Hvor langt nede har du vært?

[AnonymBruker]

Hvor langt nede har du vært? Hvordan var situasjonen, hvordan opplevdes det, hvordan var dagene dine?

Anonymkode: 8cf94...030

[AnonymBruker]

Har vært langt nede flere ganger i livet, helt fra barndommen. Derfor har de kalt det "tilbakevendende depressiv lidelse". Det betyr vel at jeg må regne med at jeg får en ny nedtur på et tidspunkt. Akkurat nå har jeg det bra, men sist jeg var langt nede var da jeg fikk mitt første barn. Jeg ble veldig deprimert og tidvis suicidal. Det var tungt og mørkt og jeg angret på barnet omtrent hver dag. Det var vondt, for det skulle jo være en lykkelig tid og jeg skulle jo blitt så glad i barnet. 

Anonymkode: a6af5...7ce

[Purple_Pixiedust]

Så langt nede en kunne komme antar jeg. Alvorlig deprimert og suicidal og jeg har overlevd alvorlig selvmordsforsøk med livsvarige skader. 

Har også vært langt nede i form av avmagret og i rusutløst psykose hvor jeg ble tvunget til å selge bolig og havnet i tvunget rusbehandling. Det skal en del til for det.

Jeg har diagnoser som gjør at jeg dessverre blir deprimert regelmessig så jeg har vært langt nede mange ganger.

Endret 21. august 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Jeg har vært ganske langt nede i driten. Hengeløkke i taket, så meg ikke begge veier før jeg krysset veien, selvskading  Jeg gjekk på jobb og fungerte utad, men på gode dager var jeg på det beste nummen, på det verste drakk og gråt jeg mye, spiste veldig lite. Følte jeg levde i en seig svart olje og prøvde hver dag å holde hode over i kampen.

Anonymkode: c8248...412

[AnonymBruker]

Fin tråd hvor folk kan få velte seg i egen og andres elendighet.. dyrke offerrollen og det depressive 👍🏻 Hva med å opprette noe positivt? 

Anonymkode: 626e2...2df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Fin tråd hvor folk kan få velte seg i egen og andres elendighet.. dyrke offerrollen og det depressive 👍🏻 Hva med å opprette noe positivt? 

Anonymkode: 626e2...2df

Du finner sikkert en tråd bedre egnet for deg. For mange er det en trøst i å høre at andre har opplevd samme mørket.

Anonymkode: 5e4f7...dec

[AnonymBruker]

Vært suicidal som barn og som voksen. Lært meg å takle livet og insedd at det bare er dritt. 

Ser på døden som en befrielse når den tid kommer, slipper endelig å pines mer. Men den skal komme av seg selv og ikke fremprovoseres av meg.

Anonymkode: f6570...054

[-Missi-]

Jeg har og vært så langt nede jeg kan komme på flere plan og suicidal. Har vært sånn siden første periode når jeg var 12. Hatt mange diagboser siden da men nå som 35 tror jeg de jeg har nå er mer riktig. Kompleks PTSD, uspesifisert spiseforstyrrelse og panikk angst. 

Det som er fint med at jeg har overlevd mørke er at jeg også har overlevd. Jeg har derfor opparbeidet ulike teknikker og skrevet feks brev til meg selv om hva som hjalp når jeg er i friske perioder som jeg kan lese i mørke perioder. Jeg vet feks at søk hjelp er pri 1, så er det fast mat rutine og gåturer. De tingene pleier få meg på beina på sikt. 

Nå er jeg på vei ut av en slik periode og denne gangen har det tatt 2 år før jeg begynner å se lyset igjen og har tro på at jeg igjen skal klare det 💪😊

Det som skremmer meg er at de mørke periodene har blitt stadig tøffere og mer langvarig. 

Men denne gangen fikk jeg også kommet dypere,  fant ut det var flere traumer jeg hadde fortrengt, fått mer riktig diagnose og jeg har insett at jeg ikke ønsker jobbe 100% lenger. Det er med på å bryte meg ned og jeg trenger mer fritid for å konstant bygge meg opp slik at jeg ikke brytes ned. Jeg har også i løpet av denne perioden begynt å male noe jeg aldri har gjort før,  jeg har satt av mer tid til biblotek turer og lange gåturer i natur. Meditasjon er også noe jeg har tatt opp igjen. Insett hvor viktig søvn er++

Så på den annen side,  jeg har lært mer av hva jeg trenger denne " runden " av en tur i mørket.

Det er likevel mer sannsynlig at det kommer nye runder enn at det ikke gjør det. Mitt håp er at om jeg klarer integrere det jeg har lært denne runden så kanskje det blir lenge til neste gang og håper jeg da kanskje kjappere får meg selv på beina igjen. 

Denne gangen skal jeg tillate meg selv behandling og aap så lenge det går og prøve lytte mer til meg selv. Ikke presse for hardt for tidlig.

Jeg er en fighter og kjenner på at jeg er på vei ut nå.

Liker Hank sin sang " mørket " sier mye til de som ikke forstår❤

[AnonymBruker]

Ja, det var faktisk trøstende å lese. Jeg har hatt en skikkelig nedtur etter at noe skjedde med meg for 2 år siden. Har isolert meg helt. Går kun på jobb da. Har klart å holde meg unna alkohol de siste årene, men i går så sprakk jeg. Drakk veldig store mengder. Og nå ligger jeg her med en vanvittig dødsangst. Fy søren så ubehagelig det er. Skulle ønske det gikk an å sovne, men det gjør det desverre ikke 😅

Anonymkode: 8bd92...969

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Fin tråd hvor folk kan få velte seg i egen og andres elendighet.. dyrke offerrollen og det depressive 👍🏻 Hva med å opprette noe positivt? 

Anonymkode: 626e2...2df

Der sa du det! Jeg snakket med en venninne som ble voldtatt i går. Hun var nedstemt og depressiv, skikkelig patetisk. Jeg sa "du sutrer så fælt nå, Anne - du må begynne å tenke mer positivt!" og nå er hun blid og fornøyd igjen 👍

/s

Anonymkode: 88415...550

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Fin tråd hvor folk kan få velte seg i egen og andres elendighet.. dyrke offerrollen og det depressive 👍🏻 Hva med å opprette noe positivt? 

Anonymkode: 626e2...2df

Det er for meg veldig positivt å lese at jeg ikke er alene.

Anonymkode: 7fb51...ad8

[Jøyemeg]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Fin tråd hvor folk kan få velte seg i egen og andres elendighet.. dyrke offerrollen og det depressive 👍🏻 Hva med å opprette noe positivt? 

Anonymkode: 626e2...2df

Skjerp deg. Det finnes mye styrke i å fortelle alt hva man har tålt, stått i, overlevd og kommet seg sterkere gjennom.

[JegMotStrømmen]

Så langt nede at jeg vurderte å gå foran et tog.. Det er veldig lenge siden, men alt var svart. Jeg var i tenårene, omtrent ingen venner, slet med å fungere sosialt, skolen var et mareritt, ikke på grunn av det faglige, men på grunn av det sosiale. Jeg passet ikke inn noen steder føltes det som. Jeg så bare svart, en tom framtid, hva var poenget med å leve i denne tomheten.. Dagene var skolen, om jeg ikke skulket og satt meg på biblioteket i stedet for. Hjemme så satt jeg på rommet, leste om alt som var galt i verden, hørte på oppbyggende musikk fra Sex Pistols og lignende, måtte delta på middagen og sånt, men hadde bulimi så hatet fellesmiddager..  Det varte et par års tid, jeg faket livet sånn at foreldrene mine ikke ble altfor bekymret. Jeg ble litt eldre, fikk nye venner, ble ferdig med skolen, og mer sikker på meg selv. 

[AnonymBruker]

Er der nå, og har vært der i 3+ år. Er alvorlig syk, og har vært det i over 3 år, men har null nettverk, så jeg har vært helt alene i 3+ år. Det er brutalt å være alvorlig syk, og ikke vite om du kommer til å overleve, og ikke ha et eneste menneske rundt seg som støtte/hjelp.

Anonymkode: 93f37...481