Klistremerkebaby - hva tror du?

[AnonymBruker]

Denne tråden er ikke til for og kritisere noen, men jeg lurer oppriktig på dette begrepet. Og en liten oppsummering av hva jeg har lest her inne de siste månedene - dette gjelder ikke alle.

Er dette et valg man tar fordi man bærer babyen hele tiden? Eller fødes mange babyer som dette plutselig? Gir man ikke rom nok for far og andre? Jeg forstår at mange med slike babyer vil skrive i forsvar at det bare er slik, men har du gjort noe eller innført noen rutiner du faktisk ville endret på nå? Har du som ikke har klistremerkebaby gjort noe bevisst og aktivt for det?

Helt personlig, for meg føles det ut som nyoppstått, som det går stolthet i og ha, hvor det er den eneste måten man møter babyen sine følelser og behov gjennom, samtidig som man sliter seg ut fullstendig og klager på det hele tiden. Og noen holdninger hvor hvis man ikke oppdrar klistremerkebabyer, så er man en kjip mor som «lar babyen sin gråte litt». Noen klarer knapt og legge babyen hos en annen omsorgsperson, selv om babyen gråter litt for og dusje, eller innta mat. Og livet er skikkelig kjipt, men man koser seg på en måte litt med det fordi man har en klistremerkebaby. Noen har ikke sovet på ukesvis. Noen har ikke spist på dager. Dette er bare satt på spissen - av de verste tilfellene jeg har lest om her inn. 

Har ikke vært borti det før, og har ikke og har ikke venner med klistremerkebaby heller. Har bare vært borti samsoving, men ikke at babyen ikke kan være borte fra moren sin i det hele tatt. Må sove på mors fang eller bryst hele tiden. Må ligge der for og være rolig. Må ligge der for og ikke hyle.

Leser også veldig mange «du skal være glad du ikke har klistremerkebaby» hele tiden her på forumet også. Men trøst og kos, uten at man alltid tar opp og bærer, også fra far, og bruker litt tid på og evaluere situasjonen, selv om baby gråter litt (ikke hysterisk) er noe jeg har alltid tenkt er riktig. En trøstetrapp.

Som sagt, jeg lurer veldig på dette. Det er ingen rett og galt, men jeg har blitt mer nysgjerrig med tiden nå som jeg er gravid igjen og henger her! Vennligst hold diskusjonen saklig  

Anonymkode: 7a550...bc9

[AnonymBruker]

Jeg hadde klistremerkebaby for 15 år siden. Så helt nytt er det ikke?

Anonymkode: 43b0d...06b

[AnonymBruker]

Jeg har en sånn "klistremerkebaby".

Etter fødsel var jeg helt utkjørt og gjorde alt for å legge fra meg baby og ikke ha han på meg da jeg trengte hvile, søvn og å komme meg. Men det gikk ikke. Baby hulgråter til han blir tatt opp.

Babyen skulle konstant være på meg eller far, sikkert andre om det hadde vert andre i nærheten også. Så det er ikke noe jeg har skapt, denne babyen har bare et svært stort behov for nærhet. 

Den er sånn som 5 mnd gammel også, sover kun på oss og inntil meg på natta. 

Men jeg ser utvikling, for nå kan baby ligge noen få minutter i babygymen på dagtid eller i vippestolen etc.

Tror det med søvn også går det til når baby et mer moden og klar for det.

Anonymkode: bf173...c62

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er det sykt lett å ha mange meninger om før du sitter i situasjonen selv. Jeg har svelgt så mange kameler etter jeg fikk barn. Mitt barn gråt allerede på sykehuset om jeg la henne alene i den sovebalja. Skulle jeg la en nyfødt gråte seg i søvn alene? Mine klistermerkebarn kom ut av livmora slik. 

Anonymkode: f5c85...436

[AnonymBruker]

Beviset på at barna er født slik kommer jo fra de som sier de har hatt en av hver og gjort alt likt. 

Anonymkode: bf173...c62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg hadde klistremerkebaby for 15 år siden. Så helt nytt er det ikke?

Anonymkode: 43b0d...06b

Kanskje jeg ordla meg feil - muligens ikke nyopstått som fenomen her og nå, men «som det går stolthet i og ha, hvor det er den eneste måten man møter babyen sine følelser og behov gjennom, samtidig som man sliter seg ut fullstendig og klager på det hele tiden». 

Anonymkode: 7a550...bc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har en sånn "klistremerkebaby".

Etter fødsel var jeg helt utkjørt og gjorde alt for å legge fra meg baby og ikke ha han på meg da jeg trengte hvile, søvn og å komme meg. Men det gikk ikke. Baby hulgråter til han blir tatt opp.

Babyen skulle konstant være på meg eller far, sikkert andre om det hadde vert andre i nærheten også. Så det er ikke noe jeg har skapt, denne babyen har bare et svært stort behov for nærhet. 

Den er sånn som 5 mnd gammel også, sover kun på oss og inntil meg på natta. 

Men jeg ser utvikling, for nå kan baby ligge noen få minutter i babygymen på dagtid eller i vippestolen etc.

Tror det med søvn også går det til når baby et mer moden og klar for det.

Anonymkode: bf173...c62

Takk som deler! ❤️ 

Anonymkode: 7a550...bc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kanskje jeg ordla meg feil - muligens ikke nyopstått som fenomen her og nå, men «som det går stolthet i og ha, hvor det er den eneste måten man møter babyen sine følelser og behov gjennom, samtidig som man sliter seg ut fullstendig og klager på det hele tiden». 

Anonymkode: 7a550...bc9

Hvor for du det fra at det går stolthet i det? De fleste dekker da babyens behov uavhengig av om man har klistremerkebaby eller ikke. Man får bare litt mer å gjøre på den delen, mens andre kan ha babyer med kolikk eller dårlig søvn. 

Skjønner ikke hvor du har det fra...

Anonymkode: bf173...c62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvor for du det fra at det går stolthet i det? De fleste dekker da babyens behov uavhengig av om man har klistremerkebaby eller ikke. Man får bare litt mer å gjøre på den delen, mens andre kan ha babyer med kolikk eller dårlig søvn. 

Skjønner ikke hvor du har det fra...

Anonymkode: bf173...c62

Det har vært noen tråder og diskusjoner som jeg har lest. At det er «slik du møter barnets behov best» og «det er det beste for babyen», samtidig som man i neste setning skriver hvor jævlig det er og ikke ha spist, drukket eller sovet på ukesvis - at det er nesten som om man er best mor da. I disse er det ofte at far ikke kommer til, eller får delta i og passe babyen. 

Som jeg skrev innledningsvis, kanskje det er de mest ekstreme, men det er en samling av tråder, innlegg og diskusjoner jeg har observert og tenkt på de siste månedene. Så derfor ville jeg høre mer, hva andre tenker, hvordan opplevelsene er og om det er noe man tenker man har gjort for og få eller ikke få en klistremerkebaby. Om man ville prøvd og endre noe når man ser tilbake, eller om det ville bare vært slik. Eller om de som ikke har fått en klistremerkebaby mener de gjorde noe spesielt. 

Anonymkode: 7a550...bc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det har vært noen tråder og diskusjoner som jeg har lest. At det er «slik du møter barnets behov best» og «det er det beste for babyen», samtidig som man i neste setning skriver hvor jævlig det er og ikke ha spist, drukket eller sovet på ukesvis - at det er nesten som om man er best mor da. I disse er det ofte at far ikke kommer til, eller får delta i og passe babyen. 

Som jeg skrev innledningsvis, kanskje det er de mest ekstreme, men det er en samling av tråder, innlegg og diskusjoner jeg har observert og tenkt på de siste månedene. Så derfor ville jeg høre mer, hva andre tenker, hvordan opplevelsene er og om det er noe man tenker man har gjort for og få eller ikke få en klistremerkebaby. Om man ville prøvd og endre noe når man ser tilbake, eller om det ville bare vært slik. Eller om de som ikke har fått en klistremerkebaby mener de gjorde noe spesielt. 

Anonymkode: 7a550...bc9

Det menes jo bare at man dekker akkurat dette barnets behov best, ikke alle som har andre behov. 

Og her kommer far til da han har vært med fra start, så baby godtar å være klistret på far også og ikke bare meg, men nå er det nå en gang slik at det er jeg som er hjemme hele dagen i permisjon og derfor tar det meste🙂

Anonymkode: bf173...c62

[AnonymBruker]

Jeg tror det er noen babyer som bare er født slik, i tillegg til at det er veldig vanlig at babyer helst vil være inntil foreldrene de første månedene.

Kanskje er det mer akseptert nå for tiden, og i større grad sett som at slik skal det være, spedbarn trenger nærhet? Jeg vet foreldrene mine fikk beskjed om at de skjemte meg bort. Jeg hylte når de la meg ned, og de bar meg rundt hele tiden for å ikke få naboklager, sier de, men opplevde at det var "feil" å gjøre. Mens i dag sees det på som naturlig og rett å bære baby,  det er vanlig å høre at en ikke kan skjemme bort et spedbarn med nærhet og bæretøy og samsoving er "in" blant mange.

Vi har hatt en av hver. Den ene babyen hang på meg eller mannen i bæretøy eller var på fanget vårt hele tiden de første ukene, og vi samsov. Ellers hylte hun. Men jeg opplevde det ikke som noe problem, for hun var fornøyd så lenge hun fikk være nær oss. Den andre sov godt over alt og likte å være inntil oss, men hadde det helt fint i sengen sin eller på ei matte på gulvet også.  

Anonymkode: 4b442...fcf

[AnonymBruker]

Jeg måtte ha fysisk kontakt hele tiden og aller helst være på innsiden av klærne til mamma og pappa frem til jeg var 11 uker. Jo svettere de var, desto bedre. Ingen andre fikk bære meg. Ble født med en øyesykdom som gjorde at jeg var blind, men dette ble ikke oppdaget for jeg var 8 uker. Etter flere operasjoner fikk jeg litt syn og da jeg var 11 uker fikk jeg briller i tillegg og så enda litt mer, og da hadde jeg ikke behov for så mye kroppskontakt. Da følte jeg meg trygg. 

De fikk mye pes fra andre for å bære meg oppi genseren og samsove frem til det ble oppdaget at jeg ikke så noen ting. Da var det ikke måte på hvor mye forståelse og skryt de skulle få for å gjøre det. Foreldrene mine er veldig glad for at jeg var barn nummer fire og ikke førstemann, for da hadde de hørt på alle andre og latt meg ligge alene og skrike.

Jeg er født i 98 og da kalte de det vel bare å være en vanskelig baby, tror jeg mamma sa.

Anonymkode: f294d...328

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, og det har vært enorme forskjeller på de fra fødselen av. Eldstemann var en veldig enkel baby, fornøyd med å få nærhet, fornøyd med å ligge for seg selv, fornøyd uansett hvem som holdt han/ga han oppmerksomhet. Sov hele natten i egen seng uten å våkne noe særlig for mat fra han var ganske liten. 
 

Andremann er en helt annen type. Han protesterer fort hvis han blir lagt i vuggen eller i babynestet og vil helst være oppå meg eller far hele tiden. Kan klage hvis «feil» personer holder han. Vil helst sove oppå meg om natten også, men aksepterer å sove i bedside hvis jeg holder en hånd på magen hans. Vi har gjort alt likt, men forskjellen er nok at minsten ble født prematur (uke 31), og jeg tror at det kan være grunnen til at han krever/trenger så mye nærhet. 

Anonymkode: 5564d...090

[AnonymBruker]

Jeg hadde en klistrebaby for mange år siden. Andre kunne gjerne holde da hun var våken og blid, men ble hun trøtt eller noe annet var det kun mamma som gjaldt. Hvis andre prøvde å roe henne skrek hun bare mer og i det sekundet hun kom til mor ble hun stille. Sov i armene mine, la jeg henne ned våknet hun med en gang. Kunne ikke ligge på gulvet uten selskap. Plutsli gikk det over og livet ble mye enklere.

Andre barnet mitt var helt motsatt. Ønsket nesten ikke kontakt i det hele tatt. Sov best alene i vogna. Sov også mye mer. Kom jeg å la meg på gulvet sammen med barnet begynte hun å skrike og skreik helt til jeg reiste meg og gikk. Da var hun så fornøyd igjen. 

Anonymkode: 34636...855

[AnonymBruker]

Hørte aldri om dette fenomenet da jeg, mange venninner og kollegaer fikk barn på slutten av nittitallet. Forstår selvfølgelig at noen få babyer sliter med å finne ro og trygghet, men at det skal være så mange som det virker som her på KG er litt rart. Husker at vi fikk råd om at babyer ofte var rolige og foreldrene var det. At om vi stresset oss opp og styrte, så ville baby slite med å finne roen. Jeg var obs på dette. Så også selvfølgelig at baby ble mer urolig om jeg ikke beholdt roen. Vet ikke om foreldre i dag blir bevisstgjort dette.

Anonymkode: d5069...28c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hørte aldri om dette fenomenet da jeg, mange venninner og kollegaer fikk barn på slutten av nittitallet. Forstår selvfølgelig at noen få babyer sliter med å finne ro og trygghet, men at det skal være så mange som det virker som her på KG er litt rart. Husker at vi fikk råd om at babyer ofte var rolige og foreldrene var det. At om vi stresset oss opp og styrte, så ville baby slite med å finne roen. Jeg var obs på dette. Så også selvfølgelig at baby ble mer urolig om jeg ikke beholdt roen. Vet ikke om foreldre i dag blir bevisstgjort dette.

Anonymkode: d5069...28c

...rolige OM foreldre var det. Beklager skrivefeil.

Anonymkode: d5069...28c

[Miss91]

Jeg tror ikke det er noe nytt, men hvordan man behandler og tar seg av barn er stadig i utvikling. Før la de ned babyen, lukket døra og gikk uavhengig av om den gråt eller ikke, nå er det heldigvis ikke innafor. Nå kommer fler historier frem i dagens lys enn det gjorde tidligere, pga SoMe. Jeg har hatt en av hver. Man er født forskjellig. Jeg syns det er fascinerende når noen mener at en baby blir hva du gjør den til, men når ungene blir større syns man det er fascinerende hvor forskjellige søsken, til og med tvillinger, kan være når det gjelder personlighet. Mange med dobbeltmoral der ute spør du meg..

[AnonymBruker]

Min svigermor fortalte om hvordan hun sendte sin nyfødte baby til sine foreldre på overnatting i 2 uker fordi hun hadde vondt i ryggen, at hun trillet uavhengig av om barnet gråt eller ikke og at på kvelden når barna la seg lukket hun bare døra (aka skrikekur). Ble det folk av barna hennes? Ja, men det er endel angsproblematikk selv om de gjør det bra i livet. Jeg klarer nesten ikke høre på henne prate om det fordi det er tydelig at minst ett av barna hennes var klistermerkebarn som ble ignorert.

Anonymkode: f5c85...436

[AnonymBruker]

Miss91 skrev (5 minutter siden):

Jeg tror ikke det er noe nytt, men hvordan man behandler og tar seg av barn er stadig i utvikling. Før la de ned babyen, lukket døra og gikk uavhengig av om den gråt eller ikke, nå er det heldigvis ikke innafor. Nå kommer fler historier frem i dagens lys enn det gjorde tidligere, pga SoMe. Jeg har hatt en av hver. Man er født forskjellig. Jeg syns det er fascinerende når noen mener at en baby blir hva du gjør den til, men når ungene blir større syns man det er fascinerende hvor forskjellige søsken, til og med tvillinger, kan være når det gjelder personlighet. Mange med dobbeltmoral der ute spør du meg..

Helt enig👏😊

Itillegg må man passe seg for å skjemme bort baby med for mye bæring, byssing og nærhet. Når barna blir større så får mange det de har lyst på når de peker på det, telefon, nettbrett, playstation, ny sykkel etc. og ingen reagerer på det.

Så man skal passe seg for å skjemme bort babyer og barn på fysisk nærhet, men materielle ting kan man gi dem så mye man vil av🙈

Anonymkode: 7cc99...e05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min svigermor fortalte om hvordan hun sendte sin nyfødte baby til sine foreldre på overnatting i 2 uker fordi hun hadde vondt i ryggen, at hun trillet uavhengig av om barnet gråt eller ikke og at på kvelden når barna la seg lukket hun bare døra (aka skrikekur). Ble det folk av barna hennes? Ja, men det er endel angsproblematikk selv om de gjør det bra i livet. Jeg klarer nesten ikke høre på henne prate om det fordi det er tydelig at minst ett av barna hennes var klistermerkebarn som ble ignorert.

Anonymkode: f5c85...436

Dessverre var dette vanlig før. "De tar ikke skade av å gråte litt". 

Neida, de dør ikke av det. Men at det gjør noe med dem, former dem og forandrer dem er jeg overbevist om. Og at denne forandringen er til det bedre tviler jeg på. For selv om en person ikke husker at h*n lå mye hjelpeløs å gråt som baby, så tror jeg erfaringen følger vedkommende i underbevisstheten i voksen alder. 

Anonymkode: 7cc99...e05