Andre som ikke ble lite prioritert av foreldrene som barn her?

[AnonymBruker]

Følte seg lite ønsket, eller regelrett var det. Foreldre som prioriterte seg selv ofte fremfor deg som barn, sendte deg vekk når anledningen bød seg, ikke stilte opp når du bad om det, tok andres parti fremfor å stå opp for deg når du trengte det.

Du fikk det du fysisk trengte, men å ikke være foreldrenes førsteprioritet, ikke føle seg elsket føltes veldig ensomt i barndommen.

Noen andre som kjenner seg igjen i dette? Sliter du isåfall mye med nedverdighetskomplekser som voksen, eller klarer du å føle at du er betydningsfull? 

Anonymkode: 37caa...0ae

[AnonymBruker]

*Minus ikke i overskriften, før noen andre føler behov for å påpeke det.

Anonymkode: 37caa...0ae

[AnonymBruker]

Hmmmm, jeg er enebarn og var nok ikke foreldres førsteprioritet. Jeg har bare aldri tenkt at jeg burde ha vært det?

Etter at jeg selv fikk barn, har jeg blitt veldig overrasket over hvor annerledes jeg selv prioriterer. Men sånn var de. 

Tror ikke det har preget meg så veldig, siden jeg heller ikke forventet å være så viktig. Fungerer fint i livet. 

Anonymkode: 76c68...48c

[AnonymBruker]

Jeg er som skriver av forrige innlegg også enebarn. Har ikke vært min fars førsteprioritet noensinne, blir nok aldri det heller - men vært veldig forsonet med det da den tiden vi har hatt har vært veldig fin. 
 

Min mor prioriterte meg frem til jeg ble 16 år. Siden har det handlet om å forsørge meg, altså sørge for at jeg har alt jeg behøver foruten emosjonell støtte. Hun sier alltid imot, og snakker meg stadig ned. Det er tyngende, og jeg er glad det er nå i voksen alder og ikke som ung - fordi jeg klarer å prosessere at det er henne som er gal og ikke jeg. 
 

Men om jrg hadde hatt det slik med min mor frem til jeg flytta som 16 åring så hadde jeg nok hatt større problemer med det ja.

Anonymkode: 0b932...d7c

[AnonymBruker]

Ja. De så kun sine egne behov. Dro på ferie til Spania og lot meg alene hjemme som 14-åring. 
 

Fikk knapt de fysiske behov dekket. Alltid for lite mat, aldri nok klær eller varme nok klær.
 

 Foreldrene hadde ikke omsorgsevne og alt annet var viktig enn ungene. Fyll, vold osv. klarer ikke å se på de som voksne i dag. De ble aldri voksne. De er mer opptatt av fasade og lyver for å være noe annet enn det de er.

Om det gikk bra med meg? Nesten. Kom inn på prestisjestudie og var A-student til det plutselig ikke gikk mer pga helsa. Varige mén etter all volden i barndommen og ødelagt hørsel pga det. Er ufør og varig fattig. Hva har jeg lært; alt hva en forelder IKKE skal gjøre mot barna sine. 

Anonymkode: 09a69...709

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen i dette. Fikk dekt det meste innenfor det fysiske slik som god mat, klær, utstyr, hobby etc men det skortet mye på det psykiske og emosjonelle. Nokså lite kjærlighet klem og kos, lite støtte og oppfølging, og støtte ift lekser og skolegang, svært lite engasjement rundt skole, foreldremøter etc. Og lite engasjement generelt. Kanskje spesielt i fra en mor, som kanskje burde være det aller mest. Holdt på med sitt, rengjøring, matlaging, jobb. Men dette var på 80 og 90 tallet. Skal sies jeg også er oppvokst med rus etc. Jeg ser på hvordan jeg selv er mot barna opp mot hvordan mine foreldre var mot sine barn. Et hav av forskjell. Riktig, jeg også føler meg på en måte lite betydningsfull. 

Anonymkode: af1e8...785

[AnonymBruker]

Ikke så grovt som noen her beskriver, men ja har absolutt kjent på det og kjenner på det litt fortsatt.

Spesielt synest jeg det var sårt i tenårene å bo hos mamma og bli fortalt hele tiden "at det er mitt hus, mine regler", feks. om jeg spurte om volumet på TVen kunne bli skrudd ned når jeg skulle sove fordi jeg skulle på skole eller deltidsjobb (vi bodde på et sted med papirtynne vegger). Jeg sliter og slet med søvn lenge og det var til tider ekstremt frustrerende å ligge våken pga. støy (ja prøvde ørepropper, tro meg). Jeg følte meg ofte ikke velkommen i huset som hun hadde kjøpt etter skilsmissen, 

I tillegg har hun alltid prioritert gjester foran oss barna, og gjør det fortsatt. Det er ikke sånn at hun planlegger rundt oss, men vi må planlegge rundt henne fordi hun skal sånn og sånn og den og den personen skal komme på besøk, vi får aldri førstevalget om dere skjønner. Det som er mest plagsomt for min del er at selv når vi er på besøk, så kan hun finne på å plutselig invitere andre på besøk/ikke si nei til besøk uten å spørre oss først og sier alltid at det må vi tåle siden det er deres hus vi er på besøk i. Pga. det så frister det mindre og mindre å reise på besøk, da jeg føler mer og mer at gjester får høyere prioritet. 

Foreldrene mine, og særlig faren min hadde veldig dårlig råd under skilsmissen og da jeg var i tenåra. En bursdag hadde han ikke en gang råd til å gi meg skikkelig gave, og jeg fikk noen brukte CDer (han prøvde sitt beste da). Gikk gjennom hele VGS og studenttiden uten noen støtte hjemmefra. På VGS bodde jeg på hybel og spiste havregrøt til middag fordi jeg hadde så lite å klare meg på, mens medelever fikk pengestøtte hjemmefra..

I senere tid har økonomien snudd og pappa har fått veldig god råd. Han har også arvet en del penger etter slektninger, men har har prioritert å bruke penger på seg selv i stedet for oss barna, feks. kjøpt seg dyr bil. Jeg har derimot to yngre halvsøsken som blir skjemt bort. Han kjøper masse god mat og rikelig med godteri når de er her og alt det de liker, og de får dyre bursdag og julegaver og han setter inn penger på konto til dem visst det er lite penger. Mens vi voksne barn får ikke bursdagsgaver en gang, vi må klare oss med julegave en gang i året som er halvparten av summen av det søskena mine får i gave. Argumentet er at store barn ikke trenger bursdagsgave og ikke like dyre gaver som små barn. Det er nå greitt, men sitter igjen med følelsen av halvsøsken får og blir prioritert mye mer enn vi fikk. Har forståelse for at det var andre tider da vi var yngre, og det er bare sånn det er, men synest likevel han kunne prioritert oss litt mer nå særlig når vi en periode opplevde å få veldig lite støtte pga. dårlig råd. Tipper også mine halvsøsken ender opp med å få pengestøtte på VGS og under studier og bursdagsgaver selv når de har passert 18 år. Så det føles ganske sårt at han ikke gjør noe for å kompensere. 

Moren min er i det minste ganske spandabel og har gitt oss en liten sum i forskudd på arv.

Anonymkode: 93a39...20f

[AnonymBruker]

Da jeg startet på barneskolen gjorde jeg noen litt drøye rampestreker, det ble tatt dårlig imot av min far, min mor børstet det av seg som det sunne og normale menneske hun er, men min far har aldrig klart å legge det bak seg, det er trist fordi jeg var bare et barn, å barn gjør feil, dette har fulgt meg videre langt inn i voksenlivet, å min far har igjennom alle år gaslighta å hjernevasket min mor til å alltid tro å velge han sin side, så jeg ble aldrig ordentlig hørt av min mor. Bare synd det skulle ta hele min barndom å tidlig voksen liv å forstå hvorfor. At han hadde en psykisk diagnose fikk ingen av oss vite før i voksenlivet, så jeg forstår nå at det er han som var problemet og ikke jeg. Han har aldrig sakt noe bra om meg i familie treff, aldrig nevnt meg en eneste gang engang, samtidig nevner han mine andre søsken flere ganger å forteller hvor bra dem er.

Anonymkode: efc35...720

[AnonymBruker]

Ja, det vil jeg si.

Jeg opplevde at jeg sjeldent ble lyttet til og sjeldent ble tatt på alvor. Mine meninger var ikke viktige og kunne bli latterliggjort, ikke trodd på og ignorert. Jeg husker at jeg synes det var rart når jeg snakket med annen slekt og de faktisk var interessert i hva jeg mente og synes. Det var overraskende at noen faktisk var interessert i meg og så meg.

Opplevde meg som en byrde og noen ganger ble jeg fortalt på ulike måter at jeg var det. Mine reaksjoner på ting var feil og jeg fikk ikke lov til å være meg selv. Jeg ble også overlatt til meg selv og husker at jeg var mye alene. Fikk sjeldent ros og positive ord. Jeg fikk heller aldri klemmer eller fysisk nærhet om jeg var trist eller redd. Ble overlatt til å håndtere til tider veldig vanskelige følelser og opplevelser på egenhånd.

Nå var det annerledes hvordan man oppdro barn på den tiden (80- og 90-tallet), men jeg synes det er feil å unnskylde det med det. Mine foreldre jobbet mye og hadde vanskelige forhold til sine foreldre og det påvirket nok også hvordan de var, men det var allikevel ikke rett og som barn var det veldig vanskelig å forstå hvorfor for eksempel de reagerte på den måten når jeg egentlig ikke hadde gjort noe galt. Jeg var bare meg selv, men det var galt.

Jeg hadde ellers alt jeg trengte. Både mat, klær, leker osv, men det jeg trengte mest fikk jeg ikke.

Det har preget meg ganske mye. Jeg sliter psykisk og har lave tanker om meg selv. Føler meg aldri god og jeg tror aldri at noen genuint liker meg for den jeg er. Har ganske mye problemer med det sosiale.

Anonymkode: 5fd8b...2fa

[AnonymBruker]

Så fin en tråd! Jeg har hatt en mor som er lærer, og en far som har vært regnskapssjef i en av Norges største bedrifter. Min mor var mere opptatt av sine elever, og min far jobbet stort sett i USA. Jeg elsket faren min, men min mor skrek og kjeftet på meg for ingenting.   Min far ble etterhvert stasjonert på hjemplassen når Hydro ble så stor. Jeg og min far har hatt et spesielt bånd.  Ingen av oss var stor på følelser, jeg har fått biler og det som er😞 jeg ble så glad i dyr og bilene mine. Nå døde min far før jeg fikk et barn selv. HATER det. Jeg greide ikke å gi min far en klem, når han lå på dødsleiet... mitt barn blir overøst med kjærlighet. Vi har ikke mye penger, men ungen er ELSKET!!❤️

 

m

Anonymkode: d519d...642

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn, og jeg er ødelagt av det. Det har preget meg i alle mine relasjoner i voksen alder, og jeg har svært lavt selvbilde. 

Anonymkode: 37042...28e

[AnonymBruker]

Jeg måtte være usynlig. Var bare i veien og det fikk konsekvenser om jeg feks ble bilsyk. Det var mye mer enn det, men jeg tror oppmerksomhetsbehovet mitt stammer fra det og har noen narsissistiske trekk som gjør at jeg er høy på meg selv, men sannheten er at selvfølelsen ikke eksisterer.

Anonymkode: af131...a33

[AnonymBruker]

Ja, mine foreldre har alltid satt seg selv foran oss barna. En gang jeg hadde flyttet på hybel, var 19 år gammel, så hadde jeg ikke penger til mat en måned. De nektet å hjelpe meg og sa jeg bare kunne sulte, det var ikke deres problem, det skjønner jeg at det ikke er, men jeg hadde ikke hatt hjerte til å la barna mine sulte selv om de hadde flyttet for seg selv. Jeg fikk heldigvis ordnet meg en liten deltidsjobb, men da sa de at det var for enkelt og at jeg slapp for lett unna, at jeg burde følt mer på å være blakk. Altså når ble det galt å jobbe? Mamma pleide ofte å snakke til meg med barnslig hermestemme hvis hun syns jeg sa noe dumt eller ikke var enig i det jeg sa. Gjorde jeg det samme mor henne ble det bråk. Nei føler ikke at de bryr seg, og de ringer meg aldri.

Anonymkode: 66f0f...080