2 uker som lærer og helt utslitt! Hjelp!

[Gjest jorunn44]

.

Endret 5. mars av jorunn44

[AnonymBruker]

Første året? Ta tiden til hjelp! Første 6 med var tunge for meg også. Føler man ikke strekker til og at man ikke vet hva man gjør. Senk kravene. Det går bra å være mindre forberedt enn man ønsker. Støtt deg på medlærere. Be om hjelp fra de mer erfarne. Kanskje kan du gå ned litt i stilling? Til feks 80%? Det hjalp en veninne av meg mye. Men ta tiden til hjelp. Etter jul første året mitt ble det mye bedre, selv om det fortsatt var tøft. Nå har jeg startet mitt andre år, og alt går så mye bedre.

Anonymkode: b4a75...62e

[AnonymBruker]

jorunn44 skrev (11 minutter siden):

Hei!

Jeg går rett på sak. For to uker siden startet jeg på min første jobb som kontaktlærer ved en skole. Starten var vanskelig for meg og jeg gråt mye på jobb og hjemme. Fikk alltid høre at det blir bedre og at jeg må prøve siden jeg nettopp startet i jobben. Jeg er helt enig. Men nå er det gått to uker og panikkangsten et tilbake etter å ha vært under kontroll i 1 år, jeg blir fysisk dårlig på grunn av at jeg gruer meg sånn til jobb og jeg klarer ikke tenke på noe annet enn jobb. Ingenting ved jobben gir meg glede. Jeg klarer ikke leve livet mitt heller for jeg stresser bare med at jeg må på jobb og føle på panikk og angst forann kolegaer og elever. 
 

Å ha så mye ansvar som en kontaktlærer har blir for mye for meg. Jeg har også en 1-åring hjemme som krever sitt. I tillegg sliter jeg med depresjon. Jeg føler jeg sitter i en skikkelig knipe for jeg startet nettopp i jobben og vil ikke slutte allerede. Men dette sliter sånn på meg at jeg får selvmordstanker og ser ikke på livet som noe fint. Er veldig dystert dette, men jeg må bare få ut følelsene og tankene mine. 
 

Snakket med ledelsen om hvordan jeg har det, men der var det ikke så mye forståelse. De ba meg tenke på økonomien og hullet jeg hadde fått i cven om jeg sluttet så tidlig. Igjen er jeg enig. Men hva gjør jeg når jeg som lærer ikke kan gi elevene mine god undervisning der de lærer pga jeg er helt utslitt? Hva gjør jeg når panikken og gråten kveler meg når jeg står forann mine elever? Jeg ligger her og gråter igjen fordi jeg vet jeg skal på jobb igjen i morgen. Dette er helt jævlig. Og det blir jo ikke bedre som de sier. Det blir bare verre. 
 

Føler meg så mislykket som har tatt en 5-årig utdanning for å bli lærer og så hater jeg yrket når jeg først får meg jobb. Hva skal jeg gjøre? Det kan ikke fortsette slik. 

To uker? Altså, skolene har ikke begynt på igjen enda. Hva i alle dager er det som sliter deg ut da?

Anonymkode: 13505...887

[AnonymBruker]

Om du har en 1-åring så kommer du vel nesten nettopp fra permisjon? Overgangen til jobb da er tøff for mange. Alle som begynner i ny jobb trenger å lære. Støtt deg på kollegaer og tillat deg at ikke alt går knirkefritt i starten.

Anonymkode: e12cd...3b8

[AnonymBruker]

Men 2 uker er jo ingenting. Det er ingen som mestrer en ny jobb etter 2 uker. Da har du jo vært i ubalanse før du startet jobben.. du har jo bestått masse praksis gjennom studie? 

Anonymkode: a9a8d...4d9

[Sunshineyellow]

Legg lista lavere. Finn undervisningsopplegg på nettet. Måtte du har vært ansatt i 4 uker (du startet 1.aug)  så har du rett på sykemelding. Er en stor jobb å være kontaktlærer. Skjønner godt din frustrasjon. 

[Gjest jorunn44]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

To uker? Altså, skolene har ikke begynt på igjen enda. Hva i alle dager er det som sliter deg ut da?

Anonymkode: 13505...887

Skolen der jeg jobber startet for en uke siden med elever. Er angsten og all gruingen som sliter meg ut.

Endret 21. august 2022 av jorunn44

[AnonymBruker]

Er det en erfaren lærer rundt deg som kan fungere som din mentor? Hør med lederen din om dere kan få til en slik ordning. Det du opplever kalles praksissjokket, men det blir bedre. Etter hvert får du erfaring og rutine. Og husk at alt ikke trenger å være perfekt.

Anonymkode: 6bde1...744

[I Grosny]

jorunn44 skrev (17 minutter siden):

Hei!

Jeg går rett på sak. For to uker siden startet jeg på min første jobb som kontaktlærer ved en skole. Starten var vanskelig for meg og jeg gråt mye på jobb og hjemme. Fikk alltid høre at det blir bedre og at jeg må prøve siden jeg nettopp startet i jobben. Jeg er helt enig. Men nå er det gått to uker og panikkangsten et tilbake etter å ha vært under kontroll i 1 år, jeg blir fysisk dårlig på grunn av at jeg gruer meg sånn til jobb og jeg klarer ikke tenke på noe annet enn jobb. Ingenting ved jobben gir meg glede. Jeg klarer ikke leve livet mitt heller for jeg stresser bare  

Overtenning, kan du klare deg bedre om du setter som mål å være en dårligere lærer enn du i utgangspunktet ønsker?

[Gjest jorunn44]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men 2 uker er jo ingenting. Det er ingen som mestrer en ny jobb etter 2 uker. Da har du jo vært i ubalanse før du startet jobben.. du har jo bestått masse praksis gjennom studie? 

Anonymkode: a9a8d...4d9

2 uker er mye når hvert sekund av dagen går til å holde tilbake tårer og kjenne på angst. Men jeg er enig at det kan virke som ingenting. Det er jo veldig kort tid i det store bildet. Slet mye med angst før og så gikk det bort. Derfor følte jeg meg klar for denne jobben. Men nå når jeg startet ble alt dårlig igjen dessverre. 

[tangent]

Har du snakket med legen din? Siden du har hatt problemer med din psykiske helse tidligere, så regner jeg med at du har en lege eller behandler du kan ta kontakt nå som du merker at ting har blitt verre igjen. 

[Gjest jorunn44]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er det en erfaren lærer rundt deg som kan fungere som din mentor? Hør med lederen din om dere kan få til en slik ordning. Det du opplever kalles praksissjokket, men det blir bedre. Etter hvert får du erfaring og rutine. Og husk at alt ikke trenger å være perfekt.

Anonymkode: 6bde1...744

Har en veldig god veileder, hun hjelper mye. 

[Gjest jorunn44]

tangent skrev (Akkurat nå):

Har du snakket med legen din? Siden du har hatt problemer med din psykiske helse tidligere, så regner jeg med at du har en lege eller behandler du kan ta kontakt nå som du merker at ting har blitt verre igjen. 

Har ikke snakket med legen enda, nei. Tenkte å bestille time til uka. Har ikke behandler lenger da vi avsluttet behandlig når jeg ble bedre for et år siden. Er i tillegg enormt vanskelig å i det hele komme seg til en legetime når man er kontaktlærer haha. Men det skal gå!

[AnonymBruker]

jorunn44 skrev (1 minutt siden):

Skolen der jeg jobber startet for en uke siden. Er angsten og all gruingen som sliter meg ut.

Din helse er viktigst, og vi har en jobb som er SYKT tøff å stå i når ting butter imot, særlig når man også har slitt med angst før. Man har søkelyset på seg hele tiden. Ofte er det tøft i flere år, men de første månedene er som regel tøffest.

Du må kjenne på hva du klarer. Om du tror du kan stå i det, så vokser man mye på å komme seg forbi det. Kjenne på mestring. Men det krever at du klarer å senke forventninge til deg selv noe ekstremt, inkludert at du godtar angsten og følelsene. Både barn og kollegaer tåler å se at noen har det litt mye. Målet kan feks være å kjenne på en fin ting med jobben (for eksempel en elev som får til noe nytt). Eller det kan være å bare komme seg gjennom, klare å være i klasserommet. 

Jeg ville vært litt tydelig med ledelsen isåfall. Om at du ønsker å få til dette, men at du ikke var forberedt på hvor tøft det kunne være. Om du har en god mentor på skolen, så kunne denne kanskje være med deg inn som mental støtte i starten. Om du kan sykmeldes delvis, så vil også det hjelpe å ha mer tid. For da rekker man kanskje i større grad å senke skuldrene. Å bli 100 % sykmeldt så tidlig tror jeg vil være tøft sånn mtp å klare å komme tilbake, hvis det blir nødvendig tror jeg at jeg ville søkt en annen jobb i denne perioden.

Om det ikke går, så må du også godta dette. Jeg har ikke vært mye plaget med angst før, men de første 4 årene som lærer har vært beintøffe med  panikkangst og grubling i tillegg. Det ble bedre, men det tar tid, og jeg kjente på alt det fine i jobben helt fra start. Om man ikke klarer det blir det fort for tøft.

Anonymkode: 97fb9...6cf

[Heip]

Det kommer nok til å gå seg til. Men hvis du kjenner at lærer er alt for tøft så ikke tenk at du har kastet bort fem år. Du kan bruke utdannelsen til mye roligere og mindre krevende jobber. Assistent for ett barn i skole eller barnehage f.eks. 

[Gjest jorunn44]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Din helse er viktigst, og vi har en jobb som er SYKT tøff å stå i når ting butter imot, særlig når man også har slitt med angst før. Man har søkelyset på seg hele tiden. Ofte er det tøft i flere år, men de første månedene er som regel tøffest.

Du må kjenne på hva du klarer. Om du tror du kan stå i det, så vokser man mye på å komme seg forbi det. Kjenne på mestring. Men det krever at du klarer å senke forventninge til deg selv noe ekstremt, inkludert at du godtar angsten og følelsene. Både barn og kollegaer tåler å se at noen har det litt mye. Målet kan feks være å kjenne på en fin ting med jobben (for eksempel en elev som får til noe nytt). Eller det kan være å bare komme seg gjennom, klare å være i klasserommet. 

Jeg ville vært litt tydelig med ledelsen isåfall. Om at du ønsker å få til dette, men at du ikke var forberedt på hvor tøft det kunne være. Om du har en god mentor på skolen, så kunne denne kanskje være med deg inn som mental støtte i starten. Om du kan sykmeldes delvis, så vil også det hjelpe å ha mer tid. For da rekker man kanskje i større grad å senke skuldrene. Å bli 100 % sykmeldt så tidlig tror jeg vil være tøft sånn mtp å klare å komme tilbake, hvis det blir nødvendig tror jeg at jeg ville søkt en annen jobb i denne perioden.

Om det ikke går, så må du også godta dette. Jeg har ikke vært mye plaget med angst før, men de første 4 årene som lærer har vært beintøffe med  panikkangst og grubling i tillegg. Det ble bedre, men det tar tid, og jeg kjente på alt det fine i jobben helt fra start. Om man ikke klarer det blir det fort for tøft.

Anonymkode: 97fb9...6cf

Tusen takk for så godt svar. Du kommer med mange gode råd, det skal jeg ta med meg videre. Jeg har veldig lyst å klare dette, men kjenner allerede på kroppen at det kan bli for mye. Jeg får ta dag for dag.

Endret 21. august 2022 av jorunn44

[AnonymBruker]

Helt uavhengig av yrke høres du ut som en typisk person som får sjokk over arbeidslivet etter å ha loffet rundt som student. Det er normalt å bli overveldet når man kommer i jobb, får nye oppgaver, må bli kjent med ny arbeidsplass og nye kolleger, skal lære å fungere i jobben, og i tillegg ikke har inne rutiner på hverken arbeidsliv generelt eller fag spesielt. Mange har det sånn, det er bare å stå i det, det går over. Selvfølgelig kan ikke ledelsen ordne dette for deg, dette må du jobbe deg gjennom til det blir bedre. 

Anonymkode: cde01...e05

[AnonymBruker]

Jeg er en ganske erfaren person i arbeidslivet. Har jobbet med litt av hvert, om man kan si det sånn. Likevel gruet jeg meg litt til å jobbe som lærer (tok et halvår permisjon fra barnevern for å jobbe i VGS). Tenkte at siden jeg ikke har den formelle utdanninga så kommer det ikke til å gå min vei. Ville likevel prøve meg. 

Og jeg hadde nok ikke de samme forventningene til meg selv og min prestasjon som det du har til deg selv. Selv om jeg hele mitt liv har jobbet med mennesker, og har masse utdanning innen det jeg skulle undervise i. Og jeg stortrivdes virkelig i jobben min! Tenkte at dette var helt alfa omega for meg. Så tok jeg ppu, og gikk ut med en følelse av at "aldri i verden", etter to år. 

Hvis du innfinner deg med at du bare aldri klarer å gjøre jobben så godt som du skulle ønske, så går det deg godt. Holder du på å kveles, så tar du deg en tur på do, eller så ber du ungene ta en pause for å bli med deg ut for å løpe rundt skolebygget tre ganger. 

 

Anonymkode: 5309c...9ba

[AnonymBruker]

TS. Har du glemt at du ikke skal være perfekt i en jobb du har hatt i 2 uker?? Hver eneste nye jobb er drit tungt og fæl, men det er fordi alt er nytt. Ta et steg av gangen, en dag av gangen, en time av gangen. Alle må det!

Anonymkode: d6bad...327

[AnonymBruker]

2 hours ago, jorunn44 said:

Hei!

Jeg går rett på sak. For to uker siden startet jeg på min første jobb som kontaktlærer ved en skole. Starten var vanskelig for meg og jeg gråt mye på jobb og hjemme. Fikk alltid høre at det blir bedre og at jeg må prøve siden jeg nettopp startet i jobben. Jeg er helt enig. Men nå er det gått to uker og panikkangsten et tilbake etter å ha vært under kontroll i 1 år, jeg blir fysisk dårlig på grunn av at jeg gruer meg sånn til jobb og jeg klarer ikke tenke på noe annet enn jobb. Ingenting ved jobben gir meg glede. Jeg klarer ikke leve livet mitt heller for jeg stresser bare med at jeg må på jobb og føle på panikk og angst forann kolegaer og elever. 
 

Å ha så mye ansvar som en kontaktlærer har blir for mye for meg. Jeg har også en 1-åring hjemme som krever sitt. I tillegg sliter jeg med depresjon. Jeg føler jeg sitter i en skikkelig knipe for jeg startet nettopp i jobben og vil ikke slutte allerede. Men dette sliter sånn på meg at jeg får selvmordstanker og ser ikke på livet som noe fint. Er veldig dystert dette, men jeg må bare få ut følelsene og tankene mine. 
 

Snakket med ledelsen om hvordan jeg har det, men der var det ikke så mye forståelse. De ba meg tenke på økonomien og hullet jeg hadde fått i cven om jeg sluttet så tidlig. Igjen er jeg enig. Men hva gjør jeg når jeg som lærer ikke kan gi elevene mine god undervisning der de lærer pga jeg er helt utslitt? Hva gjør jeg når panikken og gråten kveler meg når jeg står forann mine elever? Jeg ligger her og gråter igjen fordi jeg vet jeg skal på jobb igjen i morgen. Dette er helt jævlig. Og det blir jo ikke bedre som de sier. Det blir bare verre. 
 

Føler meg så mislykket som har tatt en 5-årig utdanning for å bli lærer og så hater jeg yrket når jeg først får meg jobb. Hva skal jeg gjøre? Det kan ikke fortsette slik. 

Alle blir slitne av jobb. Ta det med ro. 

Anonymkode: 4078e...026