Uføre i Spania?

[AnonymBruker]

Noen her som er Ufør å bor eller ferierer til Spania? Garanti for å bli enda mer stigmatisert?

Anonymkode: 0a807...bb9

[AnonymBruker]

Jeg er ufør og bor på Kanariøyene, er det noe du lurer på?. 

Anonymkode: 92674...bfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ufør og bor på Kanariøyene, er det noe du lurer på?. 

Anonymkode: 92674...bfe

Har det generelt gått greit? Var det vanskelig å flytte, bor det andre norske der? Ingen ting som holder meg igjen i Norge.

Anonymkode: 0a807...bb9

[AnonymBruker]

Det har gått veldig bra men det er en del byråkrati man må igjennom i forhold til NAV, skatteetaten og forskjellige spanske myndigheter for å få opphold og alle papirer i orden.

Jeg har bevisst flyttet til et sted med lite turisme og nesten ingen nordmenn, selve flyttingen var enkel siden jeg ordnet med bolig før jeg reiste fra Norge så det var bare å pakke en koffert og komme seg på flyet.

Sånn økonomisk så er det veldig bra, leier enebolig med stor terrasse og hage som jeg betaler 390€ for i måneden. Har bil og penger til både sparing og salt i grøten, noe som knapt er mulig i Norge med uføretrygd og ung-ufør tillegget.

Sistnevnte mistet jeg selvfølgelig men fikk en omregning fra NAV så har nesten det samme utbetalt, er skattemessig emigrert fra Norge men jeg betaler ca 3% for frivillig medlemskap i folketrygden. Er også fritatt fra å betale skatt til spanske skattemyndigheter p.g.a. uføregrad og inntektsgrense.

Føler jeg meg stigmatisert?, nei det bryr meg mitt på kneet og jeg er glad for at jeg tok det skrittet å flyttet da jeg fikk sjansen. 

Anonymkode: 92674...bfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det har gått veldig bra men det er en del byråkrati man må igjennom i forhold til NAV, skatteetaten og forskjellige spanske myndigheter for å få opphold og alle papirer i orden.

Jeg har bevisst flyttet til et sted med lite turisme og nesten ingen nordmenn, selve flyttingen var enkel siden jeg ordnet med bolig før jeg reiste fra Norge så det var bare å pakke en koffert og komme seg på flyet.

Sånn økonomisk så er det veldig bra, leier enebolig med stor terrasse og hage som jeg betaler 390€ for i måneden. Har bil og penger til både sparing og salt i grøten, noe som knapt er mulig i Norge med uføretrygd og ung-ufør tillegget.

Sistnevnte mistet jeg selvfølgelig men fikk en omregning fra NAV så har nesten det samme utbetalt, er skattemessig emigrert fra Norge men jeg betaler ca 3% for frivillig medlemskap i folketrygden. Er også fritatt fra å betale skatt til spanske skattemyndigheter p.g.a. uføregrad og inntektsgrense.

Føler jeg meg stigmatisert?, nei det bryr meg mitt på kneet og jeg er glad for at jeg tok det skrittet å flyttet da jeg fikk sjansen. 

Anonymkode: 92674...bfe

Wow, jeg er imponert👏Er ufør og tenker ofte på å flytte til Spania, costa del sol(eller noe sånt). Men en turistplass, med masse nordmenn er kanskje ikke helt min greie🙈Er det lett å bli kjent med folk? Jeg lever med store begrensninger pga sykdom og skader, og kan ikke delta på mye. Føler en del skam rundt situasjonen min, og vurderer ofte å flytte. Men har besteveninnen min og søsteren min her, og tror min psykiske helse blir forverret av å miste den nære kontakten. Hvordan klarer du deg ang medisinsk hjelp, hjelp til praktiske ting, vennskap etc? sorry dumme spørsmål, men er nyskjerrig på hvordan det er for uføre som velger å flytte langtvekkistan😀

Anonymkode: 8e8fe...fc0

[AnonymBruker]

For meg så har det vært ganske enkelt å bli kjent med folk, de første 6-8 månedene er de verste siden folk tror man er turist og da gidder de egentlig ikke bruke så mye tid på å bli kjent siden de forventer at du reiser igjen. Men etterpå når de ser at du er en del av lokalsamfunnet så er min oppfatning at de er veldig åpne og imøtekommende.

Språket er for meg den største utfordringen og det jeg har mest dårlig samvittighet for, jeg er kjempebra i Engelsk og kan oppfatte hva som blir sagt på språk jeg ikke kan så jeg var sikker på at spansk skulle bli en smal sak. Men jo eldre jeg blir jo vanskeligere blir det å lære et nytt språk så det har gått ganske tregt, jeg klarer å gjøre meg forstått men det er vanskelig å henge med i lengre samtaler. Mange her snakker også veldig raskt og alle snakker i munnen på hverandre så hvis jeg har vært i et sosialt lag så er jeg helt tullerusk i hodet etterpå. 

Nå skal det sies at jeg bor på en veldig rural plass med mye landbruk og liten befolkning, på mange måter så er det gammeldags og det kan kanskje minne om Norge på 50 tallet på både godt og vondt. Ting tar tid og spesielt byråkratiske ting, men så er det også veldig trygt på mange måter siden kriminalitet og sånt er nesten ikke-eksisterende.

Når det gjelder kontakt med familie så var det sånn at før pandemien møtte jeg familie og venner mer enn når jeg bodde i Norge da de tok turen hit ganske ofte, ellers så går det på videochat flere ganger i uken. Selv om jeg er gift så har jeg ikke det store behovet for å være sosial, min bedre halvdel derimot er veldig sosial så det blir nesten for mye noen ganger.

Helsemessig så er det en helt annen verden å bo her, i Norge så ble jeg rett og slett utslitt fysisk og psykisk av vinteren. Nå slipper jeg heldigvis behandling for noe og det er takket være klimaet, men hvis man må ha jevnlig kontakt med helsevesenet så er de heldigvis veldig flinke.

Forholdet mellom lege og pasient er ganske annet enn det man er vant med i Norge, her er de ganske autoritære og alvorlige sånn som legene var før i tiden i Norge. Men for de som må ha behandling og dyre medisiner så er sånt veldig billig her, legetimer og behandling på sykehus er helt gratis og egenandelen på medisin er latterlig lav. 

 

Anonymkode: 92674...bfe

[AnonymBruker]

Takk for et godt å utfyllende svar😊Hm jeg er singel med store funksjonsnedsettelser, så vil neppe klare dette alene🙈

Er det andre syke og uføre her som har dratt på egen hånd, bosatt seg i utlandet og klarer seg relativt greit?🙏Evt bor utenlands halve året?

Anonymkode: 8e8fe...fc0