Fulltidsstilling og diagnoser

[AnonymBruker]

Jeg kan bare starte med å si at jeg ikke helt vet hvor jeg vil med dette, annet enn å lufte tankene mine og kanskje se om noen har det litt som meg.

Jeg har hele mitt voksenliv vært i full jobb. Jeg har vel og merke hatt mer sykefravær enn hva som tilsynelatende er normalt. I perioder kun klart å jobbe for så å måtte sove fra arbeidsdagens slutt til dagen etter (før jeg fikk barn). I perioder har jeg fungert utmerket. Jeg er per dags dato diagnostisert med IBS, Bipolar Lidelse type 2 og marginal perioral dermatitt (?). I tillegg går jeg til behandling for leddsmerter i bekken, hofter og knær, som det har vært en del uenighet om hvorfor jeg opplever blant fysio, leger osv (vært et problem i snart 15 år). Jeg har veldig god oppfølging av helsevesenet og mitt eneste ønske er å være frisk. Derfor har det vært viktig for meg å være i full jobb. Mange i helsevesnet har stilt spørsmål til om det egentlig går bra for meg å være i en 100% stilling etter jeg fikk barn. Jeg vil jo så gjerne at det skal være slik, så jeg kjemper på og sier at det går helt fint. 

Så til «men’et». Nå begynner jeg å lure på om jeg har kjørt meg opp i et hjørne. Jeg føler meg konstant trøtt, sliten og har fått er helt elendig immunforsvar. Jeg føler meg aldri frisk, og folk rundt meg har også lagt merke til at jeg ikke virker frisk og ytrer bekymring. Jeg aner bare ikke hva jeg skal gjøre med dette. Da jeg hadde ferie følte jeg meg bedre for da kunne jeg bruke energien min på barna da de var våken og hvile da de sov. Men det tok noen uker før jeg følte meg bra. 

Har noen vært i lignende situasjon og stått på slik at det til slutt har gått over? Eller endt opp langtidssykemeldt? Eller er dette bare slik det er å være i 100% jobb for de friske også? Dette ble litt rotete, men jeg føler meg så fortapt. Jeg syns det er vanskelig å ta opp dette med mine behandlere fordi jeg ikke vil være stakkarslig eller sytete. Jeg sliter nok også med å akseptere at slik er min kropp for jeg vil så intenst ikke ha det slik. Jeg tar medisinene mine, får min daglige dose fysisk aktivitet og frisk luft, og spiser sunt og variert. 

Anonymkode: 6e485...442

[kraftwerk]

Det høres ut som at kroppen begynner å svikte deg, og da må du virkelig lytte - du burde bli sykemeldt - hvile, gå i behandlingen din og kjenne etter. Kanskje det er best for deg å starte opp med uføretrygd, men ikke 100% med en gang - start opp med noen prosent og øk prosenten imens du lytter til kroppen din. Jeg forstår at du gjerne vil være flink, frisk og velfungerende - du er flink, men du må ta ekstra hensyn til kroppen din! 
 

Det som skjer når kroppen svikter og man ikke lytter, det er jo at man blir totalt utbrent og pådrar seg eventuelle psykisk sykdom i tillegg. Det er alvorlig og mange blir aldri friske fra å bli totalt utbrent, man ender opp som 100% ufør på kort tid. Det siste du burde gjøre nå er å "kjøre på" - for da kommer du etterhvert ikke til å orke barna dine engang, siden aktivitetsnivået blir for høyt. 
 

Lytt til kroppen og ta det derfra, lykke til ☺️.

[AnonymBruker]

kraftwerk skrev (3 minutter siden):

Det høres ut som at kroppen begynner å svikte deg, og da må du virkelig lytte - du burde bli sykemeldt - hvile, gå i behandlingen din og kjenne etter. Kanskje det er best for deg å starte opp med uføretrygd, men ikke 100% med en gang - start opp med noen prosent og øk prosenten imens du lytter til kroppen din. Jeg forstår at du gjerne vil være flink, frisk og velfungerende - du er flink, men du må ta ekstra hensyn til kroppen din! 
 

Det som skjer når kroppen svikter og man ikke lytter, det er jo at man blir totalt utbrent og pådrar seg eventuelle psykisk sykdom i tillegg. Det er alvorlig og mange blir aldri friske fra å bli totalt utbrent, man ender opp som 100% ufør på kort tid. Det siste du burde gjøre nå er å "kjøre på" - for da kommer du etterhvert ikke til å orke barna dine engang, siden aktivitetsnivået blir for høyt. 
 

Lytt til kroppen og ta det derfra, lykke til ☺️.

Tusen takk for svaret ditt ❤️ Nå begynte jeg å gråte fordi når jeg leser det du skriver blir jeg på en måte lettet, rørt og trist på en gang. For jeg hadde jo sagt akkurat det samme til hvem som helst av mine nære dersom de skrev det jeg skrev. Men det er vanskelig å være sin egen gode venn. Veldig uforberedt reaksjon fra min side, men ville du skulle vite at svaret ditt betyr uendelig mye for en forvirret og fortvilet person på dette anonyme forumet. Takk for kloke og gode ord❤️
 

Jeg skal kvinne meg opp til å ta dette opp med psykiateren min i første omgang og høre hva hun tenker. Jeg kjenner dette er fryktelig sårt og vanskelig fordi jeg aldri så for meg at dette skulle være livet mitt, eller rettere sagt kroppen min. Det var bare ikke sånn som dette det skulle bli. 

Igjen takk! Jeg vet innerst inne at du har rett. 
 

 

Anonymkode: 6e485...442

[AnonymBruker]

(Du høres mer syk ut enn de jeg kjenner som er uføre.... Men det er en annen sak).  Det høres slitsomt ut å ha det slik som du har det, ikke la det gå for langt for skadene kan bli store. Ta det opp med fastlegen. Jeg fikk en autoimmun sykdom av langvarig stress for jeg tok ikke hensyn til meg selv.  Var mye sykemeldt, men det gikk seg til. Jobbet 50% i 6 mnd. Jeg måtte endre på måten å jobbe på, sier mer nei, hvile på ettermiddag og finne en balanse mellom 100% jobb og familielivet AS. Jeg kjenner tydelig når noe er på gang og tar da medisin. For meg er stikkordet god søvn...det holder immunforsvaret oppe + vitaminer og normalt kosthold. Er aktiv regelmessig, men tar meg aldri helt ut. Det må være akkurat passe. Men du har andre utfordringer, du kan ikke sove bort smerter.  Ta det med fastlegen din, er det vanskelig så kan kanskje din psykiater skrive et notat du kan ha med. Alt godt. 

Anonymkode: cbef2...ecd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

(Du høres mer syk ut enn de jeg kjenner som er uføre.... Men det er en annen sak).  Det høres slitsomt ut å ha det slik som du har det, ikke la det gå for langt for skadene kan bli store. Ta det opp med fastlegen. Jeg fikk en autoimmun sykdom av langvarig stress for jeg tok ikke hensyn til meg selv.  Var mye sykemeldt, men det gikk seg til. Jobbet 50% i 6 mnd. Jeg måtte endre på måten å jobbe på, sier mer nei, hvile på ettermiddag og finne en balanse mellom 100% jobb og familielivet AS. Jeg kjenner tydelig når noe er på gang og tar da medisin. For meg er stikkordet god søvn...det holder immunforsvaret oppe + vitaminer og normalt kosthold. Er aktiv regelmessig, men tar meg aldri helt ut. Det må være akkurat passe. Men du har andre utfordringer, du kan ikke sove bort smerter.  Ta det med fastlegen din, er det vanskelig så kan kanskje din psykiater skrive et notat du kan ha med. Alt godt. 

Anonymkode: cbef2...ecd

Tusen takk for svaret ditt og for deling av dine erfaringer❤️ Det skal jeg ta med meg videre og jeg vil høre på rådene dine og kontakte fastlegen, selv om det sitter enormt langt inne. Godt å høre det gikk seg til for deg! 

Anonymkode: 6e485...442