Angst for at barn skal bli syke...

[AnonymBruker]

...om natten! Har i det siste året hatt en unge som har blitt syk om natten. Ett par ganger var høy feber of skikkelig u-tilpass, ett par ganger med falsk krupp så han nesten ikke fikk puste og måtte avgårde på legevakten, siste gangen var oppkast. Etter han hadde oppkast om natten har jeg hatt skikkelig angst for å sovne. Han er 5 år. Det er nesten så jeg har vurdert å legge meg inne på soverommet til han de dagene han har hatt litt slappe dager med lite matlyst i TILFELLE det skulle være noe. Jeg ligger på rygg eller høyre siden hver natt så jeg hører etter lyder, for jeg hører best på venstre øre. Jeg føler meg helt hysterisk. Den natten han hadde oppkast var jeg våken hele natten med han og passet på. Var døds-sliten og helt på tuppa. Samme med kruppen. Jeg ønsker så inderlig ikke gjentakelse. Hva kan jeg gjøre for å roe meg selv ned? Syns det er drøyt selv å skulle begynne med babycall da vi har soverom vegg-i-vegg og han tross alt er jo 5 år...men tanken er sterkt vurdert 🙈 Hva hjelper? Hilsen (hysterisk, nesten nevrotisk) mor!

Anonymkode: 3c318...8bc

[AnonymBruker]

Bruk babycall vist det gjør at du føler deg tryggere, finnes jo med kamera også👍🏻❤️

Anonymkode: 3cede...fa7

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg skrevet selv🙈  opplevd flere ganger at han har vert skikkelig dårlig på natta, så har skikkelig angst for det 

Anonymkode: 0c68f...b2d

[AnonymBruker]

Det er da bare å bruke babycall det? Da får du kanskje sove bedre når du først sover, fordi du vet at du våkner! Og han merker jo ikke at den står der. Kjør på, tenker jeg da - så får du kanskje slappet bedre av! Oppfatter deg sånn at det er redsel for at du ikke hører ham som gjør at du er stresset, ikke sykdommen i seg selv?

Anonymkode: 67f97...21c

[AnonymBruker]

Jeg legger niåringen i dobbeltsenga og mannen på barnerommet når hun virker småsjuk på kvelden. Eller hvis hun blir dårlig ila natta. Samme med 6-åringen. Hvorfor i svarte skal man ikke passe på ungene og være nær dem når de trenger det? Babycall my ass, jeg vil ha de nær meg så jeg får med meg endring i temperatur og pust, og heller være i forkant. Ville aldri fått sove med syke barn i andre rom. 

Anonymkode: 7caea...ae7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg legger niåringen i dobbeltsenga og mannen på barnerommet når hun virker småsjuk på kvelden. Eller hvis hun blir dårlig ila natta. Samme med 6-åringen. Hvorfor i svarte skal man ikke passe på ungene og være nær dem når de trenger det? Babycall my ass, jeg vil ha de nær meg så jeg får med meg endring i temperatur og pust, og heller være i forkant. Ville aldri fått sove med syke barn i andre rom. 

Anonymkode: 7caea...ae7

Joda, når han er syk er jeg såklart liggende på en madrass på gulvet på soverommet hans. Men problemet er at dette gjelder for meg HVER kveld og natt 🙈

Anonymkode: 3c318...8bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er da bare å bruke babycall det? Da får du kanskje sove bedre når du først sover, fordi du vet at du våkner! Og han merker jo ikke at den står der. Kjør på, tenker jeg da - så får du kanskje slappet bedre av! Oppfatter deg sånn at det er redsel for at du ikke hører ham som gjør at du er stresset, ikke sykdommen i seg selv?

Anonymkode: 67f97...21c

Ja det er såklart det at jeg kanskje ikke hører om det er noe. Kanskje jeg rett og slett bare skal ty til babycallen, for det her går ikke lenger 🙈

Anonymkode: 3c318...8bc

[AnonymBruker]

Jeg har også helt angst for dette. Klarer ikke å sove før jeg har trippelsjekket at barna puster og sover ofte inne hos minsten. Hver morgen når jeg våkner eller om jeg våkner om natta er det første jeg tenker at noe har skjedd med barna. Har egentlig bare tenkt at sånn er det å være mor 😬

Vi har babycall hos minsten, dørene til soverommene åpne om natta og alle soverom rett ved siden av hverandre, men det hjelper jo absolutt ingenting på mitt problem. Jeg er jo redd for at barna skal slutte å puste, så en stille babycall er skummelt. 

 

Anonymkode: c16f3...5b4

[AnonymBruker]

Du spør hva som hjelper, og det som hjelper er å håndtere det som angst. 

Ingvard Wilhelmsen har en del bøker som kan hjelpe, det hjalp i hvertfall meg. Når en angsttanke kommer så legger jeg merke til den, aksepterer den, lar den bare være i hodet og da går den fort bort. Om jeg skulle la den dra avgårde i katastrofetenke-land, så blir jeg med som en litt nysgjerrig tilskuer, og stiller spørsmål. Hva om han begynner å spy ja, hva skjer da? Og så følger jeg de skumle tankene, for da blir de virkelig ikke så skumle mer. 

Det er jo ganske vanlig at barn våkner om natten og kaster opp hvis de får omgangssyke. Store barn snur seg til siden eller setter seg opp, de blir ikke kvalt. Og de lager jo lyd som du våkner av. Det virker jo som om du har håndtert det fint de gangene han har blitt syk, og om det skulle skje nå så er du jo langt mer forberedt. 

Jeg ville styrt unna babycall, hvilken reell endring vil den gjøre? Våkner du lettere? Den gjør ingenting med den irrasjonelle frykten din. Vær heller trygg på at du fint vil klare en sykdomsnatt om den skulle komme, for du har klart det før. 

Det er mange ting i livet som vi verken kan forberede oss på, eller kontrollere. Barns sykdom er en slik ting. Det må vi bare håndtere når det oppstår, og om det skulle oppstå så er vi heldige at det er et dyktig helseapparat rundt oss som støtter oss ved behov. Det har jo du fått erfare også, og det ligger trygghet i det.

 

 

Anonymkode: e8da2...416