Tror ikke jeg er i stand til å føle kjærlighet

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg er i stand til å føle kjærlighet, men da mener jeg i parforhold og forelskelse. Jeg bryr meg om mine nærmeste i familien, selv om jeg ikke er noen familieperson akkurat. Jeg har ingen barn,og har ingen planer om å få noen barn. Men problemet er at jeg aldri har vært ordentlig forelsket, har aldri hatt et forhold og aldri hatt kjærlighetssorg. Jeg har heller aldri datet sånn på ordentlig. Bare noen få kortvarige greier. Jeg er 34 år, og tenker at dette er unaturlig. Har på en måte "ventet"på å kjenne på noen ordentlige følelser rundt dette, men det har fortsatt ikke skjedd. De jeg kjenner på samme alder har vært gjennom mye av både dating, forhold, kjærlighetssorg og ihvertfall mye forelskelse. Noen er gift også. Hva er galt med meg egentlig? De siste 6 årene har jeg også levd i sølibat, fordi jeg synes ikke at sex gir meg noen ting lenger. 

K34

Anonymkode: 20aee...fb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

og tenker at dette er unaturlig

Det skal du ikke tenke. Å være aromantisk er en greie, og da er det nok en viss prosent av oss som er det. Hvis du ikke vil være alene,  så finnes det flere former for forhold, eller bofellesskap, der man kan dele hverdag, uten nødvendigvis å kjærlighetsforhold.  

Anonymkode: 202cd...dcd

[AnonymBruker]

Ønsker du å finne en kjæreste? Er du usikker på deg selv eller legningen din? 

Anonymkode: 18032...699

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tror ikke jeg er i stand til å føle kjærlighet, men da mener jeg i parforhold og forelskelse. Jeg bryr meg om mine nærmeste i familien, selv om jeg ikke er noen familieperson akkurat. Jeg har ingen barn,og har ingen planer om å få noen barn. Men problemet er at jeg aldri har vært ordentlig forelsket, har aldri hatt et forhold og aldri hatt kjærlighetssorg. Jeg har heller aldri datet sånn på ordentlig. Bare noen få kortvarige greier. Jeg er 34 år, og tenker at dette er unaturlig. Har på en måte "ventet"på å kjenne på noen ordentlige følelser rundt dette, men det har fortsatt ikke skjedd. De jeg kjenner på samme alder har vært gjennom mye av både dating, forhold, kjærlighetssorg og ihvertfall mye forelskelse. Noen er gift også. Hva er galt med meg egentlig? De siste 6 årene har jeg også levd i sølibat, fordi jeg synes ikke at sex gir meg noen ting lenger. 

K34

Anonymkode: 20aee...fb8

Jeg var også slik i mange år. Levde bla i sølibat i 8 år i 20-årene fordi sex var bare stress, og heller ubehagelig enn godt. Dette + at jeg sjeldent forelsket meg og var dessuten redd for å ikke være bra nok, gjorde at jeg ga helt opp på kjærlighetsfronten. Og var singel meste parten av mitt voksne liv.
Så traff jeg en helt plutselig og uventet da jeg var 36 år. Jeg følte meg umiddelbart ‘hjemme’ med ham og turte tidlig være meg selv. Men var likevel redd og holdt ham på avstand. Fordi jeg tenkte han ikke ville like meg i lengden. Han ga derimot ikke opp, og det ble oss til slutt.

Så som du ser kan ting snu. Du må bare finne den rette. Tenker likevel at du ikke skal stresse meg det. Det kommer når det kommer. Om du ikke føler behov for å lete, så skal du heller ikke det. Gjør det som føles naturlig for deg og ikke heng deg opp hvorvidt det er unormalt å ikke bli forelsket lett eller ei. Dette er jo ikke noe du kan styre så mye selv. Men om du faktisk HAR lyst å finne deg en partner etterhvert, så er det likevel viktig å være åpen for det. Ikke nødvendigvis gå på let. Men være åpen og prøve deg frem.

Anonymkode: 73792...bd6

[AnonymBruker]

Det du skisserer er noe som ofte går igjen hos personer på autismespekteret.

Trenger ikke være det, kan tenkes at du er deprimert, eller at du bare ikke har møtt "den rette".

 

Anonymkode: c63b3...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ønsker du å finne en kjæreste? Er du usikker på deg selv eller legningen din? 

Anonymkode: 18032...699

Jeg vet egentlig ikke.

Ja , begge deler.

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg var også slik i mange år. Levde bla i sølibat i 8 år i 20-årene fordi sex var bare stress, og heller ubehagelig enn godt. Dette + at jeg sjeldent forelsket meg og var dessuten redd for å ikke være bra nok, gjorde at jeg ga helt opp på kjærlighetsfronten. Og var singel meste parten av mitt voksne liv.
Så traff jeg en helt plutselig og uventet da jeg var 36 år. Jeg følte meg umiddelbart ‘hjemme’ med ham og turte tidlig være meg selv. Men var likevel redd og holdt ham på avstand. Fordi jeg tenkte han ikke ville like meg i lengden. Han ga derimot ikke opp, og det ble oss til slutt.

Så som du ser kan ting snu. Du må bare finne den rette. Tenker likevel at du ikke skal stresse meg det. Det kommer når det kommer. Om du ikke føler behov for å lete, så skal du heller ikke det. Gjør det som føles naturlig for deg og ikke heng deg opp hvorvidt det er unormalt å ikke bli forelsket lett eller ei. Dette er jo ikke noe du kan styre så mye selv. Men om du faktisk HAR lyst å finne deg en partner etterhvert, så er det likevel viktig å være åpen for det. Ikke nødvendigvis gå på let. Men være åpen og prøve deg frem.

Anonymkode: 73792...bd6

Har også lett for å holde folk på avstand. Kan snakke med de fleste om mye forskjellig, men så fort noen ber meg på kaffe så synes jeg at det blir for mye. Ikke fordi jeg er innbilsk, men bare fordi det blir litt for privat.

Anonymkode: 20aee...fb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har også lett for å holde folk på avstand. Kan snakke med de fleste om mye forskjellig, men så fort noen ber meg på kaffe så synes jeg at det blir for mye. Ikke fordi jeg er innbilsk, men bare fordi det blir litt for privat.

Anonymkode: 20aee...fb8

Har du ikke nære venner?

Anonymkode: aa4ca...b6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du ikke nære venner?

Anonymkode: aa4ca...b6c

Ikke så mange. De jeg har har jeg kjent i mange år.

Anonymkode: 20aee...fb8

[AnonymBruker]

Kjærlighet er mye mer enn romantisk kjærlighet. Jeg har heller aldri følt noen egentlig romantisk kjærlighet til mine partnere (selv om jeg alltid har vært i forhold), men jeg kjenner sterk kjærlighet til barna mine, og jeg er oppriktig glad i partneren min, familien min, vennene mine osv.. Jeg tror ikke det er så veldig uvanlig å ha det sånn, men mange ønsker å leve opp til alle mytene om romantisk kjærlighet som kulturen vår er så full av.

Anonymkode: 30bfd...422

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Følte aldri noen stor forelskelse for noen, et unntak var en eldre lærer på vgs - men han var jo ikke oppnåelig, så det ble mer en slags urealistisk fantasi og fant ingen senere som kunne måle seg med han.

Har aldri vært interessert i sex heller. Dessverre møtte jeg en mann som ble veldig opptatt av meg, jeg kjente ikke noe spesielt, men idealet i samfunnet er jo å gifte seg og få barn, så jeg gjorde dessverre dette. Grusomt "ekteskap," sex kanskje 5-6 ganger på 5 år, hatet hvert eneste sekund. Kjente ingenting positivt.

Så endelig tok jeg motet til meg, og skilte meg. Flyttet for meg selv med de to barna.

Begynte å interessere meg for BDSM, og datet noen menn. Noen i kortere tid, andre i lengre tid. Men følte aldri at jeg passet sammen med noen, følte meg alltid på utsiden av samfunnet. Har høyere utdanning og fulltidsjobb, men likevel, har alltid følt meg som en outsider som har vanskelig for å finne noen mening i livet egentlig.

Så etter noen år med mer eller mindre meningsløs dating, flyttet vi til en annen by. Fortsatte etter et års pause med dating, og møtte etter noen måned en mann jeg falt pladask for. Kjente noen av følelsene jeg hadde den gangen på vgs for den eldre/middelaldrende gifte læreren. Alt gav mening, plutselig var jeg blitt en av de heldige som fant en ordentlig kjæreste, som følte lykke, glede, ble til og med glad i sex - sjokkerende nok. Ble glad i å kose, gå turer, ligge tett inntil han i senga, ferieturer sammen, laaaange og dype samtaler om alt mulig, inkludert følelser.

Poenget mitt er; kanskje du er like heldig som meg til slutt. Fant denne fantastiske mannen da jeg var 38, og er nå 41 - fremdeles sammen med han. Hadde aldri trodd at noe sånt kunne skje meg, om noen hadde fortalt alt dette til meg for tre år siden.

Og om det ikke skjer med deg, så er du heller ikke uvanlig eller unormal om du ikke finner noen du får store følelser for. Om du ikke har tendenser for depresjon som jeg har, så kan det godt hende du kan ha et godt liv uten en partner, og heller bruke tid på interesser, jobb, venner, aktiviteter, familie etc.

 

 

Anonymkode: 2e129...470