Hvis man forteller en venn eller familie om selvmordstanker - hva er det logisk at skjer?

[AnonymBruker]

Dette er ikke en tråd om selvmord, men om sosiale relasjoner, så jeg håper den kan stå. 

Hvis man betror en venn eller et familiemedlem at man har lyst til å avslutte sitt eget liv, hvilken reaksjon kan man da forvente? Hvordan ville du reagert selv, ev gjort? 

Overalt står det liksom at om man har slike tanker er det kjempeviktig at man forteller noen om det, men det sies ingenting om hva som skjer etterpå. 

Jeg lurer fordi for en tid tilbake var jeg svært deprimert og tenkte på selvmord hele tiden. Jeg valgte å betro meg til min søster, som verken uttrykte støtte, kjærlighet til meg eller gjorde noe som helst annet. Jeg håpte/trodde kanskje at hun kom til å sende en sms/snap elns innimellom, om så bare et hjerte eller en blomst eller «tenker på deg», men absolutt ingenting. Det eneste hun sa var «men det går jo ikke an». 

Nå fikk jeg hjelp av lege og psykolog, men føler at forholdet mitt til henne er ødelagt og at hun egentlig ikke bryr seg om meg. 

Anonymkode: a0939...eee

[AnonymBruker]

Så trist at du ikke fikk støtte av søsteren din. Var det overraskende? Jeg tror man må velge hvem man betror seg til og at det eneveldig mange man ikke bør betro seg til, som ikke vil takle en slik opplysning eller takle den så dårlig at det bare blir en belastning for deg. Godt du har hjelp av lege og psykolog.

Anonymkode: 02a8e...940

[Gjest Kerrs Pink]

Jeg betrodde meg til en venn jeg har kjent siden skoletida. Vennen har alltid tidligere vært støttende, vi har stilt opp for hverandre. Men etter det, så sluttet vennen å ta kontakt. Fullstendig..! Ingen forklaring på hvorfor, bare "borte". 

I dag har jeg bedre venner heldigvis. Hadde noen av mine venner fortalt meg at de slet så mye, ville jeg passet på å ha hyppig kontakt. Om det så bare var en snap med noe tull. For jeg vet hvor mye verre det kan bli hvis ingen viser at de bryr seg. 

[AnonymBruker]

Jeg fortalte det til min mor, som ifølge seg selv har glemt at jeg sa det, og i ettertid oppførte seg normalt. Det vil si, hun fortsatte å være selvsentrert, tok null hensyn og kjeftet på meg for filleting. Jeg fortalte det også til en annen nær slektning, som var veldig tydelig på at hun ikke kunne gjøre selv mindre endringer. Jeg tror fort folk blir overveldet, og ikke gjør noe som helst. Eventuelt at de etterhvert skammer seg over manglende initiativ, og trekker seg enda mer unna. 

Anonymkode: a4e34...b9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.8.2022 den 15.22):

Så trist at du ikke fikk støtte av søsteren din. Var det overraskende? Jeg tror man må velge hvem man betror seg til og at det eneveldig mange man ikke bør betro seg til, som ikke vil takle en slik opplysning eller takle den så dårlig at det bare blir en belastning for deg. Godt du har hjelp av lege og psykolog.

Anonymkode: 02a8e...940

Så når en står der midt i en livskrise, må en veie opp og i mente hvem man skal betro seg til? Det er ikke tilstrekkelig at det er noen som til vanlig er noen en anser som nær en?

Anonymkode: 165eb...d28

[AnonymBruker]

"det er ikke noe jeg kan gjøre med det" sa min kone.... snart ex-kone 

Anonymkode: 83ba3...eeb

[AnonymBruker]

Tror det er ganske vanlig å oppleve å ikke bli møtt på følelsene sine når man forteller noe sånt. Folk vil kanskje si nei det må du ikke gjøre, hvordan kan du tenke sånt, eller noe lignende. Så her er det lurt å se an om vedkommende kan takle det, hvis ikke kan det bli en nedtur for den suicidale hvis hen bare blir avfeid på følelsene sine. Det er godt ment men feil måte å møte en som sliter med å avvise følelsene deres.

Anonymkode: 02a8e...940

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så når en står der midt i en livskrise, må en veie opp og i mente hvem man skal betro seg til? Det er ikke tilstrekkelig at det er noen som til vanlig er noen en anser som nær en?

Anonymkode: 165eb...d28

Ja jeg tror det vil være verre slik en her forteller å bli oversett/avvist. 

Anonymkode: 02a8e...940

[AnonymBruker]

Mange vil ha et problem å forholde seg til slike ting. De vet ikke beste måten å reagere på og i redsel for å si noe galt, så sier de ikke noe. Andre blir nok veldig sjokkerte. Det er litt som ved en ulykke, folk flest er bare tafatte tilskuere. 

Anonymkode: f0e9a...172

[AnonymBruker]

Jeg har en god venninne som sliter psykisk. Da hun hadde en tung periode for en stund siden, så mente hun at jeg ikke brydde meg og jeg forsto ingenting. Men det gjorde jeg så absolutt. Det er bare at vi ofte ikke vet hva vi skal si, eller det vi sier blir tolket feil. Jeg og venninnen min ble derfor enig om at de depressive tankene sine får hun ta med psykolog, også får vi to som venner fokusere på å gjøre hyggelige ting sammen. Om hun føler at jeg ikke forstår, eller hun ikke får høre det hun trenger fra meg, så er det ikke vondt ment. Og hun kan lufte det med psykolog i stedet. Dette har hun gjort, og det har hjulpet veldig. 

Hun kan såklart lufte triste ting med meg, men da er hun klar over at jeg kan komme med "feil" svar, og det er fint for henne å lufte ting med psykolog når hun føler at "ingen" forstår henne. Nå kan hun si at "jeg har en dårlig periode og jeg tenker sånn og sånn, jeg må bare få det ut, men vi trenger ikke prate så mye om det, skal til psykolog om noen dager". Så får hun lufta seg, vi prater litt, men så fokuserer vi på noe hyggelig. 

Anonymkode: dc0df...4f1

[AnonymBruker]

Jeg tror mange kan bli litt perpleks. De vet ikke hva de skal svaret. Det de blir fortalt kommer overraskende på. De klarer kanskje ikke å tro det, fordi utad virker alt ok. De har kanskje forestillinger om at de som er suicidal oppfører seg/ser sånn eller slik ut. 

Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg hadde reagert. Men jeg tror det er lett å distansere seg litt siden det kan være vanskelig å prate om slikt. Jeg tror kanskje jeg hadde blitt mer praktisk. Spurt hvor lenge hen har hatt tankene, om hen har oppsøkt hjelp, kanskje bidratt til å oppsøke hjelp ol. 

Anonymkode: e53e4...cab

[Noomie]

Jeg ville ha tatt kontakt med vedkommende hver dag og spurt hvordan det går, om de vil prate eller trenger besøk. Om det er nok vet jeg ikke. Det er vanskelig å vite hva hver enkelt trenger. Kanskje søsteren din ble litt hjelpesløs? Vet ikke hvordan hun kan hjelpe deg? Det er jo et ganske tøft tema som er vanskelig å prate om for mange. Har du pratet med henne om hvordan du føler hun reagerte? Vet hun at du ble såret? Kanskje du burde ta deg en prat med henne og si det rett ut, at du ble såret over hvordan du ble møtt?

[Pipaluk]

AnonymBruker skrev (På 21.8.2022 den 15.13):

Dette er ikke en tråd om selvmord, men om sosiale relasjoner, så jeg håper den kan stå. 

Hvis man betror en venn eller et familiemedlem at man har lyst til å avslutte sitt eget liv, hvilken reaksjon kan man da forvente? Hvordan ville du reagert selv, ev gjort? 

Overalt står det liksom at om man har slike tanker er det kjempeviktig at man forteller noen om det, men det sies ingenting om hva som skjer etterpå. 

Jeg lurer fordi for en tid tilbake var jeg svært deprimert og tenkte på selvmord hele tiden. Jeg valgte å betro meg til min søster, som verken uttrykte støtte, kjærlighet til meg eller gjorde noe som helst annet. Jeg håpte/trodde kanskje at hun kom til å sende en sms/snap elns innimellom, om så bare et hjerte eller en blomst eller «tenker på deg», men absolutt ingenting. Det eneste hun sa var «men det går jo ikke an». 

Nå fikk jeg hjelp av lege og psykolog, men føler at forholdet mitt til henne er ødelagt og at hun egentlig ikke bryr seg om meg. 

Anonymkode: a0939...eee

Jeg er litt redd for at personen bare vil si "du må prate med noen"

[AnonymBruker]

For å være ærlig syns jeg ikke det er riktig å betro seg om akkurat dette til familie og venner. Du setter dem egentlig bare i en frykt-tilstand. Jeg var suicidal tidligere, og nevnte dette kun til helsepersonell. Familie og venner fikk vite at jeg var deprimert og hadde ptsd. 
Søsteren din kunne kanskje kontaktet fastlegen din? Men det er for stor belastning at hun selv skal drive å sjekke deg stadig etter min mening. Dersom du har sagt dette flere ganger, eller generelt vært en belastning for henne (feks rus, drama osv) skjønner jeg enda bedre om hun backer unna.

MEN du fortjener selvfølgelig hjelp! Men den hjelpen starter hos fastlegen.

Anonymkode: 07c07...373

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.8.2022 den 15.13):

 

Nå fikk jeg hjelp av lege og psykolog, men føler at forholdet mitt til henne er ødelagt og at hun egentlig ikke bryr seg om meg. 

Anonymkode: a0939...eee

Den uthevede setningen sier så mye om deg. 

Har du virkelig ingen forståelse for at mange mennesker synes dette temaet er vanskelig å forholde seg til, og at mange stivner litt til, verbalt, emosjonelt og fysisk. 

Anonymkode: e2ecb...3b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Den uthevede setningen sier så mye om deg. 

Har du virkelig ingen forståelse for at mange mennesker synes dette temaet er vanskelig å forholde seg til, og at mange stivner litt til, verbalt, emosjonelt og fysisk. 

Anonymkode: e2ecb...3b7

Helt enig med deg. Å lempe selvmordstanker over på noen og så være så dømmende som dette. Det kan godt være at søsteren er like skuffet over at ts driver på slik. Det kan være traumatiserende å bli satt i et så stort ansvar og frykt. Man har ansvar for egen helse. Jeg vet selv hvor altoppslukende og akutt selvmordstrang kan være. Men da ringer man legevakt. Eller tar det med fastlegen om det ikke er helt akutt. Så kan man søke støtte i de nærmeste for å lette hverdagen. Den kampanjen om at man skulle snakke om selvmord syns jeg var litt misvisende egentlig. 

Anonymkode: 07c07...373

[AnonymBruker]

Har ei venninne som er der for meg når jeg har fortalt, andre later som ingenting. Jeg har ikke selvmordstanker lenger, men jeg fatter ikke hvorfor så mange reagerer på en så dårlig måte. Stakkars de om vedkommende avslutter livet og de sitter igjen med verdens verste skyldfølelse. 

Hva jeg selv gjør varierer etter vedkommendes personlighet, evt hvilke psykiske lidelser, hvor nære vi er osv.

Anonymkode: e135c...cc4

[AnonymBruker]

Det spørs jo litt på settingen tenker jeg. Har hatt flere venner og bekjente som har slitt med selvmordstanker og jeg har ikke gjort annet enn å hjelpe de å få hjelp. Vært med til fastlegen og fått ting i gang. Så har det vært et tilfelle og to der man har mistet/droppet kontakt for dette selvmordsmaset har blitt misbrukt for å få oppmerksomhet så da har vi ringt politi og ambulanse så har de tatt seg av disse tilfellene.

Anonymkode: 6c4de...b59

[AnonymBruker]

Kerrs Pink skrev (7 timer siden):

 Jeg betrodde meg til en venn jeg har kjent siden skoletida. Vennen har alltid tidligere vært støttende, vi har stilt opp for hverandre. Men etter det, så sluttet vennen å ta kontakt. Fullstendig..! Ingen forklaring på hvorfor, bare "borte". 

I dag har jeg bedre venner heldigvis. Hadde noen av mine venner fortalt meg at de slet så mye, ville jeg passet på å ha hyppig kontakt. Om det så bare var en snap med noe tull. For jeg vet hvor mye verre det kan bli hvis ingen viser at de bryr seg. 

Ja, merkelig!

Jeg opplevde det samme. Har aldri hatt suicidale tanker eller vært dypt deprimert osv.

Fikk en uttalt sykdom - og fortalte en 4 personer i nærmest vennekrets (når de spurte hvordan det gikk). 

3 av dem svarte klokt, og holdt kontakten. Ikke noe sånn «være psykolog», men vi holdt jevnlig kontakt og snakket innimellom om hverandres greier.

Person 4 sa «uff da», og så hørte jeg ikke mer 😶‍🌫️😳

Jeg ble ganske satt ut av det svaret. Personen tok kontakt igjen mer nå et par år etter, og jeg tok det opp. Svaret var at han hadde det så dårlig selv og reagerte teit fordi han var redd for å bli «dratt ned».

Jeg hadde forstått det om han selv hadde samme tanker eller var på vei dit, men det var han ikke 🤷‍♀️Han sier selv han har issues og mangler empati, men legger seg heller ikke flat og sier «oppriktig beklager» på den. 
 

Vi har kontakt nå, men jeg stoler aldri på ham igjen på slike ting. 

Så….tja. Min erfaring i den perioden er at det derre diktet om at gode venner er som fyrtårn osv, den er riktig. Og man vet ikke på forhånd hvem det blir, har fått positive overraskelser og 🤷‍♀️
 

 

Anonymkode: 1cfa8...ab0

[AnonymBruker]

Det er  idag høye tall for selvmord idag selv om myndighetenes målsetting har vert "nullvisjon" av selvmord.  Det er framleis tabu, og snakke /sette ord, og  tanker om selvmord og slik bør det ikkje vera. Det er mangelfull forskningen av hva som ofte er den underliggende årsak til selvmord, og mange sitter igjenn med en rekke ubesvarte svar.  Det at  mange velger å avslutte livet  tidleg er vel ein indikasjon på at noe er galt med samfunnet vi lever i. Vi lever idag i eit kjøligere samfunn der de aller fleste ser uttil å ha mer  nok med sitt  i kvardagen.  Personleg så tror eg at omfanget av pyskiske sykdomer blandt de unge er at de ikkje har lærd seg krisehåndtering, og det å  takle kriser i kvardagen.  

Det er krig i Europa, og mange i fredeleg Norge kan kan ikkje forestille seg  de umennesklige lidelsene mange der nå opplever, men viktig å ikkje  "gji opp"   

 

Anonymkode: b72e2...a20