se hverandre. 

Anonymkode: 51e18...b01

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (1 minutt siden):

Han er mann. Ikke at det er noe unnskyldning, men en del menn er fryktelig dårlige på å speile og møte følelser, og i det hele tatt uttrykke eller vise emosjoner. Mange menn er emosjonelt avstumpet og har ikke språk for å sette ord på følelser og evne til å vise emosjonell omsorg, dessverre. For jeg skjønner veldig godt at det er vondt for deg å føle deg så avvist. Jeg hadde reagert akkurat likt som deg. Har han vokst opp uten å snakke om følelser? Har dere vurdert parterapi? 

Ja, han har nok aldri snakket om følelser før. Har hatt han med på et par timer med psykolog tidligere uten at det hjalp noe særlig .

Parterapi er kanskje en vei å gå, men er 98% sikker på at han mener at det er unødvendig. Dessuten kommer jeg til å sitte der og gråte, for jeg er også vokst opp uten å snakke om følelser 😅

Anonymkode: fea81...7a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tror dessverre mange pårørende til syke personer, og kanskje særlig om det er en «usynlig» lidelse, kan bli irritable fordi det skaper en uforutsigbarhet og en utrygghet for dem og det overskygget ev medfølelse. Og all sympati og helsehjelp går gjerne til den syke, mens de friske også lever med problemene som følger av lidelsen uten å ha noen å støtte seg på. Dere burde fått hjelp til kommunikasjon og til å se hverandre. 

Anonymkode: 51e18...b01

Ja, det høres jo fornuftig ut. Og ja, det blir nok mye oppmerksomhet mot meg og min psyke. Jeg husker ikke selv når tid jeg sist spurte han om hvordan han har det. Så det går jo begge veier sånn sett.

Kanskje vi skulle prøvd parterapi,ja.

Anonymkode: fea81...7a7

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, han har nok aldri snakket om følelser før. Har hatt han med på et par timer med psykolog tidligere uten at det hjalp noe særlig .

Parterapi er kanskje en vei å gå, men er 98% sikker på at han mener at det er unødvendig. Dessuten kommer jeg til å sitte der og gråte, for jeg er også vokst opp uten å snakke om følelser 😅

Anonymkode: fea81...7a7

Dette er ganske litt drastisk, men jeg tror nesten jeg hadde vurdert skilsmisse. Jeg hadde aldri holdt ut med en som ikke klarte å speile og møte følelser. Jeg trenger en med emosjonell intelligens og bevissthet, som kan forstå ting og ikke bare kimse av alt, typ. "Gå deg en tur, så løser alt seg"-logikk. Forstår veldig godt frustrasjonen din. Det er vondt å blir avvist og ikke forstått. 

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (3 minutter siden):

Dette er ganske litt drastisk, men jeg tror nesten jeg hadde vurdert skilsmisse. Jeg hadde aldri holdt ut med en som ikke klarte å speile og møte følelser. Jeg trenger en med emosjonell intelligens og bevissthet, som kan forstå ting og ikke bare kimse av alt, typ. "Gå deg en tur, så løser alt seg"-logikk. Forstår veldig godt frustrasjonen din. Det er vondt å blir avvist og ikke forstått. 

Ja jeg tenker i retning av samlivsbrudd her også. Vi har barn sammen og eier hus og bil sammen, så river jo opp en familie ved å gå. Men samtidig så føler jeg jo at jeg også fortjener omsorg, for jeg er jo mer en mamma og samboer. Og det er vondt ja. Veldig vondt faktisk .

Anonymkode: fea81...7a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Tror dessverre mange pårørende til syke personer, og kanskje særlig om det er en «usynlig» lidelse, kan bli irritable fordi det skaper en uforutsigbarhet og en utrygghet for dem og det overskygget ev medfølelse. Og all sympati og helsehjelp går gjerne til den syke, mens de friske også lever med problemene som følger av lidelsen uten å ha noen å støtte seg på. Dere burde fått hjelp til kommunikasjon og til å se hverandre. 

Anonymkode: 51e18...b01

Hadde en eks med påvist ptsd.  Jeg fikk jo nesten ptsd selv av det.  Ikke undervurder hvordan det er å være i en nær relasjon med en person som strever psykisk. Det smitter og det er svært krevende å forholde seg til en som er opp og ned og uforutsigbar.  Særlig i en hektisk hverdag 

Anonymkode: 3a234...f0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg sliter med angst og depresjon. Dette blir ikke behandlet fordi jeg har stått et år i kø hos dps. Føler at jeg blir dårligere for hver dag og sliter med tung pust, panikkanfall, bekymringer, irritasjon/snarsint og mest irriterende av alt: plutselig gråt.

 

Jeg skjønner at jeg ikke er lett å være pårørende til. Men mannen min viser meg INGEN følelser når det kommer til dette. 

Tidligere idag brast jeg ut i gråt mens jeg lagde middag til familien med to voksne og to barn. Plutselig ble det for mye for meg og jeg knakk sammen på kjøkkenet. Reaksjonen jeg da fikk var et langt sukk fra han, før han gikk ut av kjøkkenet.

Jeg vet ikke hva jeg forventer at han skal bidra med, men et sukk og å forlate meg mens jeg gråter føler jeg at er meg uverdig.

 

Har problemer med å ta det opp med han fordi han mener at jeg ikke kan ta opp noe uten at jeg begynner å gråte, og det syns han er et problem.

Overreagerer jeg med å ikke synes at dette er en grei måte å møte meg på? Personlig så føler jeg at han ikke bryr seg om meg i det hele tatt,i og med at en enkel klem ville ha hjulpet der og da..

Føler at jeg trenger mer fra han, men vet ikke om det er jeg som er krevende og irriterende, eller om han faktisk ikke bryr seg. Sårt er det uansett.

Anonymkode: fea81...7a7

Jeg reagerer nesten mest på at du forventer at han skal reagere fornuftig på at du bryter ut i plutselig gråt uten grunn i en normal hverdagssituasjon. Det er jo utrolig vanskelig å forholde seg til og det er ikke intuitivt for alle hva han kan gjøre for deg.

Hvis du tror du vet hva som vil gjøre deg godt neste gang du begynner med spontangråt foreslår jeg at du lager en skriftlig bruksanvisning til han. Da slipper du å snakke om det også. Den kan se omtrent sånn ut:

1. hold rundt meg

2. fortell meg at det går bra og at du er glad i meg uansett

3. hjelp meg å gjøre ferdig det jeg holder på med mens jeg gråter ut

Anonymkode: 879d1...f37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg reagerer nesten mest på at du forventer at han skal reagere fornuftig på at du bryter ut i plutselig gråt uten grunn i en normal hverdagssituasjon. Det er jo utrolig vanskelig å forholde seg til og det er ikke intuitivt for alle hva han kan gjøre for deg.

Hvis du tror du vet hva som vil gjøre deg godt neste gang du begynner med spontangråt foreslår jeg at du lager en skriftlig bruksanvisning til han. Da slipper du å snakke om det også. Den kan se omtrent sånn ut:

1. hold rundt meg

2. fortell meg at det går bra og at du er glad i meg uansett

3. hjelp meg å gjøre ferdig det jeg holder på med mens jeg gråter ut

Anonymkode: 879d1...f37

Denne var fin.  

Jeg liker at en kaller menn for emosjonelt avstumpet og uten evne til empati fordi de ikke reagerer 100% som forventet av kvinnen i en surrealistisk, merkelig og krevende situasjon.

Her snakker vi om en som plutselig bryter ut i heftig gråt i en helt hverdagslig situasjon på kjøkkenet.  Det er fryktelig emosjonelt krevende å stå i noe sånt.  Det er nok ikke første gang heller.  

Så kommer kvinneguidens gode guder med rådene: skill deg og dump han.  

 

Anonymkode: 3a234...f0d

[apeklatt]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg reagerer nesten mest på at du forventer at han skal reagere fornuftig på at du bryter ut i plutselig gråt uten grunn i en normal hverdagssituasjon. Det er jo utrolig vanskelig å forholde seg til og det er ikke intuitivt for alle hva han kan gjøre for deg.

Hvis du tror du vet hva som vil gjøre deg godt neste gang du begynner med spontangråt foreslår jeg at du lager en skriftlig bruksanvisning til han. Da slipper du å snakke om det også. Den kan se omtrent sånn ut:

1. hold rundt meg

2. fortell meg at det går bra og at du er glad i meg uansett

3. hjelp meg å gjøre ferdig det jeg holder på med mens jeg gråter ut

Anonymkode: 879d1...f37

Dette var lurt! Da har han jo noe konkret å forholde seg til 

Endret 21. august 2022 av apeklatt

[AnonymBruker]

Som flere andre sier, ikke undervurder hvor vanskelig det er å være pårørende til en person med ubehandlet angst/depresjon. Jeg er kvinne, og mannen min har angst. Når han har angst, blir han ekstremt egosentrisk, og han er umulig å snakke til fornuft. Han bryter ikke sammen på kjøkkenet, men han går inn i seg selv, går ekstremt opp i ting, krisemaksimerer, lyver til seg selv og blir uberegnelig. Dette ser han ikke selv. Han har perioder det han kjører oss fullstendig i grøfta, og han trenger at jeg er ekstremt omsorgsfull, sier de samme tingene tusen ganger og er med han til legen etc. Jeg har gjort det de første rundene han hadde med angst, men nå kjenner jeg at jeg ikke klarer det. Noe inni meg hyler at han for faen må ta til fornuft og høre på hva JEG sier, ikke hva angsten forteller. Han kjører på med samme runden en gang til, og jeg har fortsatt ikke kommet over den forrige. Han glemmer og går lettet videre når han endelig forstår at det ikke var noe å være redd for. Da slipper angsten taket, og han legger det bak seg kjapt og greit. Jeg greier ikke å gå videre like fort. Det er ikke mange nok positive hendelser til å overskygge gråteanfallet på kjøkkenet om du skjønner hva jeg mener. Jeg går litt på nåler og analyserer han hele tiden, og venter på neste runde. 

Jeg har vurdert å gå mange mange ganger. Jeg ga ham et ultimatum: psykolog eller brudd. Han valgte psykolog. Vi får se om det hjelper. 

Poenget mitt var ikke å ta over tråden din, unnskyld for det. Poenget var å belyse saken fra den andre siden. Det kan være innmari tøft å være pårørende til en psykisk syk person. Jeg håper du skjønner at dette er vanskeligere for din samboer enn du tror. Du kan glemme at du har grått på kjøkkenet ganske fort etter tårene har tørket, men det kan sitte lenge i hos han likevel. 

Anonymkode: bec5a...ca3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som flere andre sier, ikke undervurder hvor vanskelig det er å være pårørende til en person med ubehandlet angst/depresjon. Jeg er kvinne, og mannen min har angst. Når han har angst, blir han ekstremt egosentrisk, og han er umulig å snakke til fornuft. Han bryter ikke sammen på kjøkkenet, men han går inn i seg selv, går ekstremt opp i ting, krisemaksimerer, lyver til seg selv og blir uberegnelig. Dette ser han ikke selv. Han har perioder det han kjører oss fullstendig i grøfta, og han trenger at jeg er ekstremt omsorgsfull, sier de samme tingene tusen ganger og er med han til legen etc. Jeg har gjort det de første rundene han hadde med angst, men nå kjenner jeg at jeg ikke klarer det. Noe inni meg hyler at han for faen må ta til fornuft og høre på hva JEG sier, ikke hva angsten forteller. Han kjører på med samme runden en gang til, og jeg har fortsatt ikke kommet over den forrige. Han glemmer og går lettet videre når han endelig forstår at det ikke var noe å være redd for. Da slipper angsten taket, og han legger det bak seg kjapt og greit. Jeg greier ikke å gå videre like fort. Det er ikke mange nok positive hendelser til å overskygge gråteanfallet på kjøkkenet om du skjønner hva jeg mener. Jeg går litt på nåler og analyserer han hele tiden, og venter på neste runde. 

Jeg har vurdert å gå mange mange ganger. Jeg ga ham et ultimatum: psykolog eller brudd. Han valgte psykolog. Vi får se om det hjelper. 

Poenget mitt var ikke å ta over tråden din, unnskyld for det. Poenget var å belyse saken fra den andre siden. Det kan være innmari tøft å være pårørende til en psykisk syk person. Jeg håper du skjønner at dette er vanskeligere for din samboer enn du tror. Du kan glemme at du har grått på kjøkkenet ganske fort etter tårene har tørket, men det kan sitte lenge i hos han likevel. 

Anonymkode: bec5a...ca3

Syns dette var konstruktivt. Det er nok ikke lett å skulle være min pårørende heller. Som du sier, så legger jeg det bak meg og går videre. Men jeg vet jo ikke hva han sitter igjen med. 

Det er uansett nyttig for meg å få et innblikk i hvordan det er å stå på den andre siden, og jeg takker for det.

Anonymkode: fea81...7a7

[AnonymBruker]

Jeg har selv angst og depresjon og mer til. Men når det sto på det verste var min mann likegyldig. Nå som jeg er bedre har vi kunne snakket om den tiden. 

Og han forklarer at han hadde ingen peiling på hva jeg gikk igjennom. Det gikk mange år før han klarte "å se" meg og skjønne

psykisk helse. Han bare viste at han fikk vondt at å se meg sånn: humør svingninger, gråting, nedstemt, mørkt sinn, sinne, fortvilselse, ønske om å dø og mye mer. 

Men jeg må legge til at han er mann. Min mann er sånn som ikke viser følelser, snakker ikke om følelser, men det betyr ikke at han ikke bryr seg. MEN HAN VIL FIKSE DET. Men det kan han ikke. 

Vi er sammen enda. Men det har vært blytungt. For meg så klart siden jeg ikke kunne lene meg til en støttende mann. Og han sier at å være pårørende til en psykisk syk kjæreste er tungt. Vi har tilgitt hverandre. Og har større forståelse.

Men en siste liten ting. Snakker av erfaring og kan se det nå. Men som psykisk syk blir konflikter mye større enn nødvendig, det er vanskelig å nå med fornuft fra andre og med humørsving og tungsinn er det ikke alltid at en ser andre prøver å hjelpe. 

Anonymkode: 7d0cc...a8f

[AnonymBruker]

Som andre sier her, så er det veldig krevende i lengden å forholde seg til en partner som er tungsinnet og kan bryte ut i hulkegråt når som helst. Det påvirker en enormt i hverdagen. Man får heller ingen støtte eller forståelse for at det er vanskelig, da den andre har mer enn nok med seg selv. 

Anonymkode: d0648...608

[AnonymBruker]

Jeg er selv psykisk syk og vil bare si at et ikke sikkert mannen forstår hvordan ting et for deg sett dere ned og ta en prat 

Anonymkode: 5a14e...5b3