Er det et håp for oss?

[AnonymBruker]

Vett ikke engang hvor jeg skal begynne…. Men føler eg trenger noen andres «øyner» på situasjonen som jeg og mannen min står i. 

Vi har vært sammen i 17 år. Jeg traff han ganske ung og rett etter et annet turbulent forhold. Vi har barn i bildet. Han har alltid vært mye vekke for å jobbe. Langt over 100%. Det gikk noenlunde å takle så lenge vi bare var oss to. Etter barn har dette blitt mye vanskeligere. Han har nå en jobb som krever ekstremt i perioder og jeg er da tilnærmet alenemor i 1-2 mnd. Vanskelig å få fri og ferie sammen. Er alltid på vakt og må avbryte/avlyse om ting går galt. I dette virvaret har jeg blitt skuffet, sint og hinsides såret mange ganger pga manglende tid og engasjement for meg og familien. Her ligger mye og sterke følelser hos meg dessverre. F.eks lovde han meg dyrt og hellig at han skulle bidra mye mer når barn nr 2 kom pga heftig fødselsdepresjon hos meg etter barn nr 1. Jeg har dessverre opplevd flere situasjoner som har vært veldig sårende etter barn nr 2 kom. 
 

Vi går nå til parterapi siden dette sliter ekstremt på oss nå. Jeg er så lei at jeg vurderer å gå. Mannen ønsker at vi skal være sammen men ønsker ikke endre jobbsituasjon og dessverre er vi nødt til å holde ut pga økonomien ikke tillater jobbytte hos mannen.

Etter sist parterapi time fikk jeg noe å tenke på. Hun har sagt at vi begge har for store og for mange oppgaver til vår kapasitet. Hun sa og at barna ikke får det de trenger av oss når det er slik for oss, noe som sikkert stemmer. Det jeg nå ser er at de gangene det bobler over av negative følelser er det av handlinger gjort av mannen. Det er han som trigger følelsene mine. Terskelen er nok mye lavere nå siden jeg er så lei riktignok. Den letteste løsningen er jo at jeg ikke burde irritere meg så mye over mannen, men det er akkurat som at jeg har blitt såret så mange ganger at jeg ikke klarer å la være å bli lett såret, irritert å sint. Jeg kan vel si at han sjeldent i praksis har vært der for meg i vanskelige tider. Sikkert ikke fordi han ikke vil, men pga jobben er det vanskelig.

Så nå er jeg i sikkelig villrede. Skal jeg bli, skal jeg gå? Hvor lenge skal en prøve før en skal gi opp? Skal jeg holde ut til dagen det smeller? Eller kan vi klare å få et fint forhold igjen? Dessverre tror jeg at forholdet er på hell og at den riktige løsningen er å gå…. Men jeg ønsker det ikke, men jeg klarer ikke å fortsette slik som dette. Jeg vil miste meg selv totalt. Noen som har noen tanker, tips, råd å komme med? Som har vært der eg har vært😔

Anonymkode: 60143...7cd

[AnonymBruker]

Han vil/kan ikke endre seg. Du holder ikke ut slik stort lenger. Da må du gjøre en endring. Høres ut som du allerede vet løsningen innerst inne...

Anonymkode: 21180...4ee

[AnonymBruker]

Det ser ikke ut som det er så mye håp nei. Jeg tror dere i det minste bør ha en periode fra hverandre om det skal være mulig å kommunisere skikkelig igjen. Man faller inn i et mønster og en sinnstilstand, som du er inne på selv så trigges du enormt lett. 3-4 måneder fra hverandre hvor han har barna annenhver uke eller noen dager i hvert fall hvor du får tid til deg selv. Du må finne igjen overskudd til å ta vare på deg selv og ungene og ikke gå å gruble på dette hele tiden. Det tærer på selvfølelsen å være den eneste som ønsker å løse problemet, du lurer kanskje på hvorfor du ikke er viktig nok til at han vil finne løsninger som gagner familien? Lei en leilighet og bytt på å bo i denne og med barna slik at de ikke må flytte på seg ennå. 

På slutten av mitt 25 år lange forhold, var jeg dypt fortvilet på slutten. Jeg skreik til ungene i sinne noen ganger og gråt mye. Etter vi skilte oss, har jeg ikke vært sint på ungene en eneste gang! Når jeg innimellom tvilte på skilsmissen var det en av tingene jeg minnet meg selv på. Barna har det best med foreldre som er glade og som ikke blir sinte for småting eller krangler seg i mellom. Spol fire år frem og jeg er veldig glad for at vi skilte oss. Barna har det helt fint, samarbeidet går 90% bra og jeg angrer ikke. Kan savne familielivet i ny og ne, men stadig sjeldnere ettersom de blir større. Nå har vi en annen måte å være familie på jeg og barna. Nå er de tenåringer og vi drar på hytteturer og byferier og annet moro. 😀 

 

Anonymkode: f3fdc...5ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Han vil/kan ikke endre seg. Du holder ikke ut slik stort lenger. Da må du gjøre en endring. Høres ut som du allerede vet løsningen innerst inne...

Anonymkode: 21180...4ee

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det ser ikke ut som det er så mye håp nei. Jeg tror dere i det minste bør ha en periode fra hverandre om det skal være mulig å kommunisere skikkelig igjen. Man faller inn i et mønster og en sinnstilstand, som du er inne på selv så trigges du enormt lett. 3-4 måneder fra hverandre hvor han har barna annenhver uke eller noen dager i hvert fall hvor du får tid til deg selv. Du må finne igjen overskudd til å ta vare på deg selv og ungene og ikke gå å gruble på dette hele tiden. Det tærer på selvfølelsen å være den eneste som ønsker å løse problemet, du lurer kanskje på hvorfor du ikke er viktig nok til at han vil finne løsninger som gagner familien? Lei en leilighet og bytt på å bo i denne og med barna slik at de ikke må flytte på seg ennå. 

På slutten av mitt 25 år lange forhold, var jeg dypt fortvilet på slutten. Jeg skreik til ungene i sinne noen ganger og gråt mye. Etter vi skilte oss, har jeg ikke vært sint på ungene en eneste gang! Når jeg innimellom tvilte på skilsmissen var det en av tingene jeg minnet meg selv på. Barna har det best med foreldre som er glade og som ikke blir sinte for småting eller krangler seg i mellom. Spol fire år frem og jeg er veldig glad for at vi skilte oss. Barna har det helt fint, samarbeidet går 90% bra og jeg angrer ikke. Kan savne familielivet i ny og ne, men stadig sjeldnere ettersom de blir større. Nå har vi en annen måte å være familie på jeg og barna. Nå er de tenåringer og vi drar på hytteturer og byferier og annet moro. 😀 

 

Anonymkode: f3fdc...5ff

Takk for svar begge to🌸🌸 

Anonymkode: 60143...7cd