Det er ensomt å ha samlivsproblemer, når de rundt deg ikke vet og du vil heller ikke utlevere ting som har med deg og partner å gjøre

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har ingen jeg er så nære at jeg kan snakke om sånne ting dessverre. Jeg og mannen er de eneste som vet om dette og vi snakker om det, men uten at det hjelper noe dessverre. Man venter jo og håper at ting skal ordne seg. Når en har barn sammen prøver man jo å finne ut hvor skoen trykker i stedet for å bare dra som man kunne gjort om man var bare sammen uten barn...

Eneste jeg kunne snakka med er fastlege men hn er veldig travel og timene på 15 min går fort. Skjønner vel ikke helt hva som foregår heller tror jeg ..

Anonymkode: cca64...01c

Hvorfor kan du/dere ikke gå på FVK og snakke om dette? 

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (Akkurat nå):

Hvorfor kan du/dere ikke gå på FVK og snakke om dette? 

Jeg har villet gå på familievernkontoret lenge men ikke partner. Så når jeg føler at nå er det gått så lenge og gått for langt, nå kan ingen terapeuter hjelpe tilbake med døde følelser, så sier han at det kanskje hadde vært greit med terapeut.... 

Anonymkode: cca64...01c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har villet gå på familievernkontoret lenge men ikke partner. Så når jeg føler at nå er det gått så lenge og gått for langt, nå kan ingen terapeuter hjelpe tilbake med døde følelser, så sier han at det kanskje hadde vært greit med terapeut.... 

Anonymkode: cca64...01c

Du skriv at du går til behandling. Er det typ fysioterapi eller liknande?
I så fall kan du fint betru den til behandlaren, som har taushetsplikt, og som har som jobb å sjå heile deg, heile din situasjon. Kor masse psyken påverkar kroppen har forskarane no berre begynt å forstå omfanget av. 

Anonymkode: 26645...5c2

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg. Fortalte ingen noe, før jeg til slutt måtte be om hjelp til å hente barnet mitt og meg ut en natt jeg ikke turte å bli lenger. Ustabil mann. Noen få utvalgte fikk vite etterhvert. Det viste seg at de hadde hatt mistanke om at noe var galt lenge. Kanskje sånn hos deg også? Jeg valgte å fortelle bare noen få utvalgte om ting som skjedde både før og etter skilsmisse. For meg var det viktig at barnet aldri skulle få høre om farens handlinger. Og det gikk. De involverte respekterte mitt ønske om dette. Da barnet ble tenåring/voksent, så registrerte det selv hvordan faren var. Håper du finner noen du stoler på som du kan prate med. 

Anonymkode: 6370e...268

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har villet gå på familievernkontoret lenge men ikke partner. Så når jeg føler at nå er det gått så lenge og gått for langt, nå kan ingen terapeuter hjelpe tilbake med døde følelser, så sier han at det kanskje hadde vært greit med terapeut.... 

Anonymkode: cca64...01c

Ja, men da gjør du/dere det.

Bare tenk at du ikke vet hvor du ender med dette, og vær ærlig om at du er så flat og apatisk nå i relasjonen at du ikke vet om dette blir samlivsterapi eller bruddterapi eller hva. 
 

Men, jeg var for mange år siden (riktignok før barn) der du er nå. Følte jeg levde i en slags…..løgn (?), ble kvalm av spørsmål om «ønsker dere barn» osv. Det begynte og eskalerte i ca 1 år, før vi bare tok et ærlig oppgjør og tok tak i det rent praktisk. 
 

For oss endte det veldig overraskende bra - og forholdet ble skikkelig endevendt til å bli helt tullete forelsket igjen. 
 

Men vi var jo begge klar over at enden på visa kunne bli brudd. 
 

Men på det tidspunktet du er nå har jeg selv vært, og da er tiden inne for å bare røske skikkelig opp i alt og se hvor det kan bære hen.

Selvsagt mye mer krevende med barn i bildet, men man bare MÅ. 
 

Bestill time hos psykolog, FVK - bruk høsten på å sortere. Tenk at en avgjørelse skal tas etter jul for eksempel. 
 

Og at før det konkluderer man ikke. 

[Helene]

Dette er tungt. Vært i situasjon. Oppholde fasade for enhver tid. Hjemme, det var et helvete. Prøvde familievernkontor. Der satt han og var helt medgjørlig. Kunne ikke snakke med noen. Alle mente at mannen var snill og god. Da jeg gikk, fikk pekefinger, jeg er gal som går ifra en så fin mann. De skulle bare visst. 

[kraftwerk]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har ingen jeg er så nære at jeg kan snakke om sånne ting dessverre. Jeg og mannen er de eneste som vet om dette og vi snakker om det, men uten at det hjelper noe dessverre. Man venter jo og håper at ting skal ordne seg. Når en har barn sammen prøver man jo å finne ut hvor skoen trykker i stedet for å bare dra som man kunne gjort om man var bare sammen uten barn...

Eneste jeg kunne snakka med er fastlege men hn er veldig travel og timene på 15 min går fort. Skjønner vel ikke helt hva som foregår heller tror jeg ..

Anonymkode: cca64...01c

Dere prater om at dere ikke har det bra, men prater dere om hvorfor dere ikke har det bra? Hvordan dere føler dere, hva dere tenker - hva trenger dere? Ingenting bare "ordner seg" selv om man har barn, tvert imot. Og jeg kan love deg at barna merker at noe er i veien, barn forstår og senser mer enn foreldre tror. 
 

Høres ut som at dere burde gå på FVK til en parterapeut, for utifra det jeg leser - så er det fortsatt mye som kan gjøres, men da må man også vite hva som skal gjøres. Dere kan også melde dere på samlivskurs via FVK - det er et veldig fint kurs som har hjulpet mange par, i verre situasjoner enn deres. Hvis ikke disse tingene hjelper burde dere kaste inn håndkleet og gå hver for dere. Man skal ikke gi opp sitt eget liv bare fordi man har barn, det er verken sunt for foreldre eller unger.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, men som pårørende. Søsteren min lever i psykisk voldelig forhold. Hun holdt alt inne, og ga bare små hint i løpet av de 12 årene at han kunne være vanskelig. Det er først i år hun virkelig fortalte hvordan hun hadde det. Jeg fikk så vondt inni meg og støttet henne og sa at hun virkelig ikke trengte å ha det sånn. Det fins valg i livet, er noe for vanskelig er det lov til å bryte og gå. Noen ganger er det for det beste. Du må nesten tørre å ta det opp med noen du er trygg på. Hvis ikke fins det hjelp å få. Valget er ditt. 

Anonymkode: 108a4...2c2

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Har det helt likt.. Forteller ingen om hvor tøft jeg synes forholdet er , eller hvilke problemer vi har . I utgangspunktet fordi jeg ikke vil være hun som klager, uten å gjøre noe med det. Hvis jeg forteller hvordan jeg har det , kommer så godt som alle til å råde meg til å gå.  Jeg vet at jeg ikke kommer til å forlate mannen min uansett så lenge barna er små. Jeg vil ikke se de 50%. 

Føler meg ganske ensom selv. 

Anonymkode: 65d55...30f