Rådvill, vil det noen gang bli bedre igjen?

[AnonymBruker]

Hva skal jeg gjøre.. 

Min mann og jeg har sklidd så fra hverandre. I mangel på nærhet - fysisk men også, og mest emosjonelt. Han kan sitte helt passiv mens jeg gråter, han velger å ikke svare på mine bekymringer, han sier aldri unnskyld, og han lar meg gå i den dårlige stemningen som han kan skape ut av veldig lite. Med veldig lite mener jeg veldig lite - og som jeg ikke kan noe for, som jeg ikke kan styre. Han ser på meg med forakt i blikket og det føles ut som at jeg har vært riktig kriminell.
 

Stemningen er stort sett til å ta og føle på, vi har kanskje 2 gode dager av 6 dager. Vi er småbarnsforeldre og jeg vet det er unntakstilstand en stund, og jeg prøver for det meste alltid å løfte stemningen og å finne ut av ting. Vi er rolige, men det skaper mye indre uro og jeg føler meg veldig utrygg med han.. Jeg drømmer meg vekk, trives alene og elsker å snakke med kompiser spesielt som kan dekke det emosjonelle - samtalene om hvordan dagen har vært, dele ulike perspektiv på ting og ikke minst følelsene bak. Min mann gjør ikke det. Han føler kun urettferdighet over at familielivet triumfer hans personlige planer, eller om han skulle bli sjalu fordi jeg har gjort noe mens han var hjemme. 
 

Hva kan jeg gjøre? Jeg vil så gjerne holde sammen i tykt og tynt, klare å slåss gjennom - men til hvilken pris og over hvor lang tid skal man gå og være ulykkelig? Det preger barnet vårt også, hun blir veldig urolig når jeg er såret og ikke har det bra. Sovner sent, vil ikke sove, gråter mer selv også…

Vi har god kommunikasjon og han vet om alt hva jeg skriver her. Det er bare at han ikke ser eget forbedringspotensiale lenger enn kun kort tid av gangen før det spinner igang igjen. Det samme gjelder for meg, ikke alt jeg klarer å holde meg til av kompromisser eller avtaler som inngås.. 

Parterapi har vi prøvd, men det hjelper ikke stort.

 

 

Anonymkode: 1aaf2...287

[AnonymBruker]

Barnet gråter mer selv og?

Du gråter vel ikke foran barnet?

Hvorfor går du rundt i slik selvmedlidenhet?  Synes synd på deg selv, krever trøst. Er han lei?

Du er tross alt voksen.

Er mannen så jævlig å bo med, så flytter dere fra hverandre.

Han vil ikke våkne en dag å bli en annen person.

Anonymkode: 86c64...4f1

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn men hadde en tøff periode med partneren der de fleste dager var tunge. Det som fikset det var at vi begge endret oss. 
 

Det hjelper også å være i en periode med mer overskudd. Vi klarte ikke jobbe mye med forholdet før vi kom i mål med noen andre livsprosjekter. 
 

 

Anonymkode: 2e92d...0b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Barnet gråter mer selv og?

Du gråter vel ikke foran barnet?

Hvorfor går du rundt i slik selvmedlidenhet?  Synes synd på deg selv, krever trøst. Er han lei?

Du er tross alt voksen.

Er mannen så jævlig å bo med, så flytter dere fra hverandre.

Han vil ikke våkne en dag å bli en annen person.

Anonymkode: 86c64...4f1

Ja, gråter mer i sammenheng med legging. Det kan selvsagt være noe helt annet, men jeg erfarer at de dagene vi har gode dager går legging mye bedre fordi jeg er roligere. Jeg blir veldig rastløs og utålmodig når jeg ikke har det bra, og selvom jeg forsøker å ikke la det gå utover henne så merker hun sikkert forskjell i de små tingene. 
Gråter ikke fremfor datteren min nei, men syns ikke det ville vært en uting uansett. Barn har ikke vondt av å se at foreldrene også kan være trist. Vi krangler ikke høylytt og vi er ikke ufine mot hverandre, hverken i hennes påhør eller ellers. Så om hun hadde sett meg gråte hadde hun nok ikke assosiert det med noe utrygt likevel. Hun har vært med i begravelse hvor vi alle gråt, og det preget henne ikke stort. Men det er en annen diskusjon som tilhører en annen tråd. 
 

Jeg har ikke selvmedlidenhet. Men jeg ønsker er sunt forhold hvor vi begge føler at behovene våre blir dekket. Det gjør de ikke nå, og jeg vet ikke hvor vi skal starte for å prøve å finne tilbake til det, eller oppdage det på nytt. Når jeg gråter er det jo fordi jeg er trist over situasjonen VI er i, ikke JEG. Og jeg har like fullt forbedringspotensial jeg også, dette blir en ond sirkel hvor hverken den ene eller den andre gir eller tar. Og jeg føler spesielt på dette med at han er stille om følelsene sine som han viser så godt - og det gjør at jeg går på eggeskall. Tørr ikke være ærlig, fordi jeg vet ikke om jeg får en kald skulder eller forståelse. I hverdagens mange dilemmaer eller problemstillinger. Meningene mine kan bli latterliggjort den ene dagen, og den neste sier han seg enig. 
 

Jeg vil dog ha løsningsforslag - det er ikke ønskelig å gå. Vi har mange år på baken og har jobbet så godt før ved problemer at jeg tror dette også er mulig å løse. Men jeg er tom for ideer.

 

ts

Anonymkode: 1aaf2...287

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ikke barn men hadde en tøff periode med partneren der de fleste dager var tunge. Det som fikset det var at vi begge endret oss. 
 

Det hjelper også å være i en periode med mer overskudd. Vi klarte ikke jobbe mye med forholdet før vi kom i mål med noen andre livsprosjekter. 
 

 

Anonymkode: 2e92d...0b8

Ja, vi har hatt veldig mange prosjekter. I tillegg til å være ganske ferske foreldre til datteren vår på snart 2 år. Mye oppussing av kjøkken, bad og diverse som opptar mye av hans fritid da datteren vår jo må ha en voksen tilstede - som automatisk blir meg. 
 

Mitt foreløpige håp er at når prosjektene avtar og vi får en mer normal hverdag så vil vi ha overskudd og kunne prioritere hverandre. Det er bare så veldig vondt å stå i det nå.

 

Takk for innspill - det hjelper mye i å reflektere over mulighetene og sjansene for å hente oss inn igjen! Vi har jo giftet oss for å leve livet ut sammen, og det innebærer også å overkomme disse periodene som føles umulig ut.

 

ts 

Anonymkode: 1aaf2...287

[AnonymBruker]

Slutt med all denne oppussinga. 

Anonymkode: 47bc5...959

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Slutt med all denne oppussinga. 

Anonymkode: 47bc5...959

Det skulle vi gjerne gjort, men da hadde vi ikke hatt en plass å bo på.. så det Må gjøres

Anonymkode: 1aaf2...287

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

...det Må gjøres

Anonymkode: 1aaf2...287

Ikke av dere, nødvendigvis 

Anonymkode: 47bc5...959

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ikke av dere, nødvendigvis 

Anonymkode: 47bc5...959

Nei, vi får heldigvis litt hjelp og bistand. Men du er sikkert kjent med at kjøkken og bad er kostbart nok fra før av - så det vi kan gjøre selv, gjør vi selv for å ikke måtte tømme sparekonto helt. Så har vi kanskje lært til neste gang at vi skal sette av mer til å la noen gjøre alt. Det ble ikke sånn i denne omgang. 

Anonymkode: 1aaf2...287

[umAxa]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg drømmer meg vekk, trives alene og elsker å snakke med kompiser spesielt som kan dekke det emosjonelle - samtalene om hvordan dagen har vært, dele ulike perspektiv på ting og ikke minst følelsene bak. Min mann gjør ikke det. Han føler kun urettferdighet over at familielivet triumfer hans personlige planer, eller om han skulle bli sjalu fordi jeg har gjort noe mens han var hjemme. 

Når var sist dere hadde en solid ferie opplevelse sammen, og en "ferie" fra hverandre? 

Selv om det er småbarn involvert må dere pleie dere selv og forholdet med noe som tar dere vekk fra den gjørma dere kaller hverdagen idag. Hvis det ikke er dypere og underliggende årsaker, hjelper det enormt med å bare komme seg vekk fra de samme rutinene og fylle samholdet deres med nye omstendigheter; en helgespa i en annen by, en dag eller to fra hverandre til å gjøre nøyaktig det en vil gjøre. Osv.